Frankrike vil ha EU med i krigen, men bare Russland sier ja

13

Etter de grusomme og hensynsløse terrorangrepene i Paris krever Frankrike at EU stiller seg bak landet og blir med i krigen mot IS. President François Hollande har påberopt seg en artikkel i Lisboa-avtalen, som aldri tidligere er tatt i bruk, nemlig srtikkel 42.7, som sier at

..if a member state is the victim of armed aggression on its territory, the other member states shall have towards it an obligation of aid and assistance by all the means in their power.

Frankrike kunne eventuelt ha gått til NATO og bedt alliansen om å se på terrorangrepet som et militært angrep på medlemsland etter NATO-traktatens artikkel 5. Det ville ha forpliktet NATO-medlemmene til å se det som et angrep på samtlige land i alliansen, og dermed til krigsinnsats.

Men om EUs medlemsland vil la seg anspore til noen felles krigsinnsats sammen med Frankrike, er ikke så sikkert. Unionen er allerede sterkt splittet og medlemslanda har begynt å se svært mye mer på sine egne interesser en den stadig tettere sammenslutninga, som EU-traktatene snakker om.

Frankrike sjøl har erklært at landet vil suspendere Schengen-avtalen og gjeninnføre grensekontroll.

Sjøl har Frankrike svart på terrorangrepet med kraftige bombeangrep på IS-baser i Syria, og hangarskipet Charles-de-Gaulle har forlatt sin base i Toulon for å bli satt inn mot terroristene. Russlands president Vladimir Putin har gitt ordre til at russiske styrker skal samarbeide med Frankrike i denne krigen. Og her ligger problemet for Frankrike. Det er ikke Vesten som fører krig mot IS. Det er den syriske armeen med støtte fra Russland og Iran. Hvis Hollande for en gangs skyld skulle være seriøs og faktisk ønske å slå til mot IS, kommer han ikke unna et samarbeid med Russland.

USA og NATO fører ingen virkelig krig mot IS i Syria. Vestens agenda er å styrte Assad, og for dette formålet har man bygd opp jihadiststyrkene.

Vladimir Putin tok av seg hanskene under møtet med den internasjonale pressa 16. november og sa at Russland har etterretning som viser hvem som støtter IS:

I provided examples based on our data on the financing of different Islamic State (IS, formerly ISIS/ISIL) units by private individuals. This money, as we have established, comes from 40 countries and, there are some of the G20 members among them.

En av de viktigste måtene IS finansierer krigen mot Syria på, er illegalt salg av olje. Putin sa at Russland har fly- og satellittbiler av lange lastebilkonvoier som frakter denne illegale oljen til markedet:

I’ve shown our colleagues photos taken from space and from aircraft which clearly demonstrate the scale of the illegal trade in oil and petroleum products.»  …

The motorcade of refueling vehicles stretched for dozens of kilometers, so that from a height of 4,000 to 5,000 meters they stretch beyond the horizon.

Og dette skulle liksom være ukjent for NATO og USA, som har verdens mest avanserte satellittovervåkingssystem, og som liksom har ført en krig mot IS i godt over ett år?

KampanjeStøtt oss

13 KOMMENTARER

  1. Når hvert land skal løse sine problemer, betyr som regel det i praksis at problemene skyves over på en nabostat. Dette er hva vi nå ser i innvandringsdebatten, i flyktning- og asylpolitikken, og dette løser verken disse utfordringene eller terrortruslene. Politikerne blir fokusert på det kortsiktige, og det som tilsynelatende er uttrykk for deres politiske handlekraft isteden for å ta grep om dette i et forpliktende internasjonalt fellesskap. Trist at venstresiden fortsatt tror at isolasjonisme og nasjonalisme har noe med solidaritet og gjøre.

    • «Trist at venstresiden fortsatt tror at isolasjonisme og nasjonalisme har noe med solidaritet og gjøre.»

      Jeg synes det er trist at de som jobber for at venstresiden skal ta ansvar, kjører en arbeidsdeling hvor de beskylder arbeiderklassen for isolasjonisme og nasjonalisme, hvis de ikke ønsker å være ditt verktøy for økt sosial status.

      Arbeiderklassen betaler allerede høyere skatter og høyere boligpriser med lavere lønninger fordi de må forsørge både innvandrere og asylindustruen. Å takke arbeiderklassen for at de har gjort dette, kommer selvfølgelig ikke på tale, da pengene og den sosiale statusen, ligger i å beskylde arbeiderklassen for rasisme, når de ikke forsørger ennå fler?

