Tsipras gambler på egen popularitet i close valg-race

Foran tusener på Syntagmaplassen fredag kveld holdt den avgåtte statsminister en tale om å kvitte seg med det gamle greske oligarkvesenet og å alliere seg med motkreftene i EU. Han satset på at hans evne til å mobilisere folket direkte skal holde denne gang også, men noen betegner med en viss rett Tsipras som en ensom ulv.

En tårnfalk stiller på vibrerende vinger på oppvindene langs de bratte og ørkenaktig tørre fjellsidene på Lycabettushøyden, Atens svar på Fløyfjellet der det stiger opp fra byens flate golv. Falkens blikk fanger alt som rører seg, fra Syntagmaplassen der Alexis Tsipras sto foran nærmere 15.000 mennesker og hold sin siste appell om støtte til fortsatt Syriza-regjering etter valget i dag, og like ut til havna i Pireus der flyktningene kommer dagstøtt inn fra øyene i Egeerhavet. Seinest i natt kom skipet Elefterios Venezelos med hundrevis av flyktninger som gikk trøtte og forventningsfulle ned gangveien til terminal E1 i den store og pulserende havna i Pireus. Og i dag, på selveste valgdagen, anløper et annet flyktningeskip. Terra. I går druktnet ei fem år gammel jente ved Lesbos strender.

Det er krise i de greske havområder, det er krise i EU, og det er potensielt kaos som kan ramme Hellas dersom ikke dagens valg gir en avklaring på det politiske styrkeforholdet i parlamentet. Spørsmålet er om falken ser noe ikke vi ser, noen bevegelser i terrenget der nede av små mennesker som piler avsted til valglokalene og kaster sin stemmeseddel i urnene til fordel for Tsipras og hans hardt prøvde Syriza-parti.

Folkets mann – og ensom ulv?

Tsipras holdt en 40 minutter lang tale på det fullpakka torvet fredag kveld. Det var flagg og faner og show og dundrende høyttalere, blendende flomlys og gigantiske scenetepper med Syrizas navn på rød bakgrunn, det var en heavy versjon av den klassiske italienske revolusjonære sangen Bella Ciao som partiene på venstresida her alltid spiller på gater og torg når det skal mobiliseres. Og under lys og støy kommer først lederen for det franske kommunistpartiet, en taler fra det tyske Die Linke og dernest den spanske stjerna Pablo Iglesias, lederen for det nye venstrepartiet Podemos og holder sine appeller til støtte for Tsipras. Så kommer Alexis Tsipras endelig, entusiastisk gående fram og tilbake over scenen til lyden av dunkende musikk, ikledd hvit skjorte med åpen snipp, selve kjennemerket på Syrizas lille protest mot å godta slips- og dressregimet til EU-troikaens herrer i Brussel og Berlin. Tspiras bygger opp til et langt resonnement om å fortsette kampen mot det gamle, korrupte greske oligarkstyrte systemet, og om å gå videre langs den linja hans regjering staket ut med å alliere seg med partier og sosiale bevegelser i hele Europa for å bygge en motmakt mot den kveldende og fattigdomsskapende kuttpolitikken, EUs «austerity»-poltikk. Applausen er først avmålt, men stiger etter hvert. Ved talens avslutning er Tsipras kveldens mann, men dog milevis unna å være den nasjonale helten han var da han utlyste sommerens folkeavstemning som ga det berømte flertall på 62 % mot kuttpolitikken. Det greske folkets «Oxi», som uttales åkji (med trykk på første stavelse) samlet et sted mellom 120 og 150.000 her på Syntagma i begynnelsen av juli. Alle trodde dette skulle brukes som et tungt mandat av Tsipras og hans forhandlere til å forlange en ny kurs mot EU-troikaens mektige menn og kvinner. I stedet signerte Syrizas regjering en avtale som riktig nok innbrakte løfter om utbetaling av 86 milliarder euro til det gjeldstyngede landet, men som også avkrevde det greske folk urimelig ofre i ytterlige kutt i budsjettene og privatisering og deregulering av arbeidslivet. Det var den manglende støtten i parlamentet for denne politikken blant Syrizas egne folkevalgte som endte med at Tsipras måtte skrive ut nyvalg og kaste kortene i august.

Det er mange paradokser i gresk politikk. Det ene er at Tsipras, som kanskje trodde hans popularitet skulle berge seieren i dagens valg, har bidratt til å løfte gamle rivaler fram. Nytt Demokrati (ND), det konservative partiet som falt på sin ihuga EU-lojalitet og kuttpolitikk ved valget i januar, har nå arbeidet seg opp på samme nivå som Syriza. Flere målinger den siste uka gir mindre enn en mulelengdes forskjell i veddeløpet mellom de to store partiene, ja, til og med 0,3 % forsprang til ND i en måling. Og det dødsdømte sosialdemokratiske Pasok har til og med klart å karre seg over sperregrensa med resultater på mellom 5 og 6 %, omtrent på samme nivå som det fascistiske Gyllent Daggry og det gamle kommunistpartiet KKE som ikke på noe tidspunkt har villet samarbeide med Syriza. Det forrige samarbeidspartiet i Syrizas regjering, det høyreorienterte og nasjonalt innstilte Anel, ser ut til ikke å ville nå sperregrensa. Derimot kan det vise seg at utbryterne fra Syriza i den såkalte Venstreplattformen, som dannet sitt eget parti, Folkelig enhet, i august, kan komme over sperregrensa etter lenge å ha ligget under.

