De hemmelige avtalene som truer vår framtid

6
Camilla Hansen
Camilla Hansen

Verden over forhandles det nå i hemmelighet om en rekke antidemokratiske avtaler som vil frata oss retten til å påvirke vår egen framtid og overføre makt over våre livsvilkår til store multinasjonale selskaper.

Avtalene det dreier seg om er en ny type internasjonale handels- og investeringsavtaler. Mens handelsavtaler tidligere omhandlet tollavgifter på håndfaste varer, vil de nye avtalene gripe dypt inn i politikk og samfunnsliv og vil berøre så og si alle aspekter av livet. Av disse avtalene er Norge med på å forhandle om TISA, den internasjonale avtalen om handel med tjenester, sammen med 51 andre land, deriblant USA og EU-landene [1]. TTIP, det transatlantiske handels- og investeringspartnerskapet, som forhandles mellom USA og EU, vil også få konsekvenser for Norge dersom den inngås.

Har du ikke hørt om disse avtalene, så er ikke det så rart, for de forhandles nemlig i streng hemmelighet. TISA-forhandlingene har siden 2013 foregått bak lukkede dører, og verken befolkningen eller Stortingspolitikerne har rett til innsyn i forhandlingsprosessen. Faktisk så skulle forhandlingstekstene etter planen forbli hemmelige i hele fem år etter at forhandlingene er avsluttet. Når forhandlerne eventuelt blir enige om en avtale, vil denne bli lagt fram for Stortinget til ratifikasjon. Stortingspolitikerne kan da stemme ja eller nei til avtalen, men vil ikke kunne endre noe som helst av innholdet.

aksjon mot tisa
De nye handelsavtalene er ikke noe som har sitt utspring i befolkningene i landene som forhandler om dem, men er politiske prosjekter initiert av de største multinasjonale selskapene og deres mektige lobbygrupper [2]. Det er de som er de største pådriverne for avtalene, og mens sivilsamfunn og de fleste politikere nektes innsyn, nyter selskapenes lobbyister privilegert tilgang [3] og samarbeider tett med forhandlere og beslutningstakere i grupper som TEAM TISA [4].

Takket være lekkasjer, blant annet fra varslernettstedet Wikileaks, som har lekket en rekke tekster, blant annet fra TISA-forhandlingene, vet vi nå en del om hva det forhandles om. Mye er imidlertid fortsatt usikkert, og uten fullt innsyn i de pågående forhandlingene, er en informert offentlig debatt ikke mulig.

Altomfattende
Formålet med TISA-avtalen er å gjøre tjenester til en global handelsvare og å fjerne politiske og sosiale hindringer som står i veien for handel med tjenester. «Tjenester» er en svært vid betegnelse som inkluderer alt som ikke er håndfaste varer, så som sykehus og medisinsk behandling, eldreomsorg, barnehager, skoler og universiteter, drikkevannsforsyning og sanitæranlegg, elektrisitet, kollektivtransport, finanstjenester, TV og radio, drift av nasjonalparker, museer, konserter og kulturarrangementer, og mye mer. TISAs hovedavtaletekst definerer tjenester utelukkende som handelsvarer som skal selges og kjøpes på verdensmarkedet, mens de menneskelige, politiske, sosiale, kulturelle og økologiske formålene og aspektene ved disse ignoreres eller underordnes.

Et viktig prinsipp som ligger til grunn for de nye handelsavtalene er prinsippet om «likebehandling,» eller «ikke-diskriminering» av utenlandske selskaper. Under TISA forplikter dette landene til å åpne opp sine tjenesteområder for utenlandske selskaper som selger tjenester, og forbyr lokale og nasjonale myndigheter i å vedta lover eller gjennomføre politiske tiltak som gir forrang til offentlige virksomheter, ideelle organsiasjoner eller lokale bedrifter som utfører tjenester. Å gi forrang til, eller beskytte, offentlige, ikke-kommersielle eller små lokale aktører gjennom virkemidler som regulering, subisidier og offentlige innkjøp, gjøres ofte for å fremme politiske og sosiale målsetninger, som for eksempel å sikre innbyggerne lik tilgang til essensielle tjenester som helse og utdanning, opprettholde en lokal og kritisk presse og et mangfoldig kulturliv, og styrke lokal økonomi og sysselsetting. Med TISA vil dette bli forbudt.

