Bedre klima med mere vekst?

12
Sea ice researchers, surrounded by Arctic melt ponds, set out to check the thickness of an ice floe. Credit: Don Perovich
Erik Plahte
Erik Plahte

«Det fins en oppfatning om at sterk økonomisk vekst og klimatiltak i virkeligheten er uforenelige. Noen hevder at tiltak mot klimaendringer uunngåelig vil ramme den økonomiske veksten, slik at samfunnet enten må velge vekst og godta økt klimarisiko, eller redusere klimarisikoen og godta økonomisk stagnasjon og fortsatt underutvikling. Dette synet bygger på en grunnleggende feilaktig forståelse av dynamikken i vår tids globale økonomi. Det bygger på den implisitte forutsetninga at økonomien vil være uendra og effektiv, og at framtidig vekst stort sett vil være en lineær trendframskriving, så å gå i en mer lavkarbon-retning vil derfor uungåelig føre til høyere kostnader og lavere vekst.»

Sea ice researchers, surrounded by Arctic melt ponds, set out to check the thickness of an ice floe. Credit: Don Perovich
Sea ice researchers, surrounded by Arctic melt ponds, set out to check the thickness of an ice floe. Credit: Don Perovich

Dette står i FN-rapporten Better Growth, Better Climate, The New Climate Economy Report, som ble lagt fram i fjor høst.  Rapportens grunnleggende påstand er at teknologiske framskritt de neste 10-15 årene vil gjøre det mulig å løse både klimaproblemene og en rekke miljøproblemer, og dessuten føre til fortsatt økonomisk vekst.

Mer økonomisk vekst – både et mål og et middel

Det er tydelig at det er å sikre den økonomiske veksten i framtida som er Klimakommisjonens fremste mål. Tanken om at økonomisk vekst er forenelig med, ja en forutsetning for å takle miljøproblemene og skape global økonomisk og sosial utjevning — sustainable development, bærekraftig utvikling — er ikke ny. Den går iallfall tilbake til Brundtland-kommisjonens rapport Our Common Future som kom i 1987. Hvis økonomisk vekst er nøkkelen til en mer klimavennlig verden, er det jo underlig at hittil har den økonomiske veksten rasert miljøet, utarma viktige ressurser og truer nå med å gjøre store deler av Jorda ubeboelig på grunn av klimaendringene. Siden 1988 har den ene klimakonferansen etter den andre blitt holdt uten å føre til en avtale eller tiltak som monner. EUs klimakvoter har vist seg som en fullstendig fiasko og har ikke hatt noen effekt bortsett fra å hindre andre, virkelig effektive tiltak. Forside klimakommisjon

Men i framtida kan det bli annerledes, om vi skal tro Klimakommisjonen. Helt tradisjonelle virkemidler er alt som skal til. Det gjelder bare å for politikerne å gi de rette økonomiske insentivene og signalene til markedet, og å gå inn med støtteordninger på de rette områdene. Med andre ord, mer av det samme som har brakt Vesten opp i dagens uføre. Det er reine ord for pengene når Kommisjonen skriver:

Prosjektet The New Climate Economy har valgt perspektivet til dem som tar de store økonomiske avgjørelsene som påvirker folks liv i dag. (…) Deres avgjørelser vil bestemme hvordan klimasystemet vil utvikle seg. Så det problemet prosjektet har prøvd å utforske, er ikke ‘hvordan kan vi redusere utslippene av klimagasser?’ — det har andre gjort — men ‘hvordan kan økonomiske beslutningstakere nå sine viktigste mål og samtidig redusere virkninga på klimaet’? (utheva av meg)

Kommisjonen gir seg ikke mye tid: De kommende femten åra er kritiske. Blir ikke tiltakene gjennomført innen 2030, er løpet kjørt.

