Miljøkrisene og krigene

14

Krigene i nyere tid har for en stor del handlet om energi, særlig olje og gass. Framtidas kriger vil også handle om mat og vann. Miljøkrisene forsterker denne tendensen, og det er ingen som egentlig har noe godt svar på hvordan man skal mette ni milliarder mennesker når det er mindre olje, mindre matjord og mindre tilgang på ferskvann.

tørke vann

Matjord – kritisk situasjon

Menneskeheten taper 25–40 milliarder tonn matjord hvert år, det tilsvarer et 5–8 cm tjukt lag som dekker hele Norge. Dette går fram av en ny rapport fra FAO: Status of the World’s Soil Resources. I tillegg er store deler av jorda i dårlig eller svært dårlig forfatning. En tredel av toppjorda er moderat til svært forringet grunnet erosjon, sur nedbør, kjemisk forurensning og økt saltinnhold i jorda, skriver Jenny Dahl Bakken i Nationen. Rapporten sier at dersom utviklinga fortsetter i samme spor, vil det i alvorlig grad skade matproduksjonen, redusere matvaresikkerheten, øke ustabiliteten på matmarkedet og potensielt driver millioner av mennesker ut i sult og fattigdom, slik det står i forordet.

I 1950 var det 2,55 milliarder mennesker på jorda. I 2020 sier prognosene at det vil være 7,7 milliarder. Det er tre ganger så mange munner å mette, og det på bare 70 år – én menneskealder. Noe slikt har aldri skjedd i menneskehetens historie tidligere. Det har nødvendigvis lagt et stort press på ressursene og på matproduksjonen. Prognosene sier at den tilgjengelige dyrkingsjorda per innbygger vil være 61% mindre i 2025 enn den var i 1960.

dyrkbar jord per person2

Mer intensivt jordbruk, mer bruk av maskiner og kunstgjødsel har en stykke på vei kompensert for tapet av matjord og reduksjonen i dyrkingsareal per innbygger. Men denne gevinsten er kommet til en pris, nemlig mer utpining av jorda, mer erosjon, mer kjemisk forurensning og økt saltinnhold, slik det er beskrevet i FAO-rapporten.

Landgrabbing

Dette har igjen ført til at stadig flere land driver med landgrabbing, det vil si de kjøper opp (ofte ved hjelp av bestikkelser og utpresning) landområder i andre land for å dyrke mat til sine egne innbyggere. Dette skjer særlig i Afrika og Latin-Amerika, men den næringsrike svartjorda i Ukraina er også i høyeste grad mål for landgrabbinga.

Særlig Afrika er utsatt for denne nye formen for kolonialisme. I 2012 presenterte Devon Peña fra University of Washington, Seattle, dette kartet over landgrabbinga i Afrika.

landgrabbere

Kina, USA, Israel, Sør-Korea og Saudi Arabia er blant de landa som har vært mest aktive landgrabbere, men de har følge av mange andre. Pengene rår. Land med overskudd på kapital sikrer seg jord fra fattige land, og det kan bli rått parti. Liberia har angivelig solgt all sin dyrkingsjord til utlandet. Gabon 86% og Filippinene 49%. (Der Spiegel)

sold farmland

Oxfam skriver:

In fact, more than 60 percent of crops grown on land bought by foreign investors in developing countries are intended for export, instead of for feeding local communities. Worse still, two-thirds of these agricultural land deals are in countries with serious hunger problems.

For å gni det inn: rike land kjøper maten ut av munnen på fattige folk, ikke bare nå, men for ei udefinert framtid.

Vannimperialismen

Den globale oppvarminga, overutnyttelsen av grunnvannet, intensiv kunstig vanning m.m. har satt vannreservene i fare. Mangelen på vann er akutt mange steder. Krigen om vannet er allerede i gang.

vannmangel

Kartet viser at det er akutt vannmangel i store deler av Asia, der 60% av menneskeheten bor. Samtidig pågår det en massiv privatisering av vannet.

Nestlé tømmer utviklingsland for grunnvann, ødelegger landas naturressurser og gjør folk avhengige av selskapets vann på flaske. Dette er nyliberalisme i et nøtteskall – eller skal vi si i ei plasflaske?

Verdens vannkjempe er Nestlé som eier 70% av verdens merkenavn for flaskevann, inkludert Perrier, San Pellegrino og Vittel. Og krigen om vannet er bare så vidt begynt. Svært mange land tømmes for grunnvann, blant annet på grunn av et globalisert landbruk som ikke er bærekraftig. Og så kommer altså drikkevannsgigantene og utnytter nøden.