Det at reglene for «ikke-diskriminering» også gjelder for subsidier, betyr at lokale og nasjonale myndigheter ikke kan subsidiere offentlige tjenester – med mindre de også subsidier de multinasjonale selskapene som har etablert seg innen samme tjenestesektor. Dette vil sterkt begrense staters, og ikke minst kommuners, mulighet til å finansiere offentlige tjenester og kan i ytterste konsekvens resultere i underfinansiering og forvitring av disse og til at myndighetene dermed ser seg nødt til å privatisere dem.

Privatiseringspress
Sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger over hele verden advarer om at TISA kan komme til å presse fram kommersialisering og privatisering av offentlige tjenester og dermed true grunnleggende rettigheter som retten til rent drikkevann, nødvendig helsehjelp og utdanning. I møte med kritikken har forhandlerne og regjeringene, Solberg-regjeringen inkludert, kommet med vage forsikringer om at offentlige tjenester er unntatt avtalens regler om konkurranseutsetting og at den ikke forplikter land til å privatisere disse. Men lekkede tekster viser imidlertid at dette ikke stemmer.

Selv om TISA ikke eksplisitt krever at landene skal privatisere offentlige tjenester, inneholder avtalen en rekke mekanismer og klausuler som på en indirekte måte vil drive fram en slik privatisering. For det første, så er TISAs definisjon av «offentlige tjenester» svært snever. I avtalen defineres disse som tjenester der det eksisterer et offentlig monopol, det vil si «som verken tilbys på kommersiell basis eller i konkurranse med en eller flere tjenestetilbydere.» [5] I Norge eksisterer et slikt rent offentlig monopol bare innen politi, forsvar, brannvesen og rettsvesen. Alt annet kan bli omfattet av TISA. De enkelte landene kan i tillegg liste opp tjenester de ønsker å skjerme fra internasjonal konkurranse, men heller ikke dette er noen garanti. TISAs regler om «negativ listing» gjør at tjenestesektorer som ikke listes opp ikke vil kunne skjermes av en annen regjering på et senere tidspunkt.

For det andre, så er handelsforhandlinger en «gi og ta-prosess». Hvert av landene som forhandler om disse avtalene søker å fremme sine «offensive interesser,» og disse ligger i å skaffe det enkelte lands multinasjonale selskaper adgang til andre lands markeder. For at norske selskaper gjennom TISA-avtalen skal, som EU-kommissær Karel de Gucht uttrykker det, «erobre nye markeder» i andre land, må Norge også åpne opp våre hittil skjermede tjenestesektorer, slik at andre lands storselskaper kan erobre dem. Så selv om regjeringen unntok sykehustjenester og drikkevannsforsyningen fra konkurransutsetting i sitt åpningstilbud i 2013, så kan disse likevel bli lagt på bordet senere i forhandlingsprosessen. Og, for det tredje, så er TISA utformet som en «levende avtale.» Det betyr at avtalen kan oppdateres og videreutvikles etter at den er inngått [6]. Den avtalen som Stortinget skal stemme over er altså ikke den endelige avtalen. I lang tid etter at TISA er offisielt ferdigforhandlet og signert, vil den leve sitt eget liv bak lukkede dører, der den uten Stortingets innblanding kan utvides til blant annet å inkludere nye tjenestesektorer.

Fastlåser samfunnsutviklingen
Som om dette ikke er nok: TISA inneholder også to klausuler, frys- og skralleklausulene, som vil gjøre enhver privatisering og konkurranseutsetting irreversibel, det vil si at de ikke kan omgjores. Når en tjeneste, som for eksempel drikkevannsforsyningen, først er privatisert, vil det i praksis ikke være mulig å ta den tilbake i offentlig drift – uansett hva befolkningen måtte ønske eller hvem de stemmer på ved neste valg. Skralleklausulen vil sørge for at det bare vil være mulig å privatisere og konkurranseutsette mer og mer, ikke mindre. Så dersom Oslo kommune for eksempel privatiserer drikkevannet og selger vannverkene til et globalt vannselskap som Veolia eller Nestlé, så vil vannet forbli privat og i de multinasjonale selskapenes kontroll i all overskuelig framtid, selv om innbyggerne velger et nytt byråd og krever at kommunen tar vannet tilbake. De siste årene har kommuner og lokalsamfunn verden over rekommunalisert, tatt tilbake tjenester som vann og energi til offentlig drift. Med de nye handelsavtalene vil dette ikke lenger være mulig.

