Hiroshima, Nagasaki og bombing som strategi

0
Erik Plahte

For få dager siden, 8. mai, feira vi 70-årsdagen for slutten på den andre verdenskrigen. Men strengt tatt var krigen ikke slutt før drøye tre måneder seinere da Japan kapitulerte 14. august. Det er en vanlig oppfatning at det var atombombene mot Hiroshima 6. august og Nagasaki tre dager seinere som tvang fram den japanske kapitulasjonen. Men i en artikkel i Foreign Policy med tittel The Bomb Didn’t Beat Japan… Stalin Did torpederer Ward Wilson denne myten. (Se et tidligere innlegg om artikkelen her.) Den 8. august erklærte Sovjet Japan krig, og allerede dagen etter rykka de første sovjetiske styrkene inn i Japan-okkuperte Mandsjuria. Wilson argumenterer godt for at det var dette, ikke atombombene, som fikk den japanske ledelsen til å erkjenne at slaget var tapt og at de ikke hadde annen utvei enn å kapitulere uten vilkår.

Det var langt fra tilfeldig at det sovjetiske angrepet starta omtrent samtidig med at atombombene ble sluppet. Men hva var grunnen til dette sammentreffet i tid? Og hvorfor slapp egentlig USA de to atombombene dersom det ikke bidro til å forkorte krigen? Det er noen brikker som mangler i det bildet som artikkelen til Wilson trekker opp. La oss gå tilbake til våren 1945.

1. april 1945 angrep USA Okinawa, ei japansk øy som ligger midtveis mellom Taiwan og Japan, og bare 640 km fra selve Japan. Etter 82 dager, fram mot midten av juni, med voldsomme kamper og store tap på begge sider var motstanden nedkjempa. Fra flystripa på Okinawa var da Japan godt innen rekkevidde for USAs største bombefly, Boeing B-29 Superfortress. Da hadde bombetoktene alt vært i gang siden november 1944 fra Mariana-øyene øst for Filippinene (Guam og Saipan er kjente navn), men Okinawa lå mye nærmere Japan. Våren og sommeren 1945 drev USA en intens og omfattende bombeoffensiv. Ialt ble 68 japanske byer helt eller delvis ødelagt. Spesielt var brannbomben skremmende virkningsfulle mot de skjøre japanske husene med mye treverk.

På ettersommeren var den japanske marinen blitt senka eller ødelagt og flyvåpenet var knust. USA hadde full kontroll over både havet og luftrommet. Det var klart for alle i den japanske ledelsen at krigen var tapt og måtte avsluttes. Men den japanske hæren hadde fortsatt et par millioner mann under våpen. General Douglas MacArthur og andre militære toppledere ville bombe Japan til kapitulasjon ved å fortsette bombetoktene, etterfulgt av en omfattende invasjon med kodenavn Operation Downfall. De advarte president Truman om at en slik invasjon kunne komme til å koste én million amerikanske liv. Dette ble brukt som argument for å bruke atombomba. Det ville spare hundretusener av amerikanske liv om den kunne tvinge Japan til å kapitulere uten at det var nødvendig å invadere for å nedkjempe disse hærstyrkene.

Men enda så grufulle virkningene av disse to bombene var, kunne de direkte virkningene i form av branner, ødeleggelser og antall drepte sammenliknes med mange av de tidligere bombetoktene med konvensjonelle bomber. Målt etter antall drepte kom Hiroshima på andreplass, målt etter hvor stort område som ble ødelagt, på fjerdeplass, og etter hvor stor andel av byen som ble ødelagt, på 17. plass. En B-29 kunne bære en våpenlast på 7-9 tonn, og et typisk tokt kunne omfatte 500 bombefly, altså tilsammen 4-4,5 kilotonn (tusen tonn) bomber. Hiroshimabomba hadde en sprengkraft på 16,5 kilotonn. Utvilsomt mye mer enn ett enkelt tokt, men sammenliknbart. Det hører også med i bildet at bombeflyene spredte bombelasten over et stort område. Raidet mot Tokyo 9.-10. mars 1945 raserte et område på 40 km2, mens Hiroshimabomba raserte «bare» ca 11 km2.

