oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
I regjeringens energimelding som kom på fredag (18. juni 2021), står det lite nytt i forhold til de velkjente kravene fra energibransjen, NHO/LO og en lang rekke konsulentselskap. Også Meld. St. 36 for 2020-2021 (Energi til arbeid) handler om at Norge må elektrifiseres lynraskt for å forhindre en ytterligere oppvarming av kloden.
Norge må produsere vesentlig mer fornybar energi, uten at jeg har funnet andre tall i meldingen enn referanser til diverse tidligere utredninger. Det står mye om utbygging av havvind (etter 2030). Det står mye om batterier, datasentre og hydrogenindustri (også om fangst om lagring av CO2 fra hydrogenproduksjonen). Det står mye om «effektbaserte tariffer» for strøm. Det står mye om nettutvikling og det står selvfølgelig svært mye om vedlikehold av den norske oljesektoren som også – i kjent stil – merkelig nok også skal bidra til «det grønne skiftet». – Det mest positive i meldingen, er forslaget om at myndighetene skal satse på energieffektivisering i bygg, inntil 10 TWh innen 2030.
Samtidig er det litt oppsiktsvekkende at nøkkelspørsmålet i tidligere utredninger fra NHO/LO m.fl. er nesten unevnt – nemlig utbyggingen av vindkraft i Norge. Det viktigste som står i meldingen om vindkraft på land er at behandlingen av vindkraftkonsesjoner skal «gjenopptas på sikt», uten at uttrykket «på sikt» konkretiseres særlig tydelig. Hvordan i all verden kan dette henge sammen?
Jo, regjeringen må løse to andre spørsmål først, før det er mulig med utbygging. Ny konsesjonsbehandling er likevel rett rundt hjørnet, trolig i 2022. Det norske nettsystemet må angivelig oppgraderes umiddelbart, og de økonomiske konsekvensene (fordelene?) for kommuner og fylkeskommuner må også konkretiseres.
Når det gjelder nettet, er det åpenbart at planene om en omfattende vindkraftutbygging forutsetter en betydelig oppgradering nettet, i tillegg til at regjeringen har overdrevne forestillinger om hvor mye kraft som må flyttes fra der den lages til der den skal brukes (til ny industri). Regjeringen foreslår derfor et hurtigarbeidende utvalg som skal utrede nettspørsmålet – når nettet først er bygd, blir det vanskeligere for lokalmyndighetene å argumentere mot vindkraft – når man har sagt A, så… osv.
Forholdet til lokale myndigheter og lokal økonomi er enda viktigere. Som kjent er situasjonen for de fleste vindkraftverk slik at lite av «fortjenesten» er kanalisert til de kommuner som får ulempene. Vindkrafta er fritatt for alle avgifter som kunne ha gitt inntekter, og «fortjenesten» havner stort sett i skatteparadis. Staten har foreløpig ikke klart å finne en hensiktsmessig ordning som kan gi kommunene inntekter, men mye tyder på at det i neste statsbudsjett vil komme et forslag:
Det blir selvfølgelig ingen grunnrenteskatt eller andre avgifter som vannkrafta har og som sikrer det offentlige store inntekter. Slike avgifter ville i tilfellet ha stoppet enhver form for vindkraftutbygging i Norge. Noen har riktignok antydet en form for «produksjonsavgift» på vindkraft, utformingen blir avgjørende. Vindkraftbransjen har selv foreslått en «naturressursskatt» som ville være meningsløs fordi en slik skatt ville gå «krone for krone til fradrag i statsskatten» (Hogne Hongset), uten utgifter for vindkraftbransjen, og fordi de inntektene kommunene får, vil bli utgifter for deg og meg via lavere inntekter for staten.
Selv om det står lite om vindkraftutbygging i Norge i meldingen, er forutsetningen likevel klar – det skal bygges svært mye ny vindkraft før 2030. Men det finnes altså to nødvendige og korte omveier – en betydelig nettutbygging først, og en eller annen form for økonomiske bestikkelser som kan få nei-kommuner til å ombestemme seg. – Andre av de svært langsiktige forslagene i meldingen skal jeg komme tilbake til.
Konklusjon: Mangelen på fundamental logikk i Meld. St. 36, kunne ha gitt George Orwell et perfekt nytt eksempel på begrepet nyord om han hadde levd. Stortingsmeldingen snur opp-ned på betydningen av eksisterende ord og begreper, bl.a. dette:
Fossil energi fremmer det grønne skiftet.
