Klimameldinga – berget som fødte ei mus

0

Etter to års forsinkelser har regjeringa endelig kommet med sin klimamelding. Ikke uventet roser regjeringspartiene sitt eget produkt. SV kaller den naturligvis offensiv, for den gir dem et påskudd til å klore seg fast til taburettene. Men meldinga er svært lite konkret, og det er få eksperter som tror at den kommer til å føre til mindre utslipp.

Perler i prosa

Mens klimaforskere advarer om at menneskeheten har kort tid på seg dersom den skal unngå dramatiske skader på grunn av økte CO2-utslipp, har regjeringa et helt annet perspektiv. Den bedriver ord! Les bare dette avsnittet i Klimameldinga:

Stortingets behandling av klimameldingen innebar en ytterligere opptrapping av klimatiltakene (klimaforliket). Basert på en skjønnsmessig vurdering ble det lagt til grunn at de nye tiltakene i klimaforliket gjør det realistisk å anta ytterligere utslippsreduksjoner i Norge, og at intervallet for utslippsreduksjoner kunne økes til 15–17 millioner tonn CO2- ekvivalenter i forhold til referansebanen slik den er presentert i Nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert. Dette innebar i tilfelle at om lag to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjoner tas nasjonalt, jf. Innst. S. nr. 145 (2007–2008).

Og videre:

Klimatiltak som er gjennomført siden 2007 kan på usikkert grunnlag anslås til å redusere de årlige utslippene i Norge med opp mot 5 millioner tonn i 2020.
I tillegg bidrar regjeringen til utslippsreduksjoner i utviklingsland og framvoksende økonomier, blant annet ved kjøp av klimakvoter gjennom den grønne utviklingsmekanismen (CDM).

Bortsett fra departementalt tåkeprat betyr det at regjeringa regner inn antatte, men usikre virkninger av tiltak som alt er vedtatt, samt kjøp av klimakvoter, som ingen kan bevise har ført til utslippsreduksjon noe sted.

Faktum er at Norge har brutt løftene fra Kyoto – og fortsetter med det

Norge fikk som følge av forhandlingene om Kyoto-protokollen mulighet til å øke sine utslipp med 1 % fra 1990-nivå. Fra 1990 til 2010 økte drivhusgassutslippene med 8 %. Norges tildelte kvotemengde er i gjennomsnitt 50,1 millioner tonn per år (2008–2012). I 2008, Kyoto-protokollens første gjeldende år, slapp Norge ut 53,8 millioner tonn CO2e. For 2009 var tallet 51,2. I 2010 økte norske utslipp igjen til 53,7 millioner tonn. Gjennomsnittet av årene 2008 – 2010 er altså 52,9. Skulle Norge ha innfridd sine forpliktelser, ville det ha krevd store kutt i årene 2011 og 2012.

Kilde: SSB 2011

Regjeringa gjentar løftene fra klimaforliket om 30% reduksjon av utslippene innen 2020. Men det har gått fire år siden da, og utslippene har ikke sunket de har økt. Og det er ingenting i klimameldinga so skulle tilsi at målene blir nådd.

Flåthen og oljeindustrien har skjønt tegninga

LO-leder Roar Flåthen har vært svært kritisk til reduksjon av klimagassutslippene innenlands. Han kalte tidligere i vår målet om at to tredjedeler av klimakuttene skal tas hjemme for «symbol uten realiteter».

Målet om to tredjedeler er en form for symbol uten realiteter. Allikevel må vi ikke sette oss i en situasjon hvor vi feier for egen dør, men feier møkka over til naboen, uttalte LO-lederen, som mener at 66% kutt hjemme er urealistisk dyrt.

Og han er fornøyd med klimameldinga:

– Etter hva vi kan se så langt gis det ikke urimelige krav til industrien. Den økte CO2-avgiften for oljesektoren er til å leve med, og det foreslåtte klimafondet ser ut til å ha fornuftige rammer. Teknologiutvikling blir avgjørende, mener Flåthen.

– Regjeringens klimamelding gir forutsigbare og langsiktige rammevilkår for petroleumsnæringen. Samtidig er det usikkert om økningen i CO2-avgift for næringen vil føre til utslippsreduksjoner, sier OLFs Gro Brækken.

OLF er fornøyd med at regjeringen har lagt fram en klimamelding som gir forutsigbare og langsiktige rammevilkår for olje og gassindustrien.

– Nå har vi fått grunnlaget for å kunne ta beslutninger som har betydning for næringens framtid, sier Gro Brækken, administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening.

Så den vanvittige investeringsboomen i Nordsjøen vil nok fortsette ufortrødent:

Men SV jubler over sin «seier»

Sjøl om Klimameldinga er grå som en novembermorgen, jubler SV. Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell var stolt over dokumentet.