  2. Nei, det er nok ikke tilfeldig at USAs krigsinnsats har vært så halvhjertet. Får håpe at Putin klarer å holde hovedkontrollen videre og, det blir jo alltid vanskeligere når flere er involvert. Og at det ikke bare blir bombing – det løser ingenting på sikt, forhandlingene er det aller viktigste, i tillegg til våpenhvile.

    • USA’s feil er at de i stor grad har gått etter lederene. IS virker hovedsakelig holdt samen av ideologi og religion, slik at dersom ledere faller fra, vil nye med liknende agenda overta. Da kan slik begrenset bombing og dronekrig virke mot hensikten, om hensikten var å svekke IS

  3. Man kan jo lure på hvorfor Frankrike spør EU og ikke NATO?
    Er det kanskje for å unngå at NATO og Russland møtes i Syria, med helt forskjellig agenda?

    • Steigan skriver: «Frankrike kunne eventuelt ha gått til NATO og bedt alliansen om å se på terrorangrepet som et militært angrep på medlemsland etter NATO-traktatens artikkel 5. Det ville ha forpliktet NATO-medlemmene til å se det som et angrep på samtlige land i alliansen, og dermed til krigsinnsats.»

      Dette medfører ikke riktighet. Frankrike kan ikke alene bestemme at NATOs artikkel 5 skal utløses. Det må medlemslandene gjøre gjennom et felles, enstemmig vedtak.

      Det er ingen sensasjon at Frankrike foreløpig ikke har bedt NATO om at artikkel 5 skal utløses. Storbritannia gjorde det f.eks. ikke ifm Argentinas invasjon av Falklandsøyene i 1982. Spania gjorde det ikke etter terrorangrepet i Madrid 2004. Storbritannia gjorde det ikke etter terrorangrepet i London i 2005. Og faktisk, USA ba heller ikke om dette etter 9/11 2001 (beslutningen ble tatt av NATO-landene uten en formell forespørsel – visstnok var ikke Bush så begeistret for dette).

      Bakgrunnen for at Frankrike ikke ber om dette er sannsynligvis sammensatt. Et viktig aspekt er at man ikke ønsker en samlet NATO-operasjon i dette området, da dette kan virke provoserende på enkelte aktører og medføre ytterligere radikalisering og anti-vestlige holdninger – både i Europa og i Midtøsten – og dermed virke mot sin hensikt. Derfor ønsker man heller å videreføre den internasjonale koalisjonen som allerede forsøker å bekjempe IS, og som i dag består av rundt 60 forskjellige land.

      Steigan begår videre en kortslutning når han tror at den splittelsen vi kan se på noen områder i EU, også gjelder bekjempelsen av IS. Viljen til å ville bekjempe IS er nok unison i EU, men evnen er forskjellig. Men EU er ingen egentlig forsvarsallianse og det er ikke Frankrikes plan at det er EU som skal bekjempe IS militært, men derimot den internasjonale koalisjonen. Og man forsøker dermed å jenke dette til, hvor også Russland kan spille en konstruktiv rolle. For øvrig vil kampen mot IS foregå på mange plan, det være seg politisk, militært, etterretningsmessig, politimessig og selvfølgelig den mer langdryge kampen mot radikalisering i enkelte muslimske miljøer.

      Steigan skriver videre at «Det er ikke Vesten som fører krig mot IS. Det er den syriske armeen med støtte fra Russland og Iran.» Dette er selvfølgelig bare tull:

      1. For det ene er Vestens militære handlingsrom inne i Syria begrenset, jf. Folkeretten. Men det pågår altså en militær kamp mot IS anført av 60 nasjoner (https://en.wikipedia.org/wiki/Military_intervention_against_ISIL). Denne kampen har imidlertid hovedsakelig skjedd inne i Irak, som forståelig nok har vært prioritert. Det er selvfølgelig likevel legitimt å kritisere denne kampen og etterspørre om den har vært effektiv nok. Men å påstå at Vesten ikke fører krig mot IS er direkte uriktig, ja jeg vil si det er en ganske oppsiktsvekkende påstand Steigan her kommer med.
      2. Den Syriske arméen har i liten grad sloss mot IS. IS har i stort kontrollert områder av Syria som ligger nærmere grensen mot Irak, mens den mer moderate opposisjonen har kontrollert områder som ligger i randsonen av de deler av Syria som fremdeles kontrolleres av Assads regime. Dermed ligger det i sakens natur at Assads styrker hovedsakelig har utkjempet kamper mot den mer moderate opposisjonen. Det burde Steigan vite.
      3. Russland har av grunner som nevnt i pkt. 2 dermed også i stort bekjempet den mer moderate opposisjonen i Syria, selv om de landet har forsøkt å få verden til å tro at de bare har bekjempet IS og terrorister. Dette er godt dokumentert:
      Reuters 21. oktober: Four-fifths of Russia’s Syria strikes don’t target Islamic State: http://www.reuters.com/article/2015/10/21/us-mideast-crisis-syria-russia-strikes-idUSKCN0SF24L20151021#JZP4RGolzZWsFGwS.97
      Bellingcat 11. november: Geolocation Once Again Disproves Russia’s Targeting Claims in Syria https://www.bellingcat.com/news/2015/11/11/geolocation-once-again-disproves-russias-targeting-claims-in-syria/
      Det finnes en rekke tilsvarende rapporter. Dette er nok ganske så udiskutabelt.

      Og hvorfor har Russland prioritert kampen mot de mer moderate opposisjonsgruppene? Jo, fordi Russlands primære mål inntil nylig har vært å redde sin nære venn og allierte Assad. I tillegg har Russland en militærbase i landet. Uten Assads regime kan dette økonomiske og militære samarbeidet gå dukken. I tillegg har mange observatører ment at Putin hadde et ønske om å dreie sitt hjemmepublikums fokus vekk fra Ukraina – der det nå ser ut til at viljen til å skulle støtte en fortsatt krig er i ferd med å ebbe ut i takt med at den ukrainske hæren bygges opp og den russiske økonomien er på nedtur. Dermed har Putin hatt behov for en avledningsmanøver og kunne vise til en seier annet sted, og påstår dermed at alt han gjør i Syria dreier seg om å bekjempe terrorister.
      Det er likevel grunn til å anta at Russland nå vil trappe opp krigen mot IS. Ikke minst fordi Russland på tirsdag fortalte at det russiske passasjerflyet som styrtet over Sinai-halvøya kom som et resultat av en bombe plassert i flyet. Derfor har vi den siste tiden sett at Russland har begynt å samarbeide med den moderate opposisjonen for å identifisere mål som kan ramme IS. For er det noe Russland er fullstendig kompromissløse på, så er det mot folk som forsøker seg på terrorisme mot Russland.
      Samtidig ser selvfølgelig Russland at den fornyede interessen for å utradere IS kan virke som en brekkstang for å komme seg ut av isolasjonen landet er utsatt for. Sånn sett går alt opp i en høyere enhet for Russland.

      Putins propaganda vil selvfølgelig gjerne ha det til at Frankrike og Russland nå samarbeider. Foreløpig har jeg bare sett at det er Russland som bruker dette uttrykket. Frankrike kaller det på sin side å koordinere innsatsen. Det er ikke en uviktig nyanseforskjell. For mens Russland vil forsøke å etablere en ny plattform for hva som skal skje i Syria og på Russlands premisser, ønsker Vesten å ta utgangspunkt i den internasjonale koalisjonen som allerede har eksistert siden september 2014.

      Et godt eksempel på hvordan russisk propaganda manipulerer med hva som er tilfelle så man ifm Hollandes tale til det franske parlamentet på mandag. For mens Hollande sa at man nå hadde bekjempelsen av IS som sitt primære mål, og at bekjempelsen av Assads regime ikke kunne være slutten på denne konflikten, oversatte Sputnik International dette med at Hollande hadde sagt at problemet ikke er Assad, men at det er IS som er Frankrikes fiende.

      Ellers er det korrekt som Steigan skriver at ett av ISs viktigste inntektskilder er olje, men ikke bare olje. Men det kan synes som om flere har hatt en interesse av at dette salget har pågått. Faktisk kjøper sannsynligvis både Assads egne styrker og den mer moderate opposisjonen olje som stammer fra IS (http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/middleeast/iraq/11052919/How-Isil-is-funded-trained-and-operating-in-Iraq-and-Syria.html).

      Hva som skjer i Midtøsten er ingen lett materie. Det er komplekst, kynisk og hauk over hauk, og hvor lokale parter skifter side, alt etter som hva de mener passer deres sak for øyeblikket. Det gode nå er at det kan synes som om alle viktige parter nå er enige om at IS må utslettes. Så får vi håpe de skrider til verket på en smart måte.