Tokyo bombing
Tokyo etter bombetoktene 9.-10. mars 1945.

I løpet av sommeren 1945 hadde japanerne gjort flere framstøt overfor Sovjetunionen i håp om at de kunne megle så Japan kunne få en bedre avslutning på krigen enn betingelsesløs kapitulasjon, men Sovjet hadde ikke informert de andre allierte om dette. Så langt hadde Sovjet ikke deltatt i krigen mot Japan, men 8. august erklærte Sovjet Japan krig, og dagen etter rykka de inn i Mandsjuria som hadde vært okkupert av Japan siden begynnelsen av 1930-tallet. Japan stod da overfor en tofrontskrig, mot Sovjet i nord og USA i sør. Wilson hevder at det var denne klemma som tvang fram kapitulasjonen, ikke atombombene som ble sluppet 6. og 9. august. Etter en del interne dragkamper erklærte keiser Hirohito den 15. august at Japan overgav seg til de allierte uten vilkår. Men mye hadde skjedd hos de allierte på den politiske fronten før dette som forklarer dette nære sammentreffet i tid.

På Jalta-konferansen mellom Roosevelt, Churchill og Stalin 4.-11. februar 1945 hadde Stalin informert de to andre om at Sovjet ville gå inn i krigen mot Japan på betingelse av at de fikk Kurilene, Sakhalin og kontroll over Mandsjuria. I avtaleteksten står det (min oversetting):

Lederne i de tre stormaktene — Sovjetunionen, USA og Storbritannia — er enige om at to eller tre måneder etter at Tyskland har overgitt seg og krigen i Europa er slutt, skal Sovjetunionen gå inn i krigen mot Japan på de alliertes side på følgende vilkår:
  1. Status quo i Ytre Mongolia (Folkerepublikken Mongolia) skal bli opprettholdt.

  2. De tidligere rettighetene Russland mista ved det forræderske japanske angrepet i 1904, skal gjenopprettes: a) Den sørlige delen av Sakhalin og de omkringliggende øyene skal tilbakeføres til Sovjetunionen; (…)

  3. Kurilene skal overføres til Sovjetunionen.

Til slutt står det at «lederne for de tre stormaktene er enige om at disse kravene fra Sovjetunionen skal innfris uten innvendinger etter at Japan er slått».

JapanSovjet

Kartet til venstre viser sovjetiske (grønne) og japanske (gule) territorier og øyer rundt Okhotsk-havet før 2. verdenskrig. I dag er alle øyene i Kurilene og hele Sakhalin innlemma i Russland. Japan hevder  at de har rett til de sørligste Kurilene. Kontrollen over Sakhalin har veksla mellom Russland og Japan i hundrevis av år.

Stalin holdt ord. I slutten av mai 1945 dro Harry Hopkins til Moskva som personlig representant for Roosevelt for å diskutere krigen med Stalin. Stalin informerte da Hopkins om at Sovjet ville erklære Japan krig den 8. august — på dagen tre måneder etter at Tyskland kapitulerte — og angripe Mandsjuria. Han gjorde det klart at Sovjet da venta å kunne være med på å okkupere Japan etter at krigen var slutt. I løpet av samtalen nevnte Stalin også fredsfølerne han hadde mottatt fra japanerne. Om USA holdt fast ved kravet om kapitulasjon uten vilkår, ville Japan slåss til the bitter end, mente Stalin. Litt lempeligere vilkår kunne få Japan til å kapitulere uten at det var nødvendig med en invasjon, og USA ville likevel til sjuende og siste få det omtrent som de ville.

