Hellas – en brikke i den kalde krigen

«Den kalde krigens strategi illustrert gjennom Hellas etterkrigstid; da de greske patriotene som hadde kjempet mot nazistene ble bombet med napalm av sine britiske og USA allierte».

Hellas’ moderne historie ser på avstand ut som en serie med oppstykkede historiske brudd : uavhengighetskrig, fascistisk diktatur, nazistisk okkupasjon, borgerkrig, militærjunta, demokrati, men ser man etter, er det én sammenhengende linje: et land som gang på gang blir definert av stormakters frykt for kommunisme. Derfor opplevde de som kjempet mot nazistene under 2. verdenskrig , senere å bli definert som fiender av staten Hellas og bombet med napalm(1).

Hellas trer inn i moderne europeisk historie med uavhengighetskrigen mot Det osmanske riket i 1821. I 1830 blir landet en selvstendig stat, men fra starten av er det sterkt avhengig av Storbritannia, Frankrike og Russland. Monarkiet er importert, økonomien svak, og staten preget av klientelisme og utenlandsk innflytelse. Denne grunnleggende avhengigheten gjør Hellas sårbart når Europa går inn i «fascismens og totalitarismens tidsalder»(2).

I 1936 etablerte general Ioannis Metaxas et autoritært regime som i praksis var et fascistisk diktatur: partier forbys, presse sensureres, hemmelig politi overvåker og fengsler, og venstreorienterte og kommunister blir systematisk forfulgt. Metaxas’ regime var ideologisk inspirert av Mussolini og Franco, men det var samtidig akseptabelt for Storbritannia. Britene så på Metaxas som en garantist mot kommunisme og som en pro‑vestlig leder i et strategisk viktig land. Hellas gikk dermed inn i andre verdenskrig med et fascistisk styre som er politisk kompatibelt med vestmaktene(3).

Da Tyskland invaderte Hellas i 1941, brøt Metaxas‑regimet sammen, og landet ble delt mellom tyske, italienske og bulgarske nazistiske okkupasjonsstyrker. Under okkupasjonen vokste den største motstandsbevegelsen frem: EAM(Den nasjonale frigjøringsfronten) og ELAS (Den greske frigjøringshæren), disse bestod av venstreorienterte og kommunister. Det var disse gruppene som bar hovedtyngden av kampen mot nazistene. De sprengte jernbaner, angrep garnisoner, organiserte lokal administrasjon og hadde bred støtte i befolkningen. Samtidig opprettet de nazistiske okkupasjonsmaktene en «marionettregjering» med høyreorienterte greske politikere, greske offiserer og greske fascister som samarbeidet med tyskerne. Flere av disse nazi-kollaboratørene ble senere viktige brikker i den greske etterkrigsstatens maktstruktur som England og USA innsatte i statsapparatet(4).

Da tyskerne måtte trekke seg ut i 1944 etter intens motstand fra ELAS, oppstod kampen om hvem som hadde legitim rett til å styre Hellas. EAM/ELAS hadde reell folkelig støtte og militær kontroll over store deler av landet. De hadde kjempet mot nazistene og så seg selv som den naturlige kraften til å forme det nye Hellas. Storbritannia og USA hadde helt andre planer. Winston Churchill var fast bestemt på at Hellas ikke skulle ha venstreorienterte i sin politiske ledelse. Britene landsatte tropper, støttet monarkiet og høyreorienterte grupper, og rehabiliterte personer som hadde samarbeidet med den nazistiske tyske okkupasjonsmakten.

I desember 1944 kulminerte dette i «Dekemvriana» (Desemberhendelsene): Britiske styrker og greske regjeringsstyrker innsatt av britene åpnet ild mot demonstranter og ELAS‑styrker i Athen. Dette er øyeblikket hvor de som hadde kjempet mot nazistene, ble skutt av sine formelle «allierte»(5). Dette var ikke bare en nasjonal tragedie for Hellas, men et globalt vendepunkt.

Hellas ble en av de første konkrete slagmarkene i den kalde hvor krigen om kontrollen over andre staters suverenitet utøves. Konflikten handler ikke lenger om nazister, men om hvem som skal styre de frigjorte statene etter Nazi-Tysklands nederlag. Britene anti-venstre linje vinner første runden, men britene var økonomisk utmattet og de greske motstandsfolkene var godt organisert og hadde stor støtte i det greske folket. I 1947 tar USA over Englands aktiviteter og starter Truman‑doktrinen.

Hellas blir et testlaboratorium for amerikansk antikommunistisk politikk: den vestlig USA/britisk innsatte regjeringen får militær støtte, økonomisk hjelp, støtte til etterretningsoperasjoner og den direkte innenrikspolitiske innblanding fra USA er vesentlig(6). Krigen som bryter ut i 1946, står mellom den britisk/USA innsatte regjeringshæren og DSE(den demokratiske hæren), som i stor grad bestod av tidligere ELAS‑motstandskjempere. ELAS-motstandskjempere var altså de samme som hadde kjempet mot nazistene i fjellene noen år tidligere. Disse blir nå definert som “opprørere” og “kommunistiske bander” av britene og USA. Det er her bruken av napalm kommer inn(7).