I dette uoversiktelige landskapet må Tsipras stole på sin egen evne til å mobilisere i aller siste runde.  Han har vist en forbløffende evne til å gjøre det før. Tsipras har en uvurderlig evne til å fornemme stemningene blant velgerne og til å snakke direkte til folk, i stedet for å gå den lange og tunge vei via partivedtak og sentralkomiteer og kongresser for å hente sitt mandat. Her ligger det neste paradoks: For Syriza som parti har aldri blitt bygd opp som den potensielle kraft det kunne blitt bak en populær leder. I stedet har partiet blitt sjaltet ut av beslutningsprosesser, tilløp til organisering av grunnplanet demontert og medlemmene sakte og sikkert demoralisert gjennom alle de raske skifter og åpenbare nederlag som Syrizas politikk har ført til.

Da gjenstår bildet av Alexis Tsipras som en fortsatt populær, men svært ensom leder med en liten gruppa av rådgivere omkring seg som mange mener tar alle de viktige beslutninger. Financial Times kaller Tsipras «A lone wolf», en ensom ulv, i sin store artikkel foran valget (weekendutgaven 19./20. sept.) og trekker også fram historier som gresk presse har brakt til torgs om at Tsipras sender sin sønn til en av de dyreste privatskolene i landet og at han ferierte hos en skipsreder på ei gresk øy i sommer med stadige helikopterturer som kommunikasjonsmiddel inn til Aten. Det siste er den typen journalistikk som vanskelig kan verifiseres, men hvis formål er å rive ned bildet av den tidligere lederen for ungkommunistene som en «folkets mann». Mange gjennomskuer den slags propaganda, men det fjerner ikke inntrykket av en partileder som kjører sitt eget løp, og som har skuffet mange velgere med sine beslutninger.

Seier i siste ytre?

– Jeg håper og tror at Tsipras klarer å vekke folk disse siste dagene. Mange forstå at det nå står mellom å berede grunnen for en fortsatt oppbygging av motkreftene i og omkring Syriza, eller å slippe til Nytt Demokrati som bare vil danse etter EUs pipe og gjennomføre «austerity»-politikken med den største iver. Jeg tror Syrixa kan vinne valget med så mange prosent, kanskje 35 % eller mer, slik at de kan få 151 representanter, dvs akkurat det som trengs for flertall i parlamentet, sier min gode kontakt Giorgos, fagforeningsleder og Syriza-medlem med verv på mellomnivå i partiet. Flertallet skaffes ved at det største partiet får en bonus på 50 seter i nasjonalforsamlingen, en ordning tidligere regjeringer innførte, og som Syriza ville avskaffe hvis de kom i regjering. Det har ikke skjedd, og dette udemokratiske tillegget kan fortsatt bli avgjørende for hvem som overtar styre og stell.

Mitt vertskap ved hotellet i Athen, et lite familiedrevet hotell i nærheten av Omoniaplassen, melder følgende på valgdagen, først ektemannen:

-Jeg stemmer Venstreplattformens nye parti, Folkelig enhet. Jeg støtter utbryterne som fortsatt står på det opprinnelige programmet til Syriza, noe Tsipras ikke lenger gjør.

-Og jeg stemmer kanskje Syriza, men bare kanskje. Jeg stemte Anel, «Uavhengige grekere» sist, men nå ser de ut til å falle ut av parlamentet. Så da må jeg vurdere å støtte Tsipras ved en direkte stemme, sier frua som både er lærer i historie ved videregående skole og driver hotell resten av døgnet og i helgene, på typisk gresk maner.

En kvinnelig ansatt ved hotellet er frustrert over det hun kaller Tsipras’ svik. «Han viste seg å være som alle andre. Du kan ikke stole på politikere», er omkvedet. Hun vurderer å avstå fra å stemme, noe hun ganske visst har til felles med mange ungdommer som lot seg mobilisere til entusiastisk nei-stemming i sommer. Hvis valgdeltakelsen blir lav, og ingen av de store partiene vinner flertall, vil situasjonen bli uoversiktelig. Ny og til nå utenkelige koalisjoner vil kunne tvinge seg fram. Fra EU forlanges det en breiest mulig samlingsregjering for å sikre gjennomføring av kuttpolitikken i den tredje krisepakka (Memorandum 3) som ble vedtatt i august. Men blant Syrizas folk er det høyst ulike meninger om hvilke allianser som kan godtas.

Euclid Tsakalotos, finansministeren i Syrizas regjering som overtok etter at den skinnjakkekledte Yanis Varoufakis gikk av i sommer, advarer mot en koalisjon med gamle motstandere. Til avisen Kathimerini uttalte han fredag at situasjonen er meget vanskelig hvis ikke valget gir en avklaring. På den ene side kan vi ikke bare utlyse enda et nyvalg. På den andre sida kan ikke Syriza gå i koalisjon med Pasok eller To Potami («Elva» som mange i Syriza betegner som «hipsterpartiet», min anmerkning), og langt mindre Nytt Demokrati.  Kanskje Tsakalotos’ advarsel tjener som en vekker, og kanskje Tsipras med sin spurt i siste ytre sving, som en Per Ivar Moe i sine glansdager på 1500-meter på Bislets blanke skøyteis, er det som avgjør saken.

Jeg holder en knapp på Tsipras’ spurtegenskaper.