Opplysninga om at Sovjet ville gå inn i krigen 8. august gjorde at amerikanerne fikk fart på seg. De var overhodet ikke interessert i å få Sovjet som part i krigen mot Japan. De ville diktere fredsvikårene aleine uten sovjetisk innblanding og uten å måtte gi konsesjoner til Sovjet etter at krigen var slutt. Her gjaldt det å sikre kontrollen over Stillehavet for etterkrigstida.

USA hadde starta Manhattan-prosjektet i 1942 med formål å utvikle og produsere en eller flere atombomber. Prosjektet som ble leda av US Army, var omfatta av et ekstremt hemmelighold. Selv om nærmere 130 000 forskere, ingeniører og arbeidere var involvert, var det knapt mer enn noen få titalls mennesker som hadde fullt innsyn i prosjektet. Tusenvis av forskere og ingeniører var engasjert i delprosjekter uten å vite hva de egentlig var med på. Arbeidet var krevende og vanskelig, og det gikk smått framover. Da krigen i Europa tok slutt 8. mai 1945, hadde det ennå ikke lyktes å få ferdig en bombe. Heldigvis, kan vi på eurosentristisk vis si. Da det ble klart at Sovjet ville gå inn i krigen mot Japan 8. august, hasta det med å få ferdig bomber som kunne slippes over Japan og tvinge fram en kapitulasjon før dette. Arbeidet ble forsert. I juli 1945 var den første bomba klar til en prøvesprengning i Alamogordo-ørkenen i New Mexico. 16. juli 1945 smalt det. Forsøket gikk som det skulle, og flere bomber ble produsert. Uranbomba Little Boy skulle slippes over Hiroshima og plutoniumbomba Fat Man over Nagasaki.

Før prøvesprengninga hadde det vært tautrekkinger. I mai 1945 ble det oppretta en «Interim Committee» som skulle gi Presidenten råd om bruk av atomenergien. På et møte i komiteen 31. mai og 1 juni foreslo Ernest Lawrence, en av de ledende fysikerne i Manhattan-prosjektet, å bruke prøvesprengninga i Alamogordo som en advarsel til Japan. Han ville invitere framstående japanske ledere til med egne øyne å se hva de hadde i vente om Japan ikke overgav seg. Men det  kom mange innvendinger av både praktisk og taktisk art, også fra noen av forskerne. De militære lederne avviste forslaget. De ville ikke engang advare japanerne. Det ville dempe det psykologiske sjokket, og dessuten: hva om bomba ikke detonerte? Enda amerikanske fly slapp over 60 millioner flygeblad over Japan, ble ikke atombomba nevnt med et ord.

Omtrent samtidig kom en annen gruppe atomfysikere leda av professor James Franck med andre innvendinger:

De militære fordelene og amerikanske liv som blir spart ved å bruke atombomben mot Japan uten forvarsel, kan vise seg å være av mindre betydning sammenlikna med den bølgen av forferdelse og avsky som kan skylle over resten av verden. (…) Dersom USA skulle være den første til å utsette menneskeheten for en så ukritisk ødeleggelse, ville landet ofre allmenn støtte i hele verden, styrke rustningskappløpet og svekke mulighetene til å komme fram til en internasjonal avtale om framtidig kontroll av slike våpen.

Men heller ikke disse innvendingene ble tillagt noen vekt. USA hadde konstruert et nytt våpen, og de militære lederne ville prøve det i praksis.

På Potsdam-konferansen fra 17. juli til 2. august 1945 møttes statslederne i USA, Storbritannia og Sovjet for å diskutere og avgjøre en lang rekke spørsmål om etterkrigstida i Tyskland og resten av Europa og om kapitulasjonsvilkårene for Japan. President Truman hadde fått utsatt konferansen i to uker slik at han ville vite sikkert at atombomba fungerte før han gikk inn i forhandlinger med Stalin. Men ikke et ord om atombomba ble nevnt i sluttkommunikéet. Truman hadde ikke engang informert Stalin, bare snakka vagt om «et nytt, kraftig våpen». Merk datoen: det var bare en snau uke til Sovjet ville gå inn i krigen, og til den første bomba skulle slippes.

