Sanksjonene som kan ødelegge Europas fremtid

Europa er i ferd med å påføre seg selv skader som kan vare i generasjoner. Det verste er at dette ikke skjer fordi vi mangler kunnskap, ressurser eller alternativer. Det skjer fordi en politisk elite i Brussel og Europas hovedsteder har gjort konfrontasjon, sanksjoner og opprustning til selve målestokken på politisk ansvarlighet. Norge følger lydig etter gjennom EØS-tilpasning, sanksjonspolitikk og stadig sterkere politisk binding til EU og USA.

Vi har bygget vårt eget fengsel og kaller det solidaritet.

Europa er blitt rammet av det jeg vil kalle russofobi og BRICS-fobi. Russland skal ikke lenger bare møtes som motpart i en konkret konflikt, men behandles som en nærmest permanent fiende. Samtidig betraktes BRICS og det globale sør med voksende uro fordi stadig flere land nekter å innordne seg en verdensorden der Washington og Brussel alene definerer spillereglene.

Problemet for Europas ledere er at resten av verden ikke lenger spør om tillatelse.

Kina handler videre. India handler videre. Brasil handler videre. Gulfstatene fører sin egen politikk. Store deler av Afrika søker investeringer og handel der mulighetene finnes. BRICS vokser i betydning, og stadig flere land ønsker en verdensorden med flere maktsentre. De stanser ikke denne utviklingen fordi europeiske politikere misliker den.

Enda mer avslørende er det som skjer innad i Europa. Når sanksjonspolitikken kolliderer med nasjonale interesser, energibehov og økonomiske realiteter, begynner samholdet å slå sprekker. Enkelte EU-land har kjempet hardt for unntak, overgangsordninger og muligheter til å opprettholde bestemte energiforbindelser. Andre europeiske selskaper og handelsaktører søker lovlige alternative handelsveier gjennom tredjeland og nye leverandørkjeder.

Det er et varsko for Norge.

Når en politikk er så økonomisk krevende at medlemslandene samtidig må lete etter unntak fra den, viser det hvor vanskelig det er å opprettholde forestillingen om én samlet europeisk interesse. Nasjonale interesser forsvinner ikke fordi Brussel vedtar enda en sanksjonspakke.

Det oppstår derfor et stadig mer absurd system. Først stenger Europa en dør av geopolitiske årsaker. Deretter leter bedrifter og regjeringer etter andre dører fordi økonomien fortsatt trenger varene, energien eller markedene. Handelen kan bli dyrere, mer komplisert og gå gjennom flere mellomledd, mens europeiske forbrukere og bedrifter til slutt betaler regningen.

Det går ikke å kalle dette strategisk genialitet for det er det ikke.

Europa forsøkte å bygge en mur rundt Russland. Vi risikerer i stedet å bygge muren rundt oss selv, samtidig som andre land bygger veier rundt den.

Og mens Europas industrielle fundament utfordres, finnes det én sektor som neppe trenger frykte mangel på politisk oppmerksomhet: våpenindustrien. Europeiske land skal bruke enorme summer på opprustning, ammunisjon, missiler, droner og militær teknologi. Jo lengre konfrontasjonen varer, desto større blir markedet.

Det betyr ikke at enhver politiker som ønsker opprustning personlig ønsker krig eller tjener penger på den. Men vi må slutte å late som om permanent konfrontasjon ikke skaper enorme økonomiske interesser. Når hundrevis av milliarder kanaliseres inn i forsvarssektoren, oppstår kontrakter, industri, arbeidsplasser og lobbyinteresser som har sterke økonomiske interesser knyttet til denne politikken.

Krig har alltid hatt en økonomi. Det har den også i Europa i dag.

Samtidig har språket forandret seg. Fredsforhandlinger, avspenning og kompromiss blir altfor lett fremstilt som naivitet. Opprustning kalles realisme. Diplomati mistenkeliggjøres, mens nye våpenpakker presenteres som handlekraft.

Dette er en politisk blindgate.

Europa ble ikke en økonomisk stormakt fordi vi produserte flest granater. Europa ble sterkt gjennom industri, teknologi, utdanning, produktivitet, handel og forbindelser til resten av verden. Nå risikerer vi å ofre deler av dette for en permanent geopolitisk konfrontasjon.

Og slike skader repareres ikke gjennom en ny erklæring fra Brussel.

Når en fabrikk først er lagt ned, kan den være borte for godt. Når produksjonen flyttes til USA eller Asia, finnes ingen garanti for at den kommer tilbake. Når kompetansemiljøer forsvinner, følger underleverandører, forskning og investeringer etter. Når markeder overtas av kinesiske, indiske, tyrkiske eller andre selskaper, kan europeisk industri oppdage at plassen er tatt den dagen politikerne ønsker normalisering.

Det er dette som gjør skadene potensielt varige.

Norge burde ha vært stemmen som krevde en annen kurs. Vi er ikke medlem av EU. Vi er en liten handelsnasjon med historiske interesser både østover og vestover, og vi deler en grense med Russland som ingen regjering kan flytte.

I stedet opptrer vi stadig oftere som den flinkeste eleven i Brussel-klassen. Vi implementerer, harmoniserer, sanksjonerer og tilpasser oss, mens ordet «suverenitet» fortsatt brukes i festtalene.

Det er en merkelig selvstendighet når vi knapt tør bruke den.

Vi trenger ikke velge BRICS fremfor Vesten. Det er nettopp denne primitive enten-eller-tenkningen Europa må frigjøre seg fra. Norge trenger USA og Europa, men vi trenger også Kina, India, Brasil, Afrika, Midtøsten og andre voksende markeder. Når våpnene en dag stilner i Ukraina, vil Russland fortsatt være en del av Europas geografi.

Geografien lar seg ikke sanksjonere bort.

Den brutale konklusjonen er at Europas ledere kan bli husket som generasjonen som var så opptatt av å isolere Russland og bevare Vestens gamle maktstilling at de i stedet bidro til å isolere Europas økonomi fra deler av den nye verden.

BRICS venter ikke på oss. Asia venter ikke. Det globale sør venter ikke.

De bygger mens vi sanksjonerer. De inngår avtaler mens vi river forbindelser i stykker. De overtar markeder mens europeiske politikere holder taler om hvor samlet Europa er. Og samtidig oppstår det stadig nye unntak og omveier når virkeligheten viser at politikk ikke kan oppheve økonomiens grunnleggende behov.

Det er kanskje det mest avslørende av alt: Når Europas egne land må kjempe for unntak fra politikken de offisielt forsvarer, er det ikke et tegn på styrke. Det er et tegn på at muren allerede har begynt å slå sprekker.

Europa har bygget sitt eget politiske og økonomiske fengsel. Russofobien og BRICS-fobien holder frykten levende, sanksjonene bygger murene og opprustningen gjør det stadig vanskeligere å snu.

Resten av verden finner veier rundt murene. Enkelte europeiske land leter allerede etter nødutgangene. Norge står fortsatt lydig ved celledøren og venter på neste beskjed fra Brussel.

Og regningen sendes til Europas arbeidere, bedrifter, skattebetalere, barn og barnebarn. Det er de som kan bli sittende igjen med de varige skadene etter Europas selvpåførte økonomiske og politiske feilgrep.