De første høykulturene i verden ble skapt rundt de store elvene, Indus, Nilen, Ganges, Eufrat, Tigris, Hoangho. Der det var rikelig med vann kunne man fø på mange mennesker. Nå bor halve verdens befolkning i byer, og de har ikke nok reint vann. Og det vannet som trengs til å skaffe den maten de trenger, forsvinner i faretruende tempo. Velkommen til det 21. århundre – vannkrigenes tid.

Kinas Hoangho, Den gule elva, som skapte mye av fundamentet for den kinesiske kulturen blir nå brukt opp underveis, slik at den regelmessig ikke når fram til havet. Det har skjedd hvert år de siste 35 årene. Den samme skjer med den mektige Coloradoelva som en gang i tida gravde ut Grand Canyon. Det en gang så frodige og artsrike Coloradodeltaet likner nå mer på en ørken enn et elvedelta. Vannet er blitt brukt opp i byene langs elva og til landbruket. Og siden elvevannet ikke er nok for å holde landbruket i gang, pumpes grunnvannet opp i mye større tempo enn det fylles opp igjen. Og nå har jorbruket fått kamp om vannet fra en skifergassindustri som bruker 3–12 fat vann for hvert fat olje de utvinner. Den stolte Rio Grande, som danner grensa mellom USA og Mexico – no rio, no grande! Den stopper ved El Paso, 1200 km fra utløpet, der den ganske enkelt blir brukt opp. Nilen, som er hovedpulsåra til 84 millioner egyptere, pleide å føre 32 milliarder kubikkmeter vann i året ut i deltaet. Nå er vannmengden nede i 2 milliarder kubikkmeter, 6% av hva det var! Og over hele verden minker isbreene som i uminnelige tider har matet elvene med smeltevann.

Uten fosfat – ingen mat

Mineralfosfor har sørget for mat til en voksende verdensbefolkning. Men i nær framtid vil vi oppleve at verden ikke har mer fosfor. Dette skriver ABC Nyheter.

Problemet er at med verdens forbruk av fosfor, vil de gjenværende forekomstene være tømt en gang i løpet av 2035-2075.

– Fosfor er grunnleggende element i alt liv. Uten fosfor, ikke noe liv. Og omvendt: Slipper vi for mye fosfor ut i vannet, dreper vi livet der, sa professor Petter D. Jenssen.

Fosfat finnes i ganske store mengder på jorda. Men for det meste er den spredt tynt utover og dermed lite tilgjengelig. Mineralsk fosfor som er reint noktil  at det er bryet verd å utvinne det finnes uheldigvis få steder.

fosfat

Som det går fram av figuren finnes mesteparten av verdens mineralske fosfat i Marokko, eller egentlig det okkuperte Vest-Sahara. For å kontrollere det okkuperte området har Marokko bygd verdens lengste mur (egentlig for det meste en sandvoll), den er 2700 km lang og er militarisert hele veien.

Med så ujamn fordeling av en kritisk faktor for matproduksjon, er det nokså opplagt at faren for krig om disse ressursene er på framtidsradaren.

USAs militære eksperter mener at kontrollen over energi, jord og vann vil være avgjørende for hvem som behersker verden. Den gravende journalisten Nafeez Ahmed skriver dette i Middle East Eye. Rapportene kan delvis leses som en bekreftelse på at Pentagon tar miljøkrisene på alvor og dels som en dystopi om et kommende århundre med krig om stadig knappere ressurser.

Raporten Energy Security and Sustainability Strategy ble publisert i juni 2015 og den legger vekt på at «klimaendringer, rask spredning av teknologi og nye økonomiske sentra» vil være avgjørende faktorer i disse forandringene.

I en annen rapport som kom i februar 2015 og hadde tittelen New Realities: Energy Security in the 2010s and Implications for the US Military, er det tydelig at Pentagon forbereder seg på kriger om energi, vann og matforsyning. Rapporten slår uttrykkelig fast at USAs energiinteresser kan føre til militære intervensjoner fra USA i Midtøsten og Afrika.

 

Dette er tredje artikkel i en miniserie. De forrige var:

Syriakrigen og redselen for det tomme rom

Den desperate kampen om den siste olje (og gass)

 

 

KampanjeStøtt oss

14 KOMMENTARER

  1. Meget viktig tredje artikkel i meget viktig artikkel-trilogi.

    Man kan si og spå mye om petrodollarens fall, om deflasjonært kollaps eller BRICS-landenes og alternative valutaers kommende økonomiske dominans, om kriger og konflikter langs både klassemessige og etniske skillelinjer, stimulert av krefter som ønsker full fragmentering av verden slik vi kjenner den, for selv å tilby løsningene i form av enda mer maktsentralisering, for å si det veldig kort.