President Truman godkjente selv at de to første bombene skulle slippes over Hiroshima og Nagasaki fordi disse byene inneholdt både militære mål og «hus og andre bygninger som lett ville bli ødelagt». General Leslie R. Groves, lederen for Manhattan-prosjektet, planla å ha en tredje bombe klar til bruk 19. august, og så tre i september og tre i oktober. Mens Truman var overbegeistra over Hiroshima-bomba, var virkninga på den japanske regjeringa mye svakere enn de allierte forestilte seg, skriver B. H. Liddell Hart, forfatteren av standardverket History of the Second World War. Han kommer langt på vei til samme konklusjon som Wilson om betydninga av atombomba og hva det var som fikk Japan til å kapitulere. Den sovjetiske krigserklæringa 8. august og at Sovjet rykka inn i Mandsjuria allerede dagen etter, ser ut til å ha hatt nesten like stor effekt som atombomba, skriver Liddell Hart videre. Og han konkluderer med at det var egentlig ikke nødvendig å slippe atombomba for å få Japan til å overgi seg. Marinen og flyvåpenet var lamma, 90% av handelsflåten var senka eller ødelagt, industrien rasert og matvarelagrene minka raskt. Utfallet var uansett gitt.

Slett ikke alle høytstående militære i USA var tilhenger av å bruke atombomba. Admiral Ernest J. King, øverstkommanderende for den amerikanske marinen, hevda at en marineblokade ville ha sulta ut japanerne og fått dem til å overgi seg «om vi bare hadde vært villig til å vente». En rapport fra US Strategic Bombing Survey oppsummerte: «Uansett synes det klart at til og med uten atombombeangrepene kunne vår overlegenhet i lufta ha utøvd et sterkt nok press til at [Japan] hadde overgitt seg uten vilkår, slik at det hadde vært unødvendig å invadere». Liddell Hart siterer også admiral William D. Leahy som var den høyest rangerte offiseren i USA under den andre verdenskrigen: «Å bruke dette barbariske våpenet på Hiroshima og Nagasaki var ikke til noen nytte for oss i krigen mot Japan. Japanerne var allerede slått og klare til å overgi seg på grunn av den effektive marineblokaden og den vellykte bombinga med konvensjonelle våpen.» Churchill var i utgangspunktet tilhenger av å slippe atombombene, men kom etter hvert til en annen konklusjon. I sitt store verk The Second World War skreiv han: «Det ville være en feil å anta at det var atombomba som besegla Japans skjebne. Nederlaget var avgjort før den første bomba falt.»

Liddell Hart mente at det var to hovedgrunner til at atombombene ble sluppet: Den ene var at USA ville holde Sovjet utafor krigen mot Japan, derfor hasta det med å tvinge japanerne til å kapitulere. Den andre var at det hadde kosta så mye å utvikle atombomba — to milliarder dollar — at de kunne ikke la være å bruke den. De måtte vise at de kolossale utgiftene ikke hadde vært bortkasta. Jeg tror ikke helt på den siste påstanden. Det var vel heller slik at hadde de militære først utvikla atomvåpenet, måtte de få bekrefta at det fungerte i praksis, «at det holdt hva det lovte», så det kunne innlemmes i våpenarsenalet, videreutvikles, forbedres og masseproduseres for seinere bruk. Uansett var den første grunnen politisk og strategisk og viser at USA allerede den gangen hadde hegemoniske interesser og planer for å kontrollere Stillehavsområdet. Noe som bare har blitt enda viktigere i takt med Kinas økende styrke.

