USA står overfor strategiske valg

Støyen rundt overgangen fra president Barack Obama til den kommende president Donald Trump er så overveldende at det knapt er rom for rolige analyser. Faktum er at USA ikke lenger er den enerådende supermakta som kan gjøre hva den vil. Landet står overfor en del strategiske valg og hvilken kurs som blir valg når støvet har lagt seg, vil få vidtrekkende konsekvenser.

Virkeligheten tvinger fram en kursendring

Nesten all politisk kommentar i Norge handler om estetikk og stilbedømning. Bortsett fra at det er kjedelig og uinteressant, betyr det at man glipper de underliggende kreftene som styrer utvikling. Man ser ikke på produksjon, handel, produktivitet, handelsbalanse, energitilgang, matvaresikkerhet og slike grunnleggende forhold som all politikk til sjuende og sist er avhengig av.

Som jeg har pekt på i mange artikler er USA i ferd med å bli utkonkurrert industrielt og handelsmessig av Kina. Og ti år fram i tid vil Kina også begynne å kjøre sirkler rundt USA når det gjelder teknologi, innovasjon og vitenskap. På samme tid råtner USA på rot internt. Infrastruktur, skolesystem, boligmasse, arbeidsliv, økonomi og det politiske systemet er rammet av ulike grader av alvorlig krise, uten at det synes å bekymre den herskende klassen av multimilliardærer – og i enda mindre grad deres skrive- og pratehoder i mediene.

Men virkeligheten spiser ideologi til frokost. Behovet for kursendring tvinger seg på, og den vil komme. Spørsmålet er bare hvilken kursendring og i hvilken retning?

Tre alternativer?

I 1953 etablerte president Dwight D. Eisenhower et prosjekt som ble kalt Project Solarium. Det var et stabsprosjekt der tre grupper planleggere ble bedt om å utvikle hvert sitt forslag til strategi mot Sovjetunionen. I Pentagon-krester ønsker man seg en slik gjennomgang på ny.
Jeg har tidligere vist til kretsen rundt nettpublikasjonen War On The Rocks (WOTR). Dette er Pentagon med løs snipp, folk som står på lønningslista der eller er meget nært knyttet til det militære apparatet, som nå en stund har drøftet den kommende kursendringa i USA uten at det formelt står DoD (Department of Defence) under alt de skriver.

Redaktøren for WOTR, Frank Hoffmann (US Army), har hentet fram ei bok av Ian Bremner, leder for Eurasia Group, som gir USA tre strategiske alternativer, nemlig følgende:

Det uavhengige Amerika, en strategi der USA gir opp å være ledende og verdenspoliti og kjører sitt eget løp uavhengig av de som til nå har vært allierte.
«Moneyball» Amerika, definert slik: “cold-blooded, interest-driven approach … designed to maximize the return on the taxpayer’s investment.”  I dette scenariet vil USA bruke økonomiske verktøy framfor militære for å fremme sine interesser og trekke seg tilbake fra Europa, Latin Amerika og Afrika sør for Sahara.
Det uunnværlige Amerika, som vel må oppfattes som en videreføring av Obama/Clinton-politikken med verdenspoliti og aggressive tiltak for å sikre sin dominans militært.

Bremner skriver: The Era of American Global Leadership Is Over.

American power, once a trump card, is now a wild card. Instead of a superpower that wants to impose stability and values on a fractious and valueless global order, the U.S. has become the single biggest source of international uncertainty.

Det skinner tydelig gjennom i Hoffmanns artikkel at han trekker i retning av Moneyball America:

Using this strategic lens to examine U.S. interests and potential crisis responses, America would exercise (in Bremmer’s words) a “cold-blooded, interest-driven approach … designed to maximize the return on the taxpayer’s investment.” The United States would continue to invest in a powerful military, but would reshape it to meet specific threats and would limit its use. It would exploit its economic might unimpeded by painstakingly negotiated trade agreements. No longer would the United States unilaterally assume the role as the global policeman of the current world order, Instead, it would calculate its national interest more narrowly and respond more prudently on a case-by-case basis.

Og han fortsetter:

Rather than “triple down” to reestablish the unipolar moment and stale shibboleths from the Cold War, Washington should recognize how hubristic and costly the past 15 years has been and instead double down on strategic discipline.

Slutten for NATO – og EU?

