Produktivkrefter og migrasjon

0

Svar til Bjørn Enes, del 2

I forrige artikkel svarte jeg på et par punkter i artikkelen «Marxistisk» innvandringsmotstand? av Bjørn Enes. Jeg mener der å ha påvist at massemigrasjon er den globaliserte kapitalistklassens politikk, og at den henger sammen med hele globaliseringsprosjektet med fri flyt av kapital, varer, tjenester – og arbeidskraft. Her skal jeg ta for meg årsakene til migrasjon, som jeg oppfatter som et hovedpoeng i artikkelen til Enes.

moderne slaveri 5

Reservearmé og arbeiderklassens stilling

I første artikkel viste jeg til at kapitalen i dag som på Karl Marx’ tid trenger en industriell reservearmé om kan bidra til å undergrave fagbevegelsen, lønningene og det regulerte arbeidslivet i de utviklede industrilanda. Jeg skrev:

«I de vestlige velferdssamfunnene har derfor kapitalen hatt et problem. Det har ikke vært noen industriell reservearmé å snakke om, og derfor har arbeiderklassen kunnet kjempe til seg anstendige lønninger og gode sosiale vilkår. For å knekke den organiserte arbeiderklassen har kapitalistklassen vært nødt til å skaffe en slik reservearmé, og siden den ikke kan skaffes innenfor de enkelte landas grenser, måtte den skaffes gjennom en størst mulig innvandring.»

Enes imøtegår meg ikke på det med undergraving og ødeleggelsen av fagbevegelsen, så jeg går ut fra at vi i det minste er enige om at det har skjedd. Så kan vi eventuelt diskutere årsakene. I OECD-området som helhet er organisasjonsgraden gått ned fra 26,6% til 16,9% fra 1991 til 2013. Det er ganske dramatisk. I Sverige er den i samme periode gått ned fra 80,1% til 67,7%. I Storbritannia fra 38,1% til 25,4%. Britisk organisasjonsgrad har gått ned med en tredel på 22 år.

Storbritannia har vært utsatt for både Margaret Thatchers og Tony Blairs nyliberale politikk. Denne politikken har systematisk favorisert de rikeste og ødelagt arbeiderklassens stilling. Tony Blair sjøl har vært en kriger for massiv immigrasjon til Storbritannia. Gjennom periodene med nyliberal politikk har klasseforskjellene i landet blitt dramatisk større, de fattigere er blitt fattigere, de rike er blitt rikere, og landet er nå det utviklede landet med størst sosial ulikhet.

Mange av migrantarbeiderne til Storbritannia opplever en ekstrem utbytting, og det er påvist slaveliknende forhold for dem i fiskeriene, i kjøttindustrien og i andre bransjer. I følge britisk LO blir mange migrantarbeidere utsatt for reint tvangsarbeid og brutal utbytting. I følge den britiske regjeringa er 13.000 mennesker utsatt for slaveri.

Migrasjon og produktivkreftene

Bjørn Enes har et viktig avsnitt om hvilken rolle han mener migrasjonen spiller i dag, som jeg gjengir i sin helhet:

Eg har eit anna syn. Eg trur moderne migrasjon er eit (av mange) uttrykk for det Marx ville ha kalt produktivkreftene si utvikling i retning meir og meir samfunnsmessig produksjon.
I 2014 er heile verda vevd saman i eit produksjonssystem med ei ekstrem arbeidsdeling. Produksjonslinene fram til ein mobiltelefon, til dømes, omfattar alt frå slaveliknande midaldergruver i Kongo til høgteknologiske tenketankar i Silicon Valley, norske elektrometallurgiske raffineringsverk og samleband i Malaysia. Menneska i desse intrikate produksjonssystema er ikkje lenger prisgitte informasjonane dei får frå sine eigne formenn: Folk er på Facebook, både i Kongo, Kalifornia, Kristiansand og Kuala Lumpur. Det går ikkje lenger an å lure folk til å tru at dei må finne seg i «sin plass på jorda».
Prisane på flybillettar har gått like sterkt ned i Kongo som her. Alle land er i praksis naboland, nokre få timar unna. Både subjektivt og objektivt ligg alt til rette for at folk vil reise, folk vil flytte, folk vil søke betre liv. Det gjeld i fred – men det gjeld endå meir i krig: Berre dei mest eventyrlystne flyttar frå Malaysia eller Japan. Frå Syria flyktar folk i hundretusental.

