Emmanuel Macron: Sveklingautokraten som ble brakt til makten av amerikansk innblanding

0

Gilbert Doctorow.

Gårsdagens utgave av «Highlights» på iranske Press TV, fokuserte på de pågående politiske og gatekampene i Frankrike grunnet president Emmanuel Macrons bruk av artikkel 49.3 i den franske grunnloven for å vedta en svært omstridt lov som reformerer pensjonsalderen uten å legge den til avstemning i underhuset til lovgiver.

Mitt medpanelmedlem, Moustafa Traori, en akademisk og politisk kommentator i Paris, ga en kortfattet forklaring på hvordan presidentsystemet fungerer i Frankrike og hvorfor, mest sannsynlig, alle til syvende sist vil gå tilbake til jobbene sine uten at det er noen store endringer i det politiske liv. Han fortsatte med å drøfte hvor synd det var at franske velgere ignorerte alternative kandidater til Macron på venstresiden ved forrige valg. Hadde de valgt kandidaten Jean-Luc Mélenchon i stedet for Macron, ville de vært spart for den nåværende konflikten.

Jeg er glad for at verten vår tillot meg å ta opp til drøfting hvorfor og hvordan Macron kom til makten i den bredere konteksten som jeg først satte opp for fire år siden: nemlig at det i løpet av det siste tiåret, eller mer, har funnet sted massiv amerikansk innblanding i de franske presidentkampanjene, noe som har sørget for å sikre CIAs valg for jobben til makten i Paris, ved å eliminere de dyktigste kandidatene fra kappløpet.

YouTube player

Jeg henviser leserne til et essay med tittelen «Emmanuel Macrons tale til kongressens fellesmøte, 25. april 2018» i min samling A Belgian Perspective on International Affairs (2019). Den avsluttende delen av det lange essayet, som omhandler «Hvordan Macron kom til makten: USAs innblanding i fransk politikk», tar historien tilbake til det franske presidentvalget i 2012, da USAs etterretningsbyråer effektivt slo ut av kappløpet den ledende kandidaten til Frankrikes sosialistparti, Dominique Strauss-Kahn, som ble etterfulgt som fanebærer av ikke-vesenet, dustemikkelen, François Hollande. Som vi vet vant Hollande presidentskapet og overså Frankrikes ustoppelige tilbakegang som europeisk og verdensmakt. Hans embedsperiode var en tid med økonomisk stagnasjon og et svakt Frankrike som forsiktig fulgte etter i fotsporene til den mer dynamiske Angela Merkel.

Fra perspektivet til dagens internasjonale sak nummer én, krigen i Ukraina, og hvordan Minsk-avtalene ble forrådt nettopp av underskriverne Merkel og Hollande, bør det nevnes at den «dynamiske» Merkel selv var gjenstand for personlig kontroll fra Washington. Det fantes mulighet for utpressing av henne på grunn av indiskresjoner i hennes personlige telefonsamtaler som CIA lyttet på, og spesielt på grunn av hennes seksuelle legning, som det var pirrende spekulasjoner om på den tiden.

Hvordan Strauss-Kahn ble fjernet, vet vi alle. Han ble arrestert på et hotell i New York, siktet for voldtektsforsøk mot en stuepike. Det kan være liten tvil om at dette var en godt forberedt sak om en politisk motivert snare. De uhyggelige detaljene i denne eskapaden dukket umiddelbart opp i de amerikanske og globale mediene, sammen med ynkelige bilder av Strauss-Kahn, i håndjern, som ble stilt for retten i en domstol i New York. Dette avsluttet absolutt hans politiske karriere.

