oss 100 kroner!
De nylig initierte syrisk-tyrkiske tilnærmingsforhandlingene går i Damaskus’ favør, og de «tyrkiske innrømmelsene» som motstandere håner er bare starten, sier innsidere til The Cradle.
Av Malek al-Khoury, The Cradle.
Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har allerede forlatt drømmen om å «be i Umayyad-moskeen» i Damaskus. Men kilder sier at dette raskt vil bli etterfulgt av ytterligere innrømmelser som vil kaste en nøkkel inn i ambisjonene til Syrias opposisjonsfraksjoner.
Et udelt Syria
Det vil ikke bli noen «føderalisme» eller «konføderasjon» – vestlige kodeord for oppløsningen av den syriske staten – gjennom disse samtalene, men snarere «tyrkisk-russisk» aksept av vilkårene til Damaskus.
For det første planlegger Ankara å åpne den strategiske motorveien M4 – som går parallelt med den tyrkiske grensen og forbinder alle de viktige syriske byene og regionene – som et forspill til å åpne de lovlige grenseovergangene mellom Syria og Turkiye, som vil gjenopprette handelsruter mellom de to landene.
Dette trekket, som er basert på en forståelse mellom Damaskus og Ankara, vil i hovedsak lukke døren for enhver opposisjonell fantasi om å bryte Syria opp i stater, og vil undergrave den «kurdisk-amerikanske splittelsesambisjonen».
Det er ikke for ingenting at Washington har forsøkt å hindre kommunikasjonen mellom Ankara og Damaskus. Under dekke av å «bekjempe ISIS» investerte USA tungt i syrisk separatisme, og erstattet terrorgruppa IS med «kurdiske lokale styrker» og høstet belønningene i i form av massevis av fat med stjålet syrisk olje for å bidra til å dempe den globale energikrisa.
Nå har Tyrkia stengt døra for den «føderaliseringsplanen».
Et russisk-støttet forslag
De syrisk-tyrkiske samtalene i Moskva 28. desember fokuserte hovedsakelig på å åpne og etablere nødvendige politiske, sikkerhetsmessige og diplomatiske kanaler – en prosess som ble igangsatt av deres respektive forsvarsministre.
Selv om det ikke er så enkelt som optimistene ønsker å løse de utallige vanskelige sakene mellom de to statene, er det heller ingen steder så vanskelig som de harde motstanderne av tilnærming prøver å antyde.
Diskusjonene i Moskva dreide seg om milde, gradvise løsninger som Russland har foreslått. Kreml forstår at minefeltet mellom Ankara og Damaskus må demonteres med kalde sinn og hender, men insisterer på at utgangspunktet for samtalene er basert på de politiske formlene for fredsprosessen i Astana som alle parter allerede har akseptert.
På bakken er Moskva opptatt med å markedsføre tilfredsstillende sikkerhetsoppgjør for alle, selv om de på slagmarka ser ut til å være de minst fleksible så langt. Den russiske planen er å «presentere sikkerhetsformler for militæret», ment å bli seinere å bli omgjort til integrerte syriske styrker – enten det er kurdiske krigere eller opposisjonelle – i rekkene til den syriske arabiske hæren (SAA).
Dette vil bli oppnådd via komiteer ledet av både syriske og tyrkiske etterretningstjenester, sier en russisk kilde som er involvert i å koordinere samtalene til The Cradle.
Koopterer kurderne
De russiske forslagene er ifølge kilden avhengige av to tidligere vellykkede modeller for forsoning på slagmarka. Den første er «Sheikh Maqsoud-nabolagsmodell i Nord-Aleppo», et område som en gang ble kontrollert av kurdiske styrker som begynte å koordinere med SAA etter den omfattende militæroperasjonen i 2016 der opposisjonelle militser ble utvist fra de østlige nabolagene i byen.
