Den russiske hacking-fiaskoen

Av Mike Whitney

Det finnes ingen beviser for at Russland hacket valgene i USA.

Det finnes ingen beviser for at russiske tjenesteansatte konspirerte med medlemmer av Trump-kampanjen.

Det finnes ingen beviser for at Russland har skaffet til veie materiell støtte av noe slag til Trump-kampanjen eller at russiske agenter hacket Hillary Clintons e-poster. Eller at russiske tjenesteansatte forsynte WikiLeaks med e-poster som hadde til hensikt å sabotere Clintons sjanser til å vinne valget.


Denne artikkelen av Mike Whitney ble først publisert på Unz Review – Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad


Så langt har ingen i USAs 17 etterretningsbyråer stått fram og bekreftet påstandene om russisk innblanding, eller lagt fram en antydning av håndfaste bevis på at Russland på noen måte var innblandet i 2016-valgene.

Ingen bevis betyr ingen bevis. Det betyr at personene og organisasjonene som kommer med disse ubekreftede påstandene ikke har noe grunnlag for rettsforfølging, ingen formodning om ugjerninger og ikke noe grunnlag for rettslig påtale. De har ingen ting. Null. Påstandene deres, beskyldningene og anklagene er som såpeboblene vi gir til barna og barnebarna våre. De fargerike boblene dirrer mot himmelen et minutt eller to og så – puff! – der er de forsvunnet i eteren. Påstandene om russisk hacking er som disse boblene. De er tomme, ubegrunnete rykter, fullstendig fri for substans. Puff!

Det har gått åtte måneder siden starten på denne makeløs-patetiske og uendelig irriterende propaganda-kampanjen. Og i disse åtte månedene har verken media, politikere eller etterretningsagenter, som hevder å være sikre på at Russland blandet seg inn i USA-valget, produsert noe som kommer i nærheten av å likne bevis. I stedet har de kommet med den samme løgnen om og om igjen til det kjedsommelige, fra alle aviser, alle tabloider og alle nyhetsprogrammer på TV over hele landet. Om og om og om igjen. Medias utholdenhet er nesten like imponerende som deres kynisme, som er den ene egenskapen de virker å ha mestret. Dekningen har vært ubøyelig, allestedsnærværende, ødeleggende og løgnaktig. Det eneste problemet er at det ikke er et korn av sannhet i noe av det. Alt sammen er hundre prosent ublandet sludder.

Så det spiller ingen rolle hvor mange av demokratenes senatorer og kongressrepresentanter som fornedrer seg selv ved å la seg rive med og hyle opp om «onde Putin», eller de innbilte «truslene mot vårt dyrebare demokrati». Heller ikke spiller det noen rolle hvor mange overdrevne artikler som dukker opp i media med påstander om illevarslende aktiviteter og spionasje fra den djevelske Moskva-sentralen. Det spiller ingen rolle, fordi det finnes absolutt null faktiske bevis som støtter deres latterlige og utelukkende politisk motiverte påstander.

Hvorvidt Russland var involvert i USA-valget eller ikke, er et spørsmål om rene spekulasjoner. Men spekulasjoner er ikke tilstrekkelig grunn til å utnevne en spesialanklager. Heller ikke er løgnene og desinformasjonen som forekommer daglig I våre ledende aviser, som den hyklerske New York Times, den hyklerske Washington Post eller den hyklerske Wall Street Journal. Kravet om en spesialanklager bygger ikke på beviser, det er basert på politikk – den personlige ødeleggelses politikk. Demokratene og media ønsker seg dette verktøyet slik at de kan gjennomsøke alle slags private papirer og privat informasjon hvem som helst i Trump-administrasjonen måtte være i besittelse av. Så, mens de kanskje ikke vil grave opp noe relevant i forhold til etterforskningen rundt russisk hacking, vil de så absolutt samle nok tarvelig eller mistenkelig informasjon til å knuse mennesker på deres sårbare områder. Og det er nøyaktig hva spesialanklageren er utformet for å gjøre: å forsyne administrasjonens rivaler med ammunisjonen de trenger for å gjennomføre en massiv innhenting av informasjon, som kan anvendes til karakter-drap og, til slutt, riksrett.

Men, hvorfor?

Fordi Donald Trump var uforskammet nok til å vinne et valg som var øremerket for establishmentets favoritt, globalist og ledende krigshisser, Hillary Clinton. Det er hva denne heksejakten handler om. Misunnelse.

Men hvorfor har Russland blitt utvalgt som skyteskiven for dette ryktet der både stat og media er involvert? Hva har Russland gjort for å fortjene all den negative presseomtalen og de ubekreftede påstandene om kriminell innblanding?

Det er enkelt. Bare se på kartet. De siste 16 årene har USA herjet over hele Nord-Afrika, Midtøsten og Sentral-Asia. Washington har til hensikt å kontrollere viktige olje- og naturgass-reserver i Midtøsten, etablere militærbaser over hele Sentral-Asia, og forbli den dominerende aktøren i et område som er utpekt til å bli den mest folkerike og velstående regionen i verden. Det er Det store spillet om igjen. Bare at denne gangen er onkel Sam i førersetet, ikke dronningen av England.

Met ett land har forstyrret denne planen, blokkert denne planen, avsporet denne planen.

Russland.

