Flyktningpolitikken, imperialismen og arbeidslivet

Halvor Fjermeros

Halvor Fjermeros

En flyktningpolitikk for ei reell venstreside må evne å ta inn over seg vårt eget lands rolle som pådriver for problemet – som imperialist og krigerstat – og ikke skille ut feltet som et unntak fra «normale» politiske standarder. Det er en uttalt tendens til å gjøre nettopp det i «det venstreliberale» Norge. I denne lange artikkelen, http://marxisme.no/arbeiderklasseparti-eller-velmenende-humanister/ som står på trykk i siste nr. av Tidsskriftet Rødt, drøfter jeg slike problemstillinger. 

Det var med nysgjerrighet jeg startet å lese «Har venstresida mer å by på enn etikk og moral?» i forrige nummer av tidsskriftet Rødt!. Endelig noen som tør å kritisere venstresida for en enøyd asyl- og flyktningpolitikk bare basert på fordømmelse av motpartens manglende moral, tenkte jeg. Nysgjerrighet ble avløst av undring. For her spennes det opp et stort lerret som tøtsjer innom alt fra asylrett og «godhetstyranni» til hvordan flyktninger skal bidra i framtidas norske arbeidskraftbehov, Ayn Rand og Listhaugs «rasjonelle egoisme» samt temaet følelser og moralfilosofi. Allerede her får jeg bange anelser når Wasvik legger i vei med greske oldtidsfilosofer, Kant og Habermas. Jeg ville fortrukket «filosofen» Stoltenberg, framfor Sokrates, for å begrunne hvilken tung moralsk plikt Norge har for å ta imot flyktninger, ansvarlige som vårt «out-of-area-forsvar» har vært for å skape det ville Midt-Østen vi nå ser ramle sammen. Konklusjonen er at Norge bør ta inn flere kvoteflyktninger, noe jeg tilslutter meg, men uten å drøfte om det fins en grense for hvor mange vi kan ta imot i vår tids største folkevandring. Mellom det «katastrofale i å stenge grensene» og åpne grenser, fins ingen mellomløsning.

Til slutt kommer Wasvik med noen anbefalinger om praktisk politikk med verdi-basert fargelegging: «Solidaritet er ikke irrasjonelt (…) Det er ikke naivt å være for en liberalisering av kravene for arbeidstillatelse» og «La dem jobbe og bidra til samfunnet, det trenger vi». Wasvik har lagt ned mye arbeid i artikkelen. Derfor finner jeg det riktig å komme med et tilsvarende grundig svar med mine innvendinger.

Flyktninger i Aten.jpg

Flyktninger på Victoriaplassen i Aten høsten 2015 som venter på å komme nordover i Europa. (Foto: Halvor Fjermeros)

 

Imperialisme og flyktningpolitikk

Schengen har brutt sammen og grensekontroll er i praksis igjen blitt nasjonalstatenes ansvar som følge av flyktningkrisa, som igjen er del av en stor global folkevandring. Da må vi løfte blikket i et forsøk på å analysere hva emigrasjon fra dysfunksjonelle og krigsherja stater, særlig i Midt-Østen, er uttrykk for. Dette berører ikke Wasvik på annen måte enn å si at det «ikke (er) slik at innstrammingstiltak i Norge evner å stanse kriger, som tross alt er den mest sentrale grunnen til at folk flykter.» (s. 48). Nei, det kan vi være enige i, men dermed bør vi vel ikke la være å snakke om hva Norge kan gjøre for å stoppe sine kriger som er en vesentlig del av landets «bistand» til migrasjonen. Wasvik bruker hyppig begrepet «venstresida» uten å definere hva hun mener med det. Men hun nevner ikke på noe punkt de rødgrønnes intervensjons- og krigsiver i de tre land som er blant de viktigste kilder til strømmen av flyktninger, dvs Afghanistan, Libya og Syria. Dette er en «venstresidepolitikk», satt ut i livet av Ap. SV og Sp, som Rødt i de fleste sammenhenger har distansert seg fra.

Jeg venter ikke at Wasvik skal foreta dype analyser av årsakene til Syria-krigen. Men jeg forventer at det sies noe om årsak og virkning når vi snakker om det viktigste enkeltland som kilde til flyktningstrømmen.

Faktum er at Norge har bidratt til en intervensjonskrig i de fire år som er gått siden Stoltenberg-regjeringas godkjenning av Nasjonalkoalisjonen som legitim representant for det syriske folk i 2012. Dette innebærer også økonomiske sanksjoner og humanitær innsats som alt sammen var et ledd i USAs forsøk på å styrte Assad-regimet, og det har knust den syriske staten under en lovlig valgt president med fortsatt FN-representasjon. Det er et tungt hyklerisk element i flyktningdebatten, med en skremmende kort hukommelse, eller mer presist utvisking av egne politiske fotspor. Dette understrekes av den ynkelige vestlige innsatsen i «kampen mot IS-terroren» som ved Palmyras gjenerobring avkler USAs og Natos motiver: De har, sammen med allierte arabiske stater og Tyrkia, påført Syria en krig som har skapt en millionstrøm av flyktninger og hundretusener drepte. I dette ærendet er det ikke mulig å skille mellom de blåblå og de rødgrønne. For ikke å snakke om Libyakrigens «innsats» for å åpne opp den kriminelle menneskesmuglingsruta over Middelhavet, med tverrpolitisk enighet i Stortinget bak den norske F16-aggresjonen i 2011. Rødts leder Bjørnar Moxnes har for øvrig adressert dette skammens kapittel i norsk historie ved å peke særskilt på SVs ansvar for å legitimere denne krigen i radikale miljøer.

Wasvik gjør ikke forsøk på å avgrense seg fra denne «venstresida». Hun maner stadig fram spøkelset ved navn «Listhaug», men nevner ikke at det var Jonas Gahr Støre som gikk høyt på banen på Aps landsmøte for et år siden og slo til lyd for 10 000 flyktninger til Norge. Det var minstemålet for moralsk anstendighet, helt til Støre sjøl gikk inn for 8 000 i forhandlinger med de andre partiene. Det han og Ap trodde skulle bli en vinnersak, skulle bli deres største dilemma utover høsten da Ap motvillig måtte innrømme at de stadig er for «en restriktiv og rettferdig flyktningpolitikk» som ikke ligger så mange tommer fra de blåblå innstramminger. Så hvor går grensa mellom det vonde og det gode her? Det blir et noe underlig oppsett for å trekke de store skiller i norsk politikk. En flyktningpolitikk for ei reell venstreside må evne å ta inn over seg vårt eget lands rolle som pådriver for problemet – som imperialist og krigerstat – og ikke som Wasvik gjør, å skille ut feltet som et unntak fra «normale» politiske standarder.

Fins det et metningspunkt?

Bortsett fra halv- og heltrotskister og liberalistiske Venstre-folk som aldri har hatt en tanke for arbeiderklasse og fagbevegelse, er det få nordmenn som forfekter et åpen-grense-standpunkt på ramme alvor. Det partiet som kanskje kommer nærmest en slik posisjon er SV. Partiet har ikke på noe tidspunkt ønsket å problematisere, men snarere forenkle situasjonen, slik Audun Lysbakken uttalte før jul i fjor: «Flyktningene truer verken velferdsstaten, jobbmarkedet eller tryggheten vår». Han avviste kategorisk at det eksisterte noen krise. En kan jo spørre seg hva som er krise hvis ikke dette er det, når europeiske organer settes ut av spill og EU står rådville overfor sitt asylproblem. Neste taler etter Lysbakken var virkeligheten, som vi nå vet. Åpne grenser var ugjennomførlig i praksis.

Tyskland og Sverige har nådd et metnings-punkt. Angela «Wir schaffen das» Merkel har gått i spissen for en avtale med Tyrkia for å stagge flyktningstrømmen til EU mot klekkelig euro-betaling. Det gir Tyrkia både en vetorett i utveksling av migranter på et grunnlag som er i strid med asylretten, samt at det styrker landets rolle som en aggressiv og ekspanderende regional stormakt i Midt-Østen. Merkel har vært på desperat jakt etter en løsning, og har derfor måtte selge unna prinsipper i fleng. Tyskerne kan ikke ta imot flere enn de 1,1 millioner asylanter de åpnet for i fjor, om ikke av plassmessige, så i alle fall av politiske årsaker. Flyktningene vil koste Sverige 40 milliarder kroner i året. 80 000 mennesker, eller halvparten av alle som kom til landet i fjor og søkte asyl der, kan få avslag og bli sendt ut.

Det EU, med Tyskland i spissen, forgjeves prøver å handtere, er det vi kan kalle migrasjonens politiske økonomi. Kyniske menneskesmuglere har tjent 16 milliarder euro de siste 15 år. (Le Monde Diplomatique 1/16). På samme tid har Schengen-landene brukt 11 milliarder euro på å utvise papirløse immigranter. I tillegg tjener også «brakkebaroner» store penger på mottakssentre. I Storbritannia har myndighetene satt bort innkvartering av asylsøkere til de tre multinasjonale konsernene Servo, Capita og G4S. Sistnevnte er berykta blant palestinavenner for sine fengsler, innhegning og forhørssentra i Israel og på Vestbredden der titusener av palestinere opplever en hardhendt behandling. I Norge har brødrene Adolfsen i selskapet Hero – den nest største private aktøren i Europa – gjort store profitter på flyktninger.

Mange av disse problemene endres i liten grad av hvor mange asylsøkere Norge tar imot. Men en grunnleggende drivkraft i menneskesmuglernes dødbringende virk-somhet er de forhåpninger som har vært mulig å skape blant potensielle migranter om å bli tatt imot i bestemte, ønskverdige land i Europa. Tysklands og Sveriges asylvending er talende tegn på disse forventningenes sammenbrudd.