Skulle den kommende regjeringa i USA falle ned på en slik strategi betyr det slutten for NATO. Det kommer i så fall til å bety fullstendig kaos for de europeiske NATO-landa og deres ledere. De har vent seg til at all tenkning foregår i Washington og at deres oppgave er å hoppe når Washington blåser i fløyta. Disse menn og kvinner uten egenskaper vil neppe klare å tilpasse seg en situasjon der de må tenke sjøl og utforme politikk utfra sitt eget lands interesser. Dette er de fullt klar over og det er derfor de oppfører seg så panikkslagne nå.

Det vil antakelig også bety slutten for EU, siden EU i høy grad opprinnelig ble drevet fram av USA og fordi EU slik det er nå er blitt til under streng overvåkning fra USA. Mest grellt har dette vist seg i form av USAs krav om at EU skal skyte seg i føttene og drive aktiv sjølskading gjennom meningsløse sanksjoner mot Russland – og naturligvis alle krigene. Man kunne tenkt seg et gaullistisk EU, et sterkt EU i opposisjon til USA, men så langt som krisa i EU er kommet er det mer sannsynlig at prosjektet bryter sammen. Og det kommer neppe til å bli noen vakker affære.

NATO-lederne synger We are the World

USA til handelskrig – mot Europa

Det er ikke noe nytt at USA fører økonomisk krig mot sine «allierte». For eksempel var den såkalte Toshiba-Kongsberg-skandalen i 1987 først og fremst et angrep på en farlig økonomisk konkurrent via sikkerhetsargumenter. USAs krav til EU om å drive en sanksjonspolitikk mot Russland har skadet selskaper i Europa som USAs korporasjoner er i konkurranse med. Bøtlegging av Volkswagen for manipulasjon med utslippstester må også oppfattes som en form for økonomisk krigføring til fordel for USAs bilindustri.

Skal nå USA følge en Moneyball-strategi, så blir det ikke først og fremst Kina som vil lide, men derimot Europa og europeisk industri. Kina har en rekke metoder for å beskytte sin økonomi som Europa ikke har og Kina er i stand til å slå tilbake på en måte som Europa verken kan eller tøt gjøre.

Fortsatt imperialisme, men på en annen måte

Skulle det komme en slik strategiendring fra USA betyr det ikke at tigeren har mistet klørne sine eller at fanden har gått i kloster. USA er verdens største imperialistmakt og vil fortsette å være det lenge. Sjøl om USA skulle droppe for eksempel halvparten av militærbasene sine, vil fortsatt landet ha hundrevis av baser over hele verden. Sjøl om landet skulle gi opp rollen som verdenspoliti, vil landet fortsatt kunne starte eller gå inn i kriger når det måtte passe. Men USAs vasaller vil komme i en kritisk posisjon. Til nå har de kunnet begå forbrytelser, slik Norge gjorde i Libya, uten at det får noen konsekvenser for landene eller lederne deres. USA har garantert dem mot rettsforfølgelse. Den beskyttelsen kan komme til å forsvinne – og det vil kunne få tilbakevirkende kraft.

 

 

 

  13 kommentarer til “USA står overfor strategiske valg

  1. 11. januar 2017 klokka 09:17

    Veldog spennende

  2. FR.ED
    11. januar 2017 klokka 10:25

    I et postmoderne samfunn vil det fornuftige strategien være å forsøke og endre det mentale bildet av USA som en svekket nasjon. «Making America great again» vil da handle om å endre oppfattelse av landet og ikke nødvendigvis om økonomi, handel og sysselsetting.

    Ser en på den økonomiske utviklingen, går faktisk framover med USA. En vekst på 1-2 % årlig er ikke imponerende, men veksten er større enn i EU-sonen og i Japan (og i land som Russland og Brasil). USA er heller ikke like dårlig stilt demografisk slik som Japan, Italia, Hellas, Russland, Ukraina osv osv. Det er faktisk en del som tror at Trump kan få fart på økonomien gjennom å redusere de offentlige utgiftene og innføre skattelette. Kanskje kan det gjøres gjennom færre kriger utenlands?

    Amerikansk innovasjon og teknologi er statlig subsidiert. Det gjøres bevilgninger til forsvaret for å utvikle nye produkter. Det gjør at USA fortsatt kommer til å bruke mye penger på forsvaret, men kanskje ikke føre like mange kriger som før?

