Kapitalismen viser seg som mer og mer destruktiv, miljøødeleggende, anti-demokratisk og krigersk. Men diskusjonene om alternativene lar vente på seg. I fem artikler har jeg prøvd å rette litt på det, både ved å peke på hvilke problemer som må løses, og ved å foreslå en ny forståelse av en økologisk marxisme som jeg mener kan danne et fundament for en slik diskusjon. Jeg mener at det er mulig å skape et kollektivt samfunn, og jeg har valgt å kalle det Kommunisme 5.0.
Første artikkel:
K-ordet i kapitalismens tid
(Artikkel i Klassekampen 17.09.2013)
I 1966 vedtok lærerrådet på Teisen skole i Oslo mot én stemme at det var «pedagogisk umulig å undervise folk med langt hår, særlig når de også har skjegg og briller». De to ungguttene Odd Hansen og Gunnar Gjertsen hadde søkt om opptak på skolen, og de hadde begge langt hår. Hansen hadde også skjegg og briller.
Jeg var formann i elevrådet da dette skjedde og ble innkalt på kontoret til rektor Johan Borse og bedt om å redegjøre for mitt syn på vedtaket.
– Jeg synes det er et tåpelig vedtak, sa jeg.
– Som elevrådsformann har du å støtte lærerrådets syn, sa rektor. Ellers kan du bli utvist fra skolen.
– Dere underviser folk med langt hår hver eneste dag, svarte jeg. Noen av dem har også briller. Jeg tenker naturligvis på jentene. Og når det gjelder det der med skjegget, så skriver Bjørnson i ”Heltbergs studentfabrik”: «Anspent og mager, med farve som gibsen, / bag et kul-sort, umådeligt skæg, Henrik Ibsen.» Det lot seg tydeligvis gjøre å undervise Ibsen likevel….
– Ut! ropte rektor og pekte på døra. – Ha deg vekk!
Omtrent på samme tid skrev jeg en liten artikkel som aldri ble publisert noe sted. Den drøftet begrepet popularitet. Jeg mente at det ikke var noe å streve etter å være populær, siden det bare var å jatte med flertallet. Det måtte da være mye mer spennende å gjøre opprør mot inngrodde forestillinger og komme med noe nytt, om man så måtte gjøre seg upopulær på det. Og det skal jeg ha: Jeg har aldri prøvd å bli populær – og har lykkes over all forventning.
Andre artikkel:
Om dommedagsprofeter og den lille gangetabellen
Vi mennesker lever så kort at vi har en tendens til å tro at ting som har fungert gjennom vår levetid også vil gjøre det i framtida. Min generasjon har dessuten opplevd så store teknologiske og vitenskapelige oppdagelser at vi tar det for gitt at teknologien vil løse alle problemer. I dag skal jeg snakke om vekst.
Datakraft og steinalderhjerner
Jeg har en datakraft på skrivebordet mitt som overgår alt den norske staten hadde til rådighet da jeg gikk på skolen. Fram til jeg gikk på gymnaset hadde vi ikke egen telefon hjemme. Nå har jeg en smarttelefon med en masse teknologiske muligheter jeg ikke en gang gidder å bruke. Jeg tror ikke den menneskelige hjernen er utviklet til å forstå så raske forandringer. Vi er en dyreart som er tilpasset det å leve i små stammer der det knapt skjedde viktige forandringer hvert tusen år. De individene som fungerte best under slike forhold er de som fikk flest etterkommere, så det er deres egenskaper som har formet det moderne mennesket. Vi er steinaldermennesker som skal prøve å ta inn over oss forandringer som går raskere på ti år enn tidligere på tusen år. Derfor er det kanskje ikke så rart at vi roter det til. Vi er ikke selektert til dette.
Tredje artikkel:
Kommunisme 5.0
Med fortsatt kapitalisme går verden mot katastrofer som er så alvorlige og så svære at det ikke finnes historiske paralleller. Hvis vi vil at våre barn og barnebarn skal ha ei god framtid, kan vi ikke godta dette.
Derfor er det svært presserende å diskutere alternativer. Antiglobaliseringsbevegelsen har en stund brukt parolen «En annen verden er mulig». La oss så få en diskusjon om hva dette betyr.
Dette er siste kapittel i boka Sammenbruddet som jeg ga ut på Spartacus forlag i 2011
Fjerde artikkel:
Ikke tenk på en isbjørn. Problemet med begrepene høyre og venstre
Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij sa en gang: «Prøv å gi deg sjøl følgende oppgave: Ikke å tenke på en isbjørn, og du vil oppdage at du vil tenke på det fordømte dyret hvert minutt.» Dette er et eksempel på hvordan tankene våre kan styres med ganske enkle grep. Vi tenker gjennom bilder og fortellinger, så den som kan styre disse fortellingene og bildene trenger ikke nødvendigvis å ha de beste argumentene. De politiske begrepene høyre og venstre er et slikt bilde. De har en sterk tendens til å hindre virkelig analyse og forståelse.
Femte artikkel:
Mulig modell for å organisere samfunnet på nytt
På tross av formelt demokrati og valg hvert annet år er vårt samfunn en hierarkisk organisasjon der de på toppen hersker og de på bunnen er avmektige. Enda verre er dette blitt med kombinasjonen av at store deler av norsk politikk avgjøres i EU gjennom EØS og et stadig mer omfattende ekspertvelde. Og til sjuende og sist er det de mektige multinasjonale selskapene som har kontrollen. Sosialismen, slik vi har sett den til nå, har for en stor del gått ut på å erstatte et hierarki med et annet. Er det mulig å gjøre det bedre? Går det an å skape en samfunnsmodell som kombinerer menneskelig frihet med reell makt til dem som produserer verdiene?