En skrallenøkkel er et verktøy som bare kan skru én vei. På samme måte, vil TISA-avtalen sørge for at samfunnsutviklingen bare kan skrus i én retning og i ett bestemt spor. Vi som samfunnsborgere vil fratas den grunnleggende demokratiske retten til å velge en annen retning og til å påvirke vår framtid.

Sentralisering
Mange offentlige tjenester drives av kommunene. TISAs rigide regelverk om «likebehandling» vil binde kommunene på hender og føtter og sterkt innskrenke det politiske handlingsrommet. Kommuner og lokalsamfunn over hele Europa frykter derfor at TISA og de andre nye handelsavtalene i praksis vil avvikle lokaldemokratiet. I Norge har KS, kommunenes og fylkeskommunenes interesseorganisasjon, gått ut og advart mot TISA og TTIPs konsekvenser for det politiske handlingsrommet og for lokale folkevalgte myndigheters rett til «å velge hvordan tjenester som vann- og energiforsyning, renovasjon og avløp, redningstjeneste, de offentlige helse- og sosialtjenester, offentlig transport, boligbygging og tiltak innen byplanlegging, byutvikling og utdanning skal organiseres.»

Flere har pekt på sammenhengen mellom regjeringens Kommunereform og TISA. Sammenslåing av kommuner vil skape større enheter og dermed gjøre kommunale tjenester mer attraktive for store multinasjonale selskaper som ønsker å overta dem. For internasjonal konkurranse fører nesten alltid til at store selskaper overtar. Små lokale tjenestetilbydere vil ikke ha noen sjanse mot de globale gigantene som har betydelige konkurransefortrinn i kraft av sin størrelse, så som tilgang til billige råvarer og billig arbeidskraft, markedsføringsbudsjetter i million- og milliardklassen, mektige lobbygrupper, og betydelig politisk innflytelse. Den tøylesløse globale konkurransen som TISA og de nye handelsavtalene vil lovfeste, vil på sikt føre til en storstilt sentralisering og maktkonsentrasjon der gigantselskaper gis kontroll over så å si alle samfunnsområder.

Kappløp mot bunnen
I tillegg til å forby «diskriminerende» politiske virkemidler som gir forrang til offentlige og lokale tjenesteytere, vil TISA også fjerne og forhindre andre typer lover og reguleringer som setter ikke-kommersielle hensyn først. Dette inkluderer lover og regler som har som formål å beskytte innbyggernes rettigheter og å verne naturen, som for eksempel arbeidstakerrettigheter, forbrukerbeskyttelse, personvernbestemmelser, regulering av finansmarkedet, folkehelsetiltak og miljølovgivning. Lekkede dokumenter viser blant annet at TISA vil frata offentlige myndigheter retten til å regulere flyt av personlige data for å beskytte vår rett til privatliv og til å regulere banker og finansinstitusjoner for å hindre at en ny finanskrise oppstår.

En slik deregulering – fjerning, redusering og forhindring av lover og regler som er i offentlighetens interesse, er også et av hovedmålene for TTIP-avtalen [7]. Dette skal TTIP oppnå gjennom å harmonisere, gjøre lovverket likt i USA og EU. Som kritikerne peker på, vil dette, tatt i betraktning avtalens mål om å fjerne ikke-tollmessige handelshindringer, nødvendigvis føre til at lover og reguleringer og standarder vil senkes ned til laveste nivå, som i «et kappløp mot bunnen». Og når EU senker sitt lovverk, kan Norge også komme til å bli pålagt å gjøre det samme gjennom EØS og EFTA.

Forskjellene mellom lovverkene i USA og EU er store. USA har mye svakere regelverk og lavere produktstandarder enn EU på mange områder, blant annet innen mattrygghet, helse, miljø og arbeidsliv. I amerikanske supermarkeder inneholder for eksempel 70 prosent av den bearbeidede maten genmdifiserte organismer (GMO), 90 prosent av storfekjøttet som selges er produsert med veksthormoner, og kyllingene er fulle i antibiotika og vasket i klorin. Tusener av giftige kjemikalier som er forbudt i Europa, deriblant neonicotinoider, som dreper bier, tillates i USA. Amerikanerne har også færre restriksjoner på kontroversielle og svært miljøskadelige teknologier som fracking.

