Storbritannias samarbeid med radikale islamister

23. februar 2018

av Mark Curtis [1] og Nafeez Ahmed [2]

Innledning

Bevis tyder på at den barbariske Manchester-bombingen, som drepte 22 uskyldige mennesker den 22. mai, er et tilfelle av blowback mot britiske borgere, som i det minste delvis skyldes flere britiske regjeringers åpne og skjulte handlinger. Den britiske staten har derfor en alvorlig anklage rettet mot seg. Vi skal her hovedsakelig fokusere på Storbritannias politikk mot Libya, men berører også noen saker som er knyttet til Irak og Syria.

blowback ≈ utilsiktede konsekvenser. Ordet betyr opprinnelig radioaktivt avfall som blåste tilbake mot avsenderen.

Denne artikkelen, som opprinnelig ble publisert på InsurgeIntelligence er oversatt til norsk og publisert på Mist i fleisen.

Sammendrag

Kort sagt, viser bevisene så langt at det er seks sammenhengende aspekter av utilsiktede konsekvenser:

Salman Abedi og hans far var medlemmer av en libysk dissidentgruppe – Den libyske islamske kampgruppen (fra nå av forkortet LIFG). Den fikk i hemmelighet støtte av Storbritannia for å drepe Gaddafi i 1996. På dette tidspunktet var LIFG tilknyttet Osama Bin Ladens al-Qaida, og LIFG-lederne hadde ulike forbindelser til dette terrornettverket.
De britiske sikkerhetstjenestene gjorde det lettere for medlemmer av LIFG å reise til Libya for å kjempe mot Gaddafi i 2011. Både Salman Abedi og hans far, Ramadan, var blant de som reiste for å kjempe på dette tidspunktet (selv om det ikke er noen bevis for at deres reise ble personlig tilrettelagt eller oppmuntret av sikkerhetstjenestene).
Et stort antall LIFG-krigere i Libya i 2011 hadde tidligere kjempet sammen med Den islamske staten i Irak, dvs. al Qaida-gruppen som senere etablerte seg i Syria og ble til Den islamske staten i Irak og Syria (ISIS). Disse krigerne var blant de som ble rekruttert til det britiskstøttete opprøret mot Gaddafi.
Storbritannias skjulte handlinger i Libya i 2011 inkluderte godkjenning av og støtte til Qatars opprustning og støtte til opposisjons-styrker, som omfattet støtte til fanatiske islamistiske grupper; Dette ga næring til jihadisme i Libya.
En av gruppene som var bevæpnet/støttet av Qatar i 2011, var Martyrbrigaden av 17 februar, som ifølge enkelte rapporter var organisasjonen som Ramadan Abedi sluttet seg til i 2011 for å bekjempe Gaddafi.
Qatars forsyninger til Libya i 2011 fant også veien til islamistiske krigere i Syria, inkludert grupper tilknyttet al-Qaida og ISIS.

Konklusjoner

Bevisene peker på at Storbritannia betraktet LIFG som en stedfortreder-milits for å fremme britiske utenrikspolitiske mål. Den britiske regjeringen betraktet også Qatar som en beleilig stedfortreder for å skaffe til veie soldater til Libya i 2011, selv mens dette styrket fanatiske islamistiske grupper.

Både daværende statsminister David Cameron og Theresa May – som var innenriksminister i 2011, da radikale libyere ble oppfordret til å bekjempe Gaddafi – har åpenbart alvorlige spørsmål de trenger å svare på. Vi tror at en uavhengig offentlig granskning er meget nødvendig.

Bevis tyder på at britiske handlinger i tre forskjellige teatre – Libya, Irak og Syria – ikke kan betraktes isolert:

I Libya førte USAs og Storbritannias intervensjon til ødeleggelsen av en fungerende stat og skapte et vakuum som gjorde det mulig for islamistiske krigere å sikre sitt fotfeste i landet. Dette banet vei for at IS fikk mer makt. Den direkte forbindelsen mellom libyske og syriske islamistiske opprørere forsterket jihadismen i begge landene.

I Irak ødela også USAs og Storbritannias intervensjon den eksisterende statlige infrastrukturen og ga næring til et islamistisk opprør, som var grunnlaget for al-Qaida i Irak og senere fremveksten av IS.

I Syria har amerikanske og britiske skjulte handlinger, igjen i samarbeid med Gulfstater som Qatar og Tyrkia, ført til at al-Qaidas rolle i opprørsbevegelsen økte.

Denne kombinasjonen av angloamerikanske handlinger i hele regionen har bidratt til ytterligere ustabilitet og veksten av voldelig jihadisme. Faktisk kan en enda sterkere konklusjon være berettiget, basert på bevis på omfanget av britisk skjulte og åpne handlinger i regionen, i allianse med stater som hele tiden leverer våpen til terroristgrupper: at britiske myndigheter selv har, i en viss betydning, blitt en del av det bredere «terroristnettverket» som den britiske befolkningen nå står overfor.

Mens en rekke faktorer virker for å bidra til en persons radikalisering, er det vanskelig å unngå å konkludere med at en av disse bidragende faktorene er britiske direkte og skjulte handlinger i Irak, Libya og Syria. Uten disse handlingene – av Storbritannia og våre nære allierte – er det tenkelig at Abedi kanskje ikke hadde hatt muligheten til å bli radikalisert på den måten han ble.