Og hvorfor ble Strauss-Kahn fjernet? Årsakene var å finne i det offentlige rom på den tiden. I sin utøvelse av sin daværende stilling som administrerende direktør for Det internasjonale pengefondet som opererer fra kontorer i Washington, D.C., var Strauss-Kahn kjent for sine anti-amerikanske synspunkter og spesielt for sin påvirkning for å avskaffe den amerikanske dollaren som den globale reservevalutaen til fordel for en abstraksjon som ikke er knyttet til ett land, the Special Drawing Rights. Jeg legger til, i parentes, at for øyeblikket ser spørsmålet om å avverge de-dollarisering ved å fjerne Strauss-Kahn fra internasjonal politikk i 2011-2012 eiendommelig ut, gitt måten Washington selv har gjort mer enn noen noen gang kunne forestille seg for å detronisere dollaren med sin egen enestående handling, frysing av Russlands statsreserver på innskudd i USA i fjor vår, innenfor rammen av Ukrainas krigsrelaterte sanksjoner.

Nå, for å gå tilbake til Mr. Macron. Valget hans ble muliggjort da amerikanske etterretningsbyråer grep inn i det franske presidentvalget 2016-2017. På den tiden hadde republikanerne, sentrumspartiet til Nicolas Sarcozy, den 20. november 2016 stemt i et primærvalg for å fremme François Fillon, Sarkozys statsminister fra 2007-2012 som sin kandidat. Fillon var erfaren, kompetent og en selverklært økonomisk reformator. Sånn sett var han en sterk kandidat til å gå opp mot Marine Le Pen, kandidaten til ytre høyre, en Putin-sympatisør og motstander av NATO, som Washington avskyr.

Les: Finansteamet bak Macron

Dessverre for ham var Fillon heller ikke likt på den andre siden av Atlanterhavet, hvor han var kjent som en «venn» av Vladimir Putin. På sidelinjen av St Petersburg International Economic Forum i juni 2015, hadde Fillon dukket opp på TV og talte for justering med Russland og hadde offentlig motarbeidet de amerikanske sanksjonene mot Russland som fulgte av Magnitsky-loven fra 2012. Valg av ham, som et valg av den ledende kandidat fra høyre, Marine Le Pen, ville komme til å skape en transatlantisk duo som ville ha jobbet mot den eksisterende strategiske retningen for USAs politikk, som skulle legge ut agn til den russiske bjørnen.

Det kom derfor ikke som noen overraskelse for de av oss som hadde forståelse for metodene og midlene til amerikanske etterretningsoperatører at Fillons kandidatur ble avsporet bare uker før den første runden av presidentvalget da han ble siktet for underslag midt i påstandene om at han hadde lagt sitt kone på den offentlige lønnslisten for lite eller intet arbeid.

Med Fillon offentlig miskreditert, gikk anti-Le Pen-fakkelen videre til dark horse-kandidaten Emmanuel Macron, som kjørte på en anti-korrupsjonsplattform som på sin egen måte var «populistisk», dog trygt vennliginnstilt mot den eksisterende verdensorden. Resten, som de sier, er historie.

Til slutt noterer jeg meg at spørsmålene som de amerikanske byråene senere kan bruke til utpressing av Macron for å holde ham på linje når han tok makten, diskuteres grundig i min nevnte artikkel.


Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Gilbert Doctorow:

Emmanuel Macron: the weakling autocrat brought to power by American meddling

Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.


Les på steigan.no om Macron

Forrige artikkelHva skjer egentlig i kampene rundt Bakhmut?
Neste artikkelKrigsdagbok del 49 – 10. til 17. februar 2023
Gilbert Doctorow
Gilbert Doctorow er en uavhengig politisk analytiker med base i Brussel. Han valgte denne tredje karrieren som "offentlig intellektuell" etter å ha avsluttet en 25-årig karriere som konsernsjef og ekstern konsulent for multinasjonale selskaper som driver virksomhet i Russland og Øst-Europa, som kulminerte i stillingen som administrerende direktør i Russland i årene 1995-2000. Han har publisert sine memoarer fra sine 25 år med virksomhet i og rundt Sovjetunionen/Russland, 1975 - 2000. Memoirs of a Russianist, bind I: Fra grunnen ble utgitt 10. november 2020. Bind II: Russland i Roaring 1990s ble utgitt i februar 2021.