    Men denne artikkelens tema er problemkomplekset som trumfer alt, og står i direkte og uløselig forbindelse med klimautvikling og trusselen mot det totale økosystemets bærekraft. Og det vil være akkurat like overhengende viktig og til syvende og sist avgjørende for menneskehetens fremtid uansett retning på alt annet politisk og økonomisk i overskuelig fremtid.

    De dystopiske visjonene vi kjenner fra noen tiår med Hollywood’ske fantasier ala Mad Max, horder av mennesker på hvileløs jakt etter mat og vann, ledet av opportunistiske krigsherrer som endelig får utfolde seg i fri dressur når samfunnssystemer og infrastruktur er en saga blott, er mer eller mindre presise forhåndsvisninger av hva vi kan forvente. «Mediocre!», som det heter når noe er ekstremt heftig i Max’ verden etter den fullstendige dekonstruksjonen av språket og ingen lenger aner at det finnes et høyere nivå av noe som helst enn «middelmådig». Mediocre is the new ultimate.

    Når det gjelder oppkjøp av og eierskap til land og matjord: Her er en artikkel som presenterer boken «Who Owns The World» av Kevin Cahill (The Royal Historical Society, The Royal Geographical Society og tidligere Assistent of British House of Lords i England). Boken er det første forsøket på en komplett kartlegging av eierskapet til jordens territorier, og har noen ganske forbløffende tall og konklusjoner å by på:

    ”Jag begriper inte varför ingen har gjort en sån här undersökning tidigare”, säger Cahill, vars omfattande studie visar att 60 procent av all odlingsbar mark i Europa ägs av bara 0,3 procent av dess befolkning, 1/5 del av jordens landyta ägs av 26 personer, 1/6 del ägs av en enda person, endast 15 procent av jordens befolkning tillhör de som lagligen äger mark och 41 procent av världens landyta ägs av en procent av jordens befolkning. Detta är fullkomligt svindlande siffror som visar på den groteska ojämlikhet som tyvärr fortfarande råder på jorden.

    http://www.vaken.se/har-ar-bevisen-eliten-ager-varlden-och-dig/#

    Ett lite snapshot som oppsummerer mye for meg, og som jeg har hatt den galgenhumoristiske fornøyelse å skue litt for mange ganger, er dette:

    Stresset, hvit, lett overvektig mann står ved pumpene på den lokale Statoil-stasjonen med slangen trykket godt inn i navlen på den svære bensinslukeren av en SUV han har kjøpt «for at kona skal ha en trygg bil». Han kaster et blikk på neonskiltet som forkynner en bensinpris på nesten 15 kroner literen, og banner høylydt over at det skal være mulig, i oljenasjonen Norge og greier. Hjemme i det store huset hans med varmekabler i oppkjørselen er det mange vannkraner, sikkert ti stykker minst, fordelt over tre etasjer. Det koster ham ikke mer å bruke hundre liter av det friske springvannet enn å bruke en kopp, for de kommunale avgiftene varierer ikke med forbruket. Og mens han setter seg inn i SUV’en og fremdeles banner over bensinen som koster 15 kroner literen, kaster han ubekymret i søpla en halvdrukket halvlitersflaske med rent springvann, innkjøpt på samme Statoilstasjon for nesten 25 kroner, altså 50 kroner literen. Dette er en mann som er på lag med fremtiden, tenker jeg da. Dette er en mann som har sett i krystallkulen og vet hva vannet koster, og allerede har tatt skrittet inn i neste fase. Har han aksjer i et vannselskap, mon tro? Er det derfor han liker å betale 50 kroner literen for gratis vann? Han har i hvert fall skjønt ett eller annet jeg ikke har skjønt enda. Hvis ikke, er det mulig at en wake-up call kommer ganske snart. Synd det ikke er noen hjemme, i så fall.