I EU, og også i Norge, er regulering innen matsikkerhet, helse og miljø basert på føre-var-prinsippet. Det betyr at produkter og produksjonsmetoder forbys dersom det hersker tvil om deres innvirkning på helse og miljø. For at et produkt skal kunne godkjennes, må produsenten først bevise at det er trygt. Dette legger naturligvis en del hindringer i veien for amerikanske storselskaper som ønsker å eksportere uhemmet til Europa, og selskapene ser TTIP som en gyllen mulighet til å få fjernet dette prinsippet og overkjøre de europeiske befolkningenes motstand mot GMO [8].

I sine offisielle uttalelser har EU-kommisjonen, som forhandler om TTIP-avtalen sammen med USAs Handelsrepresentant, kommet med gjentatte forsikringer om at TTIP ikke vil føre til at EUs regler og standarder for mattrygghet, helse og miljø vil bli svekket, og bedyrer at føre-var-prinsippet vil bli opprettholdt. Uttalelser fra amerikanske forhandlere og storselskaper tyder imidlertid på noe helt annet [9]. Shaun Donnelly, tidligere amerikansk handelstjenestemann, sier for eksempel at «TTIP is only worth doing if the regulatory side is covered, such as getting rid of the precautionary principle

Selskaper som lovgivere
Amerikanske og europeiske storselskaper har en felles interesse i at lovverket på begge sider av Atlanterhavet svekkes. Selskapene har sammen gjennomgått hvilke lovverk og standarder de ønsker fjernet gjennom TTIP og samarbeider tett om å oppnå dette målet.

Både EU-kommisjonen og selskapene er imidlertid klar over at en TTIP-avtale som inneholder dype kutt i EUs lovverk på politisk sensitive områder som mat, helse og miljø kan bli nedstemt i EU-parlamentet eller i de nasjonale parlamentene. For å unngå dette har de funnet en måte TTIP kan snike reguleringeskuttene inn i ettertid. Gjennom et system for reguleringssamarbeid, Regulatory co-operation, skal man fortsette å harmonisere lovverkene og senke standardene etterat en TTIP-avtale eventuelt er inngått. Dette systemet er basert på en detaljert plan fra lobbygruppene BusinessEurope og US Chamber of Commerce, og vil blant annet opprette et permanent USA-EU organ, Regulatory co-operation Body, med makt til å godkjenne eller legge ned veto mot forslag om nye reguleringer og til å eliminere eller svekke eksisterende regler. I dette organet vil representanter for de store multinasjonale selskapene sitte ved samme bord og «essentially co-write regulation» sammen med USAs og EUs handelsbyråkrater. Som TISA, er også TTIP utformet som en «levende avtale». Intensjonen er at disse avtalene skal være kontinuerlige prosesser: det som legges fram for parlamentene til signering er bare begynnelsen.

Samtidig som lover og regler som beskytter mennesker og naturen skal fjernes og stoppes, vil de nye handelsavtalene også opprette og styrke regelverk som har et helt annet formål – nemlig å beskytte de multinasjonale selskapene og finansinstitusjonene. Dette inkluderer patentregler, copyright og andre former for intellektuelle eiendomsrettigheter (IPR), samt nye mekanismer og institusjoner som skal beskytte selskapenes investeringer.

Patenter og intellektuelle eiendomsrettigheter gir selskaper monopolrettigheter på alt fra frø og planter [10] til medisiner og programvare. I USA gir patentregler store farmasiselskaper monopol på medisiner, og konsekvensen av dette er at medisiner der koster dobbelt så mye som i Europa. Multinasjonale farmasiselskaper lobber for at et lignende regelverk skal innføres i Europa gjennom TTIP. Samtidig advarer borgerrettighetsaktivister på begge kontinenter om at både ytringsfriheten og vår rett til privatliv vil bli innskrenket dersom multinasjonale selskaper gis monopolrettigheter på internett. Selskapene vil at TTIP skal etablere og håndheve et strengt globalt IPR-system