Og tross det imponerende tallet, så har Tyskland en lavere andel asylsøknader per innbyggertall enn Norge i 2015. Riktig nok ligger Ungarn – midt i «flyktningløypa» – tre ganger høyere, med Sverige hakk i hæl. Men Norge ligger over det dobbelte av EU-snittet. (Se Eurostat-grafer BBC News http://www.bbc.com/news/world-europe-34131911). Dette er ett tegn på at det fins et metningspunkt, om det enn ikke er nådd i Norge ennå. Et annet og mer praktisk retta spørsmål er hvor mange vi kan ta imot lokalt. Som lokalpolitiker har jeg en viss føling med hvilke begrensninger kommunene møter i den asylpolitiske hverdagen. Og som forfatter av ei bok om krisa i EU og europeiske arbeidsliv (Uro i Euroland, 2014) har jeg prøvd å skaffe meg oversikt over hvordan innvandrere og asylsøkere brukes av kapitalen og regjeringene til å sette sosial dumping i system. Det er ikke et vakkert bilde som tegnes. Hvis Rødt har klare intensjoner om å bli det nye arbeiderpartiet, noe vi er på god vei til, så må vi være på vakt. Dette handler om analyser om makt.

Har Rødt en marxistisk eller fariseeraktig maktanalyse?

Wasvik hopper rett på Sylvi Listhaugs «godhetskritikk» som utlegges slik:

Hun sikter til frivilligheten som blomstret da flyktningene for alvor begynte å ankomme landet vårt, og hvor vanskelig hun og likesinnede (…) opplevde dette. (s. 40).

Det går tjue på dusinet av denne fortolkninga i det venstreliberale Norge. Begrepet godhetsregimet (og -tyranniet) burde være kjent for opposisjonelle her til lands som professor Terje Tvedts forsøk på å skape et analytisk begrep for å avdekke maktmekanismer i samfunnet. Det er et ikke-moraliserende begrep om norsk bistandspolitikk som til enhver tid ble definert som «den gode handling», samtidig som den stadig var i radikal endring fra tiår til tiår. Tvedt benyttet begrepet alt i 2003, har siden skrevet hyppig om det, og nå seinest i mars (etter at Wasviks artikkel kom ut) i en kronikk i Aftenposten der han forsøker å drive nøktern opplysning om ordets mening. Det nasjonale godhetsregimet er et forsøk på å forstå «det særegne ved en historisk nydanning i norsk samfunnsliv: Et politikkfelt som taler på nasjonens vegne i verden, som organiserer statlig filantropi til mange titalls utviklingsland, som iscenesetter seg som organisator av nasjonens moral og politikk på den globale arena som uttrykk for «Den moralske handling» i en kynisk verden.» (Aftenposten12. mars).

Det var ikke «frivilligheten som blomstret» Listhaug kritiserte, men en moraliserende, urealistisk debatt om flyktningene og migrasjonsbølgen mot Europa. I redelighetens navn må en kunne erkjenne at dette må diskuteres, og ikke bare moraliseres over på feil grunnlag. Det utelukker på ingen måte at en kan være rykende uenig i mange av tiltakene på «Listhaug-lista», som hennes tynt belagte påstand om at mindreårige en masse sendes til Norge mot deres vilje. Men en mye mer grunnleggende kritikk, som sjelden er på «godhetskritikernes» repertoar, er at Listhaug og FrP taler med to tunger: Mens de vil framstå som konsekvente og «ansvarlige innstrammere» overfor flyktninger, forsvarer de vikarbyåer som er i ferd med å utradere norske arbeidere i flere bransjer og holder døra vidåpen for en EØS-innvandring som virkelig utgjør en trussel mot norsk arbeidslivsstandard.

Terje Tvedt peker på både biskoper, SVere og Rødt-ledere i dette koret:

Leder av partiet Rødt i Bergen slo fast: «Leve Godhetstyranniet» og gikk inn for diktatur i det godes tjeneste».

Og Tvedt konkluderte:

Forholdet mellom ondskap og godhet er uendelig mer komplisert enn fariseerregnskapet til biskopene og lederen av Rødt i Bergen.

Jeg har ikke sett at ledelsen i Rødt har svart på denne utfordringa fra Tvedt. Jeg er usikker på hvordan tausheten skal tolkes.

Wasvik skriver at asylpolitikk er en del av et lands innvandringspolitikk, men er også basert på helt andre premisser enn arbeidsinnvandring. Dermed frikopler hun asylspørsmålet fullstendig fra alle andre felt:

Avstanden til politiske diskusjoner eller avgjørelser, om ny E18 eller ikke og store deler av all annen politikk, ligger i så måte milevis unna asylpolitikk (s. 44).

Det er kanskje nettopp her det glipper. For med denne «unntakserklæringa» ender hun opp med en argumentasjon som ikke på noe punkt skiller seg fra Venstres liberalisme eller SVs venstresosialdemokratiske humanisme. I mine ører lyder den høyst umarxistisk. Rødt må ha en annen tilnærming hvis vi skal leve opp til prinsipprogrammet:

Et revolusjonært partis formål og oppgave er å fungere som redskap i arbeiderklassens kamp. Rødt tar mål av seg til å bli et slikt parti. Vår eksistensberettigelse er arbeidet for å oppheve dagens kapitalforhold – utbyttinga av arbeiderklassen. (…) Rødt baserer sin forståelse av samfunnet på marxistisk teori.

Det er to vesentlige vilkår for at Rødt skal kunne bli dette marxistiske og revolusjonære arbeiderpartiet. Vi må ha en nasjonal arbeidsmarkedspolitikk som evner å reise en beskyttelsesmur mot den globaliserte kapitalens angrep på norske arbeidslivsstandarder. Og på den andre sida må vi utvikle en solidarisk internasjonalisme som jobber for å skape likeverd mellom nasjoner og ulike lands arbeiderklasse. Dette innebærer et annet solidaritetsbegrep enn det Wasvik tilsynelatende benytter. Solidaritet er noe annet enn nestekjærlighet. Det er et begrep funnet opp av en arbeiderbevegelse som trengte kollektive redskaper for å kjempe mot kapitalens overmakt. Det innbefatter sjølsagt mye internasjonalt hjelpearbeid, så vel som de tusenvis av norske frivilliges fantastiske innsats for å legge til rette for asylsøkere på vei til eller i Norge. Men vi må ikke misbruke solidaritetsbegrepet til helt andre formål, nå som det har gått inflasjon i et slikt uttrykk over hele den politiske skala.

«Norge trenger arbeidskraft» – men vi sier nei til hjerneflukt

I vår tid har klassekamp og krav om bedre levekår i landet en kommer fra blitt avløst av en global migrasjon som veien til et bedre liv. Det gjelder også mange EU-land etter finanskrisa i 2008. Det gjør det vanskeligere å samle styrke i det egne landet for å stå imot urett og utbytting. Derfor er det nødvendig å minne om at en ekte solidaritet i dag også må ta inn over seg den hjerneflukt og tapping av arbeidskraft som særlig Vesten benytter seg skamløst av. I en desperat krigssituasjon som i Syria, er det enkelt å feie vekk en slik innvending med at det er for mye forlangt av folk i nød å skulle tenke på sitt krigsherjede lands framtid. Men som forsøksvis revolusjonært arbeiderparti er det vår plikt å «snu kamera». Vårt eget lands behov som mottaksland må i alle fall ikke skygge for en debatt om konsekvensene av den hjerneflukt som nå skjer i ly av en strøm av reelle flyktninger. Det handler også om menneskesyn, for asylsøkere står i akutt fare for å bli omgjort til potensiell arbeidskraft, i det godes tjeneste.

Tydeligst blir dette når Wasvik begrunner at «investeringen» ved å ta inn asylsøkere nå, vil gjøre at vi kan «høste frukter på sikt»: «Mange steder i Norge trenger tilflytting, og Norge trenger arbeidskraft». Dette har blitt et vanlig argument for venstre-liberalere; flyktninger vil på sikt øke vår rikdom, og vi trenger dem for å få nasjonal-økonomien til å gå rundt.

Wasvik viser til SSB, ikke til statistikk, men til prognoser:

Totalt anslår de at det (i 2050) vil være et underskudd på arbeidskraft tilsvarende nærmere 200 000 stillinger. (s. 45)

Dette er en type velmente «fakta» som skal gi gode grunner for å godta flere flyktninger. Men kapitalismens stadig dypere kriser vil slå beina under denne typer «regnskap», og det endrer ingenting på at innvandring uansett alltid er et spørsmål om balanse. Og den balansen merkes best i arbeidslivet.

Den krevende kampen mot sosial dumping

Så når Wasvik slår til lyd for å liberalisere kravene for arbeidstillatelser for flyktninger, er det grunn til å spørre om hun forstår hva det vil innebære i praksis. Alle som har søkt en jobb, som pr-rådgiver, butikkassistent eller renovasjonsarbeider, vet at det står hundrevis sammen med deg i køen med CVer så tjukke som salmebøker. Så hva slags jobber er det asylsøkere skal settes til ved å gi dem «arbeidstillatelse»? Hva asylsøkere trenger er først av alt språkopplæring, og sjøl om mange er godt utdannet er det også folk med behov for grunnskole, med f.eks. påfølgende fagutdanning. I praksis ville et forslag som Wasviks (og Rødts?) innebære at asylsøkere skal kvoteres inn på arbeidsplasser med de laveste krav til formell utdanning, på bekostning av andre jobbsøkere som normalt ville stått først i køen. I et land med snart 120 000 arbeidsledige, og ledighet på vei opp, vil dette fort kunne nøre opp et bål av misnøye med asylsøkeres forkjørsrett. Her er det verdt å merke seg at dersom flertallet av de 150 000 som står i kø og venter på jobb med arbeidsavklaringspenger i NAV regnes inn, vil ledigheten stige til det dobbelt, 8 %.

Dette forslaget vil jeg verken karakterisere som naivt eller «irrasjonelt», for å bruke Wasviks egne ord, men som preget av mangel på innsikt i arbeidslivet. Vi bør løfte blikket til EU for å se hvordan innvandring blir brukt for å endre arbeidslivets regler. Andre debattanter har vist en sørgelig kunnskapsløshet i så måte. Ny Tid-medarbeider Torbjørn Tumyr Nilsen skreiv i Dagbladet (7.3.) om det tyske eksempel: «Asylsøkere stjeler ikke arbeidsplasser, de skaper dem», med henvisning til at landet har den laveste arbeidsledighet siden 1991 og at «syrere og afghanere skaper arbeidsplasser». Dette ble kolportert av Synne Skouen i Aftenposten (14.3.), som et faktum. Men hva er sannheten om tysk arbeidsliv? At den sosialdemokratiske regjering, med De grønne til hjelp, vedtok et nytt arbeidslivsregime i forrige tiår som har innført såkalte minijobber, dvs maks lønn på 300 euro i måneden, noe ingen kan leve av uten å ha flere jobber. Dette er offentlig initiert sosial dumping, i tillegg til all den rå lønnsdumping som kan skje i ly av kampen om jobbene og svekka fagforeninger i et stadig mer liberalistisk arbeidsliv. Tyske arbeidsfolks reallønn beveget seg ikke over 13 år (1999–2012). Det er nok å nevne Amazon-konsernets innleie med busslaster av utenlandske arbeidere til sesongarbeid med boforhold som kveg. I dette arbeidslivet kommer tysk asylarbeidskraft til å passe som hånd i hanske. Så kan en tviholde på påstanden om at «asylsøkere skaper arbeidsplasser», mens høyrekreftene styrker seg for hver dag som går når de observerer hva som skjer på nært hold.

