Synkende settlerstat i opprørt Midt-Østen-hav

4
Halvor Fjermeros
Halvor Fjermeros

Mens sivile i Gaza for tredje gang på seks år massakreres med militær overmakt, er regionens nasjonalstater i full oppløsning. Det er Israels okkupasjon som er kilden til den endeløse tragedie, noe som nå også bekymrer USA.

I januar 2009 sto jeg på talerstolen på Øvre Torv og holdt appell under Gaza-krigen som kostet 1.400 palestinske liv etter den 22 dager lange bombingen av offentlige bygninger. Jeg drøftet de usikre vilkårene for å realisere den tostatsløsning som FN la opp til i 1947, og håpte fortsatt. To Gaza-kriger seinere, og etter kontinuerlig undergraving av palestinsk råderett på Vestbredden ved nye israelske bosettinger, innrømmer jeg at en tostatsløsning er bortimot usannsynlig. Det vil si: Det fins ikke noe fredelig alternativ, og det eneste som kan snu den utvikling vi nå ser er et oppsving i verdensopinionen som kan tvinge Israel til å oppgi sin ekspansjon.

Vi må løfte blikket litt. For i hele Midt-Østen er nå de gamle nasjonalstater under oppløsning. Det skjer i et rivende tempo, hundre år etter at vi markeder den 1. verdenskrig som skapte nye staters linjalrette ørkengrenser gjennom Sykes-Picot-avtalen fra 1916. Vestlig statsdannelsestenking blandet med en økende sekulær pan-arabisk bevegelse skapte et politisk terreng som passet dette kartet, midlertidig, før religiøs sekterisme og islamisering endret både politisk språk og skillelinjer. Nå slår endringene ut i en arabisk «høst» – som et vrengebilde av den våren vi var vitne til i 2011, med faretruende frammarsj for reaksjonære jihadister av det blodigste slag. ISIL, Islamsk Stat i Irak og Levanten, vil skape et sunnimuslimsk kalifat som strekker seg fra Damaskus til Bagdad. En kurdisk stat på tvers av landegrenser er også nærmere en realisering. Mens Saudi-Arabia og Qatar sponser sine støttespillere i ulike land og dermed heller olje på bålet, så å si. Disse tendensene har ingen entydig årsak, men det er liten tvil om at vestens brutale militære inntog i Afghanistan, Irak og Libya har vakt anti-vestlige følelser og destabilisert regionen. Norges bidrag i det folkerettsstridige bombetoktet som felte Gadaffi i Libya kan stå som skrekkeksemplet på drapet på et land. Og Irak opplever nå å bli splittet opp nøyaktig slik bombekameratene Bush og Blair ønsket mellom sjia, sunni og kurdere. Det tvinger USA i allianse med fanden sjøl, Iran, for å hindre ISILs erobring av Bagdad.

Tanken på et kalifat som også strekker seg ned til Jordanelva fra øst streifer noen hver. Disse ytre klimaendinger nærer bekymring blant USAs sendemenn når de har ertet på seg statsminister Netanyahu ved å ville forhandle med den palestinske fellesregjering mellom Fatah og Hamas. Kanskje det er dette som har nørt opp under utenriksminister John Kerrys «uheldige uttalelse» om at Israel står i fare for å bli en apartheidstat. Det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Kerry har, som Jimmy Carter før ham, sett disse trekkene ved Israel på nært hold. Begge har måttet gi taktiske beklagelser, men når ordet først er sagt, så henger det der. Og når Pink Floyd-veteran Roger Waters tar A-ordet med inn i boikottkampen, så ser vi at det virker. For trolig er det den breie kampanjen BDS (Boikott, deinvesteringer og sanksjoner) som begynner å virke og som uroer Washington med tanke på Israels isolasjon. Kerry kalte det en «delegitimeringskampanje» i vinter da han så den oppslutning BDS hadde: I slutten av januar 2014 svartelistet det norske oljefondet to israelske selskaper, Africa Israel Investments og Danya Cebus, som delaktige i å bygge bosetninger i Jerusalem. PGGM, et av Nederlands største pensjonsfond (1200 milliarder kroner), har trukket ut over hundre millioner kroner fra fem israelske banker av samme grunn. I januar annonserte den tyske regjeringen at de ikke lenger vil subsidiere israelske høyteknologibedrifter som holder til i de israelske bosetningene i Jerusalem og på Vestbredden. Og ett av de største selskapene i den okkuperte bosettingen Ma’ale Adumim utenfor Jerusalem er i søkelyset for boikotten mot SodaStream-maskinene.

Det hele springer ut fra okkupasjonen av det som skulle bli grunnlag for en palestinsk stat, men som Israel undergraver dag for dag ved å erobre vann og land og fordrive beboere på Vestbredden. Hele fabrikkanlegg for agrovarer etableres i Jordan-dalen hvor under 6 prosent av landet er tilgjengelig for palestinere, iflg. Oxfam («On the brink», 05.07.2012). Da nytter det lite i det lange løp at det Agder’ske kristenhøyres sannhetsfornektere med Kr.F’s Hans Fr. Grøvan i spissen, holder seg for øynene og roper at Israel ikke okkuperer.