I 1948–49 intensiverer USA støtten til den britisk/USA støttede «greske» regjeringshæren i fjellområdene Grammos og Vitsi, der DSE (Den greske demokratiske hær) hadde sine baser. Amerikanske militære rådgivere anbefaler bruk av napalm, et brennende stoff som klistrer seg til bakken, vegetasjon og mennesker, og som brenner med ekstrem intensitet. Napalm blir levert og brukt i luftangrep mot DSE‑stillinger, dvs motstandsfolkene som kjempet mot nazistene under krigen blir brent ihjel. Hellas blir dermed det første landet der napalm brukes i stor skala etter andre verdenskrig, lenge før Korea og Vietnam gjør ordet til et globalt symbol på brent jord og brente kropper. Det avgjørende poenget er at napalm ble brukt mot greske borgere som få år tidligere hadde vært hovedkraften i motstanden mot nazistene. Disse greske motstandsfolkene som hadde sprengt tyske tog og angrep Wehrmacht‑stillinger, ble altså brent ut av fjellene av bomber levert av USA, sluppet av en regjeringshær støttet av vestmaktene.

Dette er den brutal materialisering av den kalde krigens logikk: Gårsdagens allierte blir dagens fiender hvis de står på feil side av den britisk og USA’s ideologiske linjer og globale interesser (9).

Samtidig som napalm brente greske kropper i fjellene, bygges den greske staten opp med antikommunisme som grunnpilar og USA’s dominans. Den første etterkrigsregjeringen og de påfølgende regjeringene inkluderer høyreorienterte politikere, offiserer og politisjefer som hadde samarbeidet med nazistene eller vært passive under okkupasjonen. Nazistene rehabiliteres fordi de er antikommunister. Britiske og amerikanske arkiver viser tydelig at vestmaktene aktivt blokkerte kommunister fra å delta i regjeringen og støttet personer med dokumentert nazi-kollaborasjon, så lenge de var politisk “pålitelige” i den kalde krigens logikk.

Hellas blir en klientstat, en frontlinje for vestlig politisk innflytelse i Middelhavet styrt av USA og England(10). Krigen mot borgerne som kjempet mot nazistene ender med nederlag for DSE, de greske motstandskjemperne. Mange av de tidligere motstandskjemperne blir drept, fengslet eller tvunget i eksil. Staten som vokser frem, er dypt preget av militær og politisk antikommunisme. Politiet, militæret og etterretningen får omfattende støtte fra USA og NATO. Dette systemet som bygget på frykt for kommunisme og på rehabiliterte kollaboratører, legger grunnlaget for det neste store bruddet i Hellas moderne historie: militærjuntaen i 1967.

Kuppet i 1967 av militærjuntaen fremstår som en videreføring av et system som gjennom tiår har vært bygd opp på vestlig USA og britisk støtte, militærmakt og antikommunisme. Militærjuntaen styrte Hellas frem til 1974 gjennom omfattende fengslinger, tortur og undertrykking. USA og Storbrittania støttet regimets antikommunistiske politikk og anså militærdiktaturet som strategisk fordelaktig for NATO(11). Ser man hele linjen samlet, blir bildet klart: Hellas’ moderne historie er ikke en nasjonal fortelling, men en konkret, fysisk og politisk manifestasjon av den kalde krigen. Landet går fra å være et «fascistisk diktatur» til en «nazistisk okkupasjon», til en «motstandskamp ledet av venstreorienterte», til en krig initiert av britene og USA hvor motstandskjemperne og greske patrioter blir definert som «fiender» av staten Hellas.

Etter de greske patriotenes nederlag blir Hellas en «klientstat», og til slutt til et militærdiktatur støttet av vestlige interesser. I sentrum står et enkelt, brutalt faktum: de som kjempet mot nazistene, ble senere brent med napalm av sine allierte, fordi de sto på feil side av den ideologiske linjen til England og USA. Rehabiliterte nazikollaboratører og tidligere diktaturpolitikere fikk så utforme Hellas politiske fremtid med USA’s klamme veiledende hånd og paranoide antikommunisme(12).

Dette mønsteret stopper ikke i Hellas. I Iran i 1953 styrtet CIA og MI6 den demokratisk valgte statsministeren Mohammad Mossadegh etter nasjonaliseringen av oljen. I Guatemala i 1954 fjernet CIA president Jacobo Arbenz etter hans jordreformer. I Chile i 1973 støttet USA kuppet mot Salvador Allende. I Kongo ble Patrice Lumumba styrtet og senere drept av vestlige aktører. I Irak i 2003 styrtet USA og Storbrittania Sadam Hussein. I Libya i 2011 bidro USA, Frankrike, Storbritannia og Norges massive bombing til Gaddafis fall og det bestiale drapet på ham. I Syria etter 2011 med USA ødeleggelse av Syrias økonomi ved å okkupere landets kornområder og oljeproduserende områder samt utallige militære aksjoner ble Syria president Assad styrtet. Aktiv innblanding i Egypts innenrikspolitikk. Det bør også nevnes det astroturfede kuppet på Maidan hvor USA/EU bidro til å fjerne landets demokratisk valgte president Yanukovitsj, USA’s innblanding i Venezuelas innenrikspolitikk og stadig forsøk på å destabilisere Cuba (13).