Den russiske kilden sier at «Sheikh Maqsoud»-modellen lyktes på grunn av «sikkerhetskoordinering», og avslører at «syriske sikkerhetsstyrker er utplassert ved inngangene til nabolaget med sjekkpunkter som koordinerer med de kurdiske styrkene inne – på alle måter, store og små .» Denne sikkerhetskoordineringen inkluderer «arrestering av kriminelle ettersøkte personer, og tilrettelegging av administrative tjenester» i koordinering med Damaskus.
Den andre forsoningsmodellen som ble brukt av russiske styrker i Syria lyktes i å bringe sammen SAA og Sheikh Maqsouds kurdiske militser i en felles militær manøver som ble utført nær byen Manbij på landsbygda i Aleppo i august i fjor.
Mens den russiske kilden bekrefter at erfaringen med «sikkerhetskoordinering» mellom SAA og de kurdiske styrkene var «vellykket», advarer han om at disse modellene trenger «politiske ordninger» som bare kan oppnås ved «en avtale i Astana om nye bestemmelser for den syriske grunnloven, som gir kurderne et mer fleksibelt selvstyre i deres områder.»
Amnesti for opposisjonen
Et parallelt forslag som ble avslørt for The Cradle av en tyrkisk kilde, nærmer seg løsninger på bakken fra en «konføderasjonsvinkel», noe som er anathema for de syriske myndighetene. Ifølge ham, «må Damaskus bli overbevist om å dele makten med de kvalifiserte fraksjonene av den (tyrkiske) nasjonale hæren for å oppnå det.»
Mens det tyrkiske forslaget forsøkte å flytte et skritt nærmere Damaskus’ mål, ser det ut til at russisk mekling bidro til å produsere et nytt paradigme: Dette ville være basert på den velprøvde syriske «militære forsoningsmodellen» som har vært brukt i årevis – nemlig, at opposisjonelle militante overlater våpnene sine, fordømmer fiendtlighet mot staten og integreres i SAA.
Tyrkias oppgivelse av «kravet om å styrte regimet» gjelder også for dets tilknyttede militære fraksjoner inne i Syria, ettersom sistnevntes mål har blitt redusert til å bevare noen områder med innflytelse nord i landet. Dette er den nåværende versjonen av Tyrkias reduserte «konføderasjons»-ambisjoner: Å opprettholde tyrkisk-støttede fraksjoner innenfor «lokale administrasjoner» i nordlige områder der Tyrkia har innflytelse. Dette skal være til gjengjeld for å gi opp Ankaras politiske ambisjon om «regimeskifte» i Damaskus og å tegne om kartet over det nordlige Syria.
Løsningen her vil kreve en endring av den syriske grunnloven, en prosess som startet for flere år siden til ingen nytte.
Fra det syriske perspektivet konsentrere tjenestemenn seg om å eliminere alle motstridende separatist- eller terroristelementer som ikke har evnen til å tilpasse seg et «forent» syrisk samfunn.
Derfor avviser Damaskus militære forsoningsforslag for enhver «sekterisk» separatist- eller fraksjonsmilits. Syriske tjenestemenn gjentar at «enheten mellom landet og folket» er den eneste inngangsportalen til en løsning, bort fra de utenlandske interessene som fremmer «terrorisme eller løsrivelse» – en referanse til den tyrkiske og amerikanske rollen i krigen i Syria.
Forsoning på premissene til Damaskus
Det blir ingen «konføderasjon» i ordboka til den syriske staten, og den er fast bestemt på å holde fast ved prinsippet om syrisk enhet til siste slutt. Damaskus er innstilt på ett mål: Forsoninger basert på å overgi våpen på landsbygda i Latakia, Idlib, Aleppo, Raqqa, Hasakah, Qamishli og al-Tanf, som er områdene som fortsatt er utenfor statens kontroll.
Ifølge den tyrkiske kilden nektet Syria å diskutere noe «utenfor rammen av forsoninger og overlevering av våpen og regioner», noe som han sier «gjør det vanskelig for Ankara å påta seg et slikt oppdrag», spesielt i lys av det faktum at Al Qaida-tilknyttede Nusra Front kontrollerer store deler av de områdene det dreier seg om.