Markedsliberalismen som system skal få bestå

Klima- og miljødepartementet presenterte rapporten på et møte 16. september 2014 der Jens Stoltenberg, som var et av medlemmene i Klimakommisjonen, Erna Solberg og klima- og miljøminister Tine Sundtoft deltok. Alle tre befant seg i en drømmeverden. De var ikke opptatt av om dette virkelig lar seg gjøre, og forplikta seg ikke på Norges vegne. Kritiske perspektiv mangla fullstendig: på den bedrøvelige globale klimapolitikken og årsakene til at det ikke har vært noen framgang, på hvorfor ulikhetene i verden bare øker, på hvorfor Vesten snart går i knestående på grunn av økonomiske krise, enorm arbeidsledighet, manglende vekst og synkende tillit til EU-systemet. Rapporten viser med all ønskelig klarhet at de som ønsker å gjøre noe med de store og grunnleggende problemene i verden, ikke har noe å hente fra “dem som tar de store økonomiske avgjørelsene som påvirker folks liv i dag”.

Det er noen grep som Klimakommisjonen ikke foreslår. Siden ca 1980 har det skjedd en voldsom deregulering av de finansielle systemet i Vesten og av internasjonal handel. Kravene til banker og finansinstitusjoner er svekka, og internasjonale avtaler som WTO og TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) gir de store aktørene på markedet større spillerom. De store aktørene – det er de største bankene og finansinstitusjonene, de internasjonale oljeselskapene, internasjonale megakonsern som ExxonMobil og Apple. Statsmyndighetene gir fra seg (eller presses til å gi fra seg) mulighetene til å sette rammer for finanstransaksjoner, handel og investeringer. Klimakommisjonens forslag kunne hatt noe for seg dersom de politiske elitene på begge sider av Atlanteren faktisk var i gang med en slik utvikling som den ser for seg. Men slik er det jo ikke. De arbeider tvert imot for økt frihandel og mer makt til de overnasjonale kapitalgigantene gjennom TTIP, TISA (Trade in Services Agreement) og TTP (Trans-Pacific Partnership). Under TTIP kan f.eks. firmaer saksøke stater som innfører miljøkrav som vil begrense selskapenes fortjeneste i framtida. Dette foreslår Klimakommisjonen ingen endring på. Den bygger opp under myten om at kapitalkreftene selv kan takle klimaproblemet, bare politikerne legger forholdene til rette i form av avgifter, subsidier og liknende.

Ønsker storkapitalen virkelig å løse klimaproblemet?

Oljeselskapene og det vi kan kalle fossilindustrien, er blant de mest kapitalsterke konsernene i verden. De har investert mange tusen milliarder dollar i utvinningsanlegg, transportsystemer, raffinerier, distribusjonsnett, kraftstasjoner og annet utstyr som drives av fossilt brensel. Om utslippene fra fossilt skal reduseres så kraftig og raskt at temperaturen ikke stiger mer enn 2 °C over førindustrielt nivå, må mye av dette avskrives lenge før brønnene er tømt og maskineriet er utslitt. De vil gå glipp av enorme profitter om de ikke vil kunne utnytte olje- og gassfelt som de hadde tenkt. Konsulentfirmaet Kepler-Cheuvreux har anslått at i så fall vil fossilindustrien stå overfor et mulig tap på 28 billioner (28 000 milliarder) dollar de nærmeste 20 åra, delvis i form av framtidige inntekter som faller bort.

Det dreier seg heller ikke bare om tap. I en rapport fra 2014 om framtidige investeringer i energisektoren anslår IEA at det vil kreves investeringer på tilsammen 53 billioner dollar i energiforsyning og energieffektivisering fram til 2035 dersom det skal lykkes å nå det globale målet om maks 2 °C temperaturstigning (IEA: World Energy Investment Outlook, 2014). Dette krever ca 4% av det globale BNP — hvert eneste år. For Norge utgjør dette ca 16 milliarder dollar, eller ca 120 milliarder kroner i året. Ikke umulig, men det er vanskelig å se for seg at de enorme omstillingene som kreves for å erstatte fossilt med fornybar energi — i løpet av bare tjue år og i alle store land — er mulig å gjennomføre innafor ramma av vårt nåværende økonomiske system. Det er utsiktene til og kravet om profitt, ikke samfunnsmessige behov, som styrer investeringene, og fossilindustrien kjemper  med nebb og klør for å forsvare profitten. “Europa har ikke råd til en overgang til fornybar energi. Gass er dette århundrets energikilde”, sa Rod Batchelor i det velrenommerte rådgivningsselskapet Lambert Energy på Norsk Petroleumsforenings konferanse Oil & Finance på Lysebu i mars 2013.