    • Vidar Johansen
      19. januar 2017 klokka 14:44

      Å si at det går fremover med USA er vel å dra det litt langt? I mine øyne er enhver som snakker om økonomisk vekst helt på jordet, av den enkle grunn at det er banditter som i dag finner opp pengesaldoene sine på egen hånd, uten reguleringer eller kontroll på noe som helst vis. Systemet er ikke i orden…

  3. Øystein
    11. januar 2017 klokka 11:42

    Greg Hunter (USA Watchdog) intervjuer Clif High, som forutser fremtiden ved å «grave» og analysere (engelsk) lingvistikk brukt på internett: https://youtu.be/HVAI07f-5M0
    Klart det blir noe begrenset da internett inneholder langt flere språk enn engelsk, og de engelskspråklige nasjonene blir påvirket av utenforstående land, men Highs analyse sier likevel mye om hvilken retning det går og hva trendene vil bli, som renteoppgang og mer økonomisk trøbbel for amerikanerne.

  4. Erik Plahte
    11. januar 2017 klokka 13:05

    Interessant! Men det spørs om USA egentlig har noe valg. Og det spørs om hvem som egentlig styrer i USA, hvem som i virkeligheten sitter med den politiske makta og hvilke interesser de har. Og det spørs om de er i stand til å tenke og handle strategisk og langsiktig. Det er krevende å følge langsiktige linjer dersom en står overfor akutte problemer. Og det spørs om ikke det er nettopp det som er situasjonen nå.

    For den enorme rustningsindustrien vil Det uavhengige Amerika (UA) og “Moneyball” Amerika (MA) være katastrofale. Dessuten er det slik at USAs økonomi er avhengig av fortsatt tilgang på olje og gass og på at dollaren opprettholder sin verdi. Oljegigantene i USA er nok heller ikke uten politisk innflytelse. Og sikker tilgang på olje og gass fordrer politisk kontroll over de viktigste oljelandene. Det krever et offensivt militærapparat som ikke primært er et forsvar. Hvor viktig dette er, kan kanskje endre seg dersom det skulle lykkes med en storstilt utbygging av fornybar energi.

    Problemet med dollaren er enda mer presserende. USA er helt avhengig av at dollarkursen holder seg oppe. Landet har bygd ned store deler av industrien og basert seg på å importere billige industrivarer fra Kina og andre asiatiske land. USA er forgjelda til over hårrota, bortimot 20 tusen milliarder dollar om jeg ikke husker feil. Det er en gjeld som aldri kan bli betalt. Så dollaren er egentlig svært lite verdt. Det som holder den oppe, er 1) militærapparatet og alle de hundrevis av militærbasene rundt omkring i verden og 2) at alle land er interessert i å holde dollar siden den er internasjonalt betalingsmiddel, framfor alt for betaling av olje og gass. Det uunnværlige Amerika (UUA) trengs for å sikre både 1) og 2). Den dagen en Kina-basert internasjonal valuta virkelig begynner å fortrenge dollaren, er USA ute å kjøre.

    Så, konklusjon: Jeg tror at eliten i USA ikke har annet valg enn UUA. Dette går sjølsagt ikke i lengden, noe det sikkert er mange som innser. Men finnes det noe eksempel i verdenshistorien på at et imperium frivillig, planmessig og uten tvang har trukket seg tilbake slik UA og MA ville være eksempler på?

    • Pål Steigan
      11. januar 2017 klokka 14:53

      Jeg tror også du har rett i dette. Men det interessante er at en del av det militære maktapparatet har innsett at USA ikke klarer å opprettholde posisjonen på den gamle måten lenger. Det viser hvor djupt det stikker og hvor knallhard denne motsigelsen er. Den har også til en viss grad klassekarakter, fordi det er grupperinger innafor monopolborgerskapet som ikke på samme måte er knyttet til det militær-industrielle komplekset. Men for dem er det bedre å innføre fascisme og å gå til krig framfor å ta en styrt nedgradering.

      • KZ
        11. januar 2017 klokka 18:35

        USA klarer ikke vinne en konvensjonell krig. Militæret deres er for udugelig til det. Så strategien fremover blir ikke amerikanske «boots on the ground», men mer omfattende væpning og opptrening av «moderate opprørere» som skal kjempe for «frihet og demokrati». Jeg regner med at USA er i gang med å gi IS-krigere pilottrening, slik at de etterhvert kan få sine egne jagerfly og andre avanserte våpen. Tanks og MANPADs har de naturligvis fått for lenge siden.

        Spørsmålet er hvor lojale disse opprørerne egentlig er mot amerikanske interesser. I Syria og Irak har vi jo sett at opprørere som er trent opp og væpnet av USA, bokstavelig talt har beskutt og jagd amerikanerne bort etterhvert.

      • FR.ED
        12. januar 2017 klokka 09:29

        Det foregår nå en rivende utvikling på automatiske «killer-roboter/droner» som opererer i svermer og som er automatisert og kan operere på egenhånd. Innen fem-10 år kan dette ha erstattet vanlig krigføring, med mindre det blir et internasjonalt forbud mot slike «killer-roboter». USA, Russland og Kina er i front innen dette feltet.