Abedis tilknytning til den libyske islamske kampgruppen (LIFG)

Manchester-bomberen, Salman Abedi, som da var 16 år gammel, skal ha kjempet mot Gaddafi-regimet sammen med sin far Ramadan i 2011-opprøret. [3] Gruppen som Salman Abedi sluttet seg til og slåss med sammen med sin far, var angivelig LIFG. [4] Ramadan Abedi skal være et viktig medlem av LIFG, som han ble medlem av i 1994. [5]

LIFG var frem til 2009 tilknyttet al-Qaida. Abdel Bari Atwan, daglig leder for den arabiske avisen Al-Quds Al-Arabi, rapporterer at LIFG hadde hatt «langvarige forbindelser» med al-Qaida, siden den hellige krigen i Afghanistan. Denne forbindelsen ble opprettholdt gjennom libyernes rolle og LIFG-personell i viktige al-Qaida-operasjoner:

«Abu Anas Al-Libi var en av planleggerne bak bomingene av amerikanske ambassader i 1998; Abu Hafs Al-Libi var Al-Zarqawis løytnant til sin død i 2004; Og Ibn Sheikh Al-Libi styrte en treningsleir for Al-Khaldan og Al Qaida i Afghanistan.»[6]

Andre rapporter tyder på at Ramadan kjempet med Martyrbrigaden av 17. februar. [7] BBC bemerker at mange av Gaddafis motstandere som bor i Storbritannia og er knyttet til LIFG, ble med i Martyrbrigaden av 17. februar, en av de viktigste enhetene i 2011-krigen. De rapporterte at faren til Salman Abedi var en del av gruppen som forlot Storbritannia for en siste offensiv mot Gaddafi. [8] Denne gruppen var bevæpnet og støttet av Qatar i 2011, som en del av en overordnet politikk godkjent av Storbritannia. Vi skal dokumenterer dette senere i artikkelen.

Fordypning 1: Ramadan Abedi

Abedis far Ramadan var medlem av Libyas hemmelige tjenester under Gaddafi, men flyktet fra regimet sammen med mora i 1991. [9] De dro først til Saudi-Arabia i 1991, og flyttet i 1992 til London etter å ha søkt om asyl. [10] Ramadan Abedi var en del av det brede nettverket av motstandere i Storbritannia som støttet islamistiske mål mot Gaddafi [11] Etter at Gaddafi ble styrtet, flyttet familien Abedi til Manchester, men Ramadan slo seg i stor grad ned hjemme i Libya, mens resten av familien reiste fram og tilbake mellom Tripoli og Manchester. [12]

Britisk skjult støtte til LIFG i 1996

Ledere i LIFG hadde kjempet sammen i Afghanistan tidlig på 1990-tallet og bidro til at afghanske Mujahedin styrtet den sovjet-støttede regjeringen i Kabul. [13] Den britiske regjeringen og CIA ga da skjult støtte til Mujahedin. [14]

På midten til slutten av 1990-tallet var LIFG mest aktiv i den østlige provinsen Kyrenaika. De var involvert i voldelige sammenstøt med politiet i Benghazi, og forsøkte å drepe Gaddafi. I 1996 finnes det bevis, som nå er allment kjente, på at britisk etterretning finansierte en operasjon for å drepe Gaddafi ved hjelp av LIFG. (Se fordypning 2) Komplottet mislyktes, men LIFG fortsatte sin vold i Øst-Libya og sendte krigere til minst to militære treningsleirer i Sudan i 1996, hvor al Qaida også var til stede. Dermed fikk LIFG tettere kontakt med al- Qaida. [15]

Da Gaddafi slo ned på LIFG etter mordforsøket, ga Storbritannia asyl til noen av dens medlemmer. Dusinvis fikk lov til å bosette seg i Storbritannia. [16]

Fra slutten av 1990-tallet hadde LIFGs aktiviteter blitt drastisk redusert, og mange LIFG-medlemmer hadde sluttet seg til al-Qaida. I 2001 oppførte USAs finansdepartement LIFG som en utenlandsk terroristorganisasjon knyttet til al-Qaida. I 2002 ble LIFGs forbindelser til al-Qaida gransket stadig nærmere, da Anas al-Libi, en høytstående LIFG-kommandant og ledsager til Osama bin Laden, ble arrestert av amerikanske styrker for bombeangrepene mot de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania i 1998. I mai 2003, samarbeidet LIFG med Den marokkanske islamske kampgruppen (GCIM) for å planlegge fem synkroniserte selvmordsbomber som drepte 45 personer i Casablanca i Marokko. [17]

Siden da har LIFGs koblinger til al-Qaida vært kompliserte. Gruppen benektet et forhold til terrornettet i 2009 og tok angivelig avstand fra terrorisme mot sivile da de publiserte nye moralsk regler for jihad. Til tross for all PR-en over denne avvisningen av jihadistisk ideologi, har noen imidlertid stilt spørsmål om innholdet i disse reglene virkelig går langt nok, og i hvilken grad press fra britiske myndigheter var den egentlige grunnen til at de tok avstand fra al Qaidas ideologi og taktikk. [18]

Fordypning 2: Komplottet for å drepe Gaddafi, 1996 [19]

Ifølge tidligere MI5-offiser og varsler David Shayler, begynte historien da en libysk militær etterretningsoffiser tok kontakt med MI6 med en plan om å styrte Gaddafi. Libyeren, som fikk kodenavnet ‘Tunworth,’ foreslo å etablere forbindelser med LIFG. Shayler hevder at han ble fortalt av en MI6-offiser, David Watson, at han i juli 1995 hadde gitt Tunworth 40.000 dollar for å kjøpe våpen for å utføre drapet, og at tilsvarende beløp ble overlevert på ytterligere to møter. En hemmelig MI6-kabel datert desember 1995 – lekket i 2000 og publisert på internett – avslørte MI6s kjennskap til et forsøk på å styrte Gaddafi i et kupp ledet av fem libyske oberster, planlagt for februar 1996. Kabelen noterte også at en libysk offiser og tjue militærpersonell ble trent i ørkenen for sin rolle i angrepet, og at «kuppmakerne allerede hadde delt ut 250 Webley pistoler og 500 tunge maskinpistoler blant sine sympatisører», som skal ha vært 1.275 personer, inkludert studenter, militærpersonell og lærere.

Komplottet fortsatte i februar 1996 i Sirte, Gaddafis hjemby, der en bombe ble detonert under feil bil. Seks uskyldige forbipasserende ble drept, og Gaddafi slapp unna uskadd. Annie Machon, Shaylers partner og tidligere MI5-offiser, skriver at da MI6 ga pengene til Tunworth, var Osama Bin Ladens organisasjon allerede kjent for å være ansvarlig for bombingen av World Trade Center 1993, og MI5 hadde etablert G9C, «En enhet dedikert til oppgaven å beseire Bin Laden og hans partnere».