Oljeselskapene planlegger klimakatastrofe

I Energy Perspectives fra 2012 skriver Statoil om de utslippsreduksjonene som kreves for å nå 2-gradersmålet, at “the world does not yet seem prepared for such action” (s 24). I stedet antar Statoil at de årlige utslippene vil øke med 12% fram til 2030-2040 før de begynner å avta langsomt. ExxonMobil legger fram omtrent de samme perspektivene i The Outlook for Energy: A View to 2040 fra 2014. De regner at i 2040 vil fortsatt 75% av verdens energiforbruk være basert på fossilt brensel.

Hva vil konsekvensene bli om utviklinga går som Statoil regner med (og planlegger etter)? Det er det totale, akkumulerte utslippet (summen av de årlige utslippene over flere år) som bestemmer hvor mye temperaturen øker. Sjøl om de årlige utslippene skulle begynne å avta, vil det akkumulerte utslippet fortsette å øke, bare ikke fullt så raskt. For å hindre at temperaturen stiger enda mer, må de årlige utslippene nesten ned til null, slik at totalutslippet ikke øker mer. For når temperaturen først har økt, er det i praksis ingen vei tilbake uten å fjerne CO2 fra atmosfæren igjen.

Årlige globale utslipp er nå ca 13.6 GtC (milliarder tonn karbon, tilsvarer ca 50 GtCO2). Tall fra IPCC viser at for å holde temperaturstigninga under 2 °C, kan vi ikke slippe ut mer enn ca 450 GtC totalt fra nå av. Om de årlige utslippene øker slik Statoil regner med fram mot 2040, vil denne grensa være nådd i 2043. Da vil utslippene knapt ha begynt å avta ifølge Statoil, og det vil ta mange år å redusere utslippene ned mot null. Statoils planer innebærer følgelig mye høyere temperaturstigning, en klimakatastrofe. Kevin Anderson, visedirektør for det britiske Tyndall Centre for Climate Change Research, konkluderte i 2013 at det nå er lite håp om å kunne begrense temperturstigninga til 2 °C, og at “temperaturøkinga på 2 °C ikke lenger representerer skillet mellom en akseptabel og en farlig klimaendring, men mellom farlig og ‘ekstremt farlig’ klimaendring”. Realistiske scenarioer forutsetter at de årlige utslippene må reduseres kraftig hvert eneste år etter 2020 om temperaturen ikke skal øke mer enn 2 °C.

Fossilproduksjonen for flere tiår er allerede fastlagt

Oljeselskapenes beslutninger for investeringene de neste 15 årene (Klimakommisjonens kritiske tidshorisont) er tatt allerede. Det tar mange år fra et oljeselskap begynner å bygge ut et oljefelt til den første olja eller gassen kan pumpes opp, og enda mange flere år til feltet er tømt. Et eksempel: Oljefeltet Johan Sverdrup ble oppdaga i 2010, men produksjonen kommer ikke i gang før i 2019. Det vil koste over 100 milliarder kroner å bygge ut feltet, og det vil ha en levetid på 50 år.

Oljeselskapene tjener fett på den økonomiske veksten og investerer i enda flere kilder. Derfor vil veksten fortsatt bygge på fossilt brensel, slik at oljeselskapene vokser seg enda større. Denne sjølforsterkende prosessen har fungert i årtier. Følgelig er det stor fare for at framtida blir slik oljeselskapene har planlagt. Når det allerede er investert hundrevis av milliarder i et oljefelt, kan politikerne bare glemme å stanse produksjonen for å begrense utslipp. I oktober 2014 vedtok EU å redusere utslippene av drivhusgasser med 40% sammenlikna med nivået i 1990 innen 2030, et bindende mål på minst 27% fornybar energi og en energieffektivisering på minst 27%. Selv om kritikere hevder at vedtaket er altfor tamt — Kevin Anderson sier f.eks. at målet burde heller være 80% enn 40% reduksjon — protesterte den norske regjeringa på de to siste målene. Hvorfor? Fordi de vil ramme norsk gasseksport. Praktisk talt all norsk gass eksporteres til EU.

