Tyrkias rolle i Syria skjerper Natos konflikt med Russland

0
Peter M. Johansen
Peter M. Johansen

President Recep Tayyip Erdogan blir stadig mer innbitt på å få innført presidentstyre med seg selv som sultan i Ankara. Målingene foran valget 1. november går ikke veien for Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP). Angrepene på media blir røffere.

Tyrkiske styrker arresterter aktivister fra det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Demokratisk folkeparti (HDP) på løpende bånd for å presse HDP ned under sperregrensa på ti prosent, ved enten å gjøre det utrygt for folk å stemme i utsatte kurdiske områder og ved å piske opp nasjonalsjåvinistiske stemninger hvor Erdogan og AKP blir framstilt som Tyrkias redning.

De verste utslagene er de sanseløse, og ikke minst skremmende, utfallene fra Erdogan og statsminister Ahmed Davutoglu om at Islamsk stat (IS), Kurdistans arbeiderparti (PKK), det syrisk-kurdiske Demokratisk unionsparti (PYD) og syrisk etterretning sammen står bak dobbeltattentatet i Ankara nylig. Det sier alt om det politiske klimaet foran valget – og hvordan det blir om AKP som antatt, ikke når målet om grunnlovsendrende flertall.

Utfallene viser dessuten at AKPs regionale utenrikspolitikk for alvor har trengt seg inn i valgkampen. Den har fått merkelappen nyosmanisme, utformet av Davutoglu i «Stratejik derinlik» (Strategisk dybde). Kemalistene i Republikansk folkeparti (CHP) anklager AKP for å åpne Tyrkia for IS og bringe Ankara på kant med USA

Mandag bekreftet Davutoglu at Tyrkia har gått til angrep på Folkets forsvarsenhet (YPG), militsen til PYD, som USA nylig forsynte med femti tonn ammunisjon i kampen mot IS, fordi YPG er på vei mot vestsida av Eufrat. Tyrkia har sine egne føringer i Syria og Nord-Irak som ikke nødvendigvis sammenfaller med USAs interesser.

Det minner opposisjonen om at Ankaras regionale forhold er anstrengt på flere hold. Valget blir fulgt med falkeblikk. AKP har presentert seg som forbilde for Det muslimske brorskapet i Midtøsten, inkludert Hamas, og fordømte militærkuppet til general Abdul-Fattah al-Sisi i Egypt i 2013. Å reparere forbindelsene til Kairo har blitt vilkår for opposisjonen for å gå i koalisjon med AKP.

Syria står likevel øverst på dagsordenen, ikke fordi Ankaras regionale interesser byr på grunnleggende motstand fra den tradisjonelle opposisjonen, men fordi flyktningene har fått innenrikspolitiske konsekvenser. Særlig etter at Tysklands kansler Angela Merkel, skeptisk til tyrkisk EU-medlemskap, nylig var på besøk for å drøfte stykkprisen på flyktninger i avtalen mellom EU og Tyrkia. Den åpner for å returnere hundre tusener av flyktninger til leirer i Tyrkia finansiert av EU – uten at det blir reist spørsmål ved Tyrkias rolle i Syria.

Nato-landet Tyrkia er i konfrontasjon med Russland, en viktig energileverandør, i Syria. Tyrkia angriper YPG som beviselig slåss mot IS; Nato raser mot Russland for angivelig bare å angripe den «moderate» Syria-motstanden mot Assad-regimet. Mens Tyrkia har hatt åpne grenser for rekruttering og leveranser til IS og al-Qa’ida, krever Ankara nå «sikkerhetssoner» mot kurderne langs grensa.

Uansett utfallet av valget vil Erdogan sitte som president i ytterligere tre år og sette sitt preg på utenrikspolitikken med sine markante regionale ambisjoner, flankert av Davutoglu. De har i 13 år brukt utenrikspolitikk for å tilrive seg makt i Ankara. De vil neppe bøye seg for krav fra eventuelle koalisjonspartnere om å gå tilbake til det energihungrige Tyrkias politikk fra før 2002 når de ruller ut prosjektkartene over olje-, gass- og vannrørledninger som strekker seg fra Iran til Kypros, Qatar til Russland og med Middelhavet som plaskedam.

Første gang publisert i Klassekampen

KampanjeStøtt oss

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.