Troika, Grexit or Plan B?

14

Les Michael Roberts’ kommentar til forhandlingene mellom Hellas og EU. Konklusjonen kommer her:

The Greek government and its people must seize control of the commanding heights of the economy.  That means public ownership and democratic control of the banks and the major strategic companies; the launch of a public investment programme for jobs and growth and an appeal to solidarity within Europe for the Greek alternative against the neo-liberal governments in the Eurogroup.  That would probably lead to Greece being ousted from the EU, given the current balance of political forces.  But at least the Greek people and the rest of Europe would see why the Euro leaders are doing it and also have a clear alternative plan B to implement (https://thenextrecession.wordpress.com/2011/09/11/an-alternative-programme-for-europe/).

Les hele artikkelen:

 

KampanjeStøtt oss

14 KOMMENTARER

    • Eit inngrupesamfunn minner om kommunisme. Og psykologien bak kommunismen er heilt feil. Ein har sett gjenom mange tiår at folk si arbeidslyst er kobla til privat løn. Og moglegheita for lønsauke som kvar arbeidar har. Inngruppene vil og måtte handle med einanan. Korleis finn ein då fram til løn og prisar? Dersom ei gruppe jobbar dårleg, skal folka i den då ha same løn som ei gruppe som jobbar bra? Kommunisme og inngruppe samfunn seier vel heller eigentleg ingenting i seg sjølv om forbruk og løner. Gruppepress kan det og bli? Innafor inngruppa. Og kva med dei som vil bli i utgrupper?

      • I Kommunisme og stassosialisme er det oftast sterke personar som styrer. Jamfør tildømes Sovjet og Cuba. Også byråkratiet vil få mykje makt. I Sovjet var det vistnok omlag 20 millionar byråkratar. Ein kan og sjå på det norske sjukehusbyråkratiet. Den norske staten eig berre nokre titals sjukehus. Dette krev ein masse tilsette i byrykratiet. Dersom staten skulle eige alle næringsverksemder i Noreg, og sentralstyre desse. Kor mange byråkratar ville det krevje?

        http://www.abcnyheter.no/nyheter/helse/2012/02/18/helse-norge-ansetter-tre-ganger-flere-byrakrater-enn-lege

        • Kommunisme og statssosialisme er svært forskjellige økonomiske konstruksjoner. Privatiseringa har forøvrig gitt mer byråkrati og mer korrupsjon.

      • Et inngruppesamfunn minner om et steinaldersamfunn skalert opp på massesamfunnet, og har mye til felles med de gaveøkonomiene som rådde innad i stammene. Særlig Charles Eisenstein har skrevet mye om dette.

        Psykologien i inngruppesamfunnet er relatert til de sterke positive kreftene i handikapprinsippet, udødeliggjort av Zahavis studier av araberskriketrostene i Negevørkenen.

        Vi har ikke lenger mulighet for lønnsøkninger, da forholdet gjeld/energi ikke lenger går opp.

        http://ourfiniteworld.com/2015/02/11/the-problem-of-debt-as-we-reach-oil-limits/

        I steinalderen døde de som ikke underkastet seg inngruppa og gaveøkonomiene. Mennesket trives best i inngrupper, men det finnes psykopater og andre alvorlige atferdsforstyrrelser som kan gjøre gruppa dysfunksjonell. Hvordan takle dette?

        IGD kan også ses som en avansert form for føydalisme, men med den store forskjellen at det er demokratisk.

        Finnes det i dag et system som er bedre enn IGD og som ikke driftes av gjeld? (penger er gjeld, som er limet i store samfunn).

        Kan vi fortsette med en gjeldsbasert økonom?

        Til det første spørsmålet kan det hende at dette finnes. Personlig mener jeg også at IGD kan legge grunnlaget for sterke lokale markeder og gaveøkonomier uavhenig av inngruppa. Kanskje holder det med 2-3 dager med inngruppearbeid for å holde samfunnshjulene gående på nasjonalt nivå, så kan markeder og gaveøkonomier ordne resten på lokalt mikro nivå?

        Når det gjelder det siste spørsmålet et svaret et bastant nei! Kanskje er det allerede for seint å komme oss ut av gjeldsfella? I så måte går vi den visse død i møte!

        http://blog.p2pfoundation.net/why-deflation-is-the-endgame-conceptually-explained/2015/01/27

        I motsetning til deg ønsker jeg ikke at mine barn og barnebarn skal dø. Det vil de under diktaturet til den svært virkelige neoliberale kapitalisme!

