oss 100 kroner!
Det gamle topartisystemet i Spania utfordres. Lokalvalget i går brakte venstrealliansene – støttet av bl.a. av Podemos – til topps med sannsynlige borgermestere i Madrid og Barcelona. Regjeringspartiet PP og sosialdemokratene i PSOE er skadeskutt av krisepolitikken, mens det nyeste tilskudd i partifloraen er sentrum-høyrepartiet Ciudadanos.
Det spanske lokal- og regionsvalget i pinsehelga har vært imøtesett med ekstra stor spenning siden det er opptakten til høstens valg til den spanske nasjonalforsamling. Det politiske kartet har blitt totalt endret det siste året etter at det bare noen måneder gamle venstrepartiet Podemos feide inn i EU-parlamentet for nøyaktig ett år siden med 8 % av stemmene og fem representanter av Spanias totalt 54 EU-parlamentarikere. Siden har anti kutt- og antikorrupsjonspartiet Podemos under den markante lederen Pablo Iglesias steget til topps i meningsmålingene og passert både det sosialdemokratiske PSOE og regjeringspartiet Partido Popular med andeler på opp til 31 % av stemmene ved jule- og nyttårstider.
Siden har det gått tilbake, noe som ble stadfestet under regionalvalget i Andalucia i mars i år. Da fikk Podemos «bare» 15 mandater og like mange prosent, mens det regjerende PSOE fikk 35 % og berget førsteplassen, dog uten å kunne danne regjering aleine, noe de heller ikke inntil nå har lykkes med. Mange Podemos-supportere var skuffet over Andalucia-valget. Dessuten viste det seg et nytt fenomen blant Spanias partialternativer, det enda ferskere Ciudadanos, nok et parti som markerer seg mot den utbredte korrupsjonen. Dette nye liberale sentrum-høyre-partiet fikk hele 11 % i det andalusiske valget – uten å ha en egen partiorganisasjon i regionen! På nasjonale målinger i vår har de to gamle og de to nye partiene ligget på pluss minus 20 % og lagt beslag på ca. 80 % av stemmene. Men så seint som ved valget i 2011 delte PP og PSOE på hele 65 % av alle stemmene. Dette kan trygt sies å være et resultat av den økonomiske krisa, med utviklinga av massebevegelsen Los Indignados (M15) og de etterfølgende systemkritiske bevegelser som har gitt mye næring særlig til dannelsen av Podemos.
First we take Barcelona…
I lokalvalgene har ikke Podemos stilt egne lister, men gått inn i allianser med andre venstrepartier. Det var det som skjedde i Barcelona der koalisjonen Barcelona en Comú, («Barcelona sammen») ble dannet av grønne og venstresidepartier som Initiativ for De katalonske grønne, Det forente venstre (IU), Podemos Barcelona, Procés Constituent og Equo. Det er denne lista Ada Colau har toppet og som fikk mer enn 30 % av stemmene og ga 11 representanter i bystyret. Dette er riktig nok langt unna flertall, så det må skapes nye allianser av støttepartier. Men Colau vil bli borgermester og da seieren var et faktum søndag kveld uttalte hun at dette var Davids seier over Goliat.
Hvem er så Ada Colau. Den 41-årige borgermester in spe har ingen partipolitisk erfaring, men derimot plenty med erfaring som aksjonist, særlig i den bevegelsen som kanskje fikk største betydning etter at okkupantene i 15. mai-bevegelsen anno 2011, los indignados, begynte å trøtne. M15-engasjementet kan se ut til å ha blitt kanalisert videre til en aksjonsgruppe i Barcelona som hadde som mål å hindre utkastelser av fattigfolk fra leiligheter. I boka Uro i Euroland omtaler jeg fenomenet: «Den mest framtredende av disse bevegelsene er Plataforma de Afectados por la Hipoteca, forkortet PAH. Den har nå vokst til en landsomfattende bevegelse med organisasjoner i flere titalls byer. PAH med den profilerte Ada Colau i front ble tildelt den nasjonale menneskerettighetsprisen for sitt arbeid i januar 2013.» PAH har pådratt seg bankersjefers og ledende politikeres vrede hver gang de har trått til og forhindret utkastelse av leietakere som ikke kunne betale leia eller avdragene på bankenes boliglån. Ada Colau har blitt selve symbolet på denne handfaste og uredde motstanden mot den spanske krisepolitikken. Det har åpenbart Barcelonas befolkning merket seg.
