Kampen på Sollia

0

Utdrag av boka Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde

Av Morten Conradi og Alf Skjeseth

Klokka var rundt seks om morgenen 30. mai. Asbjørn Sunde hadde akkurat våknet og sto og strakte osvaldseg foran det åpne vinduet. Lukten av vår og regntung skog fylte rommet. Noe hadde uroet ham om natta. Hadde det klikket på Per Kure? Rapport fra gutta skulle være her når som helst. Sunde vekket Astrid og sønnen Rolf. Plutselig splintret en kule vinduet og forsvant med en dump lyd i den solide tømmerveggen bak dem. Samtidig kom alarmen nede: «Tyskerne er her, tyskerne er her!» Harald «Haugland» Flaskerud hadde nettopp gått av vakt da han oppdaget at tyskerne var i ferd med å etablere gevær- og mitraljøsestillinger på hver side av den nesten 200 år gamle bygningen. Tredje etasje ble angrepet først, deretter skjøt de seg nedover. Som vanlig når det gjaldt som mest, holdt Sunde hodet kaldt. Ordrene kom raskt og presist, og snart var skytterne på plass og besvarte den tyske ilden. Et inferno av ild og røyk fylte lufta. Sunde krøp langs gulvet og bort til ovnen med arkivet. En kule streifet handa hans. Snart brant det i fotografier som skulle brukes til legitimasjonskort. Det kunne koste liv om de falt i tyskernes hender. Samtidig hadde han ansvaret for kona og sin tiårige sønn.

I Menn i mørket spør Sunde sønnen:
Nå gutt, er du redd? Munnvikene hang tungt ned, og han kjempet med gråten. Men blikket var fast. – Jeg er ikke redd, far. Vi greier dem. Få en pistol, så skal jeg gi dem inn. (…) – Astrid, du vet hva du har å gjøre, ikke sant? Jeg bøyde meg ned og visket inn i øret hennes, så Rolf ikke skulle høre hva jeg sa. – Dere må ikke bli tatt. Ikke du og ikke han. Ikke under noen omstendighet. Er du klar? Hun nikket.  – Ja, jeg er klar.

Rolf og Astrid fikk hver sin giftflaske som de la forsiktig i lomma. Ikke under noen omstendighet skulle de la seg ta levende. De krøp ned trappa til første etasje. Svarte av røyk og kruttstøv kom den ene etter den andre av sabotørene fram. 19 år gamle Signe ble stående i kjellertrappa der kulene ikke kunne nå henne. Monthey Røse og Harald Flaskerud var allerede på plass på kjøkkenet med skuddklare våpen. Sunde forklarte kort hva som skulle skje. Ingen var så langt alvorlig skadet, det var ikke tegn til panikk. Den intense skytingen avtok, noe som kunne tyde på at tyskerne var i ferd med å gå tom for ammunisjon. Fem menn, tre kvinner og ett barn ventet på signal fra Sunde.

Mellom forpakterboligen og sommerfjøset var det en tysk stilling. Fikk de satt den ut av spill, hadde de kanskje en sjanse. Sunde skrev: Plutselig var jeg redd. For første og siste gang. Redselen kom i hete bølger, fylte meg, sprengte og skrek inne i meg. Nå var det bare oss tre.
Oss tre i et helvete av ild og larm og ondskap. Oss tre som skulle dø. Så var jeg med ett rolig igjen. Feberen var borte. Jeg følte meg klar og sterk.

Militærstrategen Sunde ville ha den erfarne spaniakjemperen Monthey Røse først ut, fulgt av Harald Flaskerud, som skulle gi dekningsild. På slaget halv åtte løp de. De første sekundene var alt stille, så lød knitringen fra den tyske geværstillingen. Flaskerud og Røse huket seg godt sammen, maskingeværet så ut som et leketøy i de kraftige armene til «Haugland». Snart forsvant de ut av syne. Det siste Sunde hørte var at det smalt tre ganger, skarpt og hardt, som rifleskudd – så en kort serie.

De andre løp for livet, Rolf to–tre meter bak faren. I flukten fikk han et glimt av schäferen King. Den var truffet i ryggen og krabbet i retning låven. Nå gjaldt det å redde sitt eget skinn. Kulene strøk rett over Rolf og slo gnister mot bergknausen så mosedottene føk. Det siste han så, var Gjøvik-gutten Thor Arebø, som bråsnudde og løp tilbake til huset.

På stien bort til sommerfjøset lå en ung tysk soldat. Blodet strømmet fra et sår i brystet. Et stykke unna lå en annen soldat på magen i det fuktige gresset. Nå hadde de er fair sjanse. Tyskerne gikk bare høyst motvillig inn i skogen.

Det småregnet. I et vidjekratt fant de en mørk skikkelse. Maskingeværet lå ved siden av, blod piplet ut av skuddhull i knærne. Et skudd så ut til å ha streifet brystet. Asbjørn stoppet, og Rolf hørte Harald Flaskerud hviske til faren: «Du må skyte meg, jeg klarer ikke mer!»

Sunde ristet på hodet og snudde seg mot sønnen. «Få giftflaska di!» Forsiktig stakk Rolf handa i lomma etter flaska, og Asbjørn ga den videre. Det siste Rolf så før han løp videre, var at «Haugland» satte flaska til munnen og svelget innholdet.

Ranet av Modum Sparebank i Vikersund

Forrige artikkelStort intervju med Henning Mankell i Göteborgs-Posten
Neste artikkelRanet av Modum Sparebank i Vikersund
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).