oss 100 kroner!
Innen 2050 vil verdens energibehov være dobbelt så stort som i dag. Fossile energikilder vil utgjøre opp mot 77% av dette. I verste fall vil dette bringe CO2-nivået i atmosfæren opp i 710ppm, som er over det dobbelte av det som regnes som forsvarlig, og utslippene vil være fire ganger større enn det Kyoto-avtalen legger opp til. Det er World Energy Council som sier dette.
Den nyeste delrapporten fra FNs klimapanel IPCC sier at det er mulig å holde den globale oppvarminga under 2 grader dersom CO2-nivået ikke passerer ca. 450 ppm, men da må det gjøres omfattende endringer i verdens energisystemer innen femten år.
Den nyeste klimarapporten er den grundigste sammenfatningen av klimaforskningen som er gjort til nå, og rapporten kan lastes ned her.
Energiprognosene sier noe helt annet
Klimaforskerne sier altså at det er nødvendig å tøyle utslippene nå, ellers kan det gå riktig gærnt. De som lager prognoser for verdens energibehov og energiforbruk ser ikke for seg noen slike reduksjoner.
Energibehovet vil fortsette å øke og vil dobles innen 2050, drevet fram først og fremst av veksten utenfor OECD-området. (World Energy Council.
Selv med en betydelig vekst i bruken av alternativ energi vil fortsatt inntil 77% av primærenergien i 2050 kommer fra fossile kilder, sier WEC.
Konklusjonen fra WEC er:
Den nåværende teknologien, politikken og innovasjonen er ikke tilstrekkelig til å oppnå klimamålene.
BP har sett på energibehovet fram til 2035 (Energy Outlook 2035) og peker på den samme tendensen, men med noe lavere tall. I følge deres prognoser vil olje, kull og gass stå for 26-27% hver i 2035, altså opp mot 80% av den totale primærenergien. I sitt 20-årsperspektiv ser de en vekst på 41%.
Uansett om man har tiltro til WECs prognose om en fordobling av energibehovet fram til 2050 eller BPs prognose om en 41% vekst fram til 2035; begge to handler om en kraftig vekst i energibehov og energiproduksjon og ei framtid som fortsatt vil være tungt basert på fossil energi.
Men hva med den faktiske produksjonen?
WEO avviser «peak oil» og viser da først og fremst til den såkalte energirevolusjonen i USA. Men prognoser er en ting og faktiske produksjontall er noe helt annet. Her er en graf som viser verdens oljeproduksjon fra januar 2001 til oktober 2013:
Det framgår tydelig av dette at verdens faktiske produksjon av olje har ligget på omtrent samme nivå siden 2005. Snittet for de siste åtte årene er 73,4 millioner fat olje om dagen. Utenom den amerikanske skiferoljen er produksjonen nå fallende. Og selv med en ganske kraftig økning i skiferoljeproduksjonen, oppnår den ikke mer enn å hindre et fall i den totale produksjonen. Noen vekst er det ikke snakk om.
I 2004 mente U.S. Energy Information Administration (EIA) at verdens oljeproduksjon ville passere 80 millioner fat om dagen innen 2010 og deretter fortsette å vokse med 1,6% i året. Slik det ser ut nå vil verden aldri passere 80 millioner fat olje om dagen.
Den amerikanske skiferoljeproduksjonen er ikke bare svært miljøskadelig, fordi den har store CO2-ustslipp, forgifter grunnvannet og fører til jordskjelv, den er også svært lite levedyktig.
Oljegigantene sliter
En ting er å si at det fortsatt finnes mye olje i verden som ikke er pumpet opp, en annen ting er å få tak i den oljen og faktisk pumpe den opp og få den fram til markedet. Den frukten som hang lavest er allerede plukket. Nå borer man etter olje som ligger langt til havs, svært dypt eller som på andre måter er svært lite tilgjengelig (skiferolje, tjæresand). Det har ført til at kostnadene har gått rett i taket. Investeringene på norsk sokkel var nesten fire ganger så store i 2013 som i 2002, mens produksjonen i samme periode er halvert!
Grovt sagt kan man altså si at man nå investerer åtte ganger så mye som i 2002 i ny produksjon per fat man faktisk produserer. Ikke en gang oljebransjen tåler en slik kostnadsvekst.
Figuren viser at oljegiganter som Exxon, Shell og Chevron alle har hatt samme kostnadseksplosjon, samtidig som produksjonen er flat til fallende. Det er den samme virkeligheten som har fått Statoil til å selge andeler i olje- og gassfelter for over 110 milliarder de siste fire årene.
For i det hele tatt å få profitt på ny olje må oljeselskapene få priser på opp mot 120 dollar per fat. Det betyr at de går med tap når prisen er på 110$, slik den har vært i det siste. Men dette igjen er en pris som er drepende for økonomien i mange land, ikke minst i EU, som må importere nesten all olje som brukes.
Energi, vann og mat
Dette er de tre ordene som har alt å si for framtida, og det som er urovekkende er at de er alle i krise på samme tid. Grunnvannsressursene pumpes opp i rekordtempo, ikke minst i de mest folkerike landene. Energiproduksjonen stagnerer på tross av at investeringene i ny energi slår alle rekorder, og matproduksjonen kommer i konkurranse med energiproduksjonen. (Skal mais brukes til mat eller til å produsere biodiesel? Skal vann brukes til fracking eller til drikkevann og jordbruk?)
For første gang har Det internasjonale energibyrået, IEA, sett på hva oljeproduksjonen koster i form av vannforbruk, og tallene er formidable:
Matprisene stiger igjen
Det var den enorme prisveksten på matvarer i 2010 som mer enn noe annet var den utløsende 
faktoren bak det som er kalt «den arabiske våren». Når folk bruker 60% av inntektene sine på mat og prisene i løpet av et halvt år blir doblet, så sier det seg sjøl at noe må eksplodere.
I følge prisindeksen til Verdens matvareorganisasjon (FAO), er nå prisene igjen på vei opp mot nivået de var på høsten 2010.
Mens matvareprisene nominelt lå på samme nivå i 1998 som i 1980, er de doblet fra 2000 til i dag.
Det finnes ingen plan B
Klimaforskerne sier at utslippene fra energiproduksjonen må senkes drastisk for at vi ikke skal få uopprettelige skader på jordas klima. De som ser på energibehovet, sier at energiproduksjonen må dobles i løpet av førti år, og at det meste av det må skje med fossil energi. De som utvinner olje og gass klarer ikke å øke produksjonen ut over dagens nivå, selv med kostnader som overgår alt vi før har sett. Og allerede nå skjer energiproduksjonen på bekostning av vann til andre behov og matproduksjon.
I klartekst: Det finnes ingen plan B!
Det er ingen som klarer å vise til hvordan det er mulig å opprettholde den typen kapitalistisk vekst som verden har opplevd etter den annen verdenskrig uten at det betyder en vanvittig rovdrift, og selv da klarer de ikke å få regnestykkene til å gå opp. Dette betyr at de fine kurvene som vokser inn i himmelen bare er illusjoner. De ressursene finnes ikke, eller ikke til en pris vi er i stand til å betale. Kapitalismens svar på dette uløselige dilemmaet er flere kriger om stadig knappere ressurser. De fører oss bak lyset. De baserer seg på at vi ikke kan lese tall og rapporter og de baserer seg på at vi fôres opp av medier som lever av å underholde oss og hindre at vi gjennomskuer systemet. Men tallene og dataene ligger der, for enhver som ønsker å se dem og som ønsker å tenke sjøl.