Russland har stoppet Washingtons morderiske plyndring og forlkemyrdende herjing i Ukraina og Syria – det er derfor USA utenrikspolitiske establishment er så forbannet. USAs eliter er ikke vant til hindringer.

I et kvart århundre – siden Berlin-murens fall og oppløsningen av Sovjetunionen – har alt ligget til rette for Washington. Hvis presidenten i USA ønsket å invadere et land i Midtøsten, drepe en million mennesker og forlate stedet i en ulmende haug av ruiner, hvem kunne stoppe ham?

Ingen. Men nå er alt dette endret. Nå har den onde Putin satt opp en veisperring for USAs hegemoni i Syria og Ukraina. Nå har Washingtons landfaste vei til Sentral-Asia blitt delt i to, og landets plan om å kontrollere vitale rørledning-korridorer fra Qatar til EU, er ikke lenger gjennomførbar. Russland har satt bråstopp for Washington. Og Washington er rasende.

Anti-Russland-hysteriet i vestlige media tilsvarer smerten USAs utenrikspolitiske establishment for tiden opplever. Og grunnen til at det utenrikspolitiske establishmentet har det så vondt, er at de ikke får det som de vil. Så enkelt er det. Deres globale strategi er lagt i ruiner. Fordi Russland ikke vil la dem styrte den syriske regjeringen, innsette deres eget marionett-styre, tegne et nytt kart over Midtøsten, tråkke på internasjonal lov, og stramme grepet om enda en medtatt, krigsherjet del av verden.

Så nå må Russland betale. Putin må bli demonisert og hånet. Befolkningen i USA må bli opplært til å hate Russland og alt som er russisk. Og, fremfor alt: Russland må få skylden for alt mellom himmel og jord. Inkludert sparkingen av politi-statens «Reichsfürer», James Comey. Som – på ulike tidspunkter i sin karriere – «godkjente eller forsvarte noen av Bush-administrasjonens verste overgrep… inkludert tortur, ulovlig avlytting og internering på ubestemt tid.» (ACLU)

Dette er den moral-amputerte kjeltringen demokratene nå forsvarer med nebb og klør.

Det er patetisk.

Russland har blitt sandsekken du kan delje løs på – uansett formål eller årsak – fordi Washingtons planer for globalt herredømme er gått opp i røyk.

Sannheten er at Putin har gjort oss alle en stor tjeneste.

 

 

 

  7 kommentarer til “Den russiske hacking-fiaskoen

  1. Ludvig.
    18. mai 2017 klokka 08:21

    En fryd å lese! Den usminkede krystallklare og enkle sannhet i et hav av løgner og desinformasjon fra en Washingtonelite i moralsk fritt fall. Men at folk som Mike Whitney fortsatt kommer til orde sammen med bl.a. Breitbart tjener USA til ære.

  2. Jarl Tollefsen
    18. mai 2017 klokka 08:35

    Referer siste setning i teksten. Uten å kommentere den.
    Dette er ikke to sider av en sak, det er to sider uten saklighet.

    • OTK
      19. mai 2017 klokka 10:12

      Tar gjerne imot en forklaring hvorfor du mener det er «uten saklighet».
      Man bør jo underbygge sine standpunkt med argumenter, ellers kan man jo ikke vente å bli tatt seriøst.
      Regner med du vil påvirke siden du er her inne, så da bør du jo argumentere.
      Landet er fylt opp av folk som har «adoptert» andres meninger uten å prøve å sette seg inn i argumentene.
      Silda svømmer også i stim, helst midt inni.

  3. FR.ED
    18. mai 2017 klokka 10:57

    Direktøren for «Institute for Public Accuracy» forklarer her hvorfor media og politikerspinningen omkring Russlands påståtte hacking av presidentvalgkampen vies så stor plass i amerikansk media og politikk for tiden:

    http://www.counterpunch.org/2017/05/03/how-the-russia-spin-got-so-much-torque/

    Og Trump har rett. Det har alt å gjøre med at demokratene tapte presidentvalget (- og demokratene får Trump til virke smart).

  4. FR.ED
    18. mai 2017 klokka 11:20

    Endel interessante linker i artikkelen til Solomon, herunder koblingen til tenke-tanken «Centre for American Progress Fund»: https://www.americanprogressaction.org

    Et av prosjektene som tenke-tanken arbeider med er The Moscow Project» som alene har som formål å koble Trump til Moscow. Som det fremgår av sidene til prosjektet, så ber de om hjelp til å finne koblingen mellom Trump og Kremlin.

    https://www.themoscowproject.org

    Pushback – Et prosjekt for å øke motstanden mot Trump blant unge (The Trump Resistance Bootcamp mm) https://pushback.org

    National Leadership Alliance med Madeleine Albright som leder: https://nationalsecurityleadershipalliance.org

    Og da er det ingen overraskelse at lederen av tenke-tanken er en lojal støttespiller til Hillary Clinton:
    https://newrepublic.com/article/138212/neera-tanden-works

  5. Morten Johansen
    19. mai 2017 klokka 11:36

    Assange dementerer gang på gang at de ikke fikk noe av russerne. Assange er ufyselig, men har ikke blitt tatt i løgn. Noen mistenker (den myrdede) Seth Rich som jobbet hos DNC for å ha lekket de omdiskuterte emailene. Artig om det er sant…

Legg inn en kommentar