Tysk imperialisme: En viktig forklaring

Sentral- og Øst-Europas skjebne etter folkedemokratienes fall etter 1989 kan ikke fullt ut forstås uten å se på EU som en forlengelse av tysk imperialisme. Berlins forsøk på å sikre at regionen forblir sammensatt av svake, ofte gjensidig misnøye mikrostater har vart i godt over et århundre. Over tid har erobring og okkupasjon av slagmarker blitt erstattet av den økonomiske og monetære unionen, og stadig økende militær-, sikkerhets- og etterretnings-«interoperabilitet» og «samarbeid», alt utført under «internasjonalistisk» auspicier (beskyttelse, red.).

Å forstå denne prosessen og de vedvarende behovene til tysk imperialisme gir et typisk fraværende, kritisk blikk å se på hendelser som Jugoslavias ødeleggelse, Ungarns Viktor Orbáns fremvekst og nylige fall, og synlige og usynlige politiske intriger på Balkan, både gamle og nye. Tysk imperialisme er en mektig, farlig kraft som ofte overses på grunn av sin nærmest usynlige operasjon. Med USAs globale hegemoni som ugjenkallelig vakler, er det viktig å virkelig forstå fenomenet ettersom det truer med å dukke opp i sin egen militariserte rett igjen.

I dag er tysk imperialisme lite forstått, selv i land og regioner som er intimt formet, om ikke direkte skapt, av Berlins koloniale innblanding og medfølgende hegemoniske ekspansjon. Dens historiske høydepunkt var Brest-Litovsk-traktaten fra 1918. Vilkårene og konsekvensene gir en uhyggelig presis blåkopi for EUs moderne rolle som det tyske imperiet på andre måter. Til tross for Brest-Litovsks seismiske betydning, er vanlige engelskspråklige beskrivelser relativt sjeldne. En svært overbevisende og informativ syntese gis likevel av Adam Toozes mye oversette verk fra 2014, *The Deluge* .

Tooze skriver om hvordan «Brest fødte forløperne til de baltiske statene i deres moderne form», og et «uavhengig Ukraina» for aller første gang i historien. Ressursrikt territorium som i tidligere århundrer besto av mye større dynastiske landimperier, ble brutt opp i lett utnyttbare deler. De nydannede nasjonene, og tilsvarende nasjonalismer, spredte seg over etnisk, språklig og religiøst mangfoldige områder av Sentral- og Øst-Europa, og utgjorde en formidabel anti-russisk høyborg. Dette ga et solid grunnlag for Tysklands uhemmede økonomiske, militære og politiske inntrengning.

I en kommentar til Eurasias kart for det 21. århundre observerer Tooze hvordan alle Brest-Litovsks «kreasjoner» siden Sovjetunionens oppløsning i 1991 har «blitt ansett som legitime medlemmer av nasjonfamilien». Dessuten ser stater som Baltikum og Polen den gang som nå «hen til beskyttere i Vesten», ettersom de er «ivrige medlemmer av et amerikanskdominert NATO og EU, der Tyskland er den dominerende kraften». Via Brest-Litovsk «falt alle disse statsmaktene mot sin vilje under ‘beskyttelsen’ av det keiserlige Tyskland».

Traktaten ble undertegnet mellom Moskva og Østerrike-Ungarn, Bulgaria, Tyskland og Det osmanske riket i mars 1918, etter måneder med anspente forhandlinger som ble fremkalt i desember før, da det revolusjonære Russland signerte en våpenhvile med Berlin. I Brest-Litvosk fremmet begge sider sine respektive visjoner om «selvbestemmelse» for de sentral- og østeuropeiske delene av tsarens kollapsede imperium. Vladimir Lenin håpet at de nylig uavhengige statene i regionen ville være frie til å bli bolsjevikiske. Likevel hadde det keiserlige Tyskland ingen intensjon om å la det skje.