  2. Det er både nok mat og vann i verden, mer enn nok, også om vi skulle bli dobbelt så mange og temperaturen stige. Men vi har et spekulasjonssystem, prissystem og distribusjonssystem som er uholdbart. Vi har sentralisering som er destrukivt. Vi har privatisering av vann som er rett og slett ondt. Vi har megakorporasjoner som kjøpe opp landjord, til bruk for monokulturer. Og det brukes sprøytemidler og kunstgjødsel som i realiteten ødelegger jordsmonnet på slikt. Så hovedproblemet er næringslivet, som politikerne ikke vil/kan styre/begrense/regulere. Så har vi bøndene som ikke lar jorden ligge i brakk av og til, og at møkk fra husdyrene ikke brukes til gjødsel. Til slutt har vi forbrukerene som kjøper importert mat og kaster enorme mengder med mat.
    Men ja, krig som vannet er allerede igang, og det er flere selskaper involverte i denne «krigen». Mener å huske at jeg leste et sted at den gjennomsnittlige innbyggerne i Mexico City brukte 80 % av inntekten sin på vann, og at byen synker årlig noen centimeter da den er bygget på en myr/innsjø/sump, og vannet forsvinner under den.
    Diskusjonen som salg av norske vannkilder har vært noen år, og Coca Cola får allerede tilnærmet gratis vann, som de selger dyrt i flasker eller som brus.
    P.S. Kanskje på tide å stenge ned alle fontener i ørkenbyer?

    • Hovedproblemet er vel, som Steigan påpeker i en annen fersk artikkel, oss. Som sitter på hver vår tue og ser det skje. Som det heter om gåsemor-kjøring på riksveien: Det er ikke førstemann som lager køen, det er nummer to. Og vi er mange. Men vi legger oss stadig bakpå uten å forsøke å komme forbi.

  3. Godt nytt år alle sammen. Lutefisk i vente og et lite håp om at Steigan`s blogg m.m. får det beste året. Jeg har aldri tvilt på at en verbal krig trumfer det meste, bare det kommer frem. Har selv begynt å taste på «The Loss of the Fourth Estate» og et kortfattet sammendrag kan postes på dennne bloggen om ønskelig. Stå på (etter min mening, og den teller!) årets redaktør! Dette er definitivt det viktigste bidraget blant norsk journalistikk – og det samme kan sies om kommentarpanelets engasjement på denne livsviktige bloggen.

    JAP

  4. Tusen takk Pål og godt nyttår og alle andre her på bloggen. Jeg sender ofte dine artikler videre til mine barn og andre jeg kjenner.

  5. Stor takk til deg Pål for at du driver Norges viktigste mediehus og den viktigste organiserte krafta mot hjernedop.
    Godt nyttår til deg og alle dere andre som bidrar her.

  6. Et lite bidrag til ideer:

    Når det gjelder vann så har vi muligheten til vi tenke på hva vi kan bidra med å utvikle der.Vi kunne sikkert utviklet teknologi for resirkulering av noe av vannet vi bruker som ikke er til matlaging og drikkevann, slik at vi hadde i hver husholdning noe vann som vi resirkulerte til dusjing og vasking, og beholde noe av vannet i privathusholdningssystemet , og bytte det ut innimellom.
    Dessuten , siden vi har så lang kystlinje,mer bruk av sjøen til dyrking på havbunnen,i lukkede plantasjer med tunneller fra land.Et spennende prosjekt for selvforsyningsmodeller til eksport.Dette kunne også brukes til eksklusive møterom, hvor man hadde havutsikt fra dypet. Her kunne man ha en teknologi for destillasjon av havvann, som vi tilsatte mineraler , så det ble kvalitet på det, og derfor fikk et overskudd av vann på grunn av at vi gjenbrukte i større grad.Saltet kunne vi benytte.Disse modellene kunne vi distribuere til andre . Det er jo slik at vi trenger å skape arbeidsplasser, og vi har jo vann som ressurs. Alternativ arealutnyttelse :En annen mulighet er å utnytte havet til dyrking på relativt store havgående flåter med inkluderte drivhus av gjennomsiktig hardplast om bord som gav tiltrengt dyrking av grønnsaker. Disse leilighetene kunne kobles sammen og man kunne gå fra den ene til den andre, om man ville feste dem sammen. Maten produsert ombord kunne fryses ved hjelp av solcelleenergi om bord, og bli moderne selvorsørgende leiligheter,og gjerne restauranter, med noe kyllingproduksjon eller hva man vil. Blåskjell og sjømat kunne hentes via dykkere på sjøfarmer og oppdrettsanlegg på havbunnen.

    Matjord i gode områder i de dypere lag av jorden, kunne hentes frem i gode områder og selges til produksjon i takterrasser og man kunne bygge større verandaer i borettslagene, i fremtiden, med tanke på dyrking privat, og komposteres med hønsegjødsel fra kyllingproduksjonen:)Vi må i hvert fall bruke hjernen vår mer.Tror at den jorden som får ligge brakk noen år tar seg opp, så man må ha vekselbruk og stadig skifte på hvilket område som skal dyrkes og ligge brakk.

Legg igjen en kommentar til Øystein Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.