Poenget mitt er ikke å anklage asylsøkere for å «ta arbeidsplasser» fra noen som helst, men å peke på at slik styrkeforholdet er mellom partene i arbeidslivet og klassene i Norge nå, er det totalt urealistisk å tro at vi kan stå imot en utvikling som undergraver arbeidslivets standarder hvis vi «liberaliserer» reglene for ansettelse. Dette er en del av et større bilde hvor EØS er den grunnleggende forklaring på hvorfor dette bærer ille av sted. Så vil noen kanskje si at Tyskland ikke er Norge, at vi har en sterk fagbevegelse som vet å holde kontroll med dette fenomenet, trygt forankret i «den norske/nordiske modellen». Det er dessverre ikke tilfelle, noe de nordiske LOer har fått utredet for ett år siden i NorMod-rapporten. Den sier det i så klare ordelag som sosialdemokrater tør å si det: Den nordiske modellen står for fall, spørsmålet er bare om vi blir som Tyskland før eller rett etter 2030 – hvis vi fortsetter å være en del av det åpne europeiske arbeidsmarkedet.

Ja til kvoteflyktninger, nei til nye minstelønnskrav

Høyrekreftene får nå et ekstra løft for å kvitte seg med både velferdsstat, sosiale goder og rettigheter. De dytter asylsøkerne foran seg. Og som bestilt foreslår pengefondet IMF å liberalisere arbeidsmarkedet for å få flyktninger i arbeid, blant annet ved å gi unntak fra minstelønnskrav. Sveriges «NHO» sendte før jul ut et brev til medlemsbedriftene med håpet om «at flyktningestrømmene ville senke tersklene i arbeidslivet slik at en får en lavere startlønn.» Slike juleønsker vil det bli flere av i år, hvis ikke ønsket allerede har gått i oppfyllelse i en rekke land.

Fallgruvene er mange og balansegangen krevende i dette nye landskapet. «Åpne grenser» er ikke svaret, men å stenge grensene er heller intet alternativ. Jeg mener Rødt bør være for en kontrollert innvandring, i praksis vil det si åpenhet for kvoteflyktninger fra der nøden er størst, dvs i leirene i Libanon, Jordan og Tyrkia. Vi må sjølsagt gi asylsøkere som banker på vår dør en behandling i tråd med gjeldende konvensjoner. Samtidig må vi unngå en skeiv flyktingdemografi som kan skape konflikter á la dem vi så i Köln og i andre land og byer på nyåret. Debatten om parallellsamfunn og vanntette skott mellom «oss og dem» har aktualisert dette. Et land som Canada, med en lang tradisjon for å være et liberalt asylland, har gjennomført en stram linje i så måte ved å prioritere de mest sårbare grupper i denne krisa. De mottar nesten bare kvinner og barn og hele familier, mens unge enslige menn nærmest ikke gis asyl. Selvsagt har dette blitt kritisert og demonstrert mot, men det bidrar uansett til å lette på to problemer; den skeive demografiske utvikling i mottakslandet og tap av menneskelige ressurser der de kommer fra.

Flyktninger har krav på en rettferdig og human behandling. Det betyr rett til helsetilbud, utdanning og tilfredsstillende boforhold. Men lovverket, som Dublin-avtalen, er under revisjon i EU og vil kunne bidra til å svekke norsk råderett over flyktningpolitikken. UDI-direktør Frode Forfang har på sine side foreslått endringer i asylinstituttet, noe som reflekterer en dramatisk endring som krever nye grep. Skal vi skape en asylpolitikk for framtida, må vi innse at ikke all verdens «humanitet» kan løse den globale krisa vi bare opplever starten på. Da må vi igjen begynne å diskutere den nyoppdeling og imperialisme som er årsak til statsknusing og migrasjon. Og vi må henge bjella på katten, det vil si den idelogien bak dette, eller «globalismen», som Trond Andresen kalte det i en kommentar. Slik kan vi bidra til å reise en internasjonal front mot Vestens brutale intervensjonspolitikk som Norge er en tung aktør i – og som Rødt burde være i spissen for som et antiimperialistisk arbeiderparti.


Første gang publisert på halvorfjermeros

Andre artikler av Halvor Fjermeros steigan.no

  43 kommentarer til “Flyktningpolitikken, imperialismen og arbeidslivet

  1. Dagfinn Klausen
    25. april 2016 klokka 12:19

    Enkel logikk tilsier at selv om brevet fra Albert Pike´s til Guiseppe Mazzini fra 1871 var et falsum, kan vikke trekke slutningen at innholdet ikke kan medføre riktighet.
    Tar man dette utgangspunktet, bør man forsøke å se det som skjer i Verden i dag i en større sammenheng….

  2. 25. april 2016 klokka 12:39

    Vi er enige om en ting: Flyktningekrisa er et produkt av kriger, primært Syriakrigen, men også Afghanistankrigen, som er initiert, på ulike måter, av Vesten, og motivert av geopolitisk rivalisering med konkurrerende maktblokker. Altså; Vesten er direkte ansvarlig for å ha skapt flyktningekrisa. Kan det da, når vi erkjenner dette, finnes moralsk og politisk grunnlag for å diskutere «om det finns en grense» for hvor mange flyktninger vi kan ta imot? Jeg vil si at nei, hvis vi erkjenner dette ansvarsforholdet, kan det ikke samtidig finnes rom for en slik diskusjon. For det enkle svaret på hva vi skal gjøre OM vi hadde vært nær å nå et økonomisk og sosialt bristepunkt når det gjelder mottak av flyktninger, noe vi raskt ville kommet til om vi FAKTISK begynte å ta ansvar for egen politikk, er jo så såre enkelt: Slutt, med umiddelbar virkning, å levere våpen til allierte opprørsgrupper og regjeringer som driver krigen. Da blir det slutt på krigen, og slutt på strømmen av krigsflyktninger.

    Ved å diskutere tiltak for å begrense flyktningestrømmen, diskuterer vi tiltak for å avskjerme innbyggerne i Norge og andre vestlige land fra konsekvensene av den politikken våre politikere fortsetter å føre. Det gjør det sosialt, økonomisk og politisk mulig for våre politikere å videreføre den imperialistiske krigspolitikken. Dersom vi derimot står klart på at det ikke kan eksistere noen moralsk rett til å avskjerme oss fra virkningene av en politikk som folk i Vesten med eller uten bevissthet har stemt fram, vil vi sette fokus på de årsakssammenhengene som ligger bak krigen, og som er det vi er nødt til å få slutt på.

    For lidelsene til folk i Syria og Afghanistan stanser selvsagt ikke ved at døra til Norge og Europa slamres igjen. De forverres. Og et sosialistisk parti KAN IKKE gå inn for politikk som bidrar til å gjøre situasjonen mer prekær for de mest lidende i verden, for å opprettholde velferden for arbeidere i eget land. Det vil si; selvsagt kan et parti gå inn for en slik politikk, men da er det ikke lenger sosialistisk, uansett hva det selv måtte kalle seg.

    • PerM
      25. april 2016 klokka 17:19

      Her er jeg langt på vei enig med Torgeir, skjønt jeg mener alt bør kunne diskuteres.

      Asylretten må forsvares, ikke innskrenkes. Norge har vært med på å ødelegge flere land og bør derfor også bli påført kostnader ved det vi har gjort.

      Flyktningepolitikk og arbeidsinnvandring bør ikke blandes sammen, da det er to ulike fenomener. Ellers er det et tankekors at det blir et ramaskrik når det kommer 20000 flyktninger, mens 220000 arbeidsinnvandrere fra EØS på langt nær har ført til den samme debatten. Dette skyldes at makta i Norge (borgerskapet og deres partier, de største er A,H og FRP) ønsker arbeidsinnvandring, men ikke flyktninger. FRP, AP, H osv. som støtter EØS ønsker masseinnvandring, ikke for mennesker på flukt, men for lavtlønna arbeidskraft. Europeere favoriseres framfor andre.

      • PerM
        25. april 2016 klokka 17:23

        Jeg burde ha skrevet det vi har gjort i hermetegn siden jeg og mange andre i Norge har vært mot alle krigene. De som har stått for krigene har i liten grad blitt konfrontert og de får nå lov å framstå som humanister. Akkurat der er jeg enig med Halvor Fjermeros.

      • 26. april 2016 klokka 09:19

        Låner du bort kona di til fremmede menn, og oppdrar barna deres som dine egne?

        Hvis ikke akademikere som deg liker det, hvorfor skal skal arbeidere like at DU gir bort deres lokalmiljøer i en statuskonkurranse om være den godeste gjøken for verdensrettferdigheten?