SV-ledelsen er sanne postmodernister. For dem ligger den eneste sannheten i språket, og så lenge et dokument inneholder fagre løfter og de riktige ordene, så spiller ikke virkeligheten så stor rolle. De jubler over pynten på juletreet, og bryr seg ikke så mye om de harde pakkene som ligger under det.

Det Norge hadde trengt

hadde vært en storstilt omlegging til samfunnet etter olja. Norsk oljeproduksjon har for lengst passert toppen, og den enorme satsinga på den siste olje som vi har sett under de rødgrønne, kan ikke kalles noe annet enn rovdrift. I stedet for å bruke oljepenger til å spille på børsen kunne Norge ha gjort en forskjell hvis det hadde blitt satset virkelig offensivt på forskning og utvikling for å utvikle alternativ energi, og ikke minst redusere energi- og ressursbruken betydelig.

Ikke mye barn av regnbuen

Den 26. april samlet titusener av mennesker seg i Oslo sentrum for å synge Barn av regnbuen. Da kan det jo passe å sitere et vers derfra:

Noen tror det ikke nytter,
noen kaster tiden bort med prat,
noen tror visst vi kan leve
av plast og syntetisk mat,
og noen stjeler fra de unge
som blir sendt ut for å slåss,
noen stjeler fra de mange
som kommer etter oss.

De rødgrønne kaster bort tida med prat, de sender ut unge for å slåss for USA og de stjeler fra de mange som kommer etter oss ved at de lemper problemene over til de neste generasjonene.

Triksing med klimatall

I januar skrev Guri Tajet fra Framtiden i våre hender en artikkel i Aftenposten der hun pekte på hvordan regjeringa driver talltriksing med klimaforliket:

Sannheten er at klimaforliket bare går inn for usle kutt på seks-ti prosent – ikke på 20 prosent slik det ser ut i alle fremstillinger. Hvordan kan vi hevde det? Det er innviklet, så hold tunga rett i munnen.

Bakgrunn: I faktabokser mediene bringer om klimaforliket står det gjerne: «Alle partier, unntatt Frp, inngikk i 2008 et forlik om å kutte CO2-utslippene med 30 prosent innen 2020 i forhold til 1990-nivå. 2/3 av kuttene skal tas innenlands».

To tredjedeler av 30 prosent gir et inntrykk av at det er 20 prosent vi skal kutte. Det er feil. Årsaken er at man fra en setning til den neste, har endret grunnlaget: Kreative sjeler har endret sammenligningsåret fra 1990 til 2020. Man må dypt ned i klimaforlikets tekst for å se at kuttene innenlands ikke skal tas i forhold til 1990, men til ventede utslipp i 2020. Det gjør at forliket fremstår langt mer ambisiøst enn det egentlig er.

Jeg har en mistanke om at mange politikere ikke har oppfattet at vi bare skal kutte seks-ti prosent. Samtidig er det en del personer som vet det (inkludert Jens Stoltenberg), men som sannsynligvis ikke er interessert i å oppklare misforståelsen. De vil at folk skal leve i troen på at klimaforliket er ambisiøst.

Ikke neste år heller

Nå viser det seg at de tyngste løftene i Klimameldinga ikke skal gjennomføres neste år heller, men først fra 2014 – hvis de kommer da. Regjeringa har vedtatt løfter før som det ikke har blitt noe av. De rødgrønne har gjort dette til et fag, store ord, ingen praksis.

Les også:

Skrift i sand – Klimameldinga

Man kan lese i pressa at SV vurderer å trekke seg fra regjeringa dersom det ikke snart kommer ei klimamelding fra den regjeringa de er medlem av. Hvorfor vente på et papir? Regjeringa avgir sin klimamelding hver eneste dag, og … Fortsett å lese →

Kapitalisme = karbonøkonomi

Kapitalismen har vært det mest revolusjonerende økonomiske systemet i menneskehetens historie. Aldri har det vært produsert mer jern, stål, sement, bygninger – eller mat – som i kapitalismens epoke. Aldri har det vært funnet opp flere teknologier eller gjort flere … Fortsett å lese →

Vær rasende, menneske!

Jeg våkna i natt og fikk ikke sove. Det var som en stemme talte til meg. Nei, dette er ikke et dikt av Arnulf Øverland. Stemmen kom fra Durban i Sør-Afrika, og den sa: Her blir kloden forrådt, hvorfor reagerer … Fortsett å lese →

Og les for all del Sammenbruddet

Forrige artikkelDramaet fortsetter i Spania
Neste artikkelKrisa og det ekstreme høyre
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).