Frankrike fortsetter å plyndre Afrika

11
Franske tropper erobrer Algerie

Hvert år tapper Frankrike 14 afrikanske land for milliardbeløp i euro (1). Kolonialismen ble formelt avviklet på 1960-tallet. Men den franske kolonialismen lever videre. Frankrike er fortsatt avhengig av sine gamle kolonier i Afrika og fortsetter å tappe dem for ressurser og intervenere militært hver gang «franske interesser er truet». Tidligere president Jacques Chirac sa i 2008 at «uten Afrika ville Frankrike synke ned til å bli et tredje-verden-land».

Franske tropper erobrer Algerie
Franske tropper erobrer Algerie

Koloniveldet som aldri tok slutt

Opprørene mot det franske koloniveldet var blant de viktigste anti-imperialistiske kampene i det tjuende århundret. I første rekke sto frigjøringsbevegelsene i Indokina og Algerie. Dette var stor frigjøringskriger som rystet den gamle kolonimakta i grunnvollene, og som begge endte med fransk nederlag. Men også kampen mot det franske koloniveldet i Afrika sør for Sahara var svært viktig. På Madagaskar kom det til et opprør mot Frankrike i 1947–48. Franske styrker knuste opprøret militært og mange titusener ble drept. I Vest-Afrika var det sterkt motstand mot den franske kolonimakta, men da Sékou Touré i Guinea i 1958 bestemte seg for at landet skulle bryte med det franske kolonistyret og erklære seg uavhengig, ble den franske eliten så rasende at kolonirepresentantene deres ødela alt av verdi før de forlot Guinea: skoler, helsestasjoner, offentlige bygninger, biler, bøker, medisiner, forskningsinstitutter, traktorer … På landet slaktet de buskapen og forgiftet matvarelagre og avlinger.

Det ble skapt mange stater med formelt sjølstyre, men med sterke bindinger til Paris. I dag er det 14 stater som inngår i det som ble kalt Communauté française d’Afrique, Det franske samveldet i Afrika. De har felles valuta, såkalt CFA-franc, som var bundet til franske franc. I dag står CFA for Communauté Financière Africaine, men bindingene til Frankrike er der like fullt. Disse landa er forpliktet til å ha 85% av valutareserven sin i den franske sentralbanken. I praksis har de ingen tilgang til disse reservene. I tillegg til dette må disse landa hver år betale kompensasjon til Frankrike som avdrag på sin «koloniale gjeld», altså kompensasjon for investeringer Frankrike gjorde i disse landa som kolonimakt. Frankrike skal også ha førsteretten til å utnytte naturressursene i sine tidligere (?) kolonier.

CFA-land Afrika

CFA-landa dekker store deler av Frankrikes behov for råvarer slik: 100% av landets behov for kobolt, 87% uran, 83% fosfat, 68% bauxitt, 35% mangan, 32% krom, 32% kopper. Siden Frankrikes energiforsyning er basert på atomkraft, kan man trygt si at uten forsyningene fra Afrika ville landet opphøre å fungere.

Den totale verdien av overføringene fra Afrika til Frankrike hvert år er 440 milliarder euro, skriver Deutsche Wirtschafts Nachrichten. Det er nesten tre norske statsbudsjett. (Kommentar: Jeg har fått kritiske kommentarer til dette beløpet, og jeg tror kritikken er riktig. DWN må ta feil. Det dreier seg om milliardbeløp, men ikke så mye.)

Den tidligere franske presidenten Jacques Chirac innrømte at «uten Afrika ville Frankrike synke ned til et tredjeverden land». Hans etterfølger, «sosialisten» François Mitterand, sa allerede i 1957 at «Uten Afrika vil ikke Frankrike ha noen historie i det tjueførste århundret».