    • 26. april 2016 klokka 07:51

      «Innvandrere utgjør nå 12 % av befolkningen. Adresseavisens leder 29.4. ønsker flere mennesker velkommen med en av de vanligste feilvurderingene: Vi trenger flere hender til å skape «verdier». Uansett hva man mener om fargerike fellesskap, solidaritet og medmenneskelighet er det er faktum at alle mennesker er netto forbrukere av begrensede ressurser. Mat, klær, bolig, fiber, vann, plass, energi og arealer forbrukes for at et menneske skal leve. Økosystemene må ikke tømmes, de må leve og omsette seg selv for å lage disse ekte verdiene. Dagens økonomi lever sitt eget liv, løsrevet fra virkelighetens ressursregnestykke. Markedsøkonomien er basert på en medfødt positiv følelse, «pengefølelsen», opprinnelig arvet fra lenge før det fantes attraktive byttemidler, da slaktet i treet og veden til vinteren ga overlevelse. Problemet er at menneskelige verdifølelser har kort tidshorisont. Verden har fram til nå i praksis vært uendelig, og vi har derfor ikke arvet bremser som tar opp i seg globale størrelser og grenser. Verdensveggene er kommet svært nær. FNs miljøprogram advarer med større tyngde for hvert år at det går feil vei med verdens natur- og ressursgrunnlag. Jorda er allerede full av folk. I 2050 er det minst 9 milliarder mennesker på jorda. En grønn revolusjon til er ikke mulig. Det er ikke mer brukbart areal igjen på kloden. Det er dessverre ingen løsning å flytte en håndfull eller et titalls millioner mennesker til Norge, det vil knapt merkes på verdens lidelser og fattigdom. Det norske samfunnet vil imidlertid dermed bli en del av lidelsen. Alle «hendene» skal ha mat, hus, klær og fyring om vinteren. Det kan ikke fyres med utgåtte pengedata. Adressas leder henspeiler på at «hendene» vil gi økt kapital, det som av hele det politiske og økonomiske systemet oppfattes som «verdiskaping», men som i virkeligheten er det stikk motsatte.» – Terje Bongard

      Jeg forstår din retorikk at iom det er våre kriger som påfører folk i Midtøsten all denne lidelsen, er det bare rett og rettferdig at vi blir del av denne lidelsen, slik at vi kan kjenne konsekvensene av vår egen medisin.

      På den annen side er det først og fremst våre barn som vil bli del av den lidelsen vi påfører oss med åpne grenser, og de har ingen stemmerett. Verdens samlede lidelser blir heller ikke mindre, snarere tvert imot.

      • PerM
        26. april 2016 klokka 13:51

        Øyvind. Ta utgangspunkt i en konkret analyse av den konkrete situasjonen i Norge. Det kom i fjor om lag 30000 asylsøkere til Norge, hvorav om lag 7000 har fått opphold. Det er ikke snakk om «flere titalls millioner». Bare 19 prosent av innvandrerne i Norge er flyktninger.

        Jeg er ikke for vilkårsløst åpne grenser. Jeg er for at alle skal kunne få arbeidstillatelse i Norge under forutsetning av at de jobber under norske lønns- og arbeidsvilkår. Dette betyr at jeg er mot EØS og måten arbeidsinnvandringa foregår på i dag. Jeg ønsker altså regulering av måten arbeidsinnvandringa foregår på, ikke stengte grenser.

      • 27. april 2016 klokka 11:21

        Den norske arbeiderklassen kan ta opp kampen, enten mot borgerskapet og deres krigspolitikk, i allianse med flyktninger, ELLER mot flyktningene, til glede for borgerskapet som da kan fortsette krigspolitikken. Det som er bare tøv, er forestillinga om at man kjemper mot krigen ved å kjempe mot at ofrene for krigen får unnslippe til Norge. At det dermed ikke blir noen effektiv kamp mot krigen, er selvsagt borgerskapet glade for.

    • Birgitta
      26. april 2016 klokka 14:21

      Ja , Vesten har skapt flyktningekrisa , og Vesten vil ha flyktningene til Europa (de må jo ha forstått konsekvensene av sin egen politikk)
      Men må vi derfor være enig i denne politikken ?
      Det er ikke folket i Norge som har skapt denne krisa , må vi derfor bære konsekvensene av denne VILLET politikken ?
      Kan vi ikke gjøre opprør mot alt dette ?

      • PerM
        26. april 2016 klokka 15:16

        Jeg tror ikke flyktningestrømmen var planlagt, nei. Det var en utilsikta bieffekt av en masse destabiliserende kriger. Det det må gjøres opprør mot er krigene, ikke flyktningene.

        • AF
          26. april 2016 klokka 16:38

          Hvordan kan det på noen måte være mulig at det liksom ikke var forutsett, og dermed planlagt, eller i det minste kalkulert inn som «akseptable omkostninger» (for andre)? Alle krigshandlinger og okkupasjoner fører til flyktninger, og jo verre krig, jo flere flyktninger.

          Virker det mer betryggende å tro at de ansvarlige for imperialistiske intervensjoner er så usannsynlig lite praktisk anlagte og dårlige i matte at de faktisk ikke på forhånd tenkte over muligheten for en betydelig flyktningestrøm nordover som følge av krigen?

          Når vi vet hvordan historiens mektigste til alle tider har spilt sjakk med folket som brikker, tenkt i Machiavelliske baner og klekket ut og gjennomført de mest kyniske strategier for demografisk regulering (etnisk rensing, folkemord, tvangsdeportasjoner, eugenikk og raseavlsleire, the list goes on), er det ikke spesielt kontroversielt å anta at noen tenkte på denne bieffekten også på forhånd. Hadde flyktningestrømmen vært som kjepper i hjulene for en overordnet globalime-/ verdensregjering-agenda, ville det kanskje vært litt mer mulig å tro at det ikke var en kalkulert situsjon, men når den også faktisk passer inn i denne agendaen som hånd i hanske, blir det en i overkant velvillig og usannsynlig tolkning å tro at det ikke var forutsett.

          Men det er ikke derfor snakk om noe «opprør mot flyktningene», det ligger i sakens natur at disse er ofre for situasjonen, slik vanlige folk i Europa også blir det i den andre enden. Og da mener jeg «ekte» flyktninger, og hopper for denne gang glatt bukk over at det finnes mange andre med en annen status og agenda på vei nordover også. Å flykte er pr. definisjon ikke noe man gjør med lyst og av fri vilje, så man kan godt si at «vi» og flyktningene i utgangspunktet har samme oppfatning av at de i grunnen er på feil sted. De ville egentlig ikke være her, og vi ville egentlig ikke ha dem her. Sier de noe annet, er de ikke flyktninger, men opportunister.
          Imperialismen er vår felles fiende, og den eneste farbare veien å gå er selvfølgelig å jobbe for å få slutt på den og krigene den innebærer. Man må kunne være klar på en slik forståelse av situasjonen uten å beskyldes for å være fordomsfull eller spesielt kritisk mot flyktninger/ medmennesker på individnivå når man tar konsekvensene av den. Det er denne forståelsen som må ligge til grunn for den faktiske politikken, og det vil være knyttet ubehag og etiske anfektelser til håndhevelsen og implementeringen så lenge det innebærer å være hard i klypa og holde norskegrensen ganske godt stengt.

          Jeg kan aldri tenke meg at den norske befolkningen skylder alle verdens nødlidende å ta dem inn her og gi dem et liv på norsk økonomisk nivå uansett hva flyktningelovverket og asylinstituttet måtte si på individnivå. Regnestykket går ikke opp. Det er selvfølgelig en vond konflikt i dette, men vi kan ikke velge å ikke velge.

          Men siden det er «våre», delvis demokratisk valgte politikere som står formelt ansvarlig for «vår» del av krigshelvetet, skylder vi utvilsomt krigenes ofre og deres og våre egne barn at vi ikke slutter å plage de ansvarlige, insistere på å stille dem til ansvar, og ikke glemme eller tilgi selv om det tilsynelatende foreløpig preller av på både individ- og systemnivå.
          Og ikke minst engasjere oss mer og organisere oss bedre i fremtiden, slik at vi ikke overlater banen til bare dem som er så altfor villige til å spille Tommyball.

          Imidlertid er ingen er tjent med at vi demonterer Norge mens vi venter på fornuftens tilbakekomst. Tror ikke det er lov heller.

          • PerM
            27. april 2016 klokka 10:26

            Jeg tviler ikke på at de mektigste spiller sjakk med folket som brikker. Men, det norske borgerskapet og deres talerør A, H, FRP mfl. går jo inn for en restriktiv flyktningepolitikk. Jeg tror derfor ikke at de oppfatta denne strømmen som ønskelig. At det kan være annerledes med borgerskapet i andre land kan så være.

            EØS-migrasjonen er derimot en styrt plan det internasjonalistiske borgerskapet i Europa for å knuse tariffavtalene og dermed fagbevegelsen og å skape et Europa som ligner USA.

          • AF
            27. april 2016 klokka 16:36

            Da er vi egentlig ganske enige.

            Det er ikke primært norske politikere som er pådrivere for noe som helst, og de ser vel egentlig ikke ut til å ha noen selvstendig utenriks- eller geopolitisk agenda i det hele tatt, utover å henge med i svingene og forsøke å profittere mest mulig på det de blir anmodet/ beordret til å være med på av sjefene sine i Brussel og Washington (eller var det Langley, Virginia?). Som igjen er i lomma på Wall Street. En lomme som for øvrig er stor nok til å romme et oljefond også.

            Foreløpig ser Norge ut til å få lov til å føre en restriktiv innvandrings-, asyl- og flyktningepolitikk. Det kan komme til å bli en grei test på våre politikeres faktiske bindinger og armslag om de klarer å fortsette med det, eller om direktivene kommer til å styre oss inn i folden av europeiske land som må ta det de blir tildelt uten å mukke.

            Når de snakker i litt lengre tidsperspektiv enn noen få måneder virker de ganske enige om at det vil komme nye store bølger av flyktninger, og at vi vil måtte ta vår andel. Konkrete tall kvier de seg for å gjette på, men de kjøper inn ferdige kvadratmetre og planlegger store omregulerings- og byggeprosjekter for å møte det fremtidige behovet.
            Så kan de jo bare si så mye de orker at de egentlig ønsker en fortsatt restriktiv linje, mens de toer sine hender, åpner portene og peker på EU. Til tross for at det hardnakket påstås fra offisielt hold at Norge ikke er medlem av EU, er vi uten tvil EU-mester i hurtigimplementering, så det pleier ikke å stå på den biten i hvert fall. Me fer sjå.

  3. SRR
    25. april 2016 klokka 16:34

    Det kan være verdt å nevne forslaget som ble nedstemt på Venstres landsmøte nylig; at forslaget i det hele tatt dukket opp i et av Norges mest «flykningevennlige» partier er ganske avslørende:
    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/Venstre-sa-nei-til-lav-flyktninglonn-8433481.html

    • PerM
      25. april 2016 klokka 17:42

      Ja, noe slikt bør aldri fremmes av Rødt. Norsk lønn i Norge må være et ufravikelig krav.