En syrisk kilde sier til The Cradle at «Qamishli-modellen» for militær forsoning er den nærmeste som gjelder denne saka: Der «SAA og nasjonale forsvarsstyrker (hvorav de fleste er pro-Damaskus-kurdere) koordinerer fullt ut».
Han gjør det klart at Damaskus allerede har gitt rikelige selvstyremekanismer for kurdere nord i landet:
«Den (kurdisk-drevne) autonome administrasjonen i Syria eksisterer allerede. Den handler direkte med Syrias lokale administrasjonsdepartement (i Damaskus) og har flere byråer som jobber gjennom lokale representasjonsråd for å implementere regjeringsplaner når det gjelder sikkerhet, skatteinnkreving og tjenester,” og den består selvfølgelig av befolkningen i regionen – kurdere.
Den nylige uttalelsen fra topp Erdogan-rådgiver Yassin Aktay kan kaste en skiftenøkkel inn i disse arbeidene. Hans insistering på at Tyrkia skulle beholde kontrollen over byen Aleppo – Syrias nest mest folkerike, og dets industrielle hjerte – kom ikke ut av ingensteds.
Ankara anser at hjemsendelsen av tre millioner syriske flyktninger bør starte fra «lokale administrasjoner drevet av den (tyrkisk-støttede) syriske nasjonale hæren (en omdøpt versjon av opposisjonen ‘Free Syrian Army)», sier den tyrkiske kilden.
Han sikter til Idlib, Aleppo og deres landsbygder, og områdene der Tyrkia startet sine militære operasjoner «Olivengren» og «Eufratskjold». Disse stedene i Syrias nord inkluderer det nordlige og østlige landskapet i Aleppo, inkludert Azaz, Jarabulus, al-Bab, Afrin og omegn.
Tyrkia kan vurdere å gradvis overlate disse strategiske sonene til sine allierte syriske militser, sier han.
«Kall det konføderasjon eller ikke, disse områdene bør kontrolleres av den syriske nasjonale hærens fraksjoner i stedet for Al-Nusra-fronten – for å sikre trygg retur for flyktningene.»
Jevn framgang
Kort sagt, den russiske meklinga for å bringe Damaskus og Ankara nærmere hverandre beveger seg sakte, men ifølge den tyrkiske kilden, «er det nærmere forsoning fordi det syriske departementet for lokaladministrasjon begynner å ta ansvar for regionale saker etter å ha holdt nye lokalstyrevalg – i samsvar med planer som er smidd i Astana-prosessen.»
Når det gjelder Astana, sier den tyrkiske kilden: «La syrerne behandle de kurdiske og opposisjonelle områdene som ett, hvis kurderne går med på å demontere sine fraksjoner og slutte seg til den syriske hæren innenfor en viss formel, vil opposisjonsfraksjonene også akseptere det.»
Når det gjelder den kompliserte geopolitikken i det østlige Syria, som for tida er okkupert av amerikanske tropper og deres stedfortredere, foreslo en høytstående syrisk tjenestemann som nylig besøkte Saudi-Arabia og Kairo, «arabisk intervensjon med de syriske stammene for å frigjøre stammemedlemmer i Al-Tanf-regionen fra de amerikanske styrkene.» Men ifølge tjenestemannen vil dette være underlagt «framgangen i forholdet mellom Damaskus, Riyadh, Kairo og muligens til og med Jordan».
For noen dager siden ble en videomelding sendt av Nusra-frontens leder Abu Muhammad al-Julani, der han tordnet: «Hvor er muslimenes hærer?» Det er et aktuelt budskap fra Al Qaidas Syria-sjef, som fisker for å opprettholde sitt sekteriske «innflytelsesområde» nordvest i Syria, det strategiske Idlib på den tyrkisk-syriske grensa. Julanis destruktive narrativ kan være den siste barrieren som brytes for Damaskus, Ankara og Moskva for å inngå en avtale på bakken.
Denne artikkelen ble først publisert av The Cradle.