Det er besk ironi i det militaristiske svar Israel stadig gir på et politisk problem. For hvert knusende slag de tildeler den sivile befolkning i Gaza og for hvert nytt skritt i retning av «bantustanisering» av Vestbredden, desto nærmere kommer Israel den enstatsløsningen man prøver å unngå, altså den som rommer både palestinere og jøder med all den fare det innebærer for videre utvikling av apartheidstaten.

Det er dette som er settler-statens forbannelse.

(Artikkelen ble først publisert bloggen til Halvor Fjermeros.) 

KampanjeStøtt oss

4 KOMMENTARER

  1. Så vidt jeg har forstått vil John Michael Greer resten av året konsentrere seg om USA’s nedgang og uunngåelige kollaps. Det er helt klart at Israel vil gå ned sammen med skuta, eller kanskje vi burde si hangarskipet. Dessverre har ikke Israel noen framtid, noe historien med all tydelighet viser: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2012/11/in-twilight-of-empires.html

    «So a new state came into being, surrounded by hostile neighbors, and a great deal of the shrill self-justifying rhetoric already described came from both sides of the new frontiers. Several of the major Western powers supported the new state with significant financial and military aid; of at least equal importance, members of the religious community responsible for creating the new state, who remained back in those same Western nations, engaged in vigorous fundraising efforts to support the new state, and equally vigorous political efforts to get existing governmental support maintained or increased. The resources thus made available to the new state gave it a substantial military edge against its hostile neighbors, and its existence became enough of a fait accompli that some of its neighbors backed away from a wholly confrontational stance.

    Still, the state’s survival depended on three things. The first, and by far the most crucial, was the ongoing flow of support from the Western powers to pay for a military establishment far larger than the economic and natural resources of the territory in question would permit. The second was the continued fragmentation and relative weakness of the surrounding states. The third was the maintenance of internal peace within the state and of collective assent to a clear sense of priorities, so that it could respond with its full force to threats from outside instead of squandering its limited resources on civil strife or popular projects that contributed nothing to its survival.

    In the long run, none of these three conditions could be met indefinitely. Shifts in cultural politics and, more importantly, in the economic stability of the Western powers of the time turned the large subsidies supporting the state into a political liability that eventually lost out in the struggle for available wealth. Meanwhile, in the Middle East, the power struggles between competing statelets began to give way to a new era of centralization. Finally, the internal cohesion of the state broke down in power struggles between different factions, and too many resources had been committed to politically necessary but practically useless projects such as the support of large religious communities that did nothing but pray and study the scriptures. The arrogant certainty that the state could always overcome its enemies and that the Western powers owed it the subsidies that paid for its survival put bitter icing on an already overbaked cake, and all but guaranteed the final disaster.

    And that, dear reader, was why the Crusader kingdom of Jerusalem fell to the armies of Saladin in 1187, and why the last scraps of the kingdoms of Outremer, as the Crusaders called the land now known as Israel, were mopped up by Muslim armies over the century that followed.» – John Michael Greer

    Det finnes ingen løsning, hverken politisk eller militært, som kan sikre Israel en framtidig eksistens.

  2. jeg ville være forsiktig med å spå at Israel vil gå under. Et alternativ er at Israel radikaliseres ytterligere og «løser problemet» ved etnisk rensing: Israel har militær og organisatorisk makt som er tilstrekkelig til å massakrere og/eller deportere alle palestinere fra Vestbredden (de områdene som utgjør Eretz Israel). Jeg tror ikke NATO vil gjøre som de gjorde i Kossovo – bombe de israelske styrkene for å stoppe dem. De arabiske landene vil til syvende og sist godta en slik løsning, tror jeg. I dagens situasjon er det ingen arabisk stat som angriper Israel. Så jeg er overrasket over at Fjermeros’ artikkel er formet som en spådom. Jeg er overrasket over at Fjermeros sier at det ikke finnes noen militær løsning. En annen ting er at dette er en blodig urettferdighet. Det finnes andre eksempler. Tyrkiske nasjonalister tømte dagens øst-anatolia for armenere.Serbiske chetniker tømte territoriet til dagens Respublika Srpska i Bosnia for bosniaker. Dessværre er dette også en mulighet.

  3. Israel er den siste delen av Europas koloniseringsprosjekt i den tredje verden. Vi eksporterte vårt «jødeproblem» til araberne, og vi lot palestinerne betale regninga for Europas råtne behandling av jødene. Vår skyld i denne tragedien er enorm.

    • Problemet er utvilsomt skapt av kolonimaktene og opprettholdt av dem. Osloavtalen var en svindel som har bidratt til en omfattende kolonisering av Vestbredden og en kastrering av Palestina.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.