Franske investorer i Afrika er organisert i Counseil des Investisseurs Français en Afrique. Denne organisasjonen har 1000 selskaper som medlemmer. Disse selskapene har 80.000 ansatte i Afrika og omsetter for 40 milliarder euro.  De direkte franske investeringene i Afrika økte fra 16,5 milliarder euro i 2006 til 39,1 milliarder euro i 2011, dobbelt så raskt som investeringene i Frankrike.

Fremmedlegion og statskupp

For å bevare kontrollen over de tidligere koloniene har Frankrike en sterk militær tilstedeværelse i Afrika. Fremmedlegionen og regulære franske styrker er brukt 45 ganger for å støtte eller gjennomføre statskupp fram til 2010.

I 1987 ble for eksempel president Thomas Sankara i Burkina Faso styrtet og drept. Sankara sto for en radikal sosialistisk politikk i opposisjon til kolonialismen. Han ønsket nasjonal kontroll over landets ressurser. Kuppmakeren Blaise Compoaré viste seg å være Frankrikes og de multinasjonale selskapenes mann. På initiativ fra parlamentarikere fra Burkina ble det i 2013 satt i gang et arbeid for å finne ut hva som var Frankrikes rolle i drapet på Sankara. Dette er ett i en serie eksempler på Frankrikes militære og økonomiske kontroll.

USAs krig med stedfortreder mot Kina i Afrika

Den spesielle formen for fransk nykolonialisme i Afrika har satt Frankrike i stand til å spille en litt uavhengig rolle som stormakt overfor USA. CFA-systemet har fungert litt som Frankrikes Monroe-doktrine i Afrika, der andre stormakter ikke har utfordret Paris. Men dagens USA tar ikke sånne hensyn. Nå er det nye kappløpet om Afrika i gang. Kina kommer inn som en stadig viktigere handelspartner og investor for stadig flere land, og USA frykter at Kina vil bli den dominerende stormakta i Afrika. Derfor har Washington opprettet Africom og derfor holder man militærøvelser og utvikler baser i stadig flere afrikanske land.

Supermakter har ikke partnere, bare vasaller. Frankrike vil derfor bli utfordret på to fronter, dels av Kina som rykker fram på brei front i Afrika som største handelspartner og største investor i land etter and. Og på den andre sida av USA, som riktignok vil utnytte Frankrikes posisjon, men som har sin egen agenda og som ikke vil ta fem cent for å sette egne interesser foran Frankrikes. For ikke å snakke om å overkjøre de afrikanske landas interesser.

I 2013 ble Kina for første gang Afrikas største handelspartner da samhandelen passerte 200 milliarder dollar.

John Pilger skrev nylig at «en invasjon av Afrika i full skala er i gang. USA plasserer ut tropper i 35 afrikanske land og begynner med Libya, Sudan, Algerie og Niger.» Og han fortsatte: «Invasjonen har nesten ingenting å gjøre med «islamismen» og nesten alt å gjøre med å sikre seg ressurser, spesielt mineraler i et stadig mer intenst kappløp med Kina.»

Apokalypse nå! – Gribbene samles om Afrika

I boka Mørkets hjerte beskriver Joseph Conrad den rovgriske europeiske imperialismen i Afrika i all sin grusomhet. Boka er også forbilde for Francis Ford Coppolas film Apocalypse now! om Vietnamkrigen. Dessverre har både boka og filmen blitt svært aktuelle igjen nå som stormaktene samler seg som gribber for å rane Afrika på nytt.

Et rikt, men fattig kontinent

Fra naturens side har Afrika enorme rikdommer, og på tross av generasjoner med utenlandsk plyndring er det fortsatt svært, svært mye igjen. Kanskje er Afrika det rikeste av alle kontinentene, samtidig som det er det fattigste. Nå er kappløpet om disse rikdommene igang igjen, ånden til Joseph Conrads Kurtz er tilbake. Afrika skal plyndres, og de fattige kan bare ha det så godt.