      Rødt bør heller ikke argumentere for at vi «høster frukter av flyktningene på sikt» eller at vi «taper» økonomisk for den delen. Jeg bagatelliserer ikke at mottak av flyktninger i noen grad kan medføre problemer, men Norge som stat må ta deler av konsekvensene av at vi har vært med på å ødelegge hele land.

      Ellers mener jeg det er grunn til å anta andre arbeidsmarkedsvirkninger av flyktninger enn av arbeidsinnvandring.

      Ellers er jeg enig med Halvor Fjermeros i at Stoltenberg/Støre ikke tilhører «venstresida». Jeg mener det bør tas et generaloppgjør med begrepet «venstresida» slik det brukes i dag, dessverre også i deler av Rødt. Jeg merker meg for øvrig at det er mest Sv og deler av Rødt som hele tiden snakker om «venstresida», Ap gjør det i mindre grad. Det å innlemme AP i «venstresida» usynliggjør partiene til venstre og tjener bare AP som jo er et borgerlig sentrumsparti som ikke har gjort noen forsøk på sosialistisk politikk på flere tiår og som i dag ikke har noen representanter som ikke ukritisk applauderer alt NATO gjør.

      • SRR
        26. april 2016 klokka 00:30

        Behandlingen av flyktningene er gjenstand for klassekamp. Vi må være på vakt mot forsøk på grov utnytting av mennesker i en sårbar situasjon; noe småborgerlige Venstre viser at ikke sitter så langt inne under den humanistiske, velmenende(?) overflaten. Det er de samme folka som ønsker et mer «fleksibelt» arbeidsliv, dvs. fagforeningsknusing, løsarbeidersamfunn og svekking av arbeidsmiljøloven. Altså kommer vi neppe til å se liknende krav fra Rødt. Det er også en formidabel oppgave å snu Norges imperialistiske politikk; ikke gjort over natta, for å si det forsiktig.

        Men «norsk lønn i Norge» er inntil videre en solid parole her, enig i det.

        • PerM
          26. april 2016 klokka 13:40

          SRR skriver:

          «Vi må være på vakt mot forsøk på grov utnytting av mennesker i en sårbar situasjon; noe småborgerlige Venstre viser at ikke sitter så langt inne under den humanistiske, velmenende(?) overflaten. Det er de samme folka som ønsker et mer «fleksibelt» arbeidsliv, dvs. fagforeningsknusing, løsarbeidersamfunn og svekking av arbeidsmiljøloven.»

          Dette er jeg helt enig i. Flyktningene må aldri kunne tilbys «lettere inngang» til arbeidslivet ved dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Og arbeidskjøperne prøver seg sjølsagt også på dette i «humanismens» navn. f.eks. har svensk NHO argumentert sterkt for at flyktningene kan brukes til å få lavere inngangslønn. Nå har riktignok Sverige tatt i mot relativt flere flyktninger enn Norge.

  4. Jan Hårstad
    25. april 2016 klokka 18:20

    Flyktningekrisa som et politisk våpen. Gammel mann orker ikke lese så uendelig lange artikler som Fjermeros serverer,men det forundrer meg at det ikke diskuteres om ikke Tyrkia-Saudi-Qatar,etc bygger denne invasjonen bevisst for å destablisere Europa og akselrere Islams inntog. Det er jo det som skjer. EU ligger på kne for Tyrkia.

    • 27. april 2016 klokka 11:47

      Det er bare vås at flyktningekrisa skulle være noe politisk våpen. Flyktningekrisa er et resultat av at imperialistmaktene ikke har klart å få til det regimeskiftet i Syria som de har jobba for i flere år. Kaos er ikke en villet politikk. Kaos er et resultat av en politikk som ikke har fungert helt slik det var tenkt. Tyrkia har vært en aktiv pådriver for krigen, men har samtidig tatt imot det store flertallet av flyktningene selv. Om Tyrkia virkelig ville destabilisere Vesten, hadde de selvsagt sluppet alle de snart tre millioner flyktningene rett gjennom landet, og EU hadde ikke hatt i underkant av en, men nær fire millioner syriske flyktninger å hanskes med.

      Tyrkia har definitivt onde hensikter i Syria, og det er dokumentert at tyrkisk etterretning samarbeider med al-Qaida. Men det er for å styrte Assad, ikke fordi al-Qaida er førsteønsket for Erdogan, men fordi de er best til å sloss. Målet er å etablere en alliert for Erdoganregimet/Saudi-Arabia og dermed indirekte for Israel, ikke islamisere Vesten, eller destabilisere Vesten, som er deres våpenleverandør og allierte. Forestillinga om at islamisering er målet, forutsetter at våre vestlige politikere, som ikke er muslimer, er med på denne planen. Det forutsettes da også at Israel er med på planen om å islamisere Vesten, siden også Israel støtter de i all hovedsak islamistiske opprørerne.

      Det er vås, vås og vås, og det er også farlig vås, fordi det impliserer at alle muslimer i Vesten er del av en femtekolonne, som konspirerer med toppolitikerne, og det er en ideologi som åpenlyst inspirerer til massadrap. Derfor burde også de som ellers måtte være motstandere av en human flyktningepolitikk i møte med krigens uhyrligheter, ta klart avstand fra den slags farlig sludder og vås.

      • PerM
        27. april 2016 klokka 12:55

        Jeg er enig med Torgeir her. Dette blir for drøyt, Jan Hårstad.

  5. 25. april 2016 klokka 19:59

    Quatars tidligere utenriksminister Hamad Bin Jassim Bin Jabr Al Thani har visstnok i et intervju med the Financial Times gjort det klart at det som har skjedd i Syria ikke er/var en «revolusjon», men snarere et «internasjonalt spill» hvor USA har gitt «grønt lys» til Saudi-Arabia og Qatar for å gripe inn i Syria interesser – skriver Al Masdar News.
    «Helt siden vi ble involvert i den syriske krisen, ble vi tildelt en ledende rolle, takket være saudiaraberne motvilje på det tidspunktet. Deretter skjedde det en endring uten at vi vite noe om dette hvor saudiaraberne tok over føringen. Det var ikke bra i det hele tatt » (sitat til en FT reporter – ikke verifisert).
    – Jeg finner ikke intervjuet hos Financial Times via søk (muligens ligger den på betalingsplattform), men i følge journalist Zen Andra vil en erstatning juridisk sett rettes mot Saudiarabia og Quatar for gjenoppbygging av landet. Dette vil ihvertfall bidra til å begrense flyktningproblemene – til noens ergrelse dessverre…
    https://www.almasdarnews.com/

  6. Erling Grape
    26. april 2016 klokka 03:20

    Jeg håper virkelig at denne artikkelen til Halvor Fjermeros blir tatt alvorlig i Rødt og diskutert på skikkelig vis.
    Få artikkelen inn i bladet Rødt! også!

  7. roger
    26. april 2016 klokka 07:06

    Nå vet ikke jeg så mye om Rødt, men denne artikkelen bekrefter mitt inntrykk av Rødt som et EKSTREMT naivt parti. For eksempel utsagnet om at Norge plikter å ta imot flyktninger på grunn av Norges krigspolitikk i land som Syria, Libya og Afghanistan. Her klarer man ikke å skille mellom norske politikere og norske arbeidere. Skal norske arbeidere lide fordi krigsgærne Jens og Jonas, Erna og Siv starter kriger i Langtvekkistan? Krigsgærne Jens og Jonas, Erna og Siv sitter trygt bak låste dører eller i pansrede biler og LER SEG SKAKKE over det naive norske folk som uten å mukke betaler prisen for de krigene som krigsgærne Jens og Jonas, Erna og Siv starter.

    Ellers synes jeg at «noen» (det blir antagelig ikke Rødt) bør ta et oppgjør med LO-ledelsen fordi de fører en politikk som er til stor skade for norske arbeidere. Rødt tror øyensynlig at parolen «Norsk lønn i Norge» kan opprettholdes samtidig som Norge tar imot titusenvis (eller hundretusenvis) av «flyktninger». DREAM ON. Dere i Rødt befinner dere på en annen planet, eller kanskje i en annen galakse, omtrent så langt fra virkeligheten som det går an å komme.

    • AF
      26. april 2016 klokka 16:57

      Ja, bare legg ned hele partiet. Ikke bare er det en skam for sin fane og sin stand, men det står der pinadø som en propp i ræva sammen med KK og SV. Den plassen de tar opp burde vært fylt med noe med puls og pust. Rødt er bare en avledningsmanøver, og KK duger knapt på dass.

  8. Jan Hårstad
    26. april 2016 klokka 15:55

    Det er helt feil å forstå det slik at Rødt har hatt en tydelig annen profil enn det som har vært utbredt i Klassekampen,nemlig at «opprørere» må støttes (på lederplass), samt tesen til Utvik/Moen om at vi her sto overfor «Spaniakjempere». Flere innlegg fra Rødt-ledere og Bergen Rødt kan dokumentere dette såfremt en graver i Klassekampen gjennom fem år.
    Som Fjermeros avslutter med: «Rødt burde være i spissen for et antiimperialistisk arbeiderparti» – naturligvis ønskelig,men hvor i all verden blir analysene av islamsk imperialisme av,altså den aktuelle samlingsparolen for abslutt alle Jihadistorganisasjoner: Kalifatet som dominerende verdenshegemon. Naturligvis er prosjektet maksimalt støttet av Qatar,SaudiArabia,Tyrkia,Kuwait,Pakistan etc. Tyrkia vedtar nå en islamsk konstitusjon.
    Temaet er ikke berørt i Fjermeros artikkel og heller ikke av andre som sokner til Rødt-miljø.

  9. PerM
    27. april 2016 klokka 09:39

    Halvor Fjermeros skriver:

    «Bortsett fra halv- og heltrotskister og liberalistiske Venstre-folk som aldri har hatt en tanke for arbeiderklasse og fagbevegelse, er det få nordmenn som forfekter et åpen-grense-standpunkt på ramme alvor. Det partiet som kanskje kommer nærmest en slik posisjon er SV.»

    Det er nok ikke riktig om SV. De har har i sitt program at de ønsker en regulert innvandring som sikrer norske lønns- og arbeidsvilkår. I Rødt er det derimot flere som vil ha vilkårsløse åpne grenser. Om de er i flertall eller ikke, vet jeg ikke.