Hemmelige domstoler
Et kjerneprinsipp i TTIP er investorbeskyttelse. Det går ut på at multinasjonale selskapers investeringer skal beskyttes mot politiske endringer som kan ha negativ innvirkning på disse og føre til reduksjon i selskapenes profitt. Slik det ligger an til, vil selskapenes rett til et stabilt og forutsigbart investeringsklima i TTIP gis forrang foran alle andre hensyn. Pascal Kerneis, fra lobbygruppen for europeiske storselskaper innen tjenester, European Services Forum, legger ikke skjul på at investorbeskyttelse skal være førsteprioritet i en TTIP-avtale. For, som han sier, vil selskapene «oppose any deal in which investment protection is traded off against public policy objectives, including human and labour rights

En svært omstridt mekanisme som sikrer stabilitet og forutsigbarhet for selskaper som investerer i utlandet, er investor-stat-tvisteløsning (ISDS). Ordningen gir utenlandske selskaper makt til å saksøke stater og kreve milliardbeløp i erstatning dersom myndighetene vedtar lover eller gjennomfører politiske tiltak som kan føre til tap av framtidig profitt for selskapene. Det forhandles om ISDS i TTIP, og mye tyder på at ordningen også kan komme til å gjelde for TISA.

ISDS er et parallelt rettssystem av private tribunaler som ligger utenfor og står over både det nasjonale og det internasjonale offentlige rettsapparatet. Tribunalene består ikke av vanlige dommere og en sivil jury, men av tre voldgiftsdommere som er forretningsadvokater fra verdens mektigste advokatfirmaer. Det er bare utenlandske investorer (som regel multinasjonale selskaper) som kan gå til søksmål, ikke stater eller lokalsamfunn som berøres av et selskaps aktiviteter. Rettsakene er tunge og dyre; bare saksomkostningene ligger i gjennomsnitt på 60 millioner kroner. Prosessene er som oftest hemmelige, og tribunalets avgjørelser kan ikke ankes. Voldgiftsdommeren Juan Fernández-Armesto beskriver systemet slik:

«When I wake up at night and think about arbitration, it never ceases to amaze me that sovereign states have agreed to investment arbitration at all (…) Three private individuals are entrusted with the power to review, without any restriction or appeal procedure, all actions of the government, all decisions of the courts, and all laws and regulations emanating from parliament.»

Søksmål mot demokrati
Dette høres utrolig ut, men slike investor-stat-tvisteløsingsmekanismer eksisterer faktisk allerede, som en del av de mange bilaterale (tosidige) investeringsavtalene (BITs) verden over. Ordningen ble første gang opprettet på slutten av 1950-tallet, men det var svært få søksmål som ble reist før slutten av 90-årene, da de store multinasjonale selskapene virkelig fikk øynene opp for hvilke muligheter som ligger for dem i dette systemet. Siden da har antall søksmål økt eksponentielt, og mange av disse viser at det ofte er lover og politiske tiltak som har som formål å beskytte miljø, folkehelse og menneskerettigheter som blir angrepet.

Det kanadiske gruveselskapet Gabriel Resources’ søksmål mot Romania er et nylig eksempel. I juli gikk Gabriel Resources til søksmål mot Romania fordi landets nasjonalforsamling hadde trukket tilbake selskapets tillatelse til å utvikle Europas største gull- og sølvgruve i Rosia Montana-området som følge av flere år med massive protester mot prosjektet. Dersom gruven hadde blitt utviklet ville det ha forurenset det historisk verneverdige og økologisk sårbare området med tonnevis av giften cyanid, ødelagt fire fjell og utslettet tre landsbyer. Det at politikerne omsider tok en demokratisk avgjørelse i befolkningens og samfunnets interesse, resulterte i at Gabriel Resources nå krever en erstatning på fire milliarder euro av Romania og landets befolkning – en sum som tilsvarer hele det rumenske utdanningsbudsjettet.

Søksmålet mot Romania er bare ett av mange. Her følger noen flere eksempler:

  •  2012 gikk det svenske atomenergiselskapet Vattenfall til sak mot Tyskland og krevde 3,7 milliardIer euro i erstatning fordi den tyske regjeringen hadde vedtatt å fase ut landets atomkraftverk etter Fukushimakatastrofen.
  • Det franske vannselskapet Suez saksøkte Argentina etter at regjeringen i 2006 vedtok å ta tilbake den privatiserte drikkevannsforsyningen i Buenos Aires til offentlig drift. Voldgiftsdommerne slo fast at menneskeretten til rent drikkevann ikke kunne settes over Suez’ investeringsrettigheter og dømte Argentina til å betale 405 millioner dollar i erstatning til selskapet.
  • Det amerikanske selskapet Lone Pine har saksøkt Canada for 250 millioner dollar fordi den kanadiske provinsen Quebec har innført et midlertidig forbud mot fracking.
  • Den amerikanske tobakksgiganten Phillip Morris har saksøkt både Australia og Uruguay på grunn av at landene har innført lover om at sigarettpakker skal merkes med helseadvarsler.
  • Det nederlandske forsikringsselskapet Achmea saksøkte Slovakia fordi regjeringen i 2012 reverserte privatisering og kommersialisering av helseforsikringer vedtatt av en tidligere regjering. Slovakia ble dømt til å betale 22 millioner euro i erstatning til Achmea.

Ofte er det imidlertid nok for et selskap å bare true med å anlegge et søksmål mot et land for å få stoppet nye lover og vedtak det ikke liker. ISDS har på denne måten en avkjølende effekt. Nasjonale og lokale myndigheter kan droppe eller la være å innføre lover og gjennomføre tiltak som er i offentlighetens interesse dersom de frykter at det kan resultere i et søksmål.

Også i Norge
I et forslag om modell for bilaterale investeringsavtaler lagt ut den 13. mai i år går regjeringen inn for at en slik investor-stat-tvisteløsningsordning også skal bli en del av de bilaterale investeringsavtalene Norge inngår i.

Avtalemodellen som regjeringen foreslår, vil innebære en enorm overføring av makt over landets politikk, samfunn og økonomi til multinasjonale selskaper og anonyme forretningsadvokater. På samme måte som utenlandske selskaper gis rett til å gå til søksmål mot Norge, vil også norske storselskaper kunne saksøke land de etablerer seg i. Vi kan dermed ende opp med situasjoner der befolkninger i fattige utviklingsland må betale milliarder i erstatning til selskaper som Statoil og Telenor fordi landenes myndigheter har tatt politiske beslutninger som setter menneskerettigheter og miljø foran beskyttelse av selskapenes investeringer. At regjeringen går inn for denne typen investeringsavtaler, som også FN-eksperter nå har gått ut og sagt at er en trussel mot menneskerettighetene, er skremmende og mildt sagt bekymringsfullt.

Voksende motstand
Etter hvert som mer informasjon om de nye handels- og investeringsavtalene har lekket ut, øker motstanden. I EU har over 2,6 millioner mennesker nå skrevet under på et borgerinitiativ mot TTIP. I Norge er avtalene fortsatt ukjent blant folk flest, men en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner og aksjonsgrupper jobber nå for å endre på det.

I Oslo vil det derfor bli arrangert en stor demonstrasjon mot TISA den 10. oktober. Samme dag vil det også arrangeres demonstrasjoner og aksjoner i flere land der titusener av mennesker vil ta til gatene for å stoppe de antidemokratiske avtalene som truer vår framtid.

[1]TISA skal etter planen utvides til å gjelde for alle de 160 landene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) når den er ferdigforhandlet og vil da bli en global avtale.

[2] I følge rapporten TISA versus Public Services fra Public Services International (PSI), er det mye som tyder på at TISA er et politisk prosjekt som først ble uttenkt og initiert av US Coalition of Service Industries, en lobbygruppe bestående av multinasjonale tjenestekonsern som inkluderer selskaper som AIG, AT&T, IBM, Google, Microsoft, Walmart, Walt Disney, JPMorgan og CitiGroup: http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-tisa-versus-public-services. Og Transatlantic Business Dialogue (TABD), en lobbygruppe av direktørene for USAs og EUs største selskaper, har lenge lobbet etablering av en transatlantisk handelsavtale. Se Lori Wallach, ”The corporate invasion” i Le Monde Diplomatique: http://mondediplo.com/2013/12/02tafta#nb2

[3] Corporate Europe Observatory har for eksempel dokumentert at 88 prosent av de lukkede møtene EU-kommisjonen har hatt om TTIP, vært med lobbygrupper som representerer multinasjonale selskaper: http://corporateeurope.org/revolving-doors/2015/07/revolving-door-greasing-wheels-ttip-lobby

[4] Et eksempel er TEAM TISA, en gruppe av amerikanske selskaper i tjenestesektoren som har et nært samarbeid med amerikanske forhandlere, politikere og diplomater. Teamets stiftelsesmøte ble ledet av USAs handelsrepresentant Michael Froman: http://teamtisa.org.