Det er dette USAs Africom handler om. Det er dette Frankrikes intervensjon i Mali egentlig dreier seg om. Og det var dette ødeleggelsen av Libya, som Norges rødgrønne regjering i høyeste grad var medskyldig i, djupest sett dreide seg om. Vi snakker om olje, gass, gull, uran, bauxitt, fosfat og nesten alle andre mineraler og råvarer man kan tenke seg.

 


 

(1) Opprinnelig sto det 440 milliarder euro. Jeg har fått kritiske kommentarer til dette beløpet, og jeg tror kritikken er riktig. DWN må ta feil. Det dreier seg om milliardbeløp, men ikke så mye.

Jeg har tatt dette opp med redaksjonen i DWN og gjort dem oppmerksomme på dette. Det går fram av korrespondansen at de ikke kan underbygge dette tallet.

 

 

 

 

 

KampanjeStøtt oss

11 KOMMENTARER

  1. Mycket värdefull information om Frankrikes roll i Afrika. Detta har kommit att skymmas av andra händelser , men satt i sitt sammanhang ser vi nu hur imperialismen samlar sig för en «andra rond» mot Afrika.

    • Jeg har vokst opp med en myte om at Afrika er fattig og må hjelpes.
      Hvor mange gode arbeidskrefter har ikke blitt brukt i denne «hjelpen», som altså er godt skjult utbytting.
      Hjelpen («») har stort sett vært vestlig valuta, og kun en hjelp til de som styrer vårt økonomiske system og som tar renter av enhver aktivitet i verdens arbeid. En «hjelp» som har fratatt nasjonene deres selvråderett og stolthet.
      En nasjon eller et kontinent som har grødejord og arbeidskrefter trenger selvfølgelig ikke hjelp. All produksjon må ikke sendes verden rundt og penge-konkurrere med andre land for å være lønnsom. En nasjons viktigste marked er eget hjemmemarked, nasjonitet.
      Vi måtte altså få kinesisk aktivitet for å se dette trylleriet/bedrageriet der penger/renter ( penge-kapital) blir satt opp som det viktigste.
      Alle nasjoner /folkeslag er i stand til å bygge velstand, etter egne mål, i egen nasjon. Bare rasister ( forkledd som «snille sosialister», forkledde/naive kapitalister.) mener noe annet.
      At vestlige land nå er livredde for å miste dette skattekammeret er jo naturlig. Da brukes både «frigjørings»-bevegelser, våpen salg, Ebola og ny uttapping av Afrikas arbeidskrefter- gjennom «arbeidsinnvandring» ( les arbeidskraft -uttapping på ny) som bestialske våpen.

  2. Svært bra, Steigan. Har nett lese The state of Africa – Africa after independence (Martin Meredith, SImon & Shuster 2005) som stadfester påstanden dine her. Veldig bra!

  3. Takk for informasjonen! Kan du se om du finner en måte å dele på, enten en «reblog» knapp øverst på siden eller en «press this» knapp under.

  4. I bunn og grunn dreier utplyndringen av Afrika seg om makevalgsstrategier. Stater og korporasjoner oppfører seg akkurat som mennesker, fordi de styres av mennesker, og mennesket styres av seleksjonskreftene.

    ”Biologen Jared Diamond ga i 2005 ut boka «Kollaps. Hvordan samfunn går under eller overlever». Han oppsummerer hvordan urbefolkninger og kulturer som har hatt teknologisk mulighet til det, uten unntak har ekspandert over bærekraftig grense, ødelagt eget livsgrunnlag og deretter kollapset. Det finnes ingen historiske eksempler på at urbefolkninger hadde omtanke for annet enn sin egen kortsiktige vinning.

    Menneskekulturer har vært begrenset av teknologiske muligheter til å tømme ressursene, ikke av sin edle holdning. Det går en tydelig grense mellom de kulturer som ble på jeger-/samlernivå, hvorav noen fremdeles finnes, og kulturer som utviklet teknologi eller ble mange nok til å endre økosystemene de selv var avhengige av. Alle de sistnevnte kulturene er borte, utenom den vi lever i nå.

