Bedre klima med mere vekst?

0
Sea ice researchers, surrounded by Arctic melt ponds, set out to check the thickness of an ice floe. Credit: Don Perovich
Erik Plahte
Erik Plahte

«Det fins en oppfatning om at sterk økonomisk vekst og klimatiltak i virkeligheten er uforenelige. Noen hevder at tiltak mot klimaendringer uunngåelig vil ramme den økonomiske veksten, slik at samfunnet enten må velge vekst og godta økt klimarisiko, eller redusere klimarisikoen og godta økonomisk stagnasjon og fortsatt underutvikling. Dette synet bygger på en grunnleggende feilaktig forståelse av dynamikken i vår tids globale økonomi. Det bygger på den implisitte forutsetninga at økonomien vil være uendra og effektiv, og at framtidig vekst stort sett vil være en lineær trendframskriving, så å gå i en mer lavkarbon-retning vil derfor uungåelig føre til høyere kostnader og lavere vekst.»

Sea ice researchers, surrounded by Arctic melt ponds, set out to check the thickness of an ice floe. Credit: Don Perovich
Sea ice researchers, surrounded by Arctic melt ponds, set out to check the thickness of an ice floe. Credit: Don Perovich

Dette står i FN-rapporten Better Growth, Better Climate, The New Climate Economy Report, som ble lagt fram i fjor høst.  Rapportens grunnleggende påstand er at teknologiske framskritt de neste 10-15 årene vil gjøre det mulig å løse både klimaproblemene og en rekke miljøproblemer, og dessuten føre til fortsatt økonomisk vekst.

Mer økonomisk vekst – både et mål og et middel

Det er tydelig at det er å sikre den økonomiske veksten i framtida som er Klimakommisjonens fremste mål. Tanken om at økonomisk vekst er forenelig med, ja en forutsetning for å takle miljøproblemene og skape global økonomisk og sosial utjevning — sustainable development, bærekraftig utvikling — er ikke ny. Den går iallfall tilbake til Brundtland-kommisjonens rapport Our Common Future som kom i 1987. Hvis økonomisk vekst er nøkkelen til en mer klimavennlig verden, er det jo underlig at hittil har den økonomiske veksten rasert miljøet, utarma viktige ressurser og truer nå med å gjøre store deler av Jorda ubeboelig på grunn av klimaendringene. Siden 1988 har den ene klimakonferansen etter den andre blitt holdt uten å føre til en avtale eller tiltak som monner. EUs klimakvoter har vist seg som en fullstendig fiasko og har ikke hatt noen effekt bortsett fra å hindre andre, virkelig effektive tiltak. Forside klimakommisjon

Men i framtida kan det bli annerledes, om vi skal tro Klimakommisjonen. Helt tradisjonelle virkemidler er alt som skal til. Det gjelder bare å for politikerne å gi de rette økonomiske insentivene og signalene til markedet, og å gå inn med støtteordninger på de rette områdene. Med andre ord, mer av det samme som har brakt Vesten opp i dagens uføre. Det er reine ord for pengene når Kommisjonen skriver:

Prosjektet The New Climate Economy har valgt perspektivet til dem som tar de store økonomiske avgjørelsene som påvirker folks liv i dag. (…) Deres avgjørelser vil bestemme hvordan klimasystemet vil utvikle seg. Så det problemet prosjektet har prøvd å utforske, er ikke ‘hvordan kan vi redusere utslippene av klimagasser?’ — det har andre gjort — men ‘hvordan kan økonomiske beslutningstakere nå sine viktigste mål og samtidig redusere virkninga på klimaet’? (utheva av meg)

Kommisjonen gir seg ikke mye tid: De kommende femten åra er kritiske. Blir ikke tiltakene gjennomført innen 2030, er løpet kjørt.

Markedsliberalismen som system skal få bestå

Klima- og miljødepartementet presenterte rapporten på et møte 16. september 2014 der Jens Stoltenberg, som var et av medlemmene i Klimakommisjonen, Erna Solberg og klima- og miljøminister Tine Sundtoft deltok. Alle tre befant seg i en drømmeverden. De var ikke opptatt av om dette virkelig lar seg gjøre, og forplikta seg ikke på Norges vegne. Kritiske perspektiv mangla fullstendig: på den bedrøvelige globale klimapolitikken og årsakene til at det ikke har vært noen framgang, på hvorfor ulikhetene i verden bare øker, på hvorfor Vesten snart går i knestående på grunn av økonomiske krise, enorm arbeidsledighet, manglende vekst og synkende tillit til EU-systemet. Rapporten viser med all ønskelig klarhet at de som ønsker å gjøre noe med de store og grunnleggende problemene i verden, ikke har noe å hente fra “dem som tar de store økonomiske avgjørelsene som påvirker folks liv i dag”.

Det er noen grep som Klimakommisjonen ikke foreslår. Siden ca 1980 har det skjedd en voldsom deregulering av de finansielle systemet i Vesten og av internasjonal handel. Kravene til banker og finansinstitusjoner er svekka, og internasjonale avtaler som WTO og TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) gir de store aktørene på markedet større spillerom. De store aktørene – det er de største bankene og finansinstitusjonene, de internasjonale oljeselskapene, internasjonale megakonsern som ExxonMobil og Apple. Statsmyndighetene gir fra seg (eller presses til å gi fra seg) mulighetene til å sette rammer for finanstransaksjoner, handel og investeringer. Klimakommisjonens forslag kunne hatt noe for seg dersom de politiske elitene på begge sider av Atlanteren faktisk var i gang med en slik utvikling som den ser for seg. Men slik er det jo ikke. De arbeider tvert imot for økt frihandel og mer makt til de overnasjonale kapitalgigantene gjennom TTIP, TISA (Trade in Services Agreement) og TTP (Trans-Pacific Partnership). Under TTIP kan f.eks. firmaer saksøke stater som innfører miljøkrav som vil begrense selskapenes fortjeneste i framtida. Dette foreslår Klimakommisjonen ingen endring på. Den bygger opp under myten om at kapitalkreftene selv kan takle klimaproblemet, bare politikerne legger forholdene til rette i form av avgifter, subsidier og liknende.

Ønsker storkapitalen virkelig å løse klimaproblemet?

Oljeselskapene og det vi kan kalle fossilindustrien, er blant de mest kapitalsterke konsernene i verden. De har investert mange tusen milliarder dollar i utvinningsanlegg, transportsystemer, raffinerier, distribusjonsnett, kraftstasjoner og annet utstyr som drives av fossilt brensel. Om utslippene fra fossilt skal reduseres så kraftig og raskt at temperaturen ikke stiger mer enn 2 °C over førindustrielt nivå, må mye av dette avskrives lenge før brønnene er tømt og maskineriet er utslitt. De vil gå glipp av enorme profitter om de ikke vil kunne utnytte olje- og gassfelt som de hadde tenkt. Konsulentfirmaet Kepler-Cheuvreux har anslått at i så fall vil fossilindustrien stå overfor et mulig tap på 28 billioner (28 000 milliarder) dollar de nærmeste 20 åra, delvis i form av framtidige inntekter som faller bort.

Det dreier seg heller ikke bare om tap. I en rapport fra 2014 om framtidige investeringer i energisektoren anslår IEA at det vil kreves investeringer på tilsammen 53 billioner dollar i energiforsyning og energieffektivisering fram til 2035 dersom det skal lykkes å nå det globale målet om maks 2 °C temperaturstigning (IEA: World Energy Investment Outlook, 2014). Dette krever ca 4% av det globale BNP — hvert eneste år. For Norge utgjør dette ca 16 milliarder dollar, eller ca 120 milliarder kroner i året. Ikke umulig, men det er vanskelig å se for seg at de enorme omstillingene som kreves for å erstatte fossilt med fornybar energi — i løpet av bare tjue år og i alle store land — er mulig å gjennomføre innafor ramma av vårt nåværende økonomiske system. Det er utsiktene til og kravet om profitt, ikke samfunnsmessige behov, som styrer investeringene, og fossilindustrien kjemper  med nebb og klør for å forsvare profitten. “Europa har ikke råd til en overgang til fornybar energi. Gass er dette århundrets energikilde”, sa Rod Batchelor i det velrenommerte rådgivningsselskapet Lambert Energy på Norsk Petroleumsforenings konferanse Oil & Finance på Lysebu i mars 2013.

Oljeselskapene planlegger klimakatastrofe

I Energy Perspectives fra 2012 skriver Statoil om de utslippsreduksjonene som kreves for å nå 2-gradersmålet, at “the world does not yet seem prepared for such action” (s 24). I stedet antar Statoil at de årlige utslippene vil øke med 12% fram til 2030-2040 før de begynner å avta langsomt. ExxonMobil legger fram omtrent de samme perspektivene i The Outlook for Energy: A View to 2040 fra 2014. De regner at i 2040 vil fortsatt 75% av verdens energiforbruk være basert på fossilt brensel.

Hva vil konsekvensene bli om utviklinga går som Statoil regner med (og planlegger etter)? Det er det totale, akkumulerte utslippet (summen av de årlige utslippene over flere år) som bestemmer hvor mye temperaturen øker. Sjøl om de årlige utslippene skulle begynne å avta, vil det akkumulerte utslippet fortsette å øke, bare ikke fullt så raskt. For å hindre at temperaturen stiger enda mer, må de årlige utslippene nesten ned til null, slik at totalutslippet ikke øker mer. For når temperaturen først har økt, er det i praksis ingen vei tilbake uten å fjerne CO2 fra atmosfæren igjen.

Årlige globale utslipp er nå ca 13.6 GtC (milliarder tonn karbon, tilsvarer ca 50 GtCO2). Tall fra IPCC viser at for å holde temperaturstigninga under 2 °C, kan vi ikke slippe ut mer enn ca 450 GtC totalt fra nå av. Om de årlige utslippene øker slik Statoil regner med fram mot 2040, vil denne grensa være nådd i 2043. Da vil utslippene knapt ha begynt å avta ifølge Statoil, og det vil ta mange år å redusere utslippene ned mot null. Statoils planer innebærer følgelig mye høyere temperaturstigning, en klimakatastrofe. Kevin Anderson, visedirektør for det britiske Tyndall Centre for Climate Change Research, konkluderte i 2013 at det nå er lite håp om å kunne begrense temperturstigninga til 2 °C, og at “temperaturøkinga på 2 °C ikke lenger representerer skillet mellom en akseptabel og en farlig klimaendring, men mellom farlig og ‘ekstremt farlig’ klimaendring”. Realistiske scenarioer forutsetter at de årlige utslippene må reduseres kraftig hvert eneste år etter 2020 om temperaturen ikke skal øke mer enn 2 °C.

Fossilproduksjonen for flere tiår er allerede fastlagt

Oljeselskapenes beslutninger for investeringene de neste 15 årene (Klimakommisjonens kritiske tidshorisont) er tatt allerede. Det tar mange år fra et oljeselskap begynner å bygge ut et oljefelt til den første olja eller gassen kan pumpes opp, og enda mange flere år til feltet er tømt. Et eksempel: Oljefeltet Johan Sverdrup ble oppdaga i 2010, men produksjonen kommer ikke i gang før i 2019. Det vil koste over 100 milliarder kroner å bygge ut feltet, og det vil ha en levetid på 50 år.

Oljeselskapene tjener fett på den økonomiske veksten og investerer i enda flere kilder. Derfor vil veksten fortsatt bygge på fossilt brensel, slik at oljeselskapene vokser seg enda større. Denne sjølforsterkende prosessen har fungert i årtier. Følgelig er det stor fare for at framtida blir slik oljeselskapene har planlagt. Når det allerede er investert hundrevis av milliarder i et oljefelt, kan politikerne bare glemme å stanse produksjonen for å begrense utslipp. I oktober 2014 vedtok EU å redusere utslippene av drivhusgasser med 40% sammenlikna med nivået i 1990 innen 2030, et bindende mål på minst 27% fornybar energi og en energieffektivisering på minst 27%. Selv om kritikere hevder at vedtaket er altfor tamt — Kevin Anderson sier f.eks. at målet burde heller være 80% enn 40% reduksjon — protesterte den norske regjeringa på de to siste målene. Hvorfor? Fordi de vil ramme norsk gasseksport. Praktisk talt all norsk gass eksporteres til EU.

Naomi Klein: This Changes Everything

Omtrent samtidig med The New Climate Economy Report kom den siste boka til Naomi Klein, This Changes Everything med undertittel Capitalism vs. the Climate. Den slår an helt andre toner. Det er profittkravet i det kapitalistiske systemet som er årsak til klimaproblemene. Vi kan ikke stole på at kapitalkreftene vil løse klimaproblemene, skriver hun. De kan ikke, for kravet om profitt og økonomisk vekst står i veien. Vanlige folk, du og jeg, må gripe dagen og timen, organisere oss i massebevegelser som er sterke nok til å tvinge igjennom en annen politikk.

Klimakommisjonen bare bekrefter (ganske ufrivillig) konklusjonen til Naomi Klein. Rapporten viser i klartekst at dagens politiske eliter ikke har effektive tiltak å komme med for å forhindre en klimakatastrofe. Kommisjonen setter sin lit til kapitalkreftene, som ikke har noen interesse av eller planer om å reversere dagens oljebaserte økonomi. Den hevder at politikerne kan vedta en annen politikk, uten å kunne peke på hvilke krefter det er som kan drive storkapitalen over på en annen kurs. Den hevder at markedet kan løse problemet bare myndighetene legger forholdene til rette med avgifter og subsidier, enda alle markedsliberaliseringene siden 1970-åra bare har forverre klimaproblemene og dessuten ført til kapitalismens verste krise til nå. Den vil ha mer økonomisk vekst enda det er den økonomiske veksten som har ført til klimaproblemene.

Trippelproblemet å sikre økonomisk vekst, bevare klima og miljø, og sikre velferd og utjevning lar seg ikke løse i et kapitalistisk system. Økonomisk vekst raserer klima og miljø og hindrer allmenn velferd og utjevning. For å bevare klima og miljø må den økonomiske veksten stanses, men da blir det uråd å heve levestandarden for verdens mange milliarder fattige. For å sikre dem en levestandard i nærheten av den vi nyter i vesten, kreves det økonomisk vekst, men det går ut over klima og miljø.

Hvem trenger mer økonomisk vekst?

Det er for å takle miljø- og klimaproblemene og skape sosial rettferdighet og utjevning vi trenger økonomisk vekst, hevdes det til stadighet. Det er en påstand det er vanskelig å tro på. Det er ikke derfor milliardærer, finansfyrster, politikere og økonomer frykter stagnasjon. De frykter stagnasjon fordi den kapitalistiske økonomien ikke kan fungere uten økonomisk vekst. Uten vekst går den i stå, og profitten går i null. Da blir det også omfattende arbeidsledighet, offentlige ytelser og velferdstjenester blir rasert, bygninger og fabrikker blir stående tomme, forfaller og blir verdiløse. Derfor planlegger og jobber Vestens politiske og økonomiske eliter for en fortsatt økonomisk vekst, enda det fører verden mot katastrofe.

Budskapet er: Stol på oss, dette kan vi ordne opp i med internasjonale avtaler, politiske vedtak og offentlige bevilgninger. Det vil ikke gå ut over din økonomi og levestandard. Tvert imot, vi skal sørge for fortsatt økonomisk vekst, og dessuten en mer menneskevennlig teknologisk utvikling som skaper høyere velferd uten å belaste miljøet. Og framfor alt, tenk ikke på å organisere massebevegelser som avviser markedsløsninger, som vil kreve demokratisk kontroll over kapitalen, stille krav til politikerne og presse fram radikale endringer av vekstfilosofien og klimapolitikken.

Klimakommisjonen kunne ikke konkludert annerledes

Alternativet ville vært å konkludere at verden må velge mellom enten fortsatt økonomisk vekst og klima- og miljøkatastrofe, eller å gi opp kravet om økonomisk vekst — det vil si opprette et annet økonomisk system — for å løse problemene knytta til klima, miljø og fattigdom. Det ville være å konkludere at det er kapitaleierne som ikke bare har forårsaka klimaproblemet, men også hindrer at det blir løst. Det ville være å innrømme at det vestlige, parlamentariske demokratiet, som bygger på privat eiendomsrett til og kontroll over kapitalen, har spilt fallitt og må forkastes før det undergraver seg sjøl i ødeleggende katastrofer. Det ville være å si til vanlige folk over hele verden: Stol på egne krefter, ikke på politikerne og kapitalkreftene, ta saka i egen hånd og forkast det kapitalistiske systemet, erstatt det med et system som ikke bygger på profitt, men der produksjon, teknologi, vitenskap og den menneskelige skaperkraften i stedet kan brukes til å skape en bedre verden uten miljø- og klimaproblemer.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.