Amerikanske etterretningskilder fortalte senere avisen Mail on Sunday at MI6 faktisk hadde stått bak mordforsøket og hadde henvendt seg til lederen av LIFG, Abu Abdullah Sadiq, som bodde i London. Lederen for draps-teamet skal ha vært Abdal Muhaymin, en veteran fra den afghanske motstanden. Det kom noen få andre undersøkelser fra medias side. De bekreftet komplottet, mens et dokumentarfilmteam fra BBC ble fortalt i august 1998 at den konservative regjeringens ministre som var da ansvarlig for MI6, ikke godkjente operasjonen, og at den kun var MI6-offiserers egen idé. Dette motstrider den tidligere påstanden fra daværende utenrikssekretær, Robin Cook, at MI6s innblanding i komplottet var «ren fantasi». Tilsvarende ble regjeringens benektelse av komplottet motsagt av den lekkede kabelen, som påviste at departementsråd, etterretningstjenestene (GCHQ, MI5) og forsvarsdepartementet alle klar over drapforsøket to måneder før det ble utført. Det er utenkelig at ingen av dem ville ha informert sine ministre.

Britiske skjulte handlinger i Libya, 2011

Medlemmer av LIFG spilte en nøkkelrolle i opposisjons-styrkene som styrtet Gaddafi i 2011. Storbritannia gjorde det lett for LIFG-dissidenter i Storbritannia å reise til Libya for å bekjempe Gaddafi. Vi godkjente også massive våpenforsyninger til opposisjonen fra Qatar, hvorav mye gikk til fanatiske islamistiske grupper.

3.1 Tilrettelegging av reiser for å kjempe i Libya

Middle Eye Eye har rapportert at den britiske regjeringen bestemte seg for en ‘åpen dør’, som tillot eksil-libyere og britisk-libyske borgere å delta i oppstanden 2011 som styrtet Muammar Gaddafi, selv om noen var dømt til kontrollordrer. Flere tidligere opprørskjempere som nå er tilbake i Storbritannia, fortalte Middle East Eye «at de hadde vært i stand til å reise til Libya uten at noen stilte spørsmål». Disse dissidentene var da medlemmer av LIFG, og de fleste var fra Manchester. Én sa at da han reiste tilbake til Libya i mai 2011, ble han møtt i avgangshallen av to politimenn med ansvar for antiterror. De fortalte ham at hvis han planla å kjempe, ville han begå en forbrytelse. Men etter å ha gitt dem navnet og telefonnummeret til en MI5-offiser som han hadde snakket med tidligere, og etter en rask telefonsamtale til ham, ble han vinket gjennom. Da han ventet på å gå ombord på flyet, sa han at den samme MI5-offiser ringte ham for å fortelle ham at han hadde «ordnet dette». [20]

The Daily Mail rapporterte at:

«Da de kom tilbake til Storbritannia, etter å ha brukt måneder sammen med grupper som britisk etterretning trodde hadde forbindelser med Al-Qaida, skal opprørere ha fått lov til å vende tilbake uten problemer.» [21]

The Daily Mail rapporterte også:

«Libyske tjenestemenn har støttet påstandene, og sa at den britiske regjeringen var fullstendig klar over at unge menn ble sendt dit for å kjempe, noe som forvandlet det nordafrikanske landet til en «eksportør av terror». [22]

Peter Oborne, som også skriver i avisen, har skrevet at libyske dissidenter «utvilsomt ble oppfordret» til å reise til Libya for å styrte Gaddafi, og at dette var med «oppmuntring fra MI6» at de mistenkte terroristene unngikk kontrollordren. [23]

Vår forståelse er imidlertid at kontrollordrene mot de libyske dissidentene faktisk ble omgjort i 2009, under statsminister Gordon Brown, og ikke i 2011. (Se fordypning 3). Derfor stemmer det ikke at de unnslapp disse kontrollordrene akkurat i tide for å slutte seg til opprøret. (Men passene deres ble gitt tilbake til dem tidlig i 2011, slik at de kunne reise til Libya.)

Fordypning 3: LIFG og Storbritannia

Den libyske islamske kampgruppen ble forbudt i Storbritannia i 2005 etter Blairs ‘ørkenen-avtale’ med Gaddafi 2004, da Blair sa seg enig i å slå ned på libyske dissidenter i Storbritannia. [24] Men i 2009 inngikk Gaddafi en fredsavtale med LIFG. Etter avtalen, løslot statsminister Brown LIFG-dissidenter fra britiske kontrollordrer. Samtidig hadde lederne av LIFG, de fleste av dem i fengsel i Libya, tatt avstand fra al-Qaida og fordømt terrorangrep mot sivile. [25] Som vi viser nedenfor, beholdt LIFG forbindelsene med al-Qaida til tross for å formelt ha distansert seg fra gruppen.

3,2 Storbritannia skjulte handlinger i Libya

Opposisjons-styrkene som jobbet for å styrte Gaddafi 2011, som ble støttet av Storbritannia og dets koalisjon, inkluderte islamistiske elementer, tidligere medlemmer av LIFG og mistenkte al-Qaida-militante som tidligere var fengslet av USA (se fordypning 4).

Abdelhakim Belhaj var LIFGs emir fra 1995 til 2010. I 1998, da LIFG-medlemmer flyktet til Afghanistan for å hjelpe Taliban, utviklet Belhaj nære forbindeleser til Talibans leder mulla Omar og al Qaeda-ledere. [26] Han skrev også et glødene brev til støtte for al-Qaida-lederen ansvarlig for World Trade Center-bombingen i 1991. [27] Likevel ble Belhaj militærkommandør for det NATO-støttede Nasjonale overgangsrådet i Tripoli for å styrte Gaddafi i 2011.