Avslutninga på den andre verdenskrigen ble et kappløp mellom USA og Sovjet. For Sovjet gjaldt det å gå med i krigen før den var slutt for å sikre sine territoriale krav i Stillehavsområdet og for å være med når kapitulasjonsvilkårene skulle utformes. For Jalta-avtalen gav dem jo ingen innrømmelser dersom de ikke gikk med i krigen mens den ennå varte. For USA var målet todelt: å tvinge Japan til å kapitulere før 8. august så de kunne holde Sovjet utafor, og å få prøvd atombomba på et virkelig mål før krigen var slutt. I The Second World War skreiv Churchill om sitt møte med president Truman 18.  juli, bare få dager etter den vellykte prøvesprengninga i Alomogordo. De innså begge umiddelbart at

(…) vi trengte ikke russerne. For å avslutte krigen mot Japan var vi ikke lenger avhengig av at de pøste på med sine arméer. (…) Vi trengte ikke be dem om tjenester. Et par dager etterpå sendte jeg et notat til Mr Eden [Anthony Eden, den britiske utenriksministeren]: «Det er helt klart at USA nå ikke ønsker at russerne skal delta i krigen mot Japan.»

I dag veit alle at en atombombe er noe helt annet enn en megastor konvensjonell sprengbombe. Men det går også an å se bombene over Hiroshima og Nagasaki som en fortsettelse av og opptrapping av den flere måneder lange bombeoffensiven mot Japan. Den hadde rasert storparten av den krigsviktige industrien og i tillegg lagt omtrent alt som var av byer i Japan i grus etter et inferno av branner og detonasjoner. Trodde amerikanerne at denne terrorbombinga av byene ville gjøre en slutt på krigen? Kanskje. Men de hadde drevet en liknende bombeoffensiv mot tyske byer bare måneder i forveien. Fikk det Tyskland til å overgi seg? Nei, Tyskland kapitulerte ikke før sovjetiske soldater hadde inntatt Berlin. Så gikk det fem år, og Korea-krigen begynte. For tredje gang satte USA i gang en omfattende bombeoffensiv, denne gangen enda mer intens. Nesten alle bygninger av betydning i Nord-Korea ble ødelagt. Hovedstaden Pyongyang ble så rasert at det til slutt ikke var flere mål å bombe. Heller ikke denne gangen førte bombeoffensiven til noen kapitulasjon. Koreakrigen er ennå ikke formelt avslutta.

Etter å ha fått demonstrert tre ganger at massiv teppebombing av sivile mål ikke tvinger fienden til å kapitulere, skulle man tro de ledende politikere og militære  i USA hadde lært. Men nei. Fra ca 1965 gikk USA for alvor inn i krigen i Indokina, og nå var det Vietnam, Laos og Kambodia som fikk smake samme medisin.

kambodsja-laos-vietnam_edited-1
Bombemål i Kambodsja, Laos og Vietnam under krigen i Indokina. De tre kartene er ikke i samme målestokk. Riktig størrelsesforhold framgår av kartet til høyre. Mellom 1964 og 1973 slapp amerikanske B-52 en større bombelast over Laos enn det ble sluppet i løpet av hele den andre verdenskrigen, og omtrent like mye over Kambodsja.

Resultatet kjenner vi alle. USA måtte erkjenne nederlaget. Heller ikke i disse krigene lyktes det å knekke motstanderne med massive bombetokt. Siden har bomberegnet fortsatt i mindre målestokk i det tidligere Yugoslavia, under Golfkrigen, i Afghanistan, Irak, Libya, og i Jemen (av Saudi-Arabia, USAs nære allierte). Riktignok har massive bombetokt til en viss grad blitt avløst av såkalte «smarte bomber», målsøkende krysserraketter og droner, og begrepet strategisk bombing har blitt avløst av å lamme som strategi (Strategic paralysis). Men den underliggende tenkninga er fortsatt at en krig kan vinnes ved å bombe fiendens byer og tettsteder, industri og infrastruktur i stor skala.

