oss 150 kroner!
Problemet, får vi høre, er at hvis vi pøser enorme pengemengder ut i samfunnet, får vi inflasjon.
Det gir mening.
Da må vi knipe litt for å bruke andre steder.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss her
Elektrifiseringen av Melkøya er et eksempel på å pøse enorme pengemengder ut i samfunnet. Fra politikernes side var det ment å redusere mengden CO2 i atmosfæren, slik at verden ikke skulle koke over og brenne opp.
Nå produseres elektrisk energi på øya ved å brenne gass, som allerede finnes der, i turbiner som i sin tur driver generatorene.
Tanken var at hvis Melkøya får nordlendingenes elektrisitet, som ikke genererer CO2, og sender den besparede gassen til Tyskland, slik at de genererer strøm og CO2 av den, vil det bli mindre CO2 i atmosfæren.
Lyse Hoder påpekte at da har jo ikke nordlendingene strøm og at det ikke blir mindre CO2 i atmosfæren hvis man brenner gassen i Tyskland i stedet for i Norge. Atmosfæren er transnasjonal.
I god tradisjon ville ikke de mindre lyse hodene (politikerne) høre på advarslene. Realfag er kolonialistisk og rasistisk, får vi høre, og med floskler og luftslott skal vi bygge en forståelse som er inkluderende for alle.
Argumentet ble etter hvert: For at vi skal nå våre klimamål overfor EU, er elektrifisering av Melkøya helt avgjørende.
Siden dette er symbolpolitikk som ikke påvirker atmosfæren globalt, mente de lyse hodene at vi heller kunne inkludere norsk skog i klimaregnskapet, slik andre land gjør, fordi vi da allerede har oppnådd målene.
Det ble etter hvert så pinlig at de mindre lyse hodene måtte ty til kanselleringsvirksomhet: Når de lyse hodene ikke blir invitert til debatt, framstår de mindre lyse hodene som de lyse.
Etter hvert som absurditetene likevel avslørte seg, ble argumentet til slutt at «nå er det for sent å snu».
– Stans nå vil utløse enorme erstatningskrav fra leverandører, og anleggsarbeidet og sprengningen er allerede godt i gang, fikk vi høre.
Onsdag skrev Nettavisen om gigantsprekken alle ventet på:
«Nyheten som kom i statsbudsjettet om at regningen for Melkøya-elektrifiseringen fyker opp i svimlende 26,5 milliarder kroner, en sprekk på 11 milliarder…»
Tirsdag skrev VG at hjemmeboende i omsorgsboliger i Askim får kuttet desserttilbudet på selveste julaften.
Det er umulig å ikke tenke: På hvilken måte er det mer inflasjonsdrivende å gi våre eldre en verdig julaften enn å bruke 26,5 milliarder på et CO2-reduksjonstiltak som ikke reduserer CO2, men pynter på et skrivebordsregnskap, som vi ikke hadde trengt å pynte på, om vi hadde valgt å telle med vår egen skog?
Er det selve fornuften som skaper inflasjon, mens absurditetene ikke gjør det?
Tillegg: Hvem tjener på gigantoverføringa?
Equinor og partnerne i Snøhvit/Melkøya (inkludert staten via Equinor og Petoro) er de klareste økonomiske vinnerne. Elektrifiseringen lar dem kutte store CO₂-kostnader, selge mer gass og forlenge levetiden til LNG-anlegget, mens samfunnet og regionen bærer betydelige deler av kostnadene og ulempene.
Petoro er statlig og Equinor eies 67% av staten. Men rundt 20% eies av Wall Street, du vet State Street, JPMorgan Chase (og dermed BlackRock), Citibank osv.
Så for hver 100 millioner i subsidier til Melkøya er 20 millioner subsidier til Wall Street.
Det får de gamle i Askim glede seg over på julaften.
Red.
