Fra DNA til DNB – Kjærstad har rett, Roy Jacobsen tar feil

0

Forfatteren Jan Kjærstad skriver i et innlegg i Aftenposten under tittelen Fra DNA til DNB at «Norge er blitt en bank. Det er også et demokratisk problem. Vi styres ikke av politikere, men av finansielle markeder. Helt logisk settes da også oljepengene på bankbok, mens forskning og bestrebelser på industriell innovasjon vansmekter.» Forfatteren Roy Jacobsen (Ap) kaller artikkelen «Uniformert føleri». Men fakta viser at Kjærstad har rett.

Rovdrift

Jan Kjærstad hadde mange poenger, ikke minst hvordan oljekapitalen styrer norsk politikk og ikke politikerne. Det gjør at Norge bare kommer med symbolske klimatiltak, men tjener fett på CO2-utslipp. Her kunne Kjærstad ha vist til at

Norge er et oljeselskap med et land på slep

Statoil hadde i 2011 en samlet omsetning på svimlende 533 milliarder kroner! (Statsbudsjettet hadde samme år ei inntektsside på ca. 1100 milliarder.)

Ut over Statoil var det hele åtte oljeselskaper blant de 20 største. Disse selskapene solgte for 832 milliarder eller 70% av den samlede omsetninga for de 30 største. Seks av de ti største er oljeselskaper. Så ved siden av at Statoil er en Gulliver blant Liliputene i norsk næringsliv, så er oljesektoren samlet fullstendig dominerende. De 30 største selskapene omsatte for 1200 milliarder, altså mer enn den norske staten. Og de hadde over 50% av den samlede omsetninga for Norges 500 største selskaper.

Statoil utgjør 44% av omsetninga til Norges største bedrifter. Das ist der Pudels Kern! – Der ligger hunden begravet!

Hvis det virker som om Statoil eier Norge, så er det fordi Statoil eier Norge.

Det er ikke Stoltenberg som styrer Norge, det er Helge Lund, og han er ikke på valg i høst.

Seierherrene

Få dager før Kjærstads artikkel sto på trykk skrev Elisabeth Skarsbø Moen en artikkel i VG som ironisk nok hadde tittelen Seierherrene (som Roy Jacobsens prisbelønte roman). Men de seierherrene hun tenkte på var noen helt andre enn de sliterne som Jacobsens roman handler om. Det hun viste til var at uansett hvilket parti som vinner valdet 9. september, så er det rådgivningsselskaper som First House som er de virkelige vinnerne.

First House rekrutterer politikere som nylig har gått ut av partipolitikken, slik som Bjarne Håkon Hansen (Ap) og Tor Mikkel Wara (FRP) til å påvirke storting og regjering til å fatte vedtak som tjener deres kunders interesser. De kapitaliserer sine kunnskaper om de indre mekanismene i det politiske systemet og ikke minst sine forbindelser og personkunnskaper og selger denne kompetansen til kapitalsterke kunder. Slik kan for eksempel et privat helseforetak kjøpe Bjarne Håkon Hansen (tidligere helseminister) og hans kompetanse for 5500 kroner timen for å påvirke vedtak om helsepolitikken her til lands.

Elisabeth Skarsbø Moen skriver

«First House er store på helse. Tre av selskapets rådgivere har vært byråkrater i helse- og omsorgsdepartementet, Bjarne Håkon Hanssen har vært helseminister og Ketil Lindseth var statssekretæren hans. Det er store penger i helsesektoren og mange private aktører som ønsker en del av kaka. Det politikerne lover i helsepolitikken i denne valgkampen, kan bli mindre viktig når First House setter inn trøkket etter valget.»

På denne måten blir First House et skyggekabinett som har hemmelig kundeliste og påvirker politikken på en måte som er helt ugjennomtrengelig for velgerne. Det er svært leit for Roy Jacobsen hvis han ikke ser det fundamentale demokratiske problemet med dette.

Les også Ingjald Ørbeck Sørheims essay Makt til salgs (2002).

Norge og det militær-industrielle kompleks

Under de rødgrønne er Norge blitt en stor våpeneksportør og vi er – utrolig nok – et av de landa i verden som bruker mest penger på miltærutgifter per innbygger. Dette er en politikk som er helt på rustningsindustriens premisser. Den er ikke forankret i politiske diskusjoner i Norge eller i det norske folkets holdninger. Nordmenn flest er uvitende om Oljefondets og våpenindustriens handlinger.

Så Jan Kjærstad har mer rett enn han visste. Og til opplysning for Roy Jacobsen: Einar Gerhardsen er død.

Forrige artikkelHvorfor krig mot Syria? Har de vettet i behold?
Neste artikkelDe ti mest leste – med kommentarer
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).