[5] Dette er basert på definisjonen av offentlige tjenester i tjenesteavtalen GATS i WTO. Se Helene Bank, ”Seks ting du bør vite om TISA/TTIP: http://www.velferdsstaten.no/Forsiden/?article_id=128373.

[6] I følge TISA versus Public Services, er TISA “explicitly designed as a “livingagreement” that will mandate trade negotiators to develop new regulatory templates foradditional sectors far into the future.”

[7] Et av hovedmålene som ligger i EUs mandat for TTIP-forhandlingene er ”the elimination of unnecessary regulatory obstacles to trade.” Sehttp://ttip2015.eu/files/content/docs/Full%20documents/Mandate%20Council.pdf.

[8] Lobbyist og leder for det mektige lobbyselskapet Geiger and Alber, Andreas Geiger, uttaler for eksempel at ”The TTIP offers the perfect vehicle to overcome the overwhelming opposition to GMOs in the EU.” Se: http://thehill.com/blogs/congress-blog/economy-a-budget/329375-american-agriculture-gmos-and-europe.

Brev som Friends of the Earth Europe har fått tilgang til viser at EU-kommisjonen allerede er i ferd med å senke helse- og sikkerhetskrav til importerte varer som inneholder GMO som følge av press i TTIP-forhandlingene: http://stopthecrop.org/EU-US-trade-deals-pushing-GM-crops-270815.

[9] I en rapport fra USAs Handelsrepresentant står det for eksempel at “The United States continues to press the EU for fundamental improvements in its regulatory system with the goal of normalizing trade in agricultural products derived from modern biotechnology”:https://ustr.gov/sites/default/files/FINAL-2014-SPS-Report-Compiled_0.pdf.

[10] Det er fortsatt uklart hvorvidt TTIP vil omfatte patenter på livsformer (gener, frø, plante- og dyrearter) siden forhandlingene er hemmelige og det ennå ikke har kommet noen lekkasjer på dette området. Men siden slike patentregler er inkludert i flere av de andre nye handelsavtalene under forhandling, deriblant TPP, er det grunn til å tro at de også vil komme med i TTIP. Se Grain, “Trade deals criminalise farmers’ seeds”: https://www.grain.org/article/entries/5070-trade-deals-criminalise-farmers-seeds.

6 KOMMENTARER

  1. Veldig god artikkel av Camilla. Dog er det svært alvorlig at ingen av disse mer organiserte TTIP/TISA motstanderne nevner ELEFANTEN I ROMMET, som er TISA/TTIP’s bakenforliggende og absolutt farligste agenda for folk og land, nemlig FN’s Agenda 21/Agenda 2030. Når en setter seg inn i Agenda 21 og Agenda 2030, så er det overhodet ikke vanskelig å se hva TISA/TTIP, organisering i storkommuner, og andre typer sentraliserende organiseringer som f.eks EU er en del av. http://norgesaksjonen.org/2015/09/11/del-1-fns-agenda-21-maktelitens-prosjekt-for-innforelse-av-den-globale-fascistiske-diktaturstat/

  2. Les boken «Makten bak makten». Der får du se hva som egentlig fåregår bak vår rygg. Dette er en bok som kun et forlag i Norge ville gi ut.

  3. «Det at reglene for «ikke-diskriminering» også gjelder for subsidier, betyr at lokale og nasjonale myndigheter ikke kan subsidiere offentlige tjenester – med mindre de også subsidier de multinasjonale selskapene som har etablert seg innen samme tjenestesektor. Dette vil sterkt begrense staters, og ikke minst kommuners, mulighet til å finansiere offentlige tjenester og kan i ytterste konsekvens resultere i underfinansiering og forvitring av disse og til at myndighetene dermed ser seg nødt til å privatisere dem.»

    – Jeg er overhodet ingen fundamentalist verken den ene eller den andre vegen hva offentlige tjenester angår, men det er for pokker opp til NORDMENN å bestemme hvordan VI skal organisere VÅRT eget samfunn!
    Jeg støtter helhjertet opp om kampen mot disse «hemmelige» avtalene som tydeligvis er så omfattende at ingen får informert kjennskap til deres innhold eller hva forhandlingene står om.
    At Norge overhodet kan sende delegater for å forhandle under slike forutsetninger er en skam og et forræderi.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here