Ser man disse eksemplene samlet trer et klart mønster frem. Diplomati, etteretning, økonomisk press, propaganda, militær aksjoner, direkte intervensjoner har gjennom hele etterkrigstiden vært redskapene for USA og Storbrittania til å forme andre staters politiske utvikling. Hellas er et av de tidligste og mest oversette eksemplene på den praksisen, men også det tydeligste.

Kildehenvisninger

(1) Richard Clogg, A Concise History of Greece; Heinz Richter, Greece 1940–1949: Occupation, Resistance, Civil War. Se også Mark Mazower, Inside Hitler’s Greece: The Experience of Occupation, 1941–44, for sammenhengen mellom okkupasjonen, motstanden og den etterfølgende politiske konflikten. Mazowers fremstilling behandler uttrykkelig både motstandsbevegelsen, frigjøringen og den påfølgende konflikten. (Yale University Press London)

(2) Richard Clogg, A Concise History of Greece.

(3) Richard Clogg, A Concise History of Greece; British Foreign Office Archives (FO).

(4) Mark Mazower, Inside Hitler’s Greece: The Experience of Occupation, 1941–44; Heinz Richter, Greece 1940–1949: Occupation, Resistance, Civil War. Mazower behandler blant annet fremveksten av EAM/ELAS, motstanden og de politiske kreftene på høyresiden under okkupasjonen. (Google Books)

(5) John O. Iatrides, Revolt in Athens: The Greek Communist “Second Round”, 1944–1945; John O. Iatrides (red.), Greece in the 1940s: A Nation in Crisis; British Foreign Office Archives (FO). Iatrides’ studie gjelder nettopp kampene i Athen i desember 1944 mellom den britisk støttede regjeringen og den greske venstresiden, og viser hvordan konflikten la grunnlaget for den videre borgerkrigen. (JSTOR)

(6) United States Foreign Relations Series (FRUS); British Foreign Office Archives (FO); CIA FOIA Archives om Hellas og borgerkrigen. Truman-doktrinen ble i 1947 utløst direkte av Storbritannias beslutning om å avslutte sin militære og økonomiske støtte til den greske regjeringen; amerikansk politikk ble deretter langt mer direkte involvert i Hellas. (U.S. Department of State Historian)

(7) Heinz Richter, Greece 1940–1949: Occupation, Resistance, Civil War; John O. Iatrides (red.), Greece in the 1940s: A Nation in Crisis; Mark Mazower, Inside Hitler’s Greece: The Experience of Occupation, 1941–44.

(8) Heinz Richter, Greece 1940–1949: Occupation, Resistance, Civil War; United States Foreign Relations Series (FRUS); CIA FOIA Archives om Hellas og borgerkrigen.

(9) Heinz Richter, Greece 1940–1949: Occupation, Resistance, Civil War; CIA FOIA Archives om Hellas og borgerkrigen; United States Foreign Relations Series (FRUS).

(10) British Foreign Office Archives (FO); United States Foreign Relations Series (FRUS); CIA FOIA Archives om Hellas og borgerkrigen; Heinz Richter, Greece 1940–1949: Occupation, Resistance, Civil War. Mazower dokumenterer også hvordan den greske høyresiden og krefter som hadde vært kompromittert under okkupasjonen fikk betydning i etterkrigsoppgjøret. (Los Angeles Times)

(11) Richard Clogg, A Concise History of Greece; Heinz Richter, Greece 1940–1949: Occupation, Resistance, Civil War; United States Foreign Relations Series (FRUS); CIA FOIA Archives om Hellas og borgerkrigen; British Foreign Office Archives (FO).

(12) Richard Clogg, A Concise History of Greece; Heinz Richter, Greece 1940–1949: Occupation, Resistance, Civil War; United States Foreign Relations Series (FRUS); British Foreign Office Archives (FO); CIA FOIA Archives om Hellas og borgerkrigen.

(13) Stephen Kinzer, All the Shah’s Men — Iran 1953.

Piero Gleijeses, Shattered Hope — Guatemala 1954.

Peter Kornbluh, The Pinochet File — Chile 1973.

Ludo De Witte, The Assassination of Lumumba — Kongo.

Chilcot Report — Irak 2003.

UK House of Commons- og NATO-dokumenter — Libya 2011.

Diverse FRUS- og CIA-dokumenter — Syria og Egypt.