… og kanskje også Madrid
Valget i Madrid har betydd en kjempenedtur for det konservative Partido Popular (PP) som har styrt byen med solid flertall siden 1991. PP ble riktig nok største parti med 21 seter av totalt 57 i hovedstadens bystyre. Men utfordreren, den Podemos-støttede koalisjonen Ahora Madrid («Madrid Nå») med toppkandidaten Manuela Carmena fikk 20 representanter. PP-kandidaten Esperanza Aguirre fikk 34.5% av stemmene, en nedgang fra 48 prosent ved forrige valg. Ahora Madrid fikk 31.9% oppslutning. Dermed er en flertallsallianse med PSOE mulig. Sosialdemokratene fikk bare drøyt 15% i hovedstaden, men med ni folk innvalgt kan dette nye opposisjonsalternativet skaffe seg de 29 setene de trenger for å danne flertall. Nykommerne i det sentrum-høyre-orienterte Ciudadanos fikk 11.4% av stemmene i Madrid og sju representanter. På motsatt side av skalaen ble Det forente venstre, Izquierda Unida (IU) feid ut av Madrids bystyre. De kom ikke over sperregrensa på 5%, og delte dermed skjebne med et annet veletablert parti i sentrum av spansk politikk, UPyD (Union, framgang and demokrati) (UPyD).
Den 71-årige ordførerkandidaten for Ahora Madrid, Manuela Carmena er pensjonert jurist, har vært medlem av det spanske kommunistpartiet og har en lang karriere bak seg som menneskerettsforkjemper. I utgangspunktet var hun lite villig til å toppe den nye lista og har tidligere sagt at hun har vært tilhenger av et stort og forent venstreparti, inkludert PSOE. Det spesielle ved dette valget er at nettopp «det forente venstre», IU (som kan minne om det norske SV ved at det er en valgallianse, opprinnelig av ulike venstregrupperinger), har kommet totalt i skyggen av Podemos, enda de to partienes politiske profil ikke er vesentlig forskjellig. Det gamle kommunistpartiet er en viktig del av IU, og paradoksalt ser de nå et tidligere medlem gå til topps på en konkurrende liste og sannsynligvis bli Madrids nye borgermester!
Framgang for det katalonske venstre
I Spania fins det en viktig dimensjon ut over venstre-høyre-aksen, nemlig det nasjonale uavhengighetsspørsmålet, særlig viktig i Baskerland og Katalonia. Det dominerende partiet i Katalonia og det sittende borgermesterpartiet i Barcelona, CiU, er egentlig en allianse av et konservativt og et kristeligdemokratisk uavhengighetsparti. CiU har sitt motstykke i det venstreorienterte republikanske uavhengighetspartiet ERC og det sosialistiske og euroskeptiske CUP. Sistnevnte har gjort et godt valg i hele Katalonia og mer enn doblet antallet kommunestyrerepresentanter. CUP fikk 50.000 stemmer i Barcelona og vant tre seter i bystyret, mens ERC fikk inn fem folk. Trolig vil begge disse uavhengighetspartiene gå inn som støttepartier for Barcelona en Comú for å danne det nødvendige flertall for at Ada Colau skal kunne bli borgermester. Sannsynligheten for det har økt etter at Colau mot slutten av valgkampen kom ut med et tydelig standpunkt om å kjempe for katalonsk uavhengighet.
Spansk politikk er komplisert og beveger seg blant flere akser. Men dette valget har i det minste en klar konklusjon: Regjeringspartiet Partido Popular har mistet 2.5 millioner stemmer og det som har vært dets viktigste utfordrer, PSOE har mistet mer enn 700,000 siden valget i 2011. Den viktigste årsaken er at først Podemos og deretter Ciudadanos har trengt seg inn på disse partienes enemerker og dermed har omformet Spania fra et topartiregime til et «firepartisystem» – og det på under ett år.
—
Først publisert på halvorfjermeros