I løpet av krigen i 2001, bevæpnet gulfstaten Qatar den libyske opposisjonen, deriblant ulike fanatiske islamistiske grupper. Storbritannia støttet spesielt Qatars rolle i å bevæpne opposisjonen og spilte en støttende rolle da de bevæpnet og støttet kjempere. Faktisk finnes det bevis på at Qatars rolle i Libya ble særlig foreslått av Storbritannia. [28] Våpen fra Qatar havnet hos islamistiske grupper som Martyrbrigaden av 17. februar, en milits som delvis bestod av islamistiske krigere som hadde kjempet mot Gaddafi. Qatars støtte gikk også til Rafallah al-Sehati, en gruppe hvis ekstremister senere brøt for å danne Ansar al-Sharia, den militante gruppen som spilte en rolle i den amerikanske ambassadørens, Christopher Stevens, død (se fordypning 5).

Våpen og penger fra Qatar styrket militante grupper i Libya, som gjorde dem i stand til å bli en destabiliserende kraft etter at Gaddafi-regimet ble borte.

Fordypning 4: Islamister i den libyske opposisjonen [29]

Storbritannia ga en rekke typer støtte til lederskapet for de libyske opprørerne, som var samlet i Det nasjonale overgangrådet. Det var opprinnelig et selvvalgt organ med 33-medlemmer, hovedsakelig tidligere libyske ministre og andre opposisjonskrefter. Det ble dannet i Benghazi i februar 2011 for å skape en alternativ regjering. Overgangrådets militære styrker ble ledet av ulike tidligere libyske hær-offiserer, men islamistiske elementer med forbindelser til al-Qaida var også fremtredende. For eksempel, to tidligere Mujahedin-soldater som hadde kjempet i Afghanistan ledet militærkampanjen mot Gaddafis styrker i Darnah, øst for Benghazi. Abdel Hakim al-Hasidi, en innflytelsesrik islamistisk predikant som tilbrakte fem år i en jihadistisk treningsleir i Øst-Afghanistan, overvåket rekruttering, opplæring og troppeutplasseringer i konflikten, av rundt 300 opprørskjempere fra Darnah. Både al-Hasidi og hans kommandør ved frontlinjen, Salah al-Barrani, var tidligere medlemmer av Den libyske islamske kampgruppen (LIFG).

Det ble også rapportert at Sufyan Ben Qumu, en veteran fra den libyske hæren som jobbet for Osama bin Ladens holdingselskap i Sudan og senere for en al-Qaida-tilknyttet veldedighetsorganisasjon i Afghanistan, ledet opplæringen av mange av rekruttene i Darnah. Qumu var fengslet seks år i Guantanamo Bay før han ble overført til libysk fengsel i 2007; Han ble løslatt, sammen med al-Hasidi, fra et libysk fengsel i 2008, som en del av Libias forsoning med LIFG. [30] Al-Hasidi, som hadde kjempet mot USA i Afghanistan i 2001, ble arrestert i Pakistan i 2002 og utlevert til USA. Han ble trolig holdt fengslet i den amerikanske basen i Bagram i Afghanistan, og deretter på mystisk vis sluppet fri. USAs viseutenriksminister, James Steinberg, sa til Kongressen at han bare ville snakke om al-Hasidis karriere i et lukket møte. [31]

Andre kommentatorer så at noen av opprørerne var islamister. Noman Benotman, et tidligere medlem av LIFG som hadde kjempet mot sovjeterne i Afghanistan, anslo at det var 1000 jihadister som kjempet i Libya. [32] Sir Richard Dearlove observerte at opprørernes feste i Benghazi var «ganske fundamentalistisk av karakter» og admiral James Stavridis, NATOs øverstkommanderende i Europa, sa at USAs etterretning hadde plukket opp «flimmer» av terroraktivitet blant opprørsgruppene; dette ble beskrevet av høytstående britiske regjeringstalsmenn som «veldig alarmerende». [33] Douglas Alexander, opposisjonens utenrikstalsmann, sa i parlamentet at etter at det var tegn på at styrker med Al-Qaida-tilknytning var tilstede blant opprørerne, burde Storbritannia «fortsette med virkelig forsiktighet» når myndighetene bevæpnet dem. Som svar, tonte utenriksminister William Hague ned bekymringen og sa:

«Selvfølgelig ønsker vi vite om enhver forbindelse med al-Qaida, som vi gjør med forbindelser med enhver organisasjon hvor som helst i verden, men gitt det vi har sett av Det midlertidige overgangrådets nasjonale råd i Libya, tror jeg det ville være riktig å legge vekt på den positive siden». [34]

I midten av mars 2011, da Gaddaffi-regimet fortsatt klamret seg til makten i Tripoli, paraderte libyske myndigheter en britisk statsborger fanget i Libya foran verdens medier og beskrev ham som en islamsk terrorist. Salah Mohammed Ali Aboaoba sa at han var medlem av LIFG og hadde flyttet fra Jemen til Storbritannia i 2005, hvor han oppholdt seg til 2010 etter å ha blitt innvilget asyl. Han bodde sammen med familien i Manchester og samlet inn midler for LIFG. [35]

Fordypning 5: Qatars rolle og britisk støtte

I april 2011 rapporterte The Telegraph at «Storbritannia vil oppfordre arabiske stater til å trene og lede Libyas opprørere, der tidligere britiske militærpersonell står klar til å spille en sentral rolle i eskaleringen av den internasjonal intervensjonen». Hovedrollen skulle spilles av Qatar og De forente arabiske emirater, som «vil bli bedt om å sende militære trenere til Libya for å forvandle de ulike opprørerne til en enhetlig kampstyrke». The Telegraph bemerket at den britiske regjeringen hadde foreslått at «tidligere britisk personell kunne brukes som trenere og» makt-multiplikatorer». Og: «Tidligere medlemmer av Special Air Service, Special Boat Service og andre britiske elite-regimenter er ofte ansatt av private militære selskaper og regimer i Midtøsten som ‘rådgivere’ for deres egne væpnede styrker». Avisen bemerket at Storbritannia allerede forsynte opprørerne med «ikke-dødelig» kommunikasjonsutstyr for å hjelpe dem å koordinere sine enheter. [36]