Dette stemmer ikke, konkluderer Craig Stockings and Clinton Fernandes etter en omfattende analyse av strategisk bombing fra første verdenskrig fram til i dag (hent pdf her): «Etter nesten 90 år må forkjemperne for luftmakt akseptere at strategisk bombing inngår i den militære strategien, men erstatter den ikke. Så lenge de ikke gjør det, vil de fortsette å være offer for sitt eget hovmod.» Troen på nytten av strategisk bombing skyldes en kombinasjon av sta uvitenhet, ønsketenkning, sneversynt imperiebygging, press fra flyvåpenindustrien og politisk opportunisme, skriver Stockings og Fernandes helt til slutt. Dette kan det være mye i, men jeg synes ikke de treffer helt.

Da Eisenhower gikk av som president i USA i 1961, holdt han den kjente avskjedstalen på amerikansk TV der han advarte mot det militært-industrielle kompleks. Sammenhengen advarselen ble gitt i, er interessant:

Før den siste verdensomspennende konflikten hadde ikke USA noen rustningsindustri. (…) Vi har blitt tvunget til å skape en permanent rustningsindustri av enorme dimensjoner. I tillegg er tre og en halv million kvinner og menn direkte engasjert i forsvaret. Årlig bruker vi mer på militær sikkerhet enn samla netto inntekt av alle amerikanske bedrifter. Denne kombinasjonen av et enormt militærapparat og en svær rustningsindustri er en ny erfaring for USA. (…) I de styrende organer må vi være på vakt mot at det militært-industrielle kompleks får en utilbørlig innflytelse, uansett om den er tilstreba eller ikke. Det eksisterer og vil fortsette å være fare for en katastrofalt økende makt i gale hender. Vi må aldri la tyngden av dette komplekset sette våre friheter og demokratiske prosesser i fare. Vi bør ikke ta noe for gitt. Bare en oppmerksom og kunnskapsrik offentlighet kan sikre at det enorme industrielle og militære forsvarsapparatet blir sammenvevd med våre fredelige mål og midler på en riktig måte slik at vi kan oppnå både sikkerhet og frihet.

To ting er verd å merke seg. Det militært-industrielle komplekset vokste fram under og etter den andre verdenskrigen, med stormskritt får vi tro og med enorme fortjenstmuligheter. Advarselen hadde ikke vært mindre på sin plass i dag. De fem store i USAs rustningsindustri — Lockheed Martin, Boeing, Northrop Grumann, General Dynamics og Raytheon — hadde i 2010 et samla salg på over 140 milliarder US$ og over en halv million ansatte, grovt regna sammenliknbart med Norges statsbudsjett og antall ansatte i offentlig sektor. i 2010 brukte de tre største, Lockheed Martin, Boeing og Northrop Grumann, tilsammen 46.3 millioner US$ på lobbyvirksomhet.

Og hvor er den «oppmerksomme og kunnskapsrike offentligheten» som kunne holde disse megakreftene i sjakk? Alle de viktige mediene i USA er kontrollert av en håndfull megakonsern. I 2011 var det seks selskaper som kontrollerte 90% av mediene i USA: General Electric, Newscorp, Disney, Viacom, Time Warner og CBS. På grunnlag av ei gransking (hent pdf her) som omfatta nesten 1800 politiske stridsspørsmål i USA konkluderte Martin Gilens ved Princeton University og Benjamin I. Page ved Northwestern University at «økonomiske eliter og organiserte grupper som representerer forretningsinteresser, påvirker regjeringas politikk på avgjørende og sjølstendig vis, mens den vanlige innbygger og folkelige interessegrupper har liten eller ingen sjølstendig innflytelse».