  10. PerM
    27. april 2016 klokka 10:54

    Rødts landsmøtevedtatte politikk fra 2015 er imidlertid denne (ikke vilkårsløst åpne grenser):

    http://rødt.no/politikk/uttalelser/uttalelser-fra-r%C3%B8dts-landsm%C3%B8te-29-31-mai/#28

    Frp har derimot aldri ønsket noen regler for eller restriksjoner på EØS-migrasjonen. I så måte er de altså enige med noen av trotskistene.

  11. PerM
    27. april 2016 klokka 11:31

    For ordens skyld: Jeg har ikke sagt at alle i Rødt som vil ha vilkårsløst åpne grenser er trotskister.

  12. PerM
    27. april 2016 klokka 16:56

    Til AF: Vi er enige om at norske myndigheter følger USA og EU, men jeg vil ikke ha en restriktiv flyktningepolitikk, både fordi jeg støtter asylretten, og fordi det bare vil bidra til at Norge og Vesten fortsetter å krige, uten å bli påført kostnader som Torgeir skriver.

    EØS-innvandringa er en annen skål. Når kapitalen plutselig fikk innlemma landa i Øst fikk de nesten ubegrensa tilgang på lavtlønt arbeidskraft. Å bryte ned EU og EØS gagner arbeidere også i alle land som omfattes på lang sikt. Ingen er på lang sikt tjent med at tariffsystemet rakner i de landa det er best utbygd. Ingen andre enn det internasjonale borgerskapet.

    • AF
      27. april 2016 klokka 17:55

      Asylretten kan jeg vanskelig argumentere mot på prinsippielt grunnlag, og det er ei kattepine at den vanskelig kan ivaretas på en skikkelig måte i disse tider, når den typen problematikk asylinstituttet ble opprettet for å håndtere har vokst grundig ut av de proporsjoner som var reelle den gangen.

      Hvordan hjelper det mot norske politikeres underkastelse for Imperiets ønsker om praktisk bistand og folkerettslig medskyldighet i sine kriger at Norge evt. tar i mot fler flyktninger som avlat? Du bruker selv uttrykket «å bli påført kostnader», så vi er tydeligvis også enige om det regnestykket. Men i motsetning til Torgeir og deg, tror jeg dessverre ingenting på at våre politikere kommer til å være dem som først og fremst må ta denne kostnaden, det blir jo hvermansen igen, det. Og befolkningen kommer ikke til å øve noe merkbart press på myndighetene eller straffe regjeringen ved valg, for det er ingen å stemme på som ikke følger konsensus før evt. et mørkeblått, litt brunsvidd partialternativ dukker opp til høyre for FrP.

      Er vi villige til å ta sjansen på å drive det hele mot den situasjonen Torgeir beskriver i sitt første innlegg, der det faktisk blir for mange flyktninger og et stort problem, med vitende og vilje – for så å oppdage at norske politikere allikevel ikke makter å rive oss løs fra stormaktsspillet vi er bundet opp i? Er det i så fall en passende straff for oss å få demontert vår moderne velferdsstat, muligens for godt, fordi vi ikke er i posisjon til å stoppe våre politiker fra å begå nye overgrep og krigshandlinger på bestilling? Er alle nordmenn personlig ansvarlige for våre korrupte lederes fadeser og manglende moralske kompass i den grad at det er greit at vi tar straffen for dem? For meg høres det mer ut som om de banker opp syrerne med den ene hånda og nordmennene med den andre.

      Når det gjelder å bli påført kostnader er det som sagt deg (og forsåvidt også meg) som snakker om det, ikke Torgeir. Slik jeg leser ham, var det et hypotetisk scenario. Det stemmer godt overens med Torgeirs gjentatte påstander om at flyktningene egentlig er økonomisk lønnsomme selv om det er umoralsk å tenke på den måten. En innrømmelse av at det, i hvert fall rent hypotetisk, kan tenkes at det finnes en endelig grense for hvor mange det kan bli før det slutter å være en ren berikelse på alle måter, er faktisk helt nye toner fra den kanten.

      • AF
        27. april 2016 klokka 18:17

        Hvis ikke venstresiden snart forsøker å erobre litt eierskap til «nasjonalistisk og oss selv nok» på vegne av folket, blir jo ekstremhøyre stående mutters alene på den banehaldelen der spillet kommer til å foregå, stakkars. Kartet eller terrenget, valget er fritt. Evt. bytte ut folket, slik Brecht foreslo.

      • 28. april 2016 klokka 21:39

        Det omfanget av flyktninger som har kommet til Norge hittil, er det ingen grunn til å anta vil koste det norske samfunnet noe som helst på sikt, men borgerskapet har en veldig sterk interesse i å løgnaktig framstille det slik, og enkelte på «venstresida» er i denne sammenhengen borgerskapets nyttige idioter ved å promotere det samme inntrykket. Premissene for dette har jeg klarlagt her, og står ved hver bokstav:https://radikalportal.no/2015/11/23/trusselen-fra-falske-flyktningregnskaper/

        Det er selvsagt noe annet når det virkelig kommer en storstilt strøm av flyktninger som reelt overstrømmer landet, og legger massivt press på boliger, sosialtjenester og arbeidsmarked, slik det har skjedd i land som Libanon, et land med færre innbyggere enn Norge, som har mottatt mer enn en million flyktninger. Libanon er i motsetning til Norge helt uskyldig i borgerkrigen i Syria, og er dessuten langt fattigere og dårligere rusta for å kunne takle en slik massiv flyktningestrøm. Men er selvsagt korrekt at det er et hypotetisk scenario at politikerne i Vesten skulle reelt ta ansvar for egen politikk, ved faktisk å åpne grensene for krigsflyktninger som er skapt av Vestens krigspolitikk, slik at millionene av syriske flyktninger faktisk kom til Europa.

        • AF
          29. april 2016 klokka 16:46

          Hva som blir fasit mht. antall vet vi mer om i løpet av få år. Dersom vestlige politikere åpner grensene for krigsflyktninger skapt av vestens krigspolitikk (samt av andre og mer lokale forhold – vår «guilt-trip» er berettiget, men ikke uttrykk for den eneste årsaken), vil det uansett ikke være for å ta noe reelt ansvar for egen politikk, men som en pådyttet politikk fra den samme eliten/ de samme mafiøse bandittregimene som står bak krigene.

          Men det som virker sikkert, er at det vil bli mer av det samme. Nye, store grupper av flyktninger vil produseres.

          Jeg leste artikkelen din på Radikal Portal om igjen nå, og ser jo at du legger noen grunnpremisser for at dette skal gå veldig bra som jeg ikke deler. Det er de tingene du ikke sier, men som må ligge til grunn dersom det du faktisk sier skal være tilstrekkelig og henge på greip:

          Du ser ut til å mene at folk er folk, at integrering/ assimilering skjer av seg selv, og at hvis det ikke gjør det, er det alene vertslandets feil.

          Du ser også ut til å mene at folk naturlig bør og vil stå sammen klassevis under harde kår, til tross for at «klassebevissthet» tross behovet er et svinnende fenomen i vesten, og aldri har vært et fenomen mange andre steder.
          Dere har et stykke vei å gå i oppdragergjerningen før folk flest identifiserer seg mer med «klasse» enn med etnisitet, kultur og religion.

          Jeg ser jo at det hadde vært en fordel, ja kanskje helt avgjørende i kampen mot den globale imperialismen, dersom de underpriviligerte klasser hadde stått sammen som i den sosialistiske internasjonalen, men jeg mener også å se at dette er et fata morgana. Man skal være varsom med å generalisere, men jeg tror nok dessverre vår «husrasist» Arne Johan her i kommentarfeltet har mer rett enn dere i hva folk samles rundt i knipa. Det har med rent biologiske, evolusjonært selekterte egenskaper å gjøre. Les Bongard/ Røskafts «Det biologiske mennesket», dersom det er vanskelig å få hodet opp over kanten av den politiske (dritt)bøtta.

          Ren, klassisk regresjon fra en som pleide å ha hjertet på venstre side? Javisst, som en eremittkreps i et gammelt sneglehus. Den slags menneskelige reaksjoner ligger selvfølgelig milevis fra dine høyverdige idealer, men jeg ser av artikkelen din at også du lar følelsene overstyre intellektet. Sitat:

          «Så lenge vi ønsker å være mennesker fortsatt, er vi nødt til å ta vår del av ansvaret for å ta imot andre mennesker som er nødt til å flykte fra krigens grusomheter for å berge livet, uansett hva kostnaden måtte være.»

          Og da er det straks lettere å forstå hvordan du kan underspille de mulige problemene, for det du sier er jo at du uansett hvordan ting blir i praksis er villig til i siste instans å dø for noen abstrakte idealer, om de så (mot din formodning) forfordeler andre enn den arbeiderklassen du som akademiker ikke tilhører, men har bestemt deg for å mene at du står solidarisk med. Jeg tror jo du tar feil også på dette punktet, at du overvurderer dine egne tilbøyeligheter til martyrdom, men hva vet jeg …

          Selv prøver jeg å unngå sånt hyklersk tullball, og innrømmer glatt at skal jeg dø eller drepe for noe, skal det være i fysisk kamp for eget og mine aller nærmestes liv og helse. Jeg har da heller ikke noe stort behov for å fremstå som ubetinget snill og grei, jeg vet godt at jeg ikke er det. Mer oppriktig ville det være å si at i et skikkelig knipetak ville jeg nok spist deg opp, heller enn å tilby meg selv som middagsmat for deg.

          Jeg setter det på spissen her nå, men det er faktisk i ytterste konsekvens det du sier med «uansett hva kostnaden måtte være».

          Igjen, er det ingen grenser før døden for prinsippenes høyverdighet og mulige martyrdom?

          Og ikke minst: Kostnaden for hvem?

          Slå sammen disse to spørsmålene, og man får et tredje: Hvor mange får du med deg på et sånt prosjekt, og vil du evt. tvinge de som ikke er med frivillig for den gode saks skyld?

          Jeg minner om at den borgerlige regjeringens stramme innvandrings-, asyl- og flyktningepolitikk ser ut til å behage folket.

          Skal demokratiske prinsipper og beslutningsmåter evt. forkastes hvis de medfører avgjørelser man ikke er enig i?