    Verdens kjente tidligere og nåværende kulturer er en historie om hvordan mennesker har brukt alle midler for å krige om, utnytte og utarme økosystemene de har levd i. Uavhengig av kultur har mennesket til alle tider strevd og kjempet etter mat, plass, goder og verdier som har sammenheng med de to seleksjonskreftene: Å få tak i det som er nødvendig for å sikre ernæring til barn og familie (naturlig seleksjon), og å bli en attraktiv partner (seksuell seleksjon).” – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 239

    Det som er trist er at i dag er det hele verden som har blitt arena for menneskets iboende galskap, noe som vil ende i en global mørketid, i beste fall.

    De som mener teknologien kan vinne over menneskets iboende destruktive kraft, har ingen forståelse for hvor destruktiv denne kraften er.

    Forhåpentligvis har Gail Tverberg rett, at misforholdet gjeld/energi har blitt for stort, slik at sivilisasjonen nå starter den bratte og ukontrollerte nedstigningen og kræsjlander. Jeg tror dette er det beste håpet vi har, jo før jo heller, slik at deler av økosystemtjenestene kan forbli intakte, og forhåpentligvis med en spire av overlevende.

    Disse overlevende vil ha den store fordelen at det igjen aldri blir mulig å restarte den industrielle sivilisasjon, slik at de har intet annet valg enn å leve i balanse med naturen på et jeger/samler-nivå. Istedenfor å forsøke å berge den industrielle sivilisasjon, er vi nå stadig flere som ser at det beste vi kan gjøre er å hjelpe til med å vrake den: http://www.thewildernist.org/

    • Nå dreier jo utbyttingen av Afrika, om å ødelegge andre land enn sitt eget. Men nasjoner bør generelt holde orden i eget hus, soverom og hage og passe på at nasjonenes aktivitet er bærekraftig, ja.
      Nasjonitet synes jeg er et fint ord/begrep. Ens egen nasjon bør stå i tet, spesielt i innbyggernes tanker. Egoisme er viktig. Og selvfølgelig også respekt overfor andre land og folk sin egoisme. ( Lyst til å greie seg selv.)

      «De som mener teknologien kan vinne over menneskets iboende destruktive kraft, har ingen forståelse for hvor destruktiv denne kraften er.»

      Men jeg vil si det omvendt. At vi har sterke krefter i oss for å overleve de utenkelige vanskeligheter vi har blitt utsatt for i menneskehetens historie er bra, og nødvendig.
      Denne kraften er ikke destruktiv, men er en nådeløst sterk livskraft.
      Det som stadig forundrer meg, er de fleste sin enorme KJÆRLIGHETSEVNE/LYST. Både til seg selv og mennesker rundt seg.
      Hvor kommer denne fra? DET er forunderlig. Mer enn de nedbrytende kreftene, som vi liker å kalle destruktiv ondskap.

      Men blander man denne kjærlighetsevnen/lysten med naivitet, drømmerier og kanskje også redusert livslyst/egoisme, -og kanskje lager politikk av det i tillegg, kan man få mye rart vi nok bør passe oss for.

      Lysten til kjærlighet skal vi ikke spøke med, Holmstad. Den er sterk. ( den også). 🙂

  5. Samme strategi som vesten har brukt overfor Afrika i tiår etter tiår.
    Og med «hjelpen» til Norge/Europa etter 1945.

    «– Dette vil ikke bli brukt til å fylle opp Hellas’ pengeskrin, men for å støtte innsatsen for å skape vekst og sosial utjevning i Hellas, sa Juncker på en pressekonferanse. «
    http://www.hegnar.no/okonomi/artikkel541131.ece

    Eventyret om Spikersuppa ( eller eventyret om Marshall-»hjelpen») på ny.
    http://oaks.nvg.org/dj4.html#kosup

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.