Tilbake til talen til Eisenhower: Det militært-industrielle kompleks har fått «en utilbørlig innflytelse», og i USA finnes det knapt «en oppmerksom og kunnskapsrik offentlighet». Den onde ånden har sluppet ut av flaska og lar seg ikke presse inn igjen. Det er naivt å tro at ikke direktørene i rustningsmonopolene bruker sin makt og innflytelse på direkte og indirekte måter for å fremme konsernenes interesse. Og den interessen er å tjene penger på å selge krigsmateriell. Hvordan få salget til å skyte i været? Det gjelder å sørge for en stadig teknologisk utvikling som gjør at eksisterende våpen blir avleggs og må fornyes, en spenningsfylt verden der alle land føler behov for et sterkt militærapparat, at landene lokkes eller presses til å kjøpe amerikanske våpen, og framfor alt, at våpen og ammunisjon blir brukt og må erstattes. Har man ikke en krig, kan man starte en. Der har de hatt hell med seg, enten det «er tilstreba eller ikke». Bombeoffensiver er sjølsagt enormt ressurskrevende. Bare over Kambodsja og Laos ble det sluppet over fem millioner tonn bomber.  Salget  må ha gått strykende. Varene gikk neppe på billigsalg.

Men dette kan ikke være hele svaret. Dersom bombestrategien ikke samsvarte med den amerikanske kapitalens fellesinteresser, er det vanskelig å forstå at den kunne ha så sterkt gjennomslag i krig etter krig. Militærteoretikeren Carl von Clausewitz har noe å si om dette:

Krig er ganske enkelt en fortsettelse av det politiske samspillet supplert med andre midler. Vi bruker med hensikt uttrykket «supplert med andre midler» fordi vi også vil gjøre det klart at krigen i seg sjøl ikke tilsidesetter det politiske samspillet eller endrer det til noe helt annet. I bunn og grunn fortsetter dette samspillet, uansett hvilke midler som anvendes. Hovedlinjene som de militære hendingene utvikler seg etter og som de må holde seg innafor, er politiske linjer som fortsettes gjennom krigen og inn i den etterfølgende freden.

Så om dette også gjelder for de krigene USA har ført og der bombstrategien har vært dominerende, må det ha vært et politisk mål å rasere fiendens industri, byer og infrastruktur. Kunne det være lønnsomt? Ja, for da ville fiendens økonomi ha blitt fullstendig knust. Alt ville måtte bli bygd opp igjen etter krigen, men denne gangen med amerikansk kapital, under amerikansk kontroll og hegemoni og bli fullt ut integrert i det USA-dominerte markedet og valutaområdet. Slik gikk det i de landene der bombestrategien ble brukt og landet endte under amerikansk kontroll — Tyskland, Japan og Sydkorea. I 2007 skreiv Naomi Klein The Shock Doctrine om hvordan (framprovoserte) kriser har blitt brukt til å innføre nyliberalistisk politikk. Det kan se ut som bombestrategien har fungert på samme måte, enten det var en uttrykt hensikt eller ikke.

Tyskland, Japan og Sydkorea er nå framskutte bastioner i USAs økonomiske imperium. Dette imperiet har ennå ikke brutt sammen, og vi kan vente flere bombeoffensiver i framtida.

Viktigste kilder

  1. Craig Stockings and Clinton Fernandes (2006). Airpower and the Myth of Strategic Bombing as Strategy. ISAA Review, 5(2), 6, http://hass.unsw.adfa.edu.au/staff/Documents/Strategic%20Bombing.pdf.
  2. B. H. Liddell Hart (1970). History of the Second World War. Cassell & Co, Ltd.
  3. Ward Wilson (2013). The Bomb Didn’t Beat Japan… Stalin Did. Foreign Policy, 30. mai 2013.  http://foreignpolicy.com/2013/05/30/the-bomb-didnt-beat-japan-stalin-did/.
  4. Wikipedia, ulike oppslag.

 

Forrige artikkelNBC: – Pakistanerne visste hvor bin Laden var, sier USA-kilder
Neste artikkel– NSAs overvåking er verre enn vi ble fortalt