oss 100 kroner!
(Leserinnlegg i Klassekampen 21.12.2013)
I boka En folkefiende forteller jeg en historie fra virkeligheten som kunne ha vært tatt ut av en spionroman. Det er en grell historie om de hemmelige tjenestene i Norge, og den reiser svært alvorlige prinsippspørsmål.
På side 278 til 282 legger jeg fram dokumentasjon som viser at Politiets etterretningstjeneste samarbeidet med den hollandske etterretningsorganisasjonen Binnenlandse Veiligheidsdienst (BVD) om å produsere falske bevis om angivelig utenlandsk finansiering av AKP(m-l), som så ble brukt til å få domstolen til å fatte vedtak om telefonavlytting av mange norske borgere og organisasjoner, samt av Oktober forlag og avisa Klassekampen.
Det som er nytt i denne dokumentasjonen, er ikke avlyttinga som sådan, men det faktum at politiet har lagt fram falske beviser for retten og fått domstolen til å fatte vedtak på forfalsket grunnlag. Dette kompromitterer retten og det kompromitterer domstolens uavhengighet. Politiet har opptrådt som stat i staten. For å ramme kommunister og andre radikalere, har politiet satt seg over domstolen og krenket den. Dette er en forbrytelse mot Norges stat, som det etter min mening er Riksadvokatens plikt å etterforske og eventuelt sørge for at de ansvarlige stilles for retten.
Ifølge vår forfatning er dommerne uavhengige i avgjørelsen av den enkelte sak. Dommerne kan ikke instrueres i sin domsutøvelse, og Høyesteretts avgjørelser kan ikke overprøves av andre myndigheter. Når en etat som politiet forfalsker bevis for å forlede domstolen, og det attpåtil gjøres i hemmelig rett, slik at forfalskningen ikke kan avsløres, så etablerer politiet seg som en stat i staten.
Riksadvokaten har svart. I brev av 28.10.2013 skriver Tor-Aksel Busch at «Forholdet som er omtalt er en mulig overtredelse av straffelovens § 168. Bestemmelsen har en strafferamme på åtte års fengsel.»
Tor-Aksel Busch sier likevel at han ikke vil etterforske en eventuell forbrytelse, fordi den er foreldet. Men her gjør han det svært enkelt for seg. For det første betrakter han dette som en forbrytelse som eventuelt er gjort av én person og for det andre ser han bort fra det konstitusjonelle. Men her dreier det seg ikke om en person som har lagt fram falsk bevis for retten. Her dreier det seg om at politiet som etat, systematisk og langvarig, har ført retten bak lyset for å sikre en urettmessig dom. Det er det Riksadvokaten skulle tatt tak i, og da er det er spørsmål om det finnes foreldelse. Jeg har påvist at dette ble gjort på søttitallet. Men det er aldri blitt tatt noe oppgjør med det. Hvem vet om det fortsatt pågår?
Pål Steigan
