K-ordet i kapitalismens tid

0

(Artikkel i Klassekampen 17.09.2013)

I 1966 vedtok lærerrådet på Teisen skole i Oslo mot én stemme at det var «pedagogisk umulig å undervise folk med langt hår, særlig når de også har skjegg og briller». De to ungguttene Odd Hansen og Gunnar Gjertsen hadde søkt om opptak på skolen, og de hadde begge langt hår. Hansen hadde også skjegg og briller.

Jeg var formann i elevrådet da dette skjedde og ble innkalt på kontoret til rektor Johan Borse og bedt om å redegjøre for mitt syn på vedtaket.

–      Jeg synes det er et tåpelig vedtak, sa jeg.

–      Som elevrådsformann har du å støtte lærerrådets syn, sa rektor. Ellers kan du bli utvist fra skolen.

–      Dere underviser folk med langt hår hver eneste dag, svarte jeg. Noen av dem har også briller. Jeg tenker naturligvis på jentene. Og når det gjelder det der med skjegget, så skriver Bjørnson i ”Heltbergs studentfabrik”: «Anspent og mager, med farve som gibsen, / bag et kul-sort, umådeligt skæg, Henrik Ibsen.» Det lot seg tydeligvis gjøre å undervise Ibsen likevel….

–      Ut! ropte rektor og pekte på døra. – Ha deg vekk!

Omtrent på samme tid skrev jeg en liten artikkel som aldri ble publisert noe sted. Den drøftet begrepet popularitet. Jeg mente at det ikke var noe å streve etter å være populær, siden det bare var å jatte med flertallet. Det måtte da være mye mer spennende å gjøre opprør mot inngrodde forestillinger og komme med noe nytt, om man så måtte gjøre seg upopulær på det. Og det skal jeg ha: Jeg har aldri prøvd å bli populær – og har lykkes over all forventning.

marx og pål
Detalj av en illustrasjon av Knut Løvås

Jeg kom til å huske på denne episoden igjen da jeg begynte å tenke over situasjonen i dagens norske medier.

Norge har verdens største investeringsfond i sin type. Oljefondet eier 1,25% av alle aksjene i verden. Vi investerer i barnearbeid og våpenindustri, i genmanipulert mat og plantegifter (Monsanto) som lagrer seg i jorda og alt vi spiser. Vi investerer i tjæresand i Canada og palmeoljeplantasjer i Brasil som bidrar til rask utryddelse av regnskogen. Vi investerer i selskaper som Li & Fung som er eksperter på lav lønn og livsfarlige arbeidsforhold.

Sånt er aldri tema i en norsk valgkamp.

På 2000-tallet er Norge blitt en av verdens største våpeneksportører og Norge bruker mer på militær opprustning per innbygger enn det store flertallet av verdens nasjoner. Vi ligger faktisk på en sjuendeplass, bare tre plasser bak Israel.

I 2011 var Norge det ivrigste landet når det gjaldt å bombe Libya og bidra til å ødelegge landets infrastruktur og legge veien åpen for en bande jihadister som drepte sivile i massevis.

Sånt er aldri tema i en valgkamp i ”verdens beste land”.

Da jeg smått om senn ble marxist for et halvt hundre år siden var ord som klasse, klassekamp og imperialisme gått fullstendig av moten. Selv sosialistene sa at USAs krig i Vietnam ikke skyldtes imperialisme, men feil politikk og feil ledere. Og klasser fantes jo ikke i det sosialdemokratiske Norge.

I dag er klasseforskjellene i verden større enn noen gang. Den lille eliten som styrer mesteparten av verdensøkonomien og kjører land og regioner ned i fattigdommen er så få at de ville fått plass i gymsalen på Teisen skole. Og de er rikere enn noen gang. De 1426 dollarmilliardærene i verden eier mer enn bruttonasjonalproduktet til verdens 130 fattigste land til sammen!

De aller rikeste har gjemt unna 32.000 milliarder dollar i skatteparadiser, tilsvarende over 40% av verdens samlede BNP.

Og sjøl om Norge fortsatt er ganske egalitært, så har vi fått en bitteliten klasse av superrike med enorm makt. Det er fire mann som kontrollerer 99,9% av detaljvarehandelen her til lands og legg til et par til så har du den gruppa som lager bilbaserte kjøpesentra som ødelegger infrastruktur og næringsliv i stor og små byer over hele landet. I 2013 investeres det 211 milliarder kroner i oljeutvinning på norsk sokkel. Det er 39 ganger Miljøverndepartementets budsjett. Men dette er aldri en del av den sterkt redigerte offentlige debatten. Helge Lund er ikke på valg.

En av de rikeste i Norge, som nettopp bygde seg opp på varehandel, er Stein Erik Hagen. Han har investert 13 millioner kroner i Erna Solberg, og han forventer nå å få valuta for pengene, noe han sikkert får.

Edward Snowden avslørte hvordan det amerikanske etterretningsvesenet suverent har satt den amerikanske grunnloven, menneskerettighetene og internasjonale avtaler til side og skapt et overvåkingssystem som overgår George Orwells mareritt. Da skulle man kanskje ventet at en Kristin Clemet eller en Bernt Hagtvet skulle rykke i felten og forsvare ytringsfriheten og menneskerettighetene. Men fra den kanten har det vært fullstendig tyst. Som små rypekyllinger har de ligget og trykket i lyngen og håpet at ingen skulle legge merke til dem. Gjennom sin taushet om NSAs uhyrlige overvåkingssystemer og sitt svik overfor Snowden har de vist at de bryr seg ikke den døyt om forsvare for de liberale rettigheter eller kampen mot det totalitære – så lenge disse overgrepene begås av USA.

Historikeren Norman Pollack skriver om det han kaller liberal fascisme. Det er en snikende fascisme uten hanemarsj, svartskjorter, Stuka-bombere, gasskamre og en skrikende tyrann. Den fascistiske trusselen kommer ikke i dag først og fremst fra reaksjonære bander som Gyllent Daggry eller Jobbik, den kommer fra høyt utdannede og kultiverte mennesker som systematisk tar fra oss personlig frihet og rettssikkerhet gjennom sine datalagringsdirektiver, sine unntakslover og sin snikende militarisering av samfunnet.

Oxfam sier at innen ti år risikerer hver tredje europeer å havne i fattigdom. Hvis man tror at dette kan skje uten at det får alvorlige virkninger også i Norge, er man farlig naiv.

Vi som kaller oss kommunister i dag er på ingen måter tilhengere av den totalitære stat eller partiets diktatur. Vi som tør å ta k-ordet i vår munn gjør det i pakt med den tankegangen som Marx og Engels la fram i Det kommunistiske manifest. Vi ser på kampen for kommunismen som kampen for friheten, ikke for å umyndiggjøre individene under en allmektig stat, men for å fravriste den bittelille klassen av monopolkapitalister den eiendommen de har ranet til seg, og gjøre den til fellesskapets eiendom. Kommunismen, ikke som statlig prosjekt, men som produsentenes kontroll over produksjonen.

I boka Sammenbruddet har jeg lansert begrepet Kommunisme 5.0, som er en økologisk og ikke-hierarkisk kommunisme. Det handler om noe så enkelt som å fordele rikdommen slik at den kommer alle til del. Det handler om at når kapitalismens kreftaktige vekstøkonomi truer livsgrunnlaget på kloden, så er det på tide å fjerne kreften og etablere et samfunn som spiller på lag med naturen og der ingen har rett til et økologisk fotavtrykk som går ut over planetens tålegrense.

Dette handler ikke om å skape et utopisk idealsamfunn. Det finnes ingen genial plan fra noe allvitende senter. Veien framover må utforskes gjennom prøving og feiling. I stedet for Kominterns ”korrekte linje” fra Moskva, må det skapes en hel underskog av prosjekter og forsøk. Ikke ei rett linje, men en frodig og strittende busk av tanker, ideer og praktiske prosjekter som sammen må svare på de enorme utfordringene som menneskeheten står overfor. I løpet av min levetid har innbyggertallet på kloden nesten blitt tredoblet. Dette har vært mulig gjennom en ekstrem utvinning av en ressurs som bare finnes en gang i en planets historie, nemlig karbon i ulike former. Nå tar oljeressursene slutt, tjæresand og skifergass er ikke løsninger, men metastaser av en kreft vi ikke har kontroll over. Ingen veit hvordan det skal være mulig å mette sju eller ni milliarder uten rikelig tilgang på olje.

Den virkelige ekstreme tanken i dag er business as usual, forestillinga om at det går an å fortsette den vekstkapitalismen som hele vår sivilisasjon det siste hundreåret eller mer har bygd på.

Derfor trenger vi mer enn noen gang modige mennesker som tør å gå imot makta. Vi trenger en John Pilger eller en Robert Fisk, eller for den saks skyld vår hjemlige Erling Borgen.

Det er naturligvis ille at pengefolkas mer vulgære tjenere skal få regjeringsmakt i Norge. De kommer til å rasere mye og angripe arbeidsfolks rettigheter fra dag én. Men en fordel med valget, når det nå ble som det ble, er at det rødgrønne prosjektet er steindødt. SV er ikke lenger slavebundet av Arbeiderpartiet, og folk har vist at de ønsker en miljøopposisjon til det rådende regimet. Kanskje det nå er mulig å reise en virkelig opposisjon til venstre for sosialdemokratiet?

Man må så gjerne fjerne dårlige formuleringer i partiprogrammene. Men mye viktigere er det å få en bedre forståelse av hvor alvorlige krisene er i dagens verden og hvor hardt de komme til å ramme. Og sier man sannheten om det, må man regne med at de mektige reagerer med sinne. Det skal man ikke være redd for – da er man på rett vei.

Dette handler heller ikke først og fremst om neste valg. Det handler om å bygge de breie folkelige motstandsbevegelsene som kan reise kampen mot systemet, i første rekke som en forsvarskamp mot de angrepene som kommer. Men målet må være å skape bevegelser i arbeiderklassen og andre deler av folket som i det lange løp kan bli sterke nok til å avskaffe kapitalismen og bygge opp et samfunn uten utbytting samtidig som man reparerer de enorme skadene på miljøet som dette systemet har skapt. Det må skapes nye visjoner, nye fortellinger som det går an å tro på.

Det haster, men det er lurt å skynde seg langsomt, bruke tid på analyse og være åpen for nytenkning og kreative løsninger.

Les En folkefiende

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.