    • Godt spørsmål, Jonny. Trolig er det vel fordi USA er den dominante aktøren i NATO. Og Frankrike har (i motsetning til UK) alltid hatt et mer selvstendig og pragmatisk forhold til Russland, basert på egne interesser, og ofte på tvers av NATOs strategi.

    • Johnny, det gjør de vel allerede, men du er inne på noe.

      1. Hverken NATOs hauker eller deres oppdragsgivere ønsker å bekjempe IS, som (selv om jihadistene og salafismen/ galskapen er genuine nok) er et problem i stor grad avlet av stormaktsimperialsime, og hvis vekst og fremgang er muliggjort av beskyttelse og all form for støtte fra bl.a. NATO-land. IS jobb i Syria og Irak er ikke fullført. Franske myndigheter og militære ledelse vet dette.

      2. En offisiell tilstedeværelse av NATO som organisasjon, og ikke bare enkelte medlemsland, vil kunne hemme disse landenes mulighet til å operere fullstendig regelfritt i Syria.

      3. NATO ønsker å fremstå som sterkt (uovervinnelig) og samlet. En formell forespørsel fra Frankrike ville måtte avvises av NATO, primært av ovenfor nevnte grunner, men siden dette liksom er hemmelig: Formelt begrunnet med at Artikkel 5 ikke kan påberopes i en slik situasjon. Til tross for terrorens omfang og alvorlighet er den ikke å regne som et militært angrep på et medlemsland, uansett hvordan Hollande formulerer sine indremedisinske taler til sitt folk. En NATO-avvisning i full offentlighet av en fransk forespørsel vil være skadelig for NATOs image, da deres ikke-offisielle kommunikasjon med omverdenen viser at NATO ønsker å fremstå minst like kampvillige, livsfarlige og temmelig uberegnlige som sine fiender. Som alltid vil tøffe gutter heller bli regnet for å være urimelige, kompromissløse og altfor triggerhappy, enn å regnes som sindige og villige til å følge et overnasjonalt regelverk, som i militær kontekst bare er koder for feighet og svakhet.
      Her har NATO, USA og de øvrige medlemslandenes politiske ledere gjort dobbeltkommunikasjon til en kunstform. De promoterer et bilde av alliansen som beskytteren av demokrati og menneskerettigheter, og sin voldsbruk som et nødvendig onde for dette, i forkant grundig demokratisk-politisk behandlet, og kun etter at alle andre metoder er forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige. Mens de med den andre hånden truer, bomber og på andre måter terroriserer både folk og nasjoner utfra egne geopolitiske formål. Dette er også kommunikasjon/ signaler som blir oppfattet, og som utgjør dobbeltheten.

      4. Spørre EU om militær hjelp? Hvor mange har hørt om en EU-hær eller at EU skulle være noen militærallianse? Neivel. Men dette kan jo være en god anledning for EU-eliten til å forsøke å i større grad militarisere EU og begynne å bygge opp noe parallelt med NATO. Ikke nødvendigvis for å bryte med USA, men for å ha flere egne maktmidler når ting virkelig begynner å dra seg til.

      Uansett, NATO har malt seg inne i alle hjørnene samtidig og kan for øyeblikket ikke bes om å tre tydeligere frem på dansegulvet for å slåss mot seg selv. Organisasjonens mest ivrige medlemsland kan derimot spørres hver for seg, og noen av dem er som sagt i Syria allerede, og tar sikkert på seg litt overtid «for Frankrike» når de først er der nede, dersom de blir spurt. Og dersom de ikke blir spurt.

      Hvis vi så smaker litt på muligheten for at massakrene i Paris var del av en større false flag-operasjon i overordnet regi av andre enn IS eller frilansere med sympati i den retning, blir det i så fall enda mer umulig å be NATO gjøre noe, da det er grense for hvor dårlig krigsinnsats mot IS USA og NATO kan komme fra med troverdigheten i behold.

      Russisk tilstedeværelse og innsats er selvfølgelig en pest og en plage, da de kan finne på å sabotere den vestlige elitens agenda, pluss at Putin kan score som leder av en effektiv militærmaskin dersom han begynner å sikte bare litt bedre enn NATO, og som statsmann ved å mane til samarbeid på tvers av allianser og historiske posisjoner.

      Helt til slutt; Terje har rett i at Frankrike har et noe løsere forhold til NATO enn medlemsland flest. De gikk vel sogar ut av NATOs felles militærkommando i nesten 30 år, fra 1966-1994 for å ha større selvstendighet i bruk av sin militære kapasitet. Som forøvrig er enorm.