I stedet innså landets «mer intelligente strategiske tenkere» at «det ikke fantes noen bedre måte å sprenge dynamikken i tsarriket på enn at Berlin forfektet kravet om selvbestemmelse» i Brest-Litovsk. Dette «manipulerende knepet» tillot Tyskland å utvide hegemoniet sitt umerkelig over enormt lønnsomme territorier. Det var «en visjon om forhandlet suverenitet der økonomisk og militær uavhengighet ble samlet av mindre stater med større stater». Tooze beretter om hvordan tyske imperialister argumenterte for at «full, uhemmet suverenitet» alltid var «en kimære» (monster sammensatt av ulike deler, red.) – «det virkelige valget var et mellom hegemoner»:

«Tyskland ville sikre makten på kontinental skala, ikke gjennom anneksjon, men gjennom dannelsen av en økonomisk og militær blokk av mindre østeuropeiske stater … Den autonome polske enheten som ble skapt av Tyskland og Østerrike fra russisk territorium høsten 1916, var en start. Mens det nye Polen økonomisk og militært ville være tett og ugjenkallelig bundet til Tyskland, ville det på den sosiale og kulturelle sfæren få friheten til å uttrykke seg nasjonalt».

«Militær beskyttelse»

Fra sentralmaktenes perspektiv var selvbestemmelsesrettens koloniale gevinst enorm. Territorialt sett mistet Moskva kontrollen over dagens Hviterussland, Estland, Latvia, Litauen, Polen og Ukraina. Denne tidligere tsaristiske eiendommen utgjorde 34% av det falne imperiets befolkning, 54% av industriarealet, 89% av kullfeltene og 26% av jernbanene. Berlin visste godt at den regionale skattekisten ville bli hardt omstridt, og lett kunne «falle i banen til en annen stormakt» – «hvis ikke Tyskland eller Russland, så Storbritannia».

Brest-Litovsks vilkår tillot derfor utelukkende «uavhengighet» under formell «tysk militær beskyttelse». Dette forvandlet millioner av mennesker i hele regionen til potensielle stedfortrederkrigere stilt opp mot Russland, eller andre stormakter som truet Berlins lokale hegemoni, på samme måte som NATO gjør i dag. Det gryende Sovjetunionen kollapset raskt i borgerkrig, med fransk-britisk intervensjon for å reversere den forestående revolusjonen, og samtykket i traktatens strenge bestemmelser. Lenin trodde at bolsjevikene til slutt ville gjenerobre de tapte territoriene, ren og skjær radikal tyngdekraft.

Brest-Litovsk ble revet i stykker av Versailles-traktaten i juni 1919, som tvang Berlin til å forlate diverse tysk-erobrede protektorater som hadde blitt etablert over hele regionen. Kaotiske, voldelige kamper utspilte seg i løpet av de neste tre årene mellom lokale revolusjonære elementer støttet av Den røde armé og «uavhengige» stater ledet av kollaborerende marionetter. Hviterussland og Ukraina ble vellykket absorbert som republikker, mens Baltikum og Polen forble autonome. I mellomtiden hadde frøet til tysk hegemoni via selvbestemmelse blitt avgjørende sådd i hele Sentral- og Øst-Europa.

Tysk kolonialisme satte særlig sine spor etter Brest-Litovsk gjennom fremveksten av nasjonalismer og nasjonale skapelsesmyter i hele regionen, som var iboende og rabiat antagonistiske mot Moskva. I Polen i 1916 hadde Berlins invaderende styrker med hell fremstilt seg selv som befriere. I Baltikum representerte russerne en stor andel av landets urbane, jordeiende elite. De ble lett fremstilt av tyske propagandister, og i ultranasjonalistiske forestillinger, som parasittiske overherrer over stort sett analfabeter av estisk, latvisk og litauisk bondebefolkning, som overveldende bodde på landlige stepper.