          Er det greit for deg at vi tar en folkeavstemning om f.eks. åpen grense eller ikke i morgen?

          Kan det være at det er litt enklere å si at full åpning for alle krigsflyktningene egentlig er det eneste etisk forsvarlige, når man samtidig kan betrygge seg selv med at den regjeringen man heldigvis ikke selv har valgt, uansett ikke ville finne på å gjennomføre noe sånt før den evt. blir pålagt det av større krefter?

          Og helt til slutt:

          «Enkelte på «venstresida» er i denne sammenhengen borgerskapets nyttige idioter»

          Jeg er usikker på om jeg faktisk er adressaten her, men i så fall: Takker for den, men streng talt er vel ingen av oss særlig nyttige, i hvert fall ikke du. Og ingen av oss er noen idiot heller, i hvert fall ikke jeg.

          Jeg håper ikke du har tenkt at vi skal begynne med mye negative personkarakteristikker oss i mellom her i kommentarfeltet, for det kan fort bli styggere/ morsommere enn du noensinne trodde mulig. Jeg har som sagt ikke store behovet for å fremstå som snill og grei. Ikke er jeg «venstresida» heller, i betydningen sosialist/ kommunist. Jeg var en gang anarkist/ anarko-syndikalist om noe, og pleide å brenne alle autoriteter i en rusten ovn i bakgården hver kveld. Til tross for økonomiske misérer og et materielt liv på nedre halvdel av den norske skalaen, har jeg aldri tenkt på meg selv som underklasse eller taper heller, og bare sånn måtelig som en arbeider, selv med grove arbeidsklær og dritt under neglene. Jeg er den fødte aristokrat, og tåler derfor godt å stå på utsiden av kategoriene og klassene, og nå er jeg i tillegg blitt en fullstendig desillusjonert, verdikonservativ grinebiter som knapt synes særlig mye av verden er verdt å redde fra seg selv i det hele tatt.

          Steigan.no er som et passende soundtrack eller noteapparat til sivilisasjonens død for meg, og det må være et utslag av morbid humor at jeg liker å besøke dette nettstedet fremfor å kun drukne meg i dekadent livsbejaelse på sammenbruddet og konjakkglassets rand.

          Dersom min kyniske pessimisme kan virke litt demoraliserende på andre lesere også, er det bra. All motstandskamp må ha utgangspunkt i en realistisk virkelighetsforståelse. Det er nok av folk også her som eksplisitt insisterer på å være naive optimister, noe som er komplett umulig for meg, og det standpunktet trenger faktisk også litt motstand for ikke å bli en tafatt parodi på seg selv.

          Verden er heller ikke svart/ hvit; jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg i en annen diskusjon med folk langt ute på høyresiden og kanskje med en mer genuin rasisme innabords, ville være tilbøyelig til å argumentere noe mer i likhet med deg. FrP’ere har en tendens til å trigge det mest naive og idealistiske i meg. Jeg håper virkelig at det bare er en stråmann for min snobbethet og min intellektuelle forfengelighet som så gjerne vil ta avstand fra det anti-intellektuelle og lavkulturelle ved FrP.

          • 29. april 2016 klokka 17:27

            Det finns ingen empirisk støtte for tesen om at folk mer naturlig søker sammen på grunnlag av en konstruert forestilling om genetisk/etnisk fellesskap, enn basert på et reelt økonomisk interessefellesskap basert på klasse. Forestillinga om noe slikt som en nasjon, i forståelsen av et genetisk/etnisk fellesskap, er relativt ny. Den oppsto på 1800-tallet. Derimot er elitenes konstruksjoner av innbilte felleskap i vertikal retning eldre enn dette, men da enten basert på religion eller rein lojalitet til person – klientrelasjoner. Horisontal klassemobilisering finner vi derimot eksempler på fra historien fra lenge før noen hadde begrepet klasse og klassekamp å plassere på fenomenet. Elitene har alltid vært mest engestlige for slike konfrontasjoner, og bruken av vertikale identitetskoblinger, enten det er etnisitet eller «rase» (altså feilaktige forestillinger om genetisk slektskap og avstand mellom mennesker, basert på overflatiske trekk, primært hudfarge, feilaktige fordi hudfarge viser svak korrelasjon med andre, og viktigere genetiske skiller) har alltid vært et redskap for å opprettholde elitens makt. Siden venstresidas historiske prosjekt alltid har vært likhet, vil den som bidrar til å spre elitens ideologi om at skillene følger andre mønstre enn de økonomiske interessemotsetningene som følger ulikheten, alltid tilhøre høyresida, enten dette er erkjent av vedkommende selv eller ikke.

          • 29. april 2016 klokka 18:03

            «Mer oppriktig ville det være å si at i et skikkelig knipetak ville jeg nok spist deg opp, heller enn å tilby meg selv som middagsmat for deg. Jeg setter det på spissen her nå, men det er faktisk i ytterste konsekvens det du sier med «uansett hva kostnaden måtte være».

            Igjen, er det ingen grenser før døden for prinsippenes høyverdighet og mulige martyrdom?

            Og ikke minst: Kostnaden for hvem?»

            OM alle krigsflyktninger fra Syria slapp inn i Vesten, ville betraktelige økte kostnader ved mottaket bli nødt til å bli tatt fra økte skatter fra eliten. Eliten ville selvsagt prøve å velte byrde over på arbeiderklassen gjennom velferdskutt i stedet, men det er bare mulig om arbeiderklassen aksepterer premisset om at dette er greit. Uansett hva omstendighetene måtte være, vil eliten uansett forsøke å kutte velferden for arbeiderklassen, og det eneste som hindrer dem fra å gjøre det i større grad enn nå, er frykten for at arbeiderklassen ikke vil akseptere det, og at de kan miste mer. Økte utgifter er derfor ikke relevant for om velferden kan kuttes eller ikke, med mindre altså arbeiderklassen aksepterer premisset om at velferden må kuttes på grunn av flyktningemottaket eller andre «ekstraordinære omstendigheter», uansett hva dette måtte være. Dette er det venstresidas oppgave å mobilisere mot.

            Det som samtidig er viktig, er at venstresida helt konsekvent, uten kompromisser og mellomløsninger, bygger den klassesolidariteten på tvers av landegrensene som er nødvendig for å kunne ta det endelige oppgjøret med borgerskapet, som betyr å frata dem absolutt alt de eier og har. Det betyr at alle arbeidere er nøyaktig like mye verdt, og det å stenge grensene for krigsflyktninger er teoretisk umulig å kombinere med et slikt grunnprinsipp. Er det «høyverdig»? Ja, det vil jeg si. Er det «martyrdom»? Nei, tvert imot. Uten at vi fratar borgerskapet absolutt all makt og absolutt hver eneste lille krone de eier i et totalt oppgjør, kan vi ikke få slutt på global oppvarming og ikke slutt på faren for atomkrig. «Martyrdøden» er det vi vil lide om vi IKKE tar dette totale, revolusjonære, oppgjøret med borgerskapet, noe som BARE er mulig ved å bygge ned alle former for nasjonalsjåvinisme og bygge opp ideologisk den motsetning som også har et økonomisk fundament som eksisterer uavhengig av ideologi, nemlig klassemotsetningene, på tvers av alle grenser, etnisiteter og andre konstruerte vertikale skiller.

            Vi skal derfor alltid ta et fullstendig og drepende oppgjør med enhver tendens til å ville favorisere «egen» etnistitet/nasjonalitet, både fordi det er det motsatte av «høyverdig», nemlig uverdig, OG fordi det er eneste mulige måte å på sikt unngå «martyrdøden», som er garantert om borgerskapet får fortsette å vanstyre planeten.

            Venstresida skal ikke, og kan ikke, ha makt samtidig som borgerskapet beholder makta. Vårt krav om at krigsflyktningene skal slippe inn, kommer ikke til å bli innfridd så lenge borgerskapet har makta. Når vi får makta, kan vi slippe krigsflyktningene inn, men det vil ikke være nødvendig, for da vil vi samtidig bruke makta til å avslutte krigen og utjevne de globale forskjellene. På den måten vil politikken for helt åpne grenser reelt bli kombinert med dramatisk reduksjon i global migrasjon.

            Det som er vårt mål er altså ikke mest mulig migrasjon men heller det motsatte. Men vi skal ikke på noe vis bidra til at mindre migrasjon skjer parallelt med at kapitalistene beholder makta, og årsakene til at klassefrender fra andre land drives på flukt også opprettholdes. Vårt budskap må være at den eneste løsninga på absolutt alle problemene vi står overfor, global oppvarming, krig og migrasjon, er å frata borgerskapet all makt, og innføre en sosialistisk verdensøkonomi. All retorikk som søker «realistiske» løsninger på slike problemer som kan gjennomføres med kapitalistene som fortsatt herskende klasse, er løsninger som øker motsetningene mellom arbeidere, og dermed løsninger som både skaper falske illusjoner og svekker klassesolidariteten og som dermed bidrar til å fjerne oss fra å realisere den eneste realistiske løsninga på alle problemene.

          • AF
            29. april 2016 klokka 18:50

            Jada, venstresidens historiske prosjekt er likhet. Om den så må konstrueres. Skal vi komme videre, må nok forestillingen om politisk venstre versus høyre erstattes av en bedre modell. Steigan har for øvrig grundig gjort rede for dette under begrepet «konsensuspartiet».

            Du kan ikke seriøst mene at den eneste grunnen til at ikke arbeidere fra alle land, i Norge, øyeblikkelig søker sammen i solidarisk klassekamp mot felles klassefiende, er at de/ vi er ofre for splitt-og-hersk og av makten arrangert segregasjon?

            Selvfølgelig er det mye mer enn «rase» og hudfarge som utgjør de markørene folk bruker til identifikasjon. Det er først og fremst kulturelle og andre religiøse faktorer. Det er av historiske årsaker her stor korrelasjon med «rase», men selvfølgelig ingen absolutt kausualitet.