Dette avsnittet er svært problematisk. Det finnes naturligvis en øvre middelklasse som opplever det sånn. Men de 150.000 som risikerte livet i synkeferdige vrak fra Afrika til Italia sist år kom ikke fordi høyteknologien la til rette for dem. De kom i desperasjon og de ender for det meste opp i elendighet. Ingen tenketank i Silicon Valley på dem, heller slaveri for mafiaen på grønnsakmarkene i Campania. De kommer fra fattige land og håper på et bedre liv. De havner i klørne på en av mafiaklanene. De bor i skur uten innlagt vann og knapt noe fungerende toalett. De er uten dokumenter, og derfor eksisterer de ikke. De har ingen beskyttelse etter loven. Er noen vanskelige, kan det hende at de forsvinner eller blir slått helseløse. De fleste er afrikanere. De kan ikke språket. Har ingen forbindelser i Italia utenom mafiaen. De plukker tomater som kanskje ender opp på våre fat.

At prisene på flybilletter i Kongo har gått like sterkt ned som her er totalt irrelevant når 95% av Kongos befolkning lever i ekstrem fattigdom. De kommer aldri i sitt liv til å sitte i et fly. Og dette er situasjonen i et land som fra naturens side kanskje er et av de rikeste i verden. Og hvorfor er det sånn? Ikke produktivkreftenes utvikling, men en ekstrem imperialistisk utbytting.

Nyliberalisme og migrasjon

Nyliberalismen vil ikke at folk i Kongo skal ta makta over sine egne ressurser og bygge framtida si der. Nyliberalismen vil faktisk ikke at noe land skal gjøre det. Tendensen til nasjonal frigjøring på søttitallet er snudd til en ny-kolonialisme som på mange måter er vel så brutal som den gamle kolonialismen. Et svært lite antall selskaper og en svært lite klasse av multimillardærer utplyndrer ressursene til folk over hele verden. Og er det noe de ikke ønsker er det at folk skal ta makta over egne ressurser og frigjøre seg fra imperialismen. Da er det mye bedre å sende dem i massevis på hvileløs og desperat vandring etter et liv et annet sted, en drøm som for millioner ender i tragedie.

De største emmigrantlanda i Europa er land som Polen, Romania, Bulgaria, de baltiske statene og Ukraina. Polen, som liksom skal være en annen ny-liberal suksesshistorie, har nå 3,2 millioner migranter i OECD-området. Mellom 1990 og 2004 emmigrerte 2,5 millioner ukrainere.

Det som skjedde i disse landa etter Sovjetunionens sammenbrudd var at de ble utsatt for en nyliberal sjokkterapi som har rasert arbeidsplasser og sluset enorme rikdommer over til lokale oligarker og internasjonal storfinans. Det er derfor de emigrerer. Hvis man som Enes ikke viser til imperialismen som årsak til denne migrasjonen, men hevder at det skyldes ny teknologi og ønsket om å reise, så tilslører man og forskjønner dagens klasseundertrykking.

Krig og migrasjon

Enes skriver:

Både subjektivt og objektivt ligg alt til rette for at folk vil reise, folk vil flytte, folk vil søke betre liv. Det gjeld i fred – men det gjeld endå meir i krig: Berre dei mest eventyrlystne flyttar frå Malaysia eller Japan. Frå Syria flyktar folk i hundretusental.

Sant nok. Men for kort tid siden var Syria et av de mest velfungerende landa i Midt-Østen, og det var Irak også. Nå har de millioner av flyktninger. Og hvorfor det? Alle vet svaret. Det er fordi de samme vestlige maktene med USA i spissen som utplyndrer naturressurser og arbeidskraft over hele verden har gått til krig mot dem og ødelagt dem fullstendig. Det er de samme kreftene som krever globalisering, fri flyt og massemigrasjon som har drevet millioner på flukt i disse landa. Dette har heller ikke oppstått som en logisk følge av produktivkreftenes utvikling.

80% av verdens flyktninger kommer fra sju land: Palestina, Afghanistan, Syria, Irak, Somalia, Sudan, Kongo. Alle har vært utsatt for brutal krigføring fra imperialismen. Dette er ikke noe som har oppstått av seg sjøl, som ved et skjebnens innfall. Den rødgrønne regjeringa gikk i spissen for å ødelegge Afrikas mest velfungerende land og legge grunnlaget for enda en flyktningestrøm.

Migrasjon fører ikke til frigjøring

Det er nå 414 millioner afrikanere som lever i ekstrem fattigdom. Ingen kan seriøst hevde at migrasjon kan løse dette problemet. Migrasjon løser heller ikke problemet til Palestina, Afghanistan, Syria eller Irak. Det er en total avsporing. Det aller mest solidariske vi kan gjøre er å kjempe mot alle imperialistiske kriger, og spesielt kjempe mot de krigene vår egen overklasse tar del i – og for frigjøring fra kapitalisme og imperialisme.

 

De første tre artiklene:
En arbeiderfiendtlig innvandringspolitikk

Om krisa og kampen mot fascismen og rasismen

Sammensvergelse eller klassepolitikk?

Forrige artikkelSammensvergelse eller klassepolitikk?
Neste artikkelUkraina: Utenlandske bankfolk tar ledelsen i finans- og økonomidepartementene
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).