Naomi Klein: This Changes Everything

Omtrent samtidig med The New Climate Economy Report kom den siste boka til Naomi Klein, This Changes Everything med undertittel Capitalism vs. the Climate. Den slår an helt andre toner. Det er profittkravet i det kapitalistiske systemet som er årsak til klimaproblemene. Vi kan ikke stole på at kapitalkreftene vil løse klimaproblemene, skriver hun. De kan ikke, for kravet om profitt og økonomisk vekst står i veien. Vanlige folk, du og jeg, må gripe dagen og timen, organisere oss i massebevegelser som er sterke nok til å tvinge igjennom en annen politikk.

Klimakommisjonen bare bekrefter (ganske ufrivillig) konklusjonen til Naomi Klein. Rapporten viser i klartekst at dagens politiske eliter ikke har effektive tiltak å komme med for å forhindre en klimakatastrofe. Kommisjonen setter sin lit til kapitalkreftene, som ikke har noen interesse av eller planer om å reversere dagens oljebaserte økonomi. Den hevder at politikerne kan vedta en annen politikk, uten å kunne peke på hvilke krefter det er som kan drive storkapitalen over på en annen kurs. Den hevder at markedet kan løse problemet bare myndighetene legger forholdene til rette med avgifter og subsidier, enda alle markedsliberaliseringene siden 1970-åra bare har forverre klimaproblemene og dessuten ført til kapitalismens verste krise til nå. Den vil ha mer økonomisk vekst enda det er den økonomiske veksten som har ført til klimaproblemene.

Trippelproblemet å sikre økonomisk vekst, bevare klima og miljø, og sikre velferd og utjevning lar seg ikke løse i et kapitalistisk system. Økonomisk vekst raserer klima og miljø og hindrer allmenn velferd og utjevning. For å bevare klima og miljø må den økonomiske veksten stanses, men da blir det uråd å heve levestandarden for verdens mange milliarder fattige. For å sikre dem en levestandard i nærheten av den vi nyter i vesten, kreves det økonomisk vekst, men det går ut over klima og miljø.

Hvem trenger mer økonomisk vekst?

Det er for å takle miljø- og klimaproblemene og skape sosial rettferdighet og utjevning vi trenger økonomisk vekst, hevdes det til stadighet. Det er en påstand det er vanskelig å tro på. Det er ikke derfor milliardærer, finansfyrster, politikere og økonomer frykter stagnasjon. De frykter stagnasjon fordi den kapitalistiske økonomien ikke kan fungere uten økonomisk vekst. Uten vekst går den i stå, og profitten går i null. Da blir det også omfattende arbeidsledighet, offentlige ytelser og velferdstjenester blir rasert, bygninger og fabrikker blir stående tomme, forfaller og blir verdiløse. Derfor planlegger og jobber Vestens politiske og økonomiske eliter for en fortsatt økonomisk vekst, enda det fører verden mot katastrofe.

Budskapet er: Stol på oss, dette kan vi ordne opp i med internasjonale avtaler, politiske vedtak og offentlige bevilgninger. Det vil ikke gå ut over din økonomi og levestandard. Tvert imot, vi skal sørge for fortsatt økonomisk vekst, og dessuten en mer menneskevennlig teknologisk utvikling som skaper høyere velferd uten å belaste miljøet. Og framfor alt, tenk ikke på å organisere massebevegelser som avviser markedsløsninger, som vil kreve demokratisk kontroll over kapitalen, stille krav til politikerne og presse fram radikale endringer av vekstfilosofien og klimapolitikken.