Det var betydelig vanskeligere å overbevise Ukrainas multietniske befolkning om å omfavne en anti-russisk «uavhengighet», gitt deres lignende bakgrunn, skikker og språk, og den betydelige innflytelsen fra hverandres kultur i begge retninger siden Kievs forening med Moskva i 1654. Ukrainas samtidige ærbødighet for folkemordsfascister, og faktisk den bredere pågående stedfortrederkrigen, er direkte resultater av tyske imperialisters forsøk på å fremme fiendskap og antagonisme mellom russere og ukrainere. Denne strategien ble opprettholdt gjennom hele den kalde krigen av CIA og MI6, med bistand fra det nazi-befengte Vest-Berlin.

«Siviliserende oppdrag»

En annen varig arv fra Brest-Litovsk var transformasjonen av «selvbestemmelse» fra et liberalt tysk imperialistisk korstog til et grunnleggende prinsipp i angloamerikansk-dominerte internasjonale relasjoner. Saken ble ivrig og kynisk grepet, først av den britiske statsministeren Lloyd George, den daværende amerikanske presidenten Woodrow Wilson. Retten til minoriteters selvbestemmelse globalt ble helt sentral på fredskonferansen i Paris i 1919. Verden over så antikoloniale og nasjonalistiske bevegelser en mulighet til å oppnå uavhengighet fra utenlandsk undertrykkelse.

På konferansen ble Østerrike-Ungarn brutalt offer for dette selvbestemmelsespresset, og Storbritannia beordret at dets konstituerende territorier skulle «frigjøres» gjennom imperiets totale oppløsning. Dette skapte de uavhengige statene Østerrike, Ungarn, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. De sistnevnte var helt nye land, med Jugoslavia smidd fra Østerrike-Ungarns sørslaviske regioner – Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia – og de revolusjonære kongedømmene Serbia og Montenegro. I en bitter ironi hadde Østerrike-Ungarn selv tidligere oppmuntret til regional selvbestemmelse à la Brest-Litovsk, for å befeste sitt keiserlige styre.

I juni 1878 ble den lite kjente Berlinkongressen sammenkalt. Store europeiske makter forsøkte å reorganisere Balkan, i kjølvannet av Russlands seier over Det osmanske riket tre måneder tidligere. Konflikten endte med at Moskva hevdet hegemoni over Konstantinopels gjenværende besittelser i Sørøst-Europa, via et alliert Stor-Bulgaria og de nydannede, uavhengige statene Montenegro, Romania og Serbia. Østerrike-Ungarn, Storbritannia, Frankrike, det raskt voksende vertsriket Tyskland og Italia, ønsket imidlertid at disse vilkårene skulle revideres.

Mens kongressen anerkjente de tre nye Balkanstatenes uavhengighet, krevde deltakerne at Bosnia-Hercegovina også skulle bli et østerriksk-ungarsk protektorat, til Serbias store frustrasjon. Wiens påfølgende overtakelse av Sarajevo sendte titusenvis av muslimske innbyggere på flukt til Tyrkia. Denne utvandringen intensiverte seg i 1881, etter innføringen av militær verneplikt. Tiltaket var inspirert av Serbia og Montenegros støtte til lokale antikeiserlige elementer. Det var bare én østerriksk-ungarsk medvirkning som hadde til hensikt å forvandle det harmonisk multietniske, flerreligiøse Bosnia-Hercegovina til en splittet kruttønne.