The Times rapporterte i juni 2011 at «Storbritannia og Frankrike bruker Qatar til å finansiere de libyske opprørerne». Årsaken var at NATO-luftangrepene ikke klarte å beseire den libyske lederen mens opprørerne manglet ildkraft og militær disiplin til å rykke fram på bakken. Avisen bemerket at «Storbritannia og Frankrike stoler på Doha i et forsøk på å tippe balansen», ifølge en høytstående vestlig diplomat, som ble sitert: «Vi må styrke det militære presset. Det må merkes på bakken. Qatarerne gjør det som må gjøres.» En sikkerhet-kilde i Gulfstatene fortalte også The Times at britiske og franske tjenestemenn diskuterte å selge våpen til Qatar med sikte på at Doha skulle overføre dem til Benghazi.» [37]

Storbritannia spesialstyrker ble sendt til Libya for å støtte opprørerne. Storbritannia sendte militære rådgivere til Øst-Libya for å komme i kontakt med opposisjonsledere. [38] Faktisk ble det rapportert at «dusinvis» av britiske spesialstyrke-soldater og offiserer fra MI6 jobbet i Libya innen mars 2011.» [39]

General David Richards, senere leder for generalstaben, fortalte nylig en parlamentarisk granskning at Storbritannia «hadde enkelte innbyggere» sammen med opprørsstyrkene, og sa at de var «bak fronten» og «dro frem og tilbake». [ 40] I mars 2011 ble det rapportert at det man trodde var en britisk etterretnings- og spesialstyrke-enhet hadde blitt tatt til fange nær Benghazi. Et høytstående medlem i Benghazis revolusjonære råd sa: «De hadde spionasjeutstyr, rekognoseringutstyr, flere pass og våpen». [41]

Britiske spesialstyrker samarbeidet med andre land, inkludert Qatar i det siste fremstøtet mot Gaddafi-regimet. Britiske styrker hjalp opprørenheter ved å «hjelpe dem med å bli bedre organisert til å gjennomføre operasjoner» og «forbedre sin taktikk», sa en NATO-tjenestemann. [42]

Qatar var en stor finansiell støttespiller for de libyske opprørerne, og ga dem enorme 400 millioner dollar støtte, hvorav mye ble gitt til radikale islamister. Videre, sendte Qatar også hundrevis av tropper for å kjempe på frontlinjen og å gi infanteritrening til libyske krigere i det vestlige Nafusa-fjellene og i Øst-Libya. [43] Landet leverte i hemmelighet anti-tank våpen til de libyske opprørerne. [44]

Mye av Qatars støtte gikk til den såkalte Martyrbrigaden av 17. februar, en av de mest innflytelsesrike opprørs-enhetene, ledet av Abdel-Hakim Belhaj, et ledende medlem av LIFG som ble opprørernes militærkommandør i Tripoli. [45] Gruppen hadde blitt leid inn for å beskytte det amerikanske konsulatet i Benghazi, men unnlot i stor grad å dukke opp på jobb kvelden for angrepet på ambassaden i 2012. [46] En annen gruppe støttet av Qatar var en islamistisk milits i Benghazi kjent som Rafallah al-Sehati, som hadde relativt vest-vennlige ledere, men ekstremister blandt sine medlemmer. Ekstremistene brøt senere ut for å danne Ansar al-Sharia, den militante gruppen som spilte en rolle i drapet på den amerikanske ambassadøren, J. Christopher Stevens. [47]

Storbritannia skal ha godkjent qatarske våpenforsyninger til opposisjonen. [48] Obama-administrasjonen ga også hemmelighet sin velsignelse til våpenforsendelser til libyske opprørere fra Qatar. [49] New York Times rapporterte:

«I løpet av uker etter å ha godkjent Qatars plan om å sende våpen dit våren 2011, begynte Det hvite hus å motta rapporter om at de skulle til islamske militante grupper».

De var «mer antidemokratiske, mer fanatiske, nærmere en ekstrem versjon av islam» enn den viktigste opprøralliansen i Libya, sa en tidligere tjenestemann i forsvarsdepartementet. [50] Qatars hærsjef, generalmajor Hamad bin Ali al-Atiya, sa senere: «Vi handlet som forbindelsen mellom opprørerne og NATO-styrker». [51] Qatar spilte også en nøkkelrolle sammen med Storbritannia i «kontaktgruppen for Libya»: den koordinerte politikken mot Gaddaffi-regimet; Det første møtet i gruppen, for eksempel i april 2011, ble innkalt av Qatar og ledet av Storbritannia i Doha. [52]

Som New York Times rapporterte: «Våpen og penger fra Qatar styrket militante grupper i Libya, slik at de kunne bli en destabiliserende kraft etter Gaddafi-regjeringens fall». [53] Faktisk ble noen av Qatars våpen fraktet fra Libya til militante i Syria og Mali. [54]

Fra Libya til Irak til Syria: LIFGs forbindelser til ISIS og hvordan jihaden ble styrket

NATOs inngrep i Libya skapte i realiteten vilkårene der landet ble et trygt fristed for jihadister som var sympatiske med al-Qaida og ISIS, til tross for doktrinære uenigheter. Det er langt fra sannheten at LIFG ble «av-radikalisert», som gruppen hadde hevdet i 2009. Dokumentasjonen antyder at et betydelig antall LIFG-medlemmer forblir sympatiske mot den voldelige islamske saken.

Et stort antall LIFG-krigere i Libya i 2011 hadde tidligere kjempet sammen med Den islamske staten i Irak – al-Qaida-avdelingen som senere etablerte seg i Syria og ble til Den islamske staten i Irak og Syria, ISIS (og senere bare Den islamske staten). De ble deretter rekruttert til det britisk-støttede opprøret mot Gaddafi.