Klimakommisjonen kunne ikke konkludert annerledes

Alternativet ville vært å konkludere at verden må velge mellom enten fortsatt økonomisk vekst og klima- og miljøkatastrofe, eller å gi opp kravet om økonomisk vekst — det vil si opprette et annet økonomisk system — for å løse problemene knytta til klima, miljø og fattigdom. Det ville være å konkludere at det er kapitaleierne som ikke bare har forårsaka klimaproblemet, men også hindrer at det blir løst. Det ville være å innrømme at det vestlige, parlamentariske demokratiet, som bygger på privat eiendomsrett til og kontroll over kapitalen, har spilt fallitt og må forkastes før det undergraver seg sjøl i ødeleggende katastrofer. Det ville være å si til vanlige folk over hele verden: Stol på egne krefter, ikke på politikerne og kapitalkreftene, ta saka i egen hånd og forkast det kapitalistiske systemet, erstatt det med et system som ikke bygger på profitt, men der produksjon, teknologi, vitenskap og den menneskelige skaperkraften i stedet kan brukes til å skape en bedre verden uten miljø- og klimaproblemer.

KampanjeStøtt oss

12 KOMMENTARER

  1. Hva kan bedre et samfunns «økonomi»/vekst OG velstandsopplevelse generelt, uten at det belaster miljøet?
    ( Også fordi vi kan redusere arbeid og arbeidsplasser.)

    1. Stoppe miljøkriminaliteten papiraviser, papirreklame og kortlivede bøker.
    Innsparing på tømmerhuggerarbeid, eller «gratis» tømmer til alle nye boliger i stedet, og sterkt redusert papirproduksjon og kjemikalie-bruk og frakt til salgsteder og til frakting av papirsøppel.

    2. Stoppe alt arbeide som kun er til nytte for et system og ikke samfunnet
    Redusert kjøring til «arbeids»plasser og kontor-resursbruk.

    3. Lengre ferie slik at folk kan reise langsomt, med tog, buss og sykkel istedet for med bil.

    4. Stoppe med fly-hastige klimamøter og politisk arbeid verden rundt, når det kan foregå via SKYPE.

    5. Se at en nasjons mål for produksjonen er til eget hjemmemarked. Sterk reduksjon av all produksjon som sendes rundt på alle hav
    under myten om at kun den produksjonen som kan penge-konkurrere med barnearbeid i India og Kina er «lønnsom».

    6. Gi folk strøm til produksjonspris ( 15 øre pr. kwh) slik at man slipper å kaste bort resurser og lønn på etterisolering og sparetiltak ( og Enova) som ikke bedrer innemiljøet kun penger.

    Men dette går selvfølgelig ikke.
    Ikke fordi vi har et kapitalistisk system, men fordi vi forveksler pengeverdier og virkelige verdier/velstand.
    (Dette er en forestilling de fleste har og lever etter.)
    Fordi vi ikke ser hva som er egentlige utgifter og inntekter i et samfunn og ikke ser at resultatet av arbeidet er viktigere enn «arbeidsplasser».

  2. «Og framfor alt, tenk ikke på å organisere massebevegelser som avviser markedsløsninger, som vil kreve demokratisk kontroll over kapitalen, stille krav til politikerne og presse fram radikale endringer av vekstfilosofien og klimapolitikken.»

    Jeg er så enig, de er livredde for at vi skal begynne å tro på annet enn markedets usynlige hånd, som velsigner oss alle.

    Men markedets veg er kynisk og fremmendgjørende. Alternativet er allmenninghetens veg. Allmenningeren Silke Helfrich har laget en meget fin sammenstilling av disse to vegvalgene:

    – Commons Way of Life vs. Market Way of Life: http://www.internationalpermaculture.com/commons-way-life-vs-market-way-life/

    Mitt forslag er at vi melder opp InnGruppe-Demokratiet (IGD) til Bongard og Steigan i det nye Commons Transition: http://commonstransition.org/

    Slik kan vi bli del av et større internasjonalt lag, og få bedre slagkraft.

    Erkedruiden har videre utviklet en meget interessant teori denne uka: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2015/02/the-externality-trap-or-how-progress.html

    a) Every increase in technological complexity tends also to increase the opportunities for externalizing the costs of economic activity;

    b) Market forces make the externalization of costs mandatory rather than optional, since economic actors that fail to externalize costs will tend to be outcompeted by those that do;

    c) In a market economy, as all economic actors attempt to externalize as many costs as possible, externalized costs will tend to be passed on preferentially and progressively to whole systems such as the economy, society, and the biosphere, which provide necessary support for economic activity but have no voice in economic decisions;

    d) Given unlimited increases in technological complexity, there is no necessary limit to the loading of externalized costs onto whole systems short of systemic collapse;

    e) Unlimited increases in technological complexity in a market economy thus necessarily lead to the progressive degradation of the whole systems that support economic activity;

    f) Technological progress in a market economy is therefore self-terminating, and ends in collapse.

  3. Bedre klima med mere vekst?
    Hvorfor sto det ikke: Kan vi forvente vekst der et bedre klima blir prioritert?

    Vi bør legge til grunn hvem det er som står bak tesen om at vekst er synonymt med bedre velstand for oss alle.
    De som bruker store ressurser på å påvirke oss til å tro på dette er de som defineres som 1 % av folket, de andre 99 % er de av oss som sørger for at 1 % menneskene stadig får mer – på vår bekostning og ja, på bekostning av klimaet.

    Nei, klimaet blir stadig forverret dersom veksten, under nåværende vilkår, øker.
    Den forværres fordi våre myndigheter, de internasjonale myndigheter,. ikke makter å sette kapitalkreftene under styring, styring av bærektaftighetsnatur.
    Den globaliserte økonomien må underlegges handelsregler og lover som sier, din virksomhet skal ikke foringe kommende slekters muligheter, din virksomhet skal ikke ødelegge for lokalt næringsgrunnlag og din virksomhet skal ikke ødelegge andre menneskers miljøer, det være seg enten arbeidsmiljø eller grunnleggende rettigheter.

    Jeg tror desverre mindre og mindre på politikerne, jeg tror jeg må sette min lit til at folket reagerer, hva angår klimaet – før det er for sent.

    De som tror på kapitalismen som system er i dag opptatt av å søke å redde systemet mot kapitalismens værste fiende, det er dagens kapitalister.

    Det er relativt godt dokumentert at ca 1 % av verdens befolkning eier ca 50 % av verdens verdier.
    Det er med andre ord den ene prosenten i verden som står bak størsteparten av klimautslippene og det er den ene prosenten av verdens befolkning som er driveren til de økte klimautslippene.

    Det som ergrer meg er hva de 99 prosentene gjør med den ene prosenten – de bukker og neier mens klimautslippene og temperaturen øker.

  4. Trur diverre mange på venstresida tek feil på nokre område:

    1. Ein økonomi utan vekst er ikkje altid bra, dersom økonomien blir ståande med ein dårleg miljøpolitikk? Jamfør Sovjet på 80 talet. Truleg treng ein overskot for å betre miljøpolitikk. Også i næringsverksemder.

    2. Utan vekst vil ein del verksemder klare seg dårleg, men truleg ikkje alle. Kommunistar gjer ein feil når dei ser på alle næringsverksemder, som om dette er ei gruppe som der alle verksemder utviklar seg på same måte. Jamvel 1930 åra var det verksemder som klara seg bra. Det ein fekk var høg arbeidsløyse i mange land.
    Og jamvel under finanskrisa var det mange land som hadde vekst. Italia har vistnok mest ikkje vekst, men mange veksemder klarar seg bra.

    3. Vekst er vel mange ting i samfunn? Også eit nytt solkraftverk vil truleg bli reikna som vekst. Jamvel om det er noko heilt ana enn eit nytt kolkraftverk.

    http://www.dagogtid.no/ein-straum-av-solskinshistorier/

    • Høyresiden har bevist mye Bygdis når det er slik stelt att 1 % av verdens befolkning eier halvparten av verdens verdier – det er dagens kapitalisme.
      Hvis du med venstresiden mener sosialisme eller kommuniske så er det også her vist til mye, dagens Russland med en Putin med milliardverdier og med sitt milliardærfølge av oligarker viser at dette systemet ikke har fremtiden.
      Tenk deg følgende scenario Bygdis, veksten er som en stige som bare går oppover og har gått oppover i mange desennier, er det ikke logisk å se for seg at stigen en gang tar slutt?
      Såvidt meg bekjent har vi bare en klode.