I tjeneste for dette målet pleiet Sarajevos østerriksk-ungarske okkupasjonsmyndigheter aktivt et nasjonalsamfunn sentrert utelukkende rundt bosnisk-bosnisk-muslimsk – identitet. Den lokale serbokroatiske dialekten ble erklært som et eget bosnisk språk, kyrillisk tekst ble undertrykt, mens serbiske bøker og aviser ble forbudt. Wiens innblanding klarte ikke å oppildne til voldelig, separatistisk splittelse mellom Bosnias mangfoldige folkeslag. Det skapte likevel en enorm hær av vernepliktige for enhver fremtidig regional krig, samtidig som det ga Østerrike-Ungarn en imperialistisk PR-seier. Ifølge historikeren Maximilian Georg:

«[Wiens] mål var å lære befolkningen sin antatte bosniske, pro-habsburgske identitet, legitimere de østerriksk-ungarske herskerne som de nye romerne, og demonstrere for Europa og verden hvor vellykket Østerriksk-Ungarns ‘sivilisasjonsoppdrag’ i et ‘orientalsk’ land var. Dette ‘sivilisasjonsoppdraget’ under militær okkupasjon var den sterkeste indikatoren på en østerriksk-ungarsk kolonialisme».

«Jugoslavisk nasjonalist»

Både Østerrike-Ungarn og Tyskland anså det uavhengige Serbias eksistens som en permanent irritasjonsmoment for deres østeuropeiske overherredømme, og at de måtte nøytraliseres. Spenningene økte stadig etter århundreskiftet, noe som i 1908 førte til Bosnias formelle annektering av Wien. Hele tiden fulgte imperialistene i Berlin Østerrike-Ungarns koloniale intriger med intens interesse. I 1888 forutså kansler Otto von Bismarck profetisk «noe forbannet tåpelig på Balkan» som ville forstyrre Europas delikate maktbalanse og utløse en større global konflikt.

Serbia og Montenegros invasjon av Albania i oktober 1912, i kjølvannet av deres uavhengighetserklæring fra osmansk styre, beviste nesten denne «forbannede tåpelige greia». Serbiske og montenegrinske styrker forsøkte å erobre territorium permanent, men trakk seg tilbake et år senere under trussel om østerriksk-ungarsk intervensjon. I etterkant besøkte keiser Wilhelm II Wien og erklærte at «krig mellom øst og vest i det lange løp var uunngåelig». Ettersom slaverne «ble født ikke for å herske, men for å adlyde», kunne ikke deres antiimperialistiske tendenser tolereres mye lenger.

Wilhelm II lovet dessuten å «støtte» Østerrike-Ungarn i enhver fremtidig konflikt i Øst-Europa, og forsikret sine wienerkolleger om at Berlin var «klar til å trekke sabelen når som helst deres handling gjør det nødvendig». Attentatet på erkehertug Ferdinand i Sarajevo i juni 1914 av den bosniske serberen Gavrilo Princip ga et ideelt påskudd for keiserens lenge etterlengtede oppgjør mellom slavere og teutonere. Presset av østerriksk-ungarske myndigheter til å implisere Beograd direkte i sine handlinger mens han sto til rettssak, insisterte Princip i stedet på at han var ideologisk motivert:

«Jeg er en jugoslavisk nasjonalist som sikter mot en forening av alle jugoslavere, og jeg bryr meg ikke om hvilken statsform det er, men den må være fri fra Østerrike … Planen var å forene alle sørslavere. Det ble forstått at Serbia, som den frie delen av sørslaverne, hadde den moralske plikten til å hjelpe til med foreningen, å være for sørslaverne slik Piemonte var for Italia … Etter min mening burde enhver serber, kroat og slovener være en fiende av Østerrike».

I Jugoslavia etter første verdenskrig ble Princip utnevnt til nasjonalhelt. Tidlig i 1930 ble det reist en plakett på stedet for Ferdinands attentat, for å feire en grunnleggende begivenhet i det nye landets opprettelse. Det var det eneste trofeet nazistene gjorde krav på etter aksemaktenes invasjon av Jugoslavia, og ble overrakt Adolf Hitler ved en formell seremoni på hans 52-årsdag i april 1941, to dager etter Beograds overgivelse. Et mektig symbol på tysk forlegenhet var visket ut, og det var nå på tide å utslette Jugoslavia permanent.