4.1 Abedi sine forbindelse til ISIS

Salman Abedi sine forbindelser til LIFG kan ha gjort det lettere for han å skaffe seg militær trening og islamistisk indoktrinering. Likevel ser de ut til at de ga ham tilgang til et miljø i etterkrigs-Libya som hadde blitt et fruktbar grunnlag for spredelsen av voldelig jihadistisk ideologi – forhold som delvis ble skapt av den britisk-støttete intervensjonen.

At Abedi ble påvirket av ISIS-ideologi, antydes av rapporter om at han hadde koblinger til en ISIS-celle som opererer i Sør-Manchester, særlig en rekrutterer for ISIS som heter Raphael Hostey som «sponset hundrevis av terror-rekrutter.» Abedi hadde en «betydelig» tilknytning til Hostey, som antas å ha blitt drept i en droneangrep i Syria. [55]

Salman Abedi var også angivelig knyttet til en annen rekrutterer for ISIS, Abdalraouf Abdallah, en libysk flyktning som var fengslet for terrorhandlinger i Storbritannia og for å prøve å rekruttere andre Manchester-baserte ekstremister for å bli med i ISIS. Folk kjent med de to familiene sa at Abedis far tok vare på Abdalraouf i Libya etter at han ble skutt og lammet i 2012. Anklagere beskrev Abdallah som «i sentrum av et jihadistisk nettverk som gjorde forholdene til rette for utenlandske krigere». Kilder sa at Salman Abedi og Abdallah var «venner». [56]

4.2 LIFG sine forbindelser til ISIS

Den britisk støttede intervensjonen i Libya banet vei for voldsomme islamistiske grupper. De kunne nå utvide og konsolidere sin tilstedeværelse i landet. Spesielt synes Storbritannias allianse med LIFG å ha spilt en direkte rolle i å lette tilstrømningen til Libya av utenlandske krigere som var sympatiske med al-Qaida og ISIS (se fordypning 6).

Fordypning 6: LIFG sine forbindelser til al-Qaida og ISIS i Irak før 2011

Ifølge opprinnelige personal-opptegnelser som ble erobret av amerikanske styrker i Sinjar i Irak, hadde LIFG i 2006 tidlige etablert forbindelser under krigen i Irak med forløper-organisasjonen til ISIS. Den amerikanske hærens anti-terror senter (CTC) ved West Point, fant i 2007 at LIFG hadde oppnådd en «forening» med al-Qaida. Dette var tydelig fra «sin tilsynelatende beslutning om å prioritere å gi logistisk støtte til Den islamske staten i Irak.» Over 100 libyere hadde blitt med i al-Qaida i Irak eller ISIS mellom 2006 og 2007. [57] I 2011 bekreftet CTCs analyse av «Sinjar-opptegnelsene» en reell økning i antall «libyske utenlandske krigere som ble med i al-Qaida i Irak i 2007. [58]

Også i 2011 bekreftet Abdel-Hakim al-Hasidi, en libysk opprørsleder som ledet sikkerheten for det NATO-støttede nasjonale overgangrådet i byen Derna, at libyere som hadde kjempet med al-Qaida mot amerikanske styrker i Irak, hadde vendt tilbake for å styrte Gaddafi. Han fortalte en italiensk avis hvordan han personlig rekrutterte 25 libyere fra Derna for å bekjempe koalisjonstropper i Irak. Noen av dem, sa han, er «i dag er i frontlinjen i Adjabiya», en kystby i det sentrale Nord-Libya, som opplevde noen av de tyngste kampene mot Gaddafis styrker. Al-Hasidi insisterte på at hans krigere «er patrioter og gode muslimer, ikke terrorister», men la til at «medlemmene av al-Qaida også er gode muslimer og kjemper mot inntrengeren». [59]

En kabel fra USAs ambassade i Tripoli i juni 2008 bekreftet «Sinjar-opptegnelsene» og bekreftet videre en direkte forbindelse mellom LIFG-krigere som vendte tilbake til Libya fra krigen i Irak og al-Qaida. Han noterte seg deres ønske om å bruke sin trening for å til slutt styrte Gaddafi. Dokumentet, skrevet av ambassadør Christopher Stevens – som ble drept i 2012-angrepet på det amerikanske konsulatet i Benghazi – viser at at øst-libyere sendte «unge libyere til å kjempe i Irak.» Bekjempelse av amerikanske styrker «representerte en måte for frustrerte unge radikalere å slå et slag mot både Gaddafi og det de oppfattet som hans amerikanske støttespillere. »[60]

Dokumentet bemerker at denne tankegangen hadde en lang historie:

«En rekke libyere som hadde kjempet og i noen tilfeller gjennomgått «religiøs og ideologisk opplæring» i Afghanistan, Libanon og Vestbredden på slutten av 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet, hadde vendt tilbake til Øst-Libya … på midten til slutten av 1980-tallet.»

De samme personene rykket framover, ifølge kabelens vurdering:

«En bevisst koordinert kampanje for å spre mer konservative versjoner av islam, delvis for å forberede grunnlaget for at Den libyske islamske kampgruppen (LIFG) til slutt skulle styrte Muammar Gaddafis regime, som er ‘hatet’ av konservative islamister.» [61] ]

4.3 Våpen til hellig krig i Syria

Noen av Qatars våpenforsyninger til islamister i Libya i 2011 ble senere flyttet fra Libya til militante grupper i Syria, og som styrket den jihadistiske kampen der. (Se fordypning 7). [62]

Fordypning 7: Bevæpning av den syriske hellige krigen

Dokumenter avgradert under offentlighetsloven, fra Pentagon og Utenriksdepartementet, viser at CIA var godt klar over hvordan våpen opprørerne mot Gaddafi i Benghazi i det skjulte ble sendt til islamistiske opprørere i Syria av Gulfstatene og Tyrkia. [63] Et dokumentet fra september 2012, fra Det amerikanske forsvarets etterretningstjeneste, DIA, bekreftet at Gulfstatene og Tyrkia, med vestlig støtte, støttet syriske opprørsgrupper som besto av «salafister, Det muslimske brorskapet og AQI [al-Qaida i Irak].» Al-Qaida i Iraks rolle blant «de store styrkene som driver opprøret i Syria» ble notert i sammenheng med spådommen om at støtten ville føre til etableringen av et «salafistemirat» i Øst-Syria. Dokumentet spådde til og med muligheten for at al-Qaida, «også kunne erklære en islamsk stat gjennom sin forening med andre terroristorganisasjoner i Irak og Syria.» [64]