  5. Jeg synes Pål Steigan har det beste forslaget hittil i bloggposten ‘Hvis jeg var statsminister… ‘ Vi trenger mer enn gode enkeltforslag:

    •Ta 10% av oljefondet – 400 milliarder kroner – og sett det av til et fond for å utvikle alle løsningene som trengs til å bygge samfunnet etter olja.
    •Inviter hele verden til å bli med på dette kreative kjempeløftet.
    •Og legg opp til at resultatet av denne innsatsen skal tilhøre hele menneskeheten.

    Pål sier riktignok ‘hvis han var sosialdemokratisk sm’. Det trengs et nytenkende samfunn, gjerne bygget på inngruppedemokrati. Kapitalismen beviser sin udugelighet hver dag, men det kreves massiv og kreativ innsats for å utvikle noe nytt. Kapitalismen har vi fått inn med morsmelka, det ikke gjort i fei å finne et fungerende alternativ.

    • «Ta 10% av oljefondet – 400 milliarder kroner – og sett det av til et fond fond…»

      En spennende tanke.

      Men et samfunn trenger ikke oljefond eller ( internasjonal) valuta for å finne og lage løsninger for et godt samfunn.Vi trenger ikke engang å få med «hele verden». ( Tvert imot , et oljefond ville gi uttrykk for at nasjoner uten oljefond ikke kunne greie en slik riktig vei.). Vi kan lage et eksempel til etterfølgelse , for de samfunnene som vil. Hvert samfunn med sine mål.
      En nasjon trenger arbeidskrefter ( DET er fondet vi trenger), en mentalitet som skiller mellom penger og virkelige verdier og planer for hva vi selv ønsker oss på utviklingsveien mot det ønskede målet. Et mål som, antagelig for alle, er høyest mulig materiell velstand ( eller fri tid), med minst mulig slit. En utvikling vi vanskelig kan greie alene, men lett kan greie i et SAMfunn.
      I denne dugnaden kan vi bruke tall i et kort-regnskap for å betale hverandre for innsats.
      Penger i seg selv har jo ingen egenverdi, det er bare tall i et regnskap. Renter ( tall av tall) er derfor tyveri hvis det brukes til annet enn å indeksregulere byttemiddelverdien.
      I en slik samfunnsordning, med egne byttemidler, mister bakmennene som styrer verdensvalutaen sin makt over det enkelte samfunn.
      ( Men vi bør jo være obs på at en slik ( forsøk på) frigjørelse kan få bakmennene til å gå til militært angrep. Det har skjedd flere ganger i historien. Jeg tror det er slik nasjonalisme som ses på som den største trusselen for disse bakmennene. Da mister de sin kontroll over verdenssamfunnet, verdensvalutaen, rentene, og sin våte drøm om En verden/En leder.)

    • Hva er så bra med fond når du ikke får avkastning de nærmeste ti åra. Renta er snart null og alt skal løses med fonds.

      • Fond er jo bare tullball i en slik forbindelse. Så tenker man renter og penge-avkastning. Og lar være å utføre en utvikling som er ønskelig OG økologisk riktig, men som ikke penge-lønner seg fordi renta er satt høy ( eller lav).
        Vi lar oss styre av penger og penge-«fortjeneste» eller penge-«tap», og lar penger være en herre istedet for en tjener, enten vi er private folk eller «kapitalister».
        Vi er så indoktrinert i denne pengetenkningen ( Jfr. Eventyret om spikersuppa) at vi ikke trenger bakmennene snart. Vi greier fint å være våre egne slavedrivere og penge-tenkere, og ødelegge nasjonen vår sjøl.

        En nasjons gull ( eller fond) er nasjonens arbeidskrefter, planer, mål og frihets- ønske..

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.