Oppdelingen av landet var i stor grad avhengig av å konstruere folkemordsdrevne, etnonasjonalistiske marionettenheter . Smertefulle minner om disse forsøkene på å utøve hegemoni over Balkan under banneret av «selvbestemmelse» forble instinktive for mange innbyggere i Jugoslavia i desember 1991. Deretter anerkjente det nylig gjenforente Tyskland ensidig føderasjonsmedlemmene Kroatia og Slovenia som «uavhengige» stater, samtidig som de oppmuntret andre republikker som utgjorde det kollapsende landet til å følge de tos løsrivelsesledere. Det ble allment spådd at Jugoslavias fall ville føre til blodsutgytelse i stor skala.

«Grunnleggende underordning»

Det oppløste Jugoslavia begynte å føre krig mot kroatiske og slovenske løsrivelsesstyrker seks måneder tidligere. Sistnevnte konflikt varte bare i ti dager, men den førstnevnte ulmet fortsatt. Det europeiske fellesskapet og FN kjempet forgjeves hele tiden for å oppnå fredelige løsninger på Jugoslavias alvorlig forverrede krise, samtidig som de formelt forpliktet seg til å bevare landet i en eller annen form. Berlins anerkjennelse saboterte summarisk disse forsøkene, og fjernet ethvert insentiv for jugoslaviske republikker til å forhandle om sin fremtid med Beograd, samtidig som det oppmuntret nasjonalister av alle bakgrunner over hele landet.

Frykten for Berlins gjenoppblomstrende imperialisme var ikke begrenset til Jugoslavia. Som TIME samtidig bemerket, «pleide det å være en selvfølge i det europeiske politiske liv at Tyskland … ikke ville ta en ledende eller kontroversiell rolle i verdensanliggender», noe som «passet naboene svært godt». Mens det okkuperte Vest-Tyskland opererte gjennom hele den kalde krigen som «en økonomisk gigant og en politisk dverg», forårsaket det forente Berlins «uventede demonstrasjon av diplomatisk makt» ved å anerkjenne Kroatia og Slovenia som «uavhengige» land nå «ubehag» i vestlige hovedsteder.

I det britiske parlamentet nevnte daværende utenriksminister Douglas Hurd eksplisitt verdenskrigene som urovekkende presedenser for Tysklands moderne «selvbestemmelses»-fremstøt i det snart tidligere Jugoslavia. «Det er en tradisjon for at hovedstatene i Vest-Europa splittes i rivalisering om disse Balkan-spørsmålene, og at alt dette ender opp på slagmarken. Jeg tror ikke den tradisjonen er god», advarte Hurd. Washington, enormt irritert over at Berlin krigersk «kom seg foran USA», tok behørig over styringen av den jugoslaviske krisen, med katastrofale konsekvenser.

Brodermordskonflikter som senere oppslukte Jugoslavia, skapte et svært invasivt brohode, der tysk økonomisk og politisk hegemoni i hele regionen vokste, uten direkte militært engasjement. Mens Berlin formulerte sin støtte til kroatisk og slovensk «uavhengighet» i form av menneskerettigheter, var de store økonomiske fordelene ved å knuse føderasjonen åpenbare. Som de to desidert rikeste republikkene i Jugoslavia ga Tyskland seg selv effektivt tilgang til «de beste produktive ressursene» i det snart tidligere landet ved å kickstarte dets praktiske og fysiske kollaps, ifølge en akademisk artikkel fra 2008.

Forfatterne skriver om hvordan Berlins «hegemoniske forhold» til jugoslaviske etterfølgernasjoner deretter ble betydelig større enn til og med Tysklands imperiale infiltrasjon av «mindre stater» andre steder i Sentral- og Øst-Europa. Dette skyldes den «spesifikke avhengigheten» Balkanlandene har av Berlins «strukturelle makt». I økonomiske termer betyr dette enorme nasjonale handelsunderskudd med Tyskland over hele regionen, med «balkanske forprodukter og råvarer» som strømmer i enorme, konstante mengder til Berlin, mens tyske selskaper og produkter dominerer mange kommersielle, finansielle og industrielle sektorer lokalt.

