oss 100 kroner!Forfatteren Jan Kjærstad skriver i et innlegg i Aftenposten under tittelen Fra DNA til DNB at «Norge er blitt en bank. Det er også et demokratisk problem. Vi styres ikke av politikere, men av finansielle markeder. Helt logisk settes da også oljepengene på bankbok, mens forskning og bestrebelser på industriell innovasjon vansmekter.» Forfatteren Roy Jacobsen (Ap) kaller artikkelen «Uniformert føleri». Men fakta viser at Kjærstad har rett.
Rovdrift
Jan Kjærstad hadde mange poenger, ikke minst hvordan oljekapitalen styrer norsk politikk og ikke politikerne. Det gjør at Norge bare kommer med symbolske klimatiltak, men tjener fett på CO2-utslipp. Her kunne Kjærstad ha vist til at
- I 2013 investeres det 211 milliarder i oljeutvinning i Norge. For å sette dette tallet i perspektiv, så er det 39 ganger så mye som Miljøverndepartementets budsjett for 2013 og tilsvarer 20% av den samlede statsbudsjettet.
- Statoil, der den norske stat eier over 70%, investerer i tjæresand i Canada og i skifergass i USA. Dette er en ekstrem rovdrift og ødelegger, jord, natur og grunnvann for generasjoner framover. Miljøbevegelsen har krevd at staten som hovedaksjonær i selskapet setter ned foten mot dette. Regjeringa Stoltenberg har gjemt seg bak Aksjeloven og i praksis godtatt rovdriften.
- Oljefondet, som er verdens største kapitalfond av sin type investerer i selskaper som Monsanto (Agent Orange, genmanipulerte vekster, skadelige plantegifter), i miljøskadelige palmeoljeplantasjer i Brasil og i selskaper som Li & Fung som er eksperter på lav lønn og livsfarlige arbeidsforhold, bare for å nevne tre eksempler.
Norge er et oljeselskap med et land på slep
Statoil hadde i 2011 en samlet omsetning på svimlende 533 milliarder kroner! (Statsbudsjettet hadde samme år ei inntektsside på ca. 1100 milliarder.)
Ut over Statoil var det hele åtte oljeselskaper blant de 20 største. Disse selskapene solgte for 832 milliarder eller 70% av den samlede omsetninga for de 30 største. Seks av de ti største er oljeselskaper. Så ved siden av at Statoil er en Gulliver blant Liliputene i norsk næringsliv, så er oljesektoren samlet fullstendig dominerende. De 30 største selskapene omsatte for 1200 milliarder, altså mer enn den norske staten. Og de hadde over 50% av den samlede omsetninga for Norges 500 største selskaper.
Statoil utgjør 44% av omsetninga til Norges største bedrifter. Das ist der Pudels Kern! – Der ligger hunden begravet!
Hvis det virker som om Statoil eier Norge, så er det fordi Statoil eier Norge.
Det er ikke Stoltenberg som styrer Norge, det er Helge Lund, og han er ikke på valg i høst.
Seierherrene
Få dager før Kjærstads artikkel sto på trykk skrev Elisabeth Skarsbø Moen en artikkel i VG som ironisk nok hadde tittelen Seierherrene (som Roy Jacobsens prisbelønte roman). Men de seierherrene hun tenkte på var noen helt andre enn de sliterne som Jacobsens roman handler om. Det hun viste til var at uansett hvilket parti som vinner valdet 9. september, så er det rådgivningsselskaper som First House som er de virkelige vinnerne.
First House rekrutterer politikere som nylig har gått ut av partipolitikken, slik som Bjarne Håkon Hansen (Ap) og Tor Mikkel Wara (FRP) til å påvirke storting og regjering til å fatte vedtak som tjener deres kunders interesser. De kapitaliserer sine kunnskaper om de indre mekanismene i det politiske systemet og ikke minst sine forbindelser og personkunnskaper og selger denne kompetansen til kapitalsterke kunder. Slik kan for eksempel et privat helseforetak kjøpe Bjarne Håkon Hansen (tidligere helseminister) og hans kompetanse for 5500 kroner timen for å påvirke vedtak om helsepolitikken her til lands.
Elisabeth Skarsbø Moen skriver
«First House er store på helse. Tre av selskapets rådgivere har vært byråkrater i helse- og omsorgsdepartementet, Bjarne Håkon Hanssen har vært helseminister og Ketil Lindseth var statssekretæren hans. Det er store penger i helsesektoren og mange private aktører som ønsker en del av kaka. Det politikerne lover i helsepolitikken i denne valgkampen, kan bli mindre viktig når First House setter inn trøkket etter valget.»
På denne måten blir First House et skyggekabinett som har hemmelig kundeliste og påvirker politikken på en måte som er helt ugjennomtrengelig for velgerne. Det er svært leit for Roy Jacobsen hvis han ikke ser det fundamentale demokratiske problemet med dette.
Les også Ingjald Ørbeck Sørheims essay Makt til salgs (2002).
Norge og det militær-industrielle kompleks
Under de rødgrønne er Norge blitt en stor våpeneksportør og vi er – utrolig nok – et av de landa i verden som bruker mest penger på miltærutgifter per innbygger. Dette er en politikk som er helt på rustningsindustriens premisser. Den er ikke forankret i politiske diskusjoner i Norge eller i det norske folkets holdninger. Nordmenn flest er uvitende om Oljefondets og våpenindustriens handlinger.
Så Jan Kjærstad har mer rett enn han visste. Og til opplysning for Roy Jacobsen: Einar Gerhardsen er død.
