oss 150 kroner!
Av Odd Handegård.
De fleste som er opptatt av energipolitikk, blir slått av den ufattelige optimismen som preger medias tro på at verden vil realisere målet om null-utslipp i 2050, og at 50 % av utslippene vil være borte vekk allerede i 2030. Industriens engasjement for å investere i fornybar energi som skal erstatte den fossile, er tilsynelatende enorm. Det vrimler med en ultraoptimismtiske artikler – jeg vedlegger ett enkelt av en myriade slike innlegg (dette av Marius Holm (tidligere Zero)).
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herI tillegg er politikerne enige om hva som konkret må gjøres for å realisere energimålene. De fleste forslag er langt på vei uten betydning for klimautviklingen (bruken av inntil 15 TWh elektrisitet fra Norge for å elektrifisere sokkelen, er nok det verste). Men hvordan er egentlig realitetene?
Realitetene er de stikk motsatte – ifølge direktøren i Det internasjonale energibyrået (IEA), Fatih Birol.
Her sier han bl.a. at verden «fortsatt er langt unna en bane hvor den kan nå klimamålene i Parisavtalen», og at «investeringene i omstilling til ren energi er langt unna det som trengs». Det trengs 630 GW sol- og 390 GW innen 2030 (altså til sammen ca. 8.000 TWh?) – for lite uansett, etter mitt syn, fordi mer enn 20.000 TWh «elektrisitet» lagd av kull og gass må erstattes, i alle fall før 2050.
Ut fra dette blir spørsmålet: Hva er grunnen til at kraftbransjen, miljøbevegelsen, media og norske politikere, til de grader forvrenger de praktiske utsiktene for utbygging av fornybar energi i Norge og i verden? Hvorfor er det viktig å fortelle usannheter til det norske folk?
Svaret er ikke særlig komplisert: Ettersom Norge planlegger å bruke flere hundre milliarder på tiltak uten betydning for klimautviklingen, (men som bl.a. skal bidra til å integrere også norsk energisektor i EUs forvaltning), er det nødvendig å maksimere usannhetene. Det er lettere å bli trodd, hvis man smører tjukt på, særlig når hele ekkokammeret i energibransjen støtter løgnhistoriene. Her har venstresida i norsk politikk, som jeg har skrevet om flere ganger, dessverre lurt seg selv ved å sette likhetstegn veg egen miljøpolitikk og mye av den økonomiske dogmatikken til høyresida.
De som har humoristisk sans, kan selvfølgelig – tross norsk energitragedie – oppfatte norsk energipolitikk som en komedie. Marius Holm er i så fall en av komikerne.