De samme kreftene som var involvert i å forsyne Libyas opprørere, spesielt Qatar, var aktive i Syria. Rundt den tiden som DIA-rapporten sirkulerte i etterretningsamfunnet, viste klassifiserte amerikanske etterretningsrapporter som ble gjort tilgjengelige for president Obama og viktige politikere, at de fleste saudiarabiske og qatarske våpnene skulle til «dogmatiske islamittiske jihadister, og ikke de mer sekulære opposisjonsgruppene» . [65]

I 2014 avslørte en høytstående qatarsk tjenestemann at Qatar og Saudi-Arabia i årevis hadde gitt økonomisk og militær hjelp til både al-Qaida sin syriske del, Jabhat al-Nusra, og til ISIS. [66]

Et hemmelig notat som ble skrevet for daværende utenriksminister Hillary Clinton i august 2014 (som dukket opp på WikiLeaks i 2016) bemerket at regjeringene i Saudi-Arabia og Qatar «gir ulovlig økonomisk og logistisk støtte til ISIL [ISIS] og andre radikale sunniske grupper i regionen». [67]

Saudi-Arabias nabo Qatar, verdens eneste andre overveiende wahhabiske stat, som Theresa May regjering underskrev store kommersielle avtaler med, kan ha vært den største finansiøren av syriske opprørere. Noen anslag tyder på at beløpet kan være så mye som 3 milliarder dollar. [68]

Selv om dette ikke rettferdiggjør stemplingen av alle syriske opprørere som jihadister, forklarer det hvorfor de mer sekulære, demokratiske kreftene blant opprørerne ofte har blitt skuvd til side av fanatiske islamistiske krefter.

Med vennlig tillatelse fra Mark Curtis. Han er historiker og forfatter. Han har tidligere bl.a. vært forsker ved Royal Institute of International Affairs (Chatham House) og flere britiske og andre europeiske universiteter. Mark har skrevet flere bøker om britisk utenrikspolitikk og internasjonal utvikling, som Unpeople: Britain’s Secret Human Rights Abuses (2007) og Secret Affairs: Britain’s Collusion with Radical Islam (2012).

Fotnoter:

[1] Mark Curtis is an historian and foreign policy analyst, and the author of five books on UK foreign policy. Website: http://www.markcurtis.info

[2] Dr. Nafeez Ahmed is an award-winning investigative journalist and author of The London Bombings: An Independent Inquiry. A former Guardian blogger on the geopolitics of environmental crisis, he is ‘System Shift’ columnist at VICE, and the creator of INSURGE intelligence – a crowdfunded public interest investigative journalism project. His work has officially contributed to the 9/11 Commission and the 7/7 Coroner’s Inquest. He has twice been featured in the Evening Standard’s ‘Top 1,000’ list of most influential people in London.

[3] http://www.bbc.com/news/uk-40019135

[4] https://www.theguardian.com/uk-news/2017/may/26/salman-abedi-manchester-arena-attack-partying-suicide-bomber?CMP=Share_AndroidApp_Gmail

[5] http://www.dailymail.co.uk/news/article-4539462/Jihadi-family-police-warnings-Manchester-bomber.html

[6] Abdel Bari Atwan, The Secret History of al-Qaeda (University of California Press, 2008)

[7] http://www.express.co.uk/news/uk/809884/Manchester-bombing-terror-cell-investigation-police-raids-Salman-Abedi

[8] http://www.bbc.com/news/uk-england-manchester-40037830

[9] http://www.mirror.co.uk/news/uk-news/manchester-bomber-switch-sides-claims-10502683

[10] http://www.dailymail.co.uk/news/article-4539462/Jihadi-family-police-warnings-Manchester-bomber.html

[11] http://www.bbc.com/news/uk-england-manchester-40037830

[12] https://www.theguardian.com/uk-news/2017/may/26/salman-abedi-manchester-arena-attack-partying-suicide-bomber?CMP=Share_AndroidApp_Gmail

[13] http://edition.cnn.com/2009/WORLD/africa/11/09/libya.jihadi.code/

[14] http://markcurtis.info/2016/09/30/training-in-terrorism-britains-afghan-jihad/

[15] http://web.stanford.edu/group/mappingmilitants/cgi-bin/groups/view/675#cite23

[16] http://www.dailymail.co.uk/news/article-2036049/Libyan-dissidents-house-arrest-following-Tony-Blairs-deal-desert.html

[17] http://web.stanford.edu/group/mappingmilitants/cgi-bin/groups/view/675#cite31

[18] http://www.kronosadvisory.com/Kronos_A.View.To.Extremist.Currents.In.Libya_CondensedVersion.pdf

[19] This section is adapted from: http://markcurtis.info/2016/09/29/the-british-plot-to-kill-qadafi/ and Chapter 13 of Mark Curtis, Secret Affairs: Britain’s Collusion with Radical Islam, Serpent’s Tail, 2012, where full references can be found

[20] http://www.middleeasteye.net/news/sorted-mi5-how-uk-government-sent-british-libyans-fight-gaddafi-1219906488

[21] http://www.dailymail.co.uk/news/article-4540822/Rebels-went-Libya-MI5-blessing-amid-Abedi-probe.html

[22] http://www.dailymail.co.uk/news/article-4540822/Rebels-went-Libya-MI5-blessing-amid-Abedi-probe.html

[23] http://www.dailymail.co.uk/news/article-4546934/PETER-OBORNE-MI6-share-blame-jihadis.html

[24] http://www.dailymail.co.uk/news/article-2036049/Libyan-dissidents-house-arrest-following-Tony-Blairs-deal-desert.html

[25] http://www.telegraph.co.uk/news/6564850/Terrorist-suspects-released-from-house-arrest-after-peace-deal.html’ http://edition.cnn.com/2009/WORLD/africa/11/09/libya.jihadi.code/

[26] http://web.stanford.edu/group/mappingmilitants/cgi-bin/groups/view/675#note56

[27] http://www.kronosadvisory.com/Kronos_A.View.To.Extremist.Currents.In.Libya_CondensedVersion.pdf

[28] http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/africaandindianocean/libya/8432788/Libya-Arab-states-urged-to-train-and-lead-rebels.html

[29] This edited section is taken from Mark Curtis, ‘Overthrowing Qadafi in Libya: Britain’s Islamist Boots on the Ground’, an excerpt from Chapter 13 of Secret Affairs: Britain’s Collusion with Radical Islam, 2012, http://www.markcurtis.info.

[30] https://www.wsj.com/articles/SB10001424052748703712504576237042432212406; http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/africaandindianocean/libya/8407047/Libyan-rebel-commander-admits-his-fighters-have-al-Qaeda-links.html

[31] http://www.independent.co.uk/voices/commentators/patrick-cockburn-the-shady-men-backed-bythe-west-to-displace-gaddafi-2260826.html

[32] http://www.washingtontimes.com/news/2011/mar/29/1000-freelance-jihadists-join-libyan-rebels/

[33] https://www.thejc.com/news/uk-news/britain-s-former-spy-chief-mi6-kept-secrets-from-israel-hamas-iran-s-puppet-1.22167; http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/africaandindianocean/libya/8414583/Libya-al-Qaeda-among-Libya-rebels-Nato-chief-fears.html

[34] Hansard, House of Commons, 30 March 2011, Col.351

[35] http://www.dailymail.co.uk/news/article-1366665/Rebel-Al-Qaeda-fighter-Britain-paraded-Libyan-TV.html; http://www.channel4.com/news/british-libyan-detained-by-gaddafi

[36] http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/africaandindianocean/libya/8432788/Libya-Arab-states-urged-to-train-and-lead-rebels.html

[37] https://www.thetimes.co.uk/article/britain-and-france-using-qatar-to-arm-libyan-rebels-n6fmf5pgmc6; https://theuglytruth.wordpress.com/2011/06/26/britain-and-france-%E2%80%98using-qatar-to-arm-libyan-rebels%E2%80%99/

[38] https://www.theguardian.com/world/2011/mar/04/libyan-opposition-leaders-advice?INTCMP=SRCH

[39] http://mobile.reuters.com/article/idUSTRE72U7NM20110331; http://www.nytimes.com/2011/03/31/world/africa/31intel.html?_r=0

[40] http://data.parliament.uk/writtenevidence/committeeevidence.svc/evidencedocument/foreign-affairs-committee/libya-examination-of-intervention-and-collapse-and-the-uks-future-policy-options/oral/27184.html

[41] https://www.theguardian.com/world/2011/mar/06/liam-fox-sas-unit-libya

[42] http://edition.cnn.com/2011/WORLD/africa/08/24/libya.foreign.forces/

[43] https://www.theguardian.com/world/2011/oct/26/qatar-troops-libya-rebels-support

[44] https://www.theguardian.com/world/2011/apr/14/libya-rebels-weapons-qatar

[45] https://www.theguardian.com/world/2011/oct/26/qatar-troops-libya-rebels-support; https://mobile.nytimes.com/2012/12/06/world/africa/weapons-sent-to-libyan-rebels-with-us-approval-fell-into-islamist-hands.html

[46] http://www.thedailybeast.com/articles/2013/05/10/in-benghazi-cia-trusted-local-militia-that-melted-away

[47] https://mobile.nytimes.com/2014/09/08/world/middleeast/qatars-support-of-extremists-alienates-allies-near-and-far.html

[48] ‘Britain’s foreign secretary, William Hague, and colleagues from the 21-nation Libya contact group endorsed Qatar’s position. Hague insisted the UK would supply only non-lethal equipment. France’s view is similar but both countries – which are leading Nato air strikes in Libya – accept that arming the rebels is legal.’ https://www.theguardian.com/world/2011/apr/14/libya-rebels-weapons-qatar

[49] https://mobile.nytimes.com/2012/12/06/world/africa/weapons-sent-to-libyan-rebels-with-us-approval-fell-into-islamist-hands.html

[50] https://mobile.nytimes.com/2012/12/06/world/africa/weapons-sent-to-libyan-rebels-with-us-approval-fell-into-islamist-hands.html

[51] https://www.theguardian.com/world/2011/oct/26/qatar-troops-libya-rebels-support

[52] ‘Pgymy with the punch of a giant’, Economist, 5 November 2011

[53] https://mobile.nytimes.com/2012/12/06/world/africa/weapons-sent-to-libyan-rebels-with-us-approval-fell-into-islamist-hands.html

[54] https://mobile.nytimes.com/2012/12/06/world/africa/weapons-sent-to-libyan-rebels-with-us-approval-fell-into-islamist-hands.html; http://www.foxnews.com/politics/2012/12/06/arms-shipments-traveled-from-libya-to-anti-assad-fighters-sources-say.html

[55] http://news.sky.com/story/manchester-suicide-bomber-salman-abedi-linked-to-key-uk-is-recruiter-10891692

[56] https://www.ft.com/content/52bed884-413f-11e7-82b6-896b95f30f58; http://www.dailymail.co.uk/news/article-4544236/Abedi-s-father-looked-shot-ISIS-recruiter-Libya.html

[57] https://www.files.ethz.ch/isn/45910/CTCForeignFighter.19.Dec07.pdf

[58] https://www.ctc.usma.edu/wp-content/uploads/2011/12/Sinjar_2_FINAL.pdf

[59] http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/africaandindianocean/libya/8407047/Libyan-rebel-commander-admits-his-fighters-have-al-Qaeda-links.html

[60] Full US cable available at http://www.telegraph.co.uk/news/wikileaks-files/libya-wikileaks/8294818/DIE-HARD-IN-DERNA.html