      • Jeg vil legge til at en annet aspekt ved deres valg av EU kan være at Frankrike ikke ønsker at USA skal være med å trekke opp grensene i Syria.

        • Nei, de hadde sikkert mer enn gjene delt opp hele regionen med linjal igjen de, som de gjorde for hundre år siden etter å ha vært med sentralmaktene og russerne og banka tyrkere, og sikkert ideélt sett helt alene denne gangen. Men det er ikke et aktuelt scenario. Hva som blir fasit for Syrias fremtid vet knapt noen, men at USA, direkte og via stråmenn, kommer til å ha et ord med i laget så lenge de har geopolitiske interesser og imperieambisjonene intakte tror jeg vi kan regne med.

      • Kjære AF;
        du skriver en tankevekkende og meget leseverdig «artikkel» som det er fristende å kommentere og utdype på flere punkter, men her gjelder det å begrense seg.

        Vi ser vel at Frankrike, med sin helt spesielle historiske NATO-tilknytning, åpenbart har ønsket å signalisere at de viderefører sin utenriks- og sikkerhetspolitiske linje ved henvendelsen til EU – et EU som har selvsagt ikke har en hær å sende, og er heller ingen militær allianse.

        Det franske utspillet er trolig også ment som en spesiell utfordring til UK. Terroren og terror-trusselen setter her EU-motstanden og medlemskapdebatten i en ny kontekst, og det er paradoksalt nok sterkest EU-motstand blant de mest konservative; altså de som lettest vil kunne støtte militære operasjoner.

        Størst betydning har nok dette likevel innenrikspolitisk i Frankrike: For nå gjelder det å demonstrere Statens og Presidentens respons og handlekraft, bl a med militær unntakstilstand, og derved å demme opp mot en bølge av hat-propaganda, og nasjonalsjåvinismen til M. Le Pen og Nasjonal Front, som representerer den største trusselen mot nasjonal stabilitet i Frankrike.

        Sist men ikke minst vet franskmennene at et USA-dominert NATO som organisasjon ikke vil involvere direkte seg så lenge russerne er i Syria og holder sin hånd over Assad. Et slikt engasjement vil være for risikabelt. For Putin stiller det seg annerledes. Han vil ha Russland ut av «fryseboksen», og terroren i Europa gir en åpning han vet å benytte.

        • Jeg tror nok det siste du sier om en tilbakeholdenhet av direkte NATO-engasjement og Putin er riktig, og alltid vil ligge i bunnen av enhver tradisjonell/ halvoffisiell militær og politisk vurdering fra USA/ NATOs side. Når det er sagt, her kan det som alltid være flere lag på løken. Jeg har for eksempel lenge innbilt meg at Putin og hans etterretningsapparat nødvendigvis vet mer om vestmaktenes hensikter, bakspill, hemmelige allianser og operasjoner enn han lar sine nyhetsmedier fortelle resten av verden om eller snakker om utad selv. Kanskje han helst snakker om det med amerikanerne, franskmennene etc. direkte på bakrommet? Siden han ikke bruker mer av det i sin retorikk og propaganda for å vinne kritiske vestlige sjeler, mener jeg.

          Hvorvidt det er Le Pen & co som er den største trusselen mot nasjonal stabilitet i Frankrike spørs nok hvem du spør, for det er et spørsmål delvis av ideologisk karakter.

      • Takk AF for et god kommentar. Det er viktig at mainstream-media ikke få lov til å sette premissene for hvordan dette blir fortalt, og at våre politikere får monopol på foreslåtte løsninger.

        Punkt 4. er interessant. Jeg må si at jeg har hørt heller lite om dette punktet i Lisboa-traktaten før nå. Det vil vikle de nøytrale EU-landene (Sverige, Finland, Østerrike, Irland) enda tettere inn i de transatlantiske militærnettverkene. Elitene der har ønsket dette lenge, og dette punktet i traktaten vil være påskuddet de trenger for å få folkemeningen med seg.
        Det samme med de andre EU-landene. En felles hær for Europa «ligger i tiden» for øyeblikket, og hva er bedre enn en praktisk kampfellesskap for å integrere styrkene.

        Rent praktisk: Det ser ut til å være en god del Terje-er som kommenterer her for tiden, fra nå av vil jeg signere Terje M i stedet for bare Terje.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.