    • P.C.
      17. januar 2017 klokka 05:29

      Hvor frivillig det var, kan diskuteres, men både det britiske og det spanske imperium ble demontert uten at moderdtaten gikk under.

  5. Jan HårstadLibya
    11. januar 2017 klokka 20:14

    Når man ser på ØstEuropa-kartet har nå USA/Nato opprettet en kamp/krigslinje som strekker seg fra det sydlige Bulgaria til Østersjøens Estland. Det er faktisk en lengre angrepslinje enn nazistenes Operasjon Barbarossa og hvert enkelt land rustes til tennene og hærene utvides.
    Polen skal i løpet av kort tid få en hær på 150 000 mann.Det er mye for et fattig land.
    Og i en fersk uttalelse fra general Ben-Hodges til Der Spiegel sier han: «Wir bleiben hier (europa),und wir bleiben die Führungsnation in der Nato.»
    En må ikke se seg enøyd på at USA vil gi trening til IS-Qaida,for åpenbart tenker man seg nå de europeiske folkene som deres nye proxyer og leiesoldater i krigen mot Russland.
    Men nå viser det seg at det er mange tyskere på gatene mellom Bremerhaven og Polen som står med bannere om «KEIN 3 WELTKRIEG.»
    Elitene i Tyskland ønsker seg en tysk-fransk-benelux hær som ivaretar Europas «sikkerhet» på Berlins premisser. Det innebærer at Tyskland ønsker å patruljere EU-Schengens yttergrenser og lede EU militært.
    En slik tysk ambisjon er fullstendig på kollisjon med USAs syn på de europeiske statene som amerikanske vasaller.Norway.
    Det betyr at også Europa Syriaseres og balkaniseres. Det dør faktisk diplomater og nøkkelpersonell allerede i den underjordiske kampen om Europa.
    Thierry Meyssan har et viktig poeng når han skriver nettopp: USAs politikk i dagslys er John Kerry. Om natten er det Victoria Nuland som driver sitt motsatte spill. Hun er en dronning i den zionistiske neocon familien.
    Europa vil bli en kamparena for etterretning og special forces med license to kill.

  6. 12. januar 2017 klokka 08:50

    En ting som skjærer meg i øynene er at det amerikanske folket ikke blir nevnt i denne sammenhengen. Pål nevner at det viktigste et hvert samfunn er avhengig av er «Man ser ikke på produksjon, handel, produktivitet, handelsbalanse, energitilgang, matvaresikkerhet og slike grunnleggende forhold som all politikk til sjuende og sist er avhengig av.»
    I denne settningen ligger folket under overflaten.
    Det er jo også alle disse tingene som egentlig handler om det amerikanske folk.
    Amerikanerne, å nå snakker jeg om det store flertallet amerikanere, er nå i den situasjon at de er i ferd med å miste alle illusjoner. De tidligere ledene avisene i landet har i dag nær sagt ingen tillit blandt befolkningen. Det samme gjelder kapitalistenes TV kanaler.
    Internett og alle kanalene her er i dag en større kilde for nyheter og analyser enn det storkapital finansierte avis/ TV nettet. Undersøkelser vise at slik er det.
    Eksempelvis er det slik CNN bare har en vaklene tillit blandt 32% av befolkningen.
    Hva betyr dette? Slik jeg ser det betyr det at det er eller nærmer seg en revolusjonær situasjon. Hviken rettning en revolusjon skal komme til å ta er ikke mulig å forutse. Forhåpentlig blir det en folkets revolusjon.
    Jeg kan jo legge til at «De ledene» kretsene slik som ledelsen i det Demokratiske partiet og i det Republikanske partiet har nå liten tillit i befolkningen.
    «Når krybben er tom bites hestene» Dette ordtaket gjelder i høyeste grad i disse kretsene nå. Ingen av dem representerer folket. De er seg selv nok (for å si det med Ibsen)
    Nå jobbes det hardt for å få til sensur av nettet. Dette viser at de «Ledene» kretsene er redde! De frykter sitt eget folk. De fortsetter å prøve med manipulasjoner. Men uten tillit er også dette blitt vanskelig.
    Ja, det er usikkert hvilken rettning USA impeialismen kan ta. Men den folkelige faktoren kan kaste rundt på alt dette.
    Folket vil ha fred. Folket vil ha job. Folket vil ha trygghet. Folket ønsker seg rett og slett det stikk motsatte!

Legg inn en kommentar