I 1990 var det ei ung jente som ga et tåredryppende vitnesbyrd om hvordan irakiske soldater hadde tatt seg inn på en fødeavdeling i Kuwait, hadde ødelagt kuvøsene og latt nyfødte, premature barn dø. Hun kalte seg Nayira. Vitnemålet gjorde et enormt inntrykk og det spilte en stor følelsemessig rolle i den første Gulfkrigen mot Irak. Problemet var at hele saka var en bløff! Det var «fake news», som det heter i dag. Nayira var datter av Kuwaits ambassadør til USA. Hennes vitnemål ble lagd av et PR-firma, og det hun fortalte hadde ingenting med virkeligheten å gjøre.
Denne historia har alt. Ung, gråtende jente, premature spedbarn, barbariske soldater. Som Frank Zappa ville ha sagt: It is carefully designed to suck the twelve year old listeners into our camp.
Det var PR-byrået Hill & Knowlton, verdens eldste PR-byrå, som sto for manus, regi, styling og trening av jenta før vitnemålet. Vitnemålet var sånn at kristne pasifister skulle reagere med å støtte krigen mot Irak. (Hill & Knowlton jobbet for tobakksindustrien for å undergrave forskning som viste skadevirkning med tobakksrøyking og for oljeselskapene i dag for å undergrave kritikk av skadelige virkninger ved fracking.)
Som PR-byrå vet H&K alt om hvordan de skal vekke følelser og bruke dem til å selge et budskap. De går under det psykologiske forsvaret vårt og appellerer direkte til vårt underbevisste og ubevisste. Og det militær-idustrielle komplekset vet at krig ikke er populært. Skal de selge krigen til folket, må de nå fram til våre innerste – og gjerne våre beste følelser. Deres mål er å appellere så sterkt til følelsene våre at pasifistiske prester forlanger bombing umiddelbart. Og det gjør de gjennom å selge falske personlige vitnesbyrd som dette. Vi er nærmest forsvarsløse mot dem. Lenge før vi har tenkt en kritisk tanke eller gjort noen analyse, har historien erobret følelsene våre.
Denne historien ble slukt rått av alt som var av offisielle medier den gange, krok, søkke og snøre. De som driver psykologisk krigføring vet at krig må selges. De går etter de djupeste følelsene våre og mobiliserer dem. Og de har lykkes når pasifistiske prester går på talerstolen eller i kronikkspaltene og proklamerer Bomb ham!
Og du klarer sjelden å tilbakevise disse følelsene med argumenter. De er allerede brent fast på vår mentale harddisk.
Men det må da være mulig å lære av erfaring. Nå er dette propagandagrepet brukt så utrolig mange ganger, og i etterkant har blitt avslørt som de løgnene de er. Alt tyder på at «gassangrepet i Idlib» er en ny versjon av den samme psykologiske krigføringa. Og mediene spiller den samme rollen i krigen som den gangen.
Les:
Kritiske situasjoner og ukritiske medier – fortellingene som dreper
Om fortellerkunstens rolle i krig