Denne ekstraordinære økonomiske koloniseringen ble grunnlagt av Jugoslavias etterfølgerstater, som tok i bruk «uavhengige» valutaer, først knyttet til den tidligere D-marken, nå euroen. Dette viste seg å være avgjørende for den «fundamentale underordningen av regionens politiske økonomier til de ideologiske og operasjonelle normene» til EU – eller det tyske imperiet, via andre midler. Nye nasjonale og private banksystemer i postjugoslaviske land ble strukturert spesifikt i henhold til Berlins egne, med tyske banker i overklassen, som andre steder i Sentral- og Øst-Europa. Det er ikke alt:

«[Tilkobling mellom tysk og euro] var en essensiell forutsetning for utformingen av den makroøkonomiske politikken til disse (og andre overgangs-)statene, for deres utenlandske økonomiske forbindelser, for videreutviklingen av kapitalmarkedene deres og programmene for liberalisering, deregulering og privatisering som fulgte».

«Det europeiske kontinentet»

Berlins overtakelse av bankvirksomheten på Balkan «forenkler i bunn og grunn alle tyske foretak sin inntrengning i handelslivet i Balkan-økonomiene». Berlin har siden den gang fråtset i lokale ressurser og industri, og investeringene regionalt har «vært preget av oppkjøp». For eksempel er tyske supermarkeder i Sentral- og Øst-Europa nærmest et monopol, med varepriser som ofte er høyere enn hjemme, til tross for lav lokal kjøpekraft. Lave lønninger, enorm strukturell arbeidsledighet og massehjerneflukt er alle sammenknyttede, ruinerende arv.

Balkans vestlige «overgang» har vært langt mer destruktiv enn selv grusomhetene som ble sluppet løs på den tidligere Warszawapakten på 1990-tallet. Brussel, sterkt påvirket «av foreskrivende programmer fra EU og Verdensbanken», har siden 1999 også vært «aktivt involvert» i å gi råd til og veilede alle land i regionen mot blokkmedlemskap. Etter så mye påtvunget forarming er det ikke helt klart hvilke meningsfulle fordeler Balkanstatene eller -befolkningen vil høste av at deres vasallskap under tysk imperialisme blir formalisert.

Sent i 2019 skrev en liberaler fra Balkan, som en gang ivrig støttet landets inntreden i EU, en sørgmodig ode til «den såkalte integrasjonsprosessen». Jugoslaviske etterfølgerstater led under å ha vedtatt «tiltak», «instrumenter» og «reformer» diktert av «vestlige teknokrater». Nylig «uavhengige» land «ble forventet å bygge et fullt utviklet vestlig liberalt demokrati fra bunnen av … på ruinene av et annet, men fullt utviklet system … mens de dro byrden av økende fattigdom og traumer bak oss». Flere var og er fortsatt dypt preget av «uavhengighetskriger», oppmuntret av Berlin og Brussel.

Men «denne uutholdelige prosessen med å ødelegge og bygge opp et helt system på nytt … gikk verken raskt nok eller vellykket nok» for det nye tyske imperiet. Dessuten var «konkurransen ikke rettferdig» – «å åpne markedene våre for den utviklede kapitalismen i Vesten og gjennomføre nyliberale reformer tappet våre menneskelige og økonomiske ressurser mens vi fortsatte å prøve å holde tritt.» Rester av sosialismen ble utryddet, statlige industrier ble solgt, og sosiale utgifter ble kuttet. Kronikken nevnte på mystisk vis ikke hvordan Tysklands samtidige økonomiske angrep på Balkan har en «sterk sikkerhetsdimensjon».

I 2008-dokumentet bemerkes det at Berlin utøver direkte kontroll i kolonistil over hele regionen, for eksempel via Bosnia-Hercegovinas EU-valgte høyrepresentantskