Yin og Yang

0

Av Julie Foss.

Julie Foss.

Hva betyr det å være sterk? Er jeg sterk hvis jeg gråter? Burde jeg ikke ha grått …? Ser de meg som skjør, da? Ustabil. For det er jeg ikke. Det er jeg ikke. Og omstendighetene tatt i betraktning … tiden vi lever i … tatt i betraktning, så er det nærmest et under. Et mirakel. Eller kanskje ikke det er noe mirakel. Kanskje det er sånn jeg er. Slik jeg er skapt. Så kanskje jeg ikke burde gråte. Så de får ideer. Jeg vet jo hvordan de tenker. Hvordan det er. Med dem. De høylytte. Trollete. De stille, med øredøvende blikk, -og tanker. De som forveksler følelser med svakhet. Men, så merker jeg. At om jeg gråter, så blir jeg sterkere. Klumpen går bort. Halsen blir fin. Og jeg blir styrket. Så rart. Er det det tårene er for? En utdrivelse, av det vonde? Og de skal ikke få endre meg. Deres oppfatning av meg, skal ikke endre meg. Dessuten står jeg trygt i meg selv. Takk, for at jeg står trygt i meg selv! Takk, kjære skaperverk, for styrken, utholdenheten og tryggheten. Jeg har aldri hatt behov for å skjule følelsene mine. Jeg har ikke ønsket det, heller. Jeg er følelser. Men det er ingen svakhet. Tvert imot, gjør det meg bedre rustet. Skjerpet. Klar. Og sterk. Jeg er følelser. Handlinger. Og ord. Jeg er Yin og Yang.

Der var hun igjen. Hun, jeg hadde passert noen sekunder før. Idet jeg manøvrerte den store bilen rundt den lille svingen, i boligfeltet vårt. Da hadde blikkene våre møttes, – og nå møttes de igjen. Jeg kunne se leppene hennes bevege seg, men alt jeg hørte var Skunk Anansie inni øret, så jeg rev ut earpodsene og unnskyldte meg.

«Oi, beklager! Det var visst litt høy musikk …». Så lo jeg litt.

«Er du Julie …?» spurte hun forsiktig og smilte til meg.

«Eh, ja. Ja. Det er meg».

«Jeg ville bare si at jeg leser tekstene dine … og jeg setter så pris på dem. Jeg har gått forbi her noen ganger, for å se om jeg så deg, så jeg kunne si det. Men så har jeg aldri sett deg …».

«Men så fint at vi så hverandre nå, da» sa jeg og smilte til henne. Og fortalte at jeg var mye inne og skrev, -og leste. Og på sett og vis hadde hjemme-kontor. At det gikk i ett, men at jeg elsket de gangene jeg kom meg ut på noen ærender, slik som nå. Som jo var sant, men som jeg nok også sa for at hun ikke skulle tro at jeg var en gærning, som bare satt inne.

«Og du … jeg må bare få si … at du sa det, akkurat i dag, var veldig koselig. Veldig, veldig koselig. Det var nesten litt rart. Du vet. Det er jo ikke alle som liker det jeg skriver … og mener. Og man hører gjerne ekstra mye fra dem. Og akkurat i dag … Vel. Så har jeg fått kjørt meg litt … ekstra».

Jeg vurderte om jeg skulle fortelle henne at jeg hadde fått mental juling noen timer før. Om jeg skulle fortelle hva som hadde skjedd. Om det at mine nærmeste kanskje var dem som kjørte meg aller hardest. Hvilke ord som var blitt tatt i bruk av vedkommende. Hvordan jeg måtte ha forståelse. At det var meg, det var noe galt med. Det ble ikke sagt eksplisitt, men det var heller ikke til å misforstå. Sammenlikningene … Som ikke var til å fatte. Hvordan det var greit å ha sine egne meninger, i utgangspunktet, men at akkurat disse meningene mine var … Akkurat disse … var problematiske. Det måtte jeg da forstå. Så gråt. Når det strengt tatt var jeg som burde få gråte. Eller hva? Hadde jeg lyst til å spørre henne. Den fremmede damen. Eller hva? Det var vel jeg som burde få gråte? Men at jeg visste at jeg, faktisk, ikke kunne gråte lenger. Vise meg såret. Sår. Og i gråt. Det var et privilegium jeg ikke lenger hadde. Spesielt i en situasjon som nå. Da ville jeg bli oppfattet som ustabil, -og jeg hadde ikke råd til å bli oppfattet som ustabil. I tillegg til alt det andre. Jeg visste godt hvordan det var. At de fleste var ute etter å ta meg. Ta meg på noe. Ha noe på meg («Hun er ustabil …! Vi visste det! Hun er ustabil!»). Enda de aldri hadde syntes jeg var ustabil, før. Men nå var alt endret, plutselig. Og jeg måtte vokte hvert ett skritt jeg tok. Hvordan jeg fremstod. Hva jeg sa.

Jeg fikk stagget behovet for å kaste meg i armene til den fremmede damen og takket henne isteden; «Tusen takk hvert fall, for veldig fine ord. Det betydde mye. Så tusen takk, igjen! Og så skal jammen meg jeg, om jeg går forbi deg en gang, og ser deg, si noe fint til deg også!». Utsagnet kom litt overraskende på oss begge, tror jeg, så jeg lo litt, – men det beskrev nettopp følelsen jeg hadde. Om ønsket om gjengjeldelse. En eller annen gang.

Etter at vi hadde tatt farvel med hverandre, plukket jeg opp matposene fra snøen og ruslet inn. Tok av meg skoene, hang opp dunkåpen, grep etter dørhåndtaket som ville føre meg videre inn i huset, og hvor jeg hørte ungene lo, -men opplevde at jeg ble overmannet. Så i stedet falt jeg på kne, der inne i entreen, og gråt. Først stille gråt. Men så. Ikke så stille gråt. Men aldri så høyt at ungene kunne høre meg. Jeg fordrev. Bearbeidet. Og takket. Takket for at denne damen ble sendt til meg, akkurat da. Det føltes ikke helt som et tilfeldig sammentreff. Det var i det hele tatt ikke så mye lenger, som føltes som helt tilfeldige sammentreff. Og da jeg noen minutter senere, skulle plukke opp både meg selv, og tingene mine, for å gå inn og være mamma, -registrerte jeg at earpodsene fortsatt spilte, der nede i ledningen. Og jeg kunne bare så vidt høre Britney Spears synge

But now I`m stronger than

yesterday

Forrige artikkelPresident Putins budskap
Neste artikkelUkraina har tapt slaget om Bakhmut – en kamp de var dømt til å tape
Julie Foss
Julie Foss er uavhengig skribent.