    • Vi har etterhvert mange systemer for samfunnsdannelse. De fleste er laget med god vilje. Selv om det er vanlig å tro så mye på sitt eget system at man gjerne setter inn makt og vold for å trumfe de gjennom istedet for å la det fungere selvvirksomt. Og lar systemer og grupper gjerne gå til krig mot hverandre for å vinne(«»).

      Men det viktigste med samfunns-ordninger for mennesker er at vi regner med den menneskelige psyke, våre drifter og selvvirksomme krefter.
      At vi skjelner mellom fantasi og virkelighet. OG at vi ser hva som er utgifter/omkostninger og hva som er inntekter i et økonomisk samfunnsregnskap.
      Hverken kommunisme eller inngruppedemokrati vil vel fungere uten en slik forståelse.
      Når den ene kaller inntekter det den andre kaller utgifter er ikke enda flere samfunns-økonomiske systemer noen løsning.
      Og da er det også altfor tidlig med globalisme. Hvert samfunn må først komme til en slik forståelse innad, og få eget samfunn til å fungere.
      Så kan det virke som om det er noen som ikke ønsker en slik «nasjonalisme». Men vil ha En verden/En leder for å styre ovenfra.
      Lage det store før man har greid å lage det små.
      Om det er ondskap, makt-ønske eller politisk eller gudelig religiøs tro som ligger bak en slik verdensorden er nesten uinteressant.
      Deres makt blir uten kraft, hvis vi ikke lengre forbytter fantasi og virkelighet i vårt (eget) samfunnsregnskap.

  1. Men hvordan kan en kontrollere «strategiske høyer » når en er på knærne. Med mindre Putin skulle være villig til å skrive ut en stor sjekk, har vel Hellas knapt annet å true med enn å forlate EU. Det er vel ikkje nødvendigvis noen katastrofe, men på kort sikt vil det nok svi.
    Det som er underlig er at grekerne, til nå i alle fall, ser ut til å rette forbitrelsen utad, særlig mot Tyskland. Det var rett nok de lånte dem penger, slik at de en stund kunne sette tæring over næring. Det var deres egen «elite» som har skaffet inn lånene.

  2. «…hans plan om gjennomføringen av privatiseringer, inkludert havner, vannselskaper og postkontor, samt banker. «»

    http://www.monsanto.no/index.php/no/privatiseringsbolgen/227-gar-drikkevannet-samme-vei-som-strommen

    «Da Europas finansielle systemet ville implodere, ville kreditt tørke opp og Europa ville slippe inn i en annen lavkonjunktur. «

    Hva er «lavkonjuntur» her? Jo, fallende priser og renter . Vi blir rikere når priser og lønninger synker, og fattigere når de stiger; ikke omvendt.
    ( Det vil nok bli vanskeligere å leve av rentene. Spesielt for de, i «verdensbanken» som vil ha 45% av all gresk aktivitet. «Långivere til Hellas var krevende 45% rente på ett-års obligasjoner!» )
    Men også alle private og offentlige drømmere i Hellas, som mener at penger (tall ) er det samme som virkelige verdier, og at all produksjon må sendes verden rundt og penge-sammenliknes med barnearbeid i India og Kina for å kalles lønnsomt.

    De greske arbeidskreftene vil kunne produsere for fullt til eget hjemmemarked, med egen valuta/byttemidler.
    Om vi kaster alt av gull/sølv/penger i havet vil fortsatt den skapte velferden og arbeidskreftene være igjen på land for å skape ny velferd.

    • Dersom folk sine løner går ned, blir dei ikkje rikare. Om då prisane ikkje går endå meir ned. I land der ein må importera mange varer er det og viktig å kunne greie å betale for desse. Elles er det viktig at ein ikkje privatiserar for mykje i eit land. Tildømes bør vatn truleg ikkje privatiserast. Det same gjeld nok og kraftnett. Helsetenester er det nok og vanskleg å få til ein fungerande marknad for. Truleg bør det meste av desse vera eigd av det offentlege.

      Kommunistane kan såleis ha noko rett. Der kommunistane tek mykje feil i, er i sitt syn på varehandel. Dei fleste varer må truleg lagas og seljast med mål om å tene pengar på desse. Ein kan ikkje subsidiere alle varer (handelsvarer) i eit samfunn. I prisen på ei vare bør det vera ein del som er overskot for verksemda.