            Du påstår at «det finns ingen empirisk støtte for tesen om at folk mer naturlig søker sammen på grunnlag av en konstruert forestilling om genetisk/etnisk fellesskap, enn basert på et reelt økonomisk interessefellesskap basert på klasse.» Her får du en liten bit empiri: Mange nye landsmenn vil heller leve som arbeidsledig og fattig og dårlig integrert sammen med sine gamle landsmenn på Oslos østkant, enn som en del av et solidarisk, hvitt-dominert arbeiderfellesskap i en industribygd på vestlandet, langt fra kebab og curry. Og jeg skjønner dem faktisk veldig godt, og har ikke tenkt å bruke det mot noen at det er sånn. Det har å gjøre med inngruppefølelser. Men skal vi unngå at dette utnyttes til ytterligere splitt-og-hersk fra den internasjonale kapitalismens side, må vi vite hvor vi nærmest automatisk står samlet, og på hvilke områder dette er ønsketenkning. Det er ikke så mange som deler din uforbeholdne tro på absolutt likhet, og i hvert fall ikke blant folk med visse former for kulturell og religiøs ballast som pr. definisjon deler inn mennesker etter helt andre linjer enn arbeider/ kapitalist. Det er nettopp fordi det du kaller vertikale identitetskoblinger springer ut av dype, biologiske, og dessuten sterke kulturelle sammenhenger, at de er så lett for makten å bruke/ forsterke til egen fordel. Selvfølgelig er de mest redd for en bred, horisontal mobilisering, men det er heller ikke her kun maktens forebyggende innsats som er bremsen i systemet, og en slik mobilisering ser uansett ut til å være lenger unna nå enn på en god stund. Den eneste globale bevegelsen jeg kan skimte er den overnasjonale styringen jeg frykter mer enn det meste, og den blir vi ofre for alle sammen, svart som hvit, arbeider-, middel- og overklassen med. De eneste som vil sko seg på den er den bittelille eliten som trekker i alle trådene for å få det sånn.

            Du er brilliant på teori, Torgeir. Og jeg skulle i grunnen ønske at du hadde rett hele veien. Og at du konkluderer med at jeg «egentlig» tilhører høyresiden selv om det ikke er erkjent av vedkommende selv (meg), kan jeg leve godt med. Det spiller faktisk ingen rolle hva du mener, eller om du for alvor tror at alt ved høyresiden er ren ondskap og alt ved venstresiden er ren godhet. Jeg tror som sagt ikke på det skillet som et praktisk redskap i dag.

          • AF
            29. april 2016 klokka 19:11

            Ok, da er vi der igjen, ja. Ta fra borgerskapet alt de eier og har. Innføre en sosialistisk verdensøkonomi. Gamle dogmer som burde ha vist sin ubrukelighet i virkelighetens verden, selv om det sikkert ser flott ut på papiret.

            At de med aller mest idealisme og optimisme tror at det er dette vi faktisk skal, at dette er mulig, viser bare hvorfor jeg mener det ikke er mulig å beholde troen. Det er ikke sånn at det bare er visse problemtilfeller som korrumperes av makt, og at disse ved en skjebnens eller historiens tilskikkelse har havnet på maktens tinde.

            Når du er villig til å fronte såpass ambisiøse planer som en global, sosialistisk verdensøkonomi har du i mine øyne flagget en vilje til makt, og i siste instans vold, som er de nåværende makthaverne verdig. Vet du hvor stor og mangfoldig verden er, egentlig?

            Selv har jeg ingen forslag til løsning, for jeg er enig i at det gamle må vekk for å gi plass til noe nytt. Men jeg tror ikke det er mulig, og jeg tror ikke vi har noe virkelig «nytt» å erstatte det med, bare nye aktører i de gamle rollene. Folk lærer fort når de får litt makt, vet du.

          • kong.Darius
            2. mai 2016 klokka 19:29

            AF: Jeg fatter ikke at du gidder, men jeg beundrer din standhaftighet. Jeg må innrømme at om jeg hadde orket så hadde jeg skrevet det samme selv, desillusjonert som jeg har blitt. Din «kyniske pessimisme» er det faktisk bra for meg å lese om da jeg vet at jeg ikke er alene i verden å tenke sånn! Takk igjen for velskrevne og meget lesverdige kommentarer, de er en fornøyelse å lese i en ellers nokså formløs masse av bokstaver på en skjerm.

          • AF
            4. mai 2016 klokka 13:16

            Tusen takk for hyggelig støtte, Darius. Jeg hadde sikkert ikke giddet jeg heller, om jeg ikke hadde fått et visst kick av det selv. At det preller av på Babylon som kognitiv dissonans på en stein er jeg såre klar over, men det skal jo være sunt å få det ut, som det heter. 😉

            Også er jeg ofte lei av at det bare er de slemme som skal få lov å snakke om virkeligheten, enda den jo har en lei tendens til å bli med videre som nissen på lasset og vel så det. Jeg tror kanskje det er enklere å klare å opprettholde et ryddig forhold til egne motiver og pådriv i diskusjoner av ideologisk og eksistensiell karakter for den som ikke har investert så mye av seg selv og sin kapasitet i noe begrenset (parti)politisk eller personlig prosjekt gjennom lang tid på forhånd.
            Og det skal heller ikke underslås at det kan ha sine fordeler å skrive under pseudonym, da dette selvfølgelig gir en frihet i dansen til å tråkke på alle de ømme tær man ellers ikke ville klart å forholde seg til uten en viss smidighet.

            Og selv er jeg faktisk både villig og klar til å være med Sisyfos og rulle den der drittsteinen opp igjen mot alle odds, jeg har intet bedre forslag, men jeg orker ikke å høre på eventyr mens vi gjør det, det er bare det.

            Jeg kjenner i hver fiber av meg selv at Terje Bongard har rett når han minner oss om at vi alle nedstammer fra dem som sier at det sikkert «snart kommer til å skye over igjen».

  13. PerM
    29. april 2016 klokka 19:45

    Torgeir:

    Noen litt overordna spørsmål:

    1. Mener du revolusjon ikke kan skje i land for land? Sagt på en annen måte: Mener du det må være revolusjon i hele verden samtidig?
    Da er du i så fall helt på SWP/IS-linja. Jeg mener dette er urealistisk. Et opprør må nødvendigvis starte et sted. At det er en fordel at revolusjonen for å bli levedyktig sprer seg til andre land er en annen sak. Og at målet er verdenskommunisme og dermed bortfall av stater er vi nok ikke uenige i. Det kommer imidlertid til å komme en lang periode før dette skjer.

    2. Hvis du mener at revolusjoner kan skje i enkeltland? Er det da realistisk med helt åpne grenser mot resten av omverdenen? Det første landet/ de første landa vil jo bli møtt med angrep fra en fiendtlig omverden. En sosialistisk revolusjon må være forberedt på å forsvare seg med de midler som er nødvendige mot indre og ytre fiender. Etter mitt syn er da grensekontroll nødvendig i den sosialistiske fasen. Er du uenig i dette?

    3. Kan du vise til et sosialistisk land i historia med helt åpne grenser?

    4. Tror du ikke at nasjonalstaten er bedre å jobba innenfor for arbeiderbevegelsen enn en europeisk superstat?

    5. Er du mot nasjonal sjølråderett?

  14. PerM
    29. april 2016 klokka 20:07

    AF:

    Debatten mellom deg og Torgeir berører mange problemstillinger.

    Jeg er enig med Pål Steigans analyse av kartellpartiet og at begrepene venstreside og høyreside i dag er uhensiktsmessige. Bare det totalt absurde med at noen kaller AP for venstreside illustrerer hvor håpløse disse begrepene er.

    Jeg mener også kapitalismen må avvikles. Jeg er for kommunisme i verdensmålestokk, men mener revolusjon må skje i enkelte land først. Og jeg tror ikke det kommer til å skje fredelig selv om jeg ønsker det. Siden jeg ikke er pasifist støtter jeg folks rett til væpna sjølforsvar. Men, uproblematisk er dette ikke. Vi kommer til å ha en lang sosialistisk overgangsperiode.

    Selv om slike ideer i dag står svakere enn noen gang i historia slutter jeg ikke å tro på dem.

    Jeg tror ikke at massemigrasjon bidrar til å fremme opprør, men heller at det konsoliderer de gamle makthavernes makt i landa de reiser fra. Men, flyktninger vil det alltid være så lenge det er kriger og nød. Asylretten må vernes.

    Hadde man ikke hatt utvandringa til USA tror jeg det hadde skjedd sosialistiske revolusjoner i flere europeiske land, men dette blir for så vidt litt kontrafaktisk.

  15. PerM
    29. april 2016 klokka 20:25

    Torgeir:

    Hva er nasjonalisme?

    Fire EU-dommer (minst) har vært retta mot land der fagbevegelsen har vesentlig innflytelse.

    1. Laval-dommen retta seg mot det latviske selskapet Laval, med latviske bygningsarbeidere. De fikk et anbud i Vaxholm på en skole utenfor Stockholm i 2004. Det svenske forbundet Byggnads krevde tarifflønn etter svensk kollektivavtalesystem, noe som ikke ble godtatt av Laval. Etter svensk mønster, gjennomførte Byggnads en boikott og blokade sammen med 7 andre svenske forbund. Saken var oppe i svensk arbeidsrett og boikotten ble erkjent lovlig. EU-domstolen dømte boikotten ulovlig og i strid med EU-traktaten om fri flyt av tjenester og den frie etableringsrett. Er det nasjonalisme at svensk fagbevegelse gikk inn for boikott og blokade?
    2. Viking Line-dommen retta seg mot Finsk Sjømannsforbunds streik mot at Viking Line skulle sparke alle finske sjøfolk for å erstatte dem med billig estisk arbeidskraft. Er det å betrakte som finsk nasjonalisme å forhindre erstatning av finske sjøfolk ?
    3. Ruffert-dommen kom etter initiativ fra EU-kommisjonen. Et firma med billige polske bygningsarbeidere fikk et offentlig oppdrag i delstaten Nieder-Sachsen, som krevde at det skulle være tyske lønninger på offentlig oppdrag i tråd med ILO94 (som Tyskland ikke har ratifisert). Er det nasjonalisme å gå mot dommen?
    4. Luxemburg-dommen dømte Luxemburg fordi de krevde heltid i arbeidskontrakter og nasjonal lønn som forhindret firmaer med polske arbeidere med lav lønn å få oppdrag. Er å gå mot dette nasjonalisme?

    Hvis du mener dette er nasjonalisme er du etter mitt syn på ville veier. Fagbevegelsen må kjempe innafor det enkelte landet. Det er den arenaen som finnes i dag.

Legg inn en kommentar