oss 100 kroner!Journalist: Mari Brenna Vollan
– Jeg synes det er pussig at navnet mitt fortsatt er et banneord i enkelte kretser, sier Pål Steigan.
Snart tretti år har gått siden han forlot posten som formann i AKP (m-l). Nå snakker en av Norges mest utskjelte politikere ut om sin rolle i «den store politiske vekkelsen» på 70-tallet. I memoarboka «En folkefiende» tar han særlig for seg livet i den indre kjernen av AKP (m-l).
Steigan understreker at han ikke har skrevet noen forsvarstale.
– Jeg har virkelig prøvd å sette meg inn i hvordan jeg egentlig tenkte på den tida. Av og til oppførte jeg meg som en tosk, men jeg gjorde også ting som var riktig og nødvendig, sier han.
Boka tar blant annet oppgjør med ledelseskulturen i AKP (m-l), der Steigan var formann fra 1975 til 1984. Det ble gjort mange feil, mener han. Mye av det bunnet i prinsippet om sterk sentralisering og kommandolinjer.
– Vi øste månedlige direktivhefter utover den stakkars organisasjonen, og lagde et byråkrati som lammet initiativet og overbelasta folk. Vi sleit ut folk, og red hesten altfor langt.
– Hvor mye av det er ditt ansvar?
– Jeg var øverste leder, så den pakka havner ved min dør. Selv om jeg var uenig i flere vedtak. Jeg ble valgt til leder mot min vilje, og ville gå av flere ganger, sier han.
Steigan mener den knallharde disiplinen fikk store følger.
– Feil i ledelsesmetoden var viktigere for bevegelsens forfall enn noe annet. Folk mista motivasjonen.
Høyreavvik og syndere
Et dokument som etterhvert skulle gjennomsyre organisasjonen var “Teser om høyreavviket” som Tron Øgrim skrev og sentralkomiteen vedtok. Det slo fast at partiets eksistens var truet av påvirkning utenfra. Derfor måtte man være på vakt for høyreavvik. Et eksempel kunne være «samrøre» med SV-ere i fagbevegelsen.
– Jeg står ikke inne for dette i dag. AKP har blitt kritisert for religiøsitet, noe jeg stort sett er uenig i, men akkurat på det punktet hadde vi en del til felles med det protestantiske syndefallsbegrepet, sier han.
Steigan mener avvikstankegangen var svært skadelig for partiet. Alle var syndere, og det skulle lite til å bli stemplet som avviker.
– Det førte til at folk var redde for å protestere og for å tenke nytt. I dag mener jeg at det mye viktigere å finne fram til noe som setter i gang tenker’n, enn å si det alle forventer du skal si. Du blir ikke nødvendigvis populær av det, men det er bedre for diskusjonen.
Frihet over tvang
Likevel fastholder Steigan at organisasjonsmodellen førte mye godt med seg.
– Den gjorde at vi greide å samle inn hundretusener til streikende arbeidere. Og vi kunne aldri ha skapt Klassekampen uten den disiplinen og offerviljen vi hadde.
– Veier de positive resultatene opp for at dere sleit ut folk?
AKPs grunnidé var at organisasjon er fattigmanns kapital. Denne viste seg å være riktig, ifølge Steigan.
– Det er fortsatt sånn at et uorganisert folk er lett å knuse. Det skjer over hele Europa i dag. De som kjører Hellas, Spania og Italia til helvete er ikke flere enn at de får plass i en leddbuss. Likevel knuser de arbeiderklassen fordi den er svak og dårlig organisert.
Politisk magnet
I boka skildres formannstilværelsen tidvis som ensom. I nesten tre år var Steigan partiets eneste offisielle talsmann. Som doktor Stockmann i Ibsens «En folkefiende» sto han på mange måter aleine mot folkeopinionen.
– Å stå aleine er ikke idealet for en kommunist. Men jeg har ofte gjort det, og det har vært ok. Det er viktigere å gå i spissen for noe enn å være populær.
Den tidligere formannen er stolt over hva AKP (m-l) oppnådde.
– Vi klarte å gjenreise kampkrafta i fagbevegelsen. Det hadde omtrent ikke vært streiker i Norge før Norgas-streiken i 1970. Vi bidro til at norsk fagbevegelse ble en av de sterkeste i Europa.
Steigan mener at Klassekampen og Oktober forlag er blant bevegelsens største bidrag til ettertiden. I tillegg har medlemmene beriket det norske språk med ord som «grasrot» og «sjølkritikk».
– Vi var en veldig sterk kraft, og en stor politisk magnet. Den magnetismen er så sterk at den fortsatt påvirker. Det er framdeles nødvendig for borgerlige folk å ta avstand fra ml-bevegelsen, selv om den ikke finnes lenger.
Må snakke om klasse
Partiets ideer har satt dype spor i norsk kunst- og kulturliv, påpeker han, blant annet gjennom friteaterbevegelsen og politisk litteratur. AKP er framdeles relevant.
– Det å ha holdninger, slåss for noe og organisere seg ligger der som et tankesett det tar tid å fjerne. Jeg tror det kan komme til nytte igjen for nye generasjoner.
Det er også grunnen til at han skriver. Steigan er opptatt av å vedlikeholde AKPs analytiske måte å tenke på. Særlig viktig er klassespørsmålet.
– I dag er klasseforskjellene mye større enn på 70-tallet. De som er rike er sinnsvakt mye rikere og har mye mer kontroll. I praksis er det fire menn som bestemmer over norsk detaljvarehandel. Samtidig har vi en underklasse av importert arbeidskraft som gjør drittjobber til sultelønner. Men det problematiseres og diskuteres ikke. Da trengs det noen som er villig til å være doktor Stockmann.
– I boka skriver du flere ganger at du ville forandre verden. Har du lykkes?
– Nei. Men jeg har bidratt ved å ta jobben som jeg ikke ville ha med å lede AKP. Det påvirka Norge – noen vil si negativt. Jeg mener at det stort sett var til det positive.