      • Det er også bare tull at varer må lages for å tjene penger, dette er en dårlig motivasjonsfaktor som ikke gir oss annet enn en haug med skrot. Den beste motivasjonsfaktoren er p2p-motivasjon og ønsket om å lage et godt produkt: http://blog.p2pfoundation.net/how-3d-printing-is-rooted-in-the-history-of-the-progressive-and-democratic-arts-and-crafts-movement/2015/02/20

        “The emergence of peer production and open source practices in the computer world have shown that the conventional methods of organizing labour and running a business are not the only viable options available. The open source practice, based on open access and free-willed participation, baffles corporate logic because it represents almost an opposite ideology: sharing instead of proprietary rights and voluntary labour instead of wage-driven work relationships. An open source community has, instead of pecuniary aims, more idealistic aims of creating good products for the sake of creating good products, something that does not fit into the mechanics of profit-driven entities. This new economic logic is called hyperproductivity by Bauwens (2009, 128). Hyper-productivity conveys “drive for absolute quality” (Bauwens, 2009 128). The phenomenon of hyper-productivity is also visible in more traditional self-managed worker co-operatives, where the products created often are of too high quality, and do consequently not meet the market demands (Holmström 1985, 10, more on worker co-operatives in section 6.4).

        In my view this hyper-productivity, central to the open source culture and peer production, most likely derives from voluntary work. In other words, people collaborating in open source communities are most likely motivated to create products that respond to actual end-user needs – simply because they are themselves also end-users of the products – and they believe they are working towards a goal that is intrinsically valuable: a good product. In his historical account of medieval practices in arts and crafts, Morris points out that artists created their products to suit real needs (1889, 67–68). This is likely also a motivating factor in peer production communities. Moreover, workers’ co-operatives share the same objective of meeting consumers’ real needs, instead of catering to “false needs simulated by advertising” (Holmström 1985, 8). Peer producers, and to some degree workers in cooperatives, are exceedingly autonomous (Benkler and Nissenbaum 2006, 405–406). Ideally, it would seem to imply that people in peer production communities contribute only to causes that they see worthy of contribution.

        This logic differs from wage-driven labour where the worker is, quite obviously, most often only motivated by salary. This dissimilarity between market-oriented and qualityoriented work is also apparent in Morris’s criticism of the industrial production of the 19th century. According to Morris, the ethic of the man of commerce, who is only geared toward the attainment of profit, is different from that of the artist who only aims to produce items as well as he possibly can.

        Consider the following quotation from Morris’s lecture, “The Arts and Crafts of To-day”

        – To the commercial producer the actual wares are nothing; their adventures in the market are everything. To the artist the wares are everything; his market he need not trouble himself about. (2000 [1889], 68)

        The logic of the artist that Morris describes here bears resemblance to Bauwens’s hyperproductivity.

        The artist and the peer producer are oriented towards the product, not the market. According to Morris, when the artisan is oriented towards the product in an industrial setting as a wageworker he or she loses touch with the wares themselves that he or she produces. As a result, the wageworker sees the wares only as a source of livelihood (1889, 66). This means that the business model itself eradicates the will or at the very least the possibility of crafting proper products. Morris regards this type of commercialism as destructive to art. But how realistic is it to disregard the wage-oriented approach and pursue more idealistic and altruistic aims? At the moment, peer production is a system that operates within the capitalist system, and is to a large extent dependent on it. According to Bauwens (2009, 130), the current system allows people to operate outside of the commodity and wage logic, but only as a hobby. Peer production is a system that is “sustainable collectively, but not individually” (Bauwens 2009, 131). Thus perhaps the biggest problem that faces the peer producer and the logic of the artist is the difficulty of its incorporation into the capitalist system. At the moment, peer production creates use value in the form of wealth (social capital) but the larger part of this use value stays outside of the market economy because the market economy operates around money and profit, not wealth. The market operates only on the margins of peer production (Bauwens 2009, 134). The question remains: is peer production at all possible inside the capitalist system which operates this way?

        Peer production is a type of social production. People take part in producing something for the common good (Benkler and Nissenbaum 2006, 396) and the whole modus operandi of a peer production society is based on – and revolves around – mutual cooperation of peers. Because peer produced products are created in co-operation with the society, peer production reflects the needs of the whole society, and the created product does not only serve to increase profits of a single entity, the latter point being a source of much of Morris’s criticism. In this regard peer production resembles closely Morris’s ideals. People are contributing to purposes they find worthwhile and taking part in the collaborative process of creating things, not just being passive consumers, is an act of being an artist in the Morrisian sense. The independence and autonomy of individuals collaborating in peer production, and them acting largely outside the economic sphere, would seem to guarantee that things produced are of actual use to the peer producers themselves. In the Morrisian sense this guarantees that the product, or the art, that is produced is useful, and serves to 28 minister either to the body or the soul. In short, if you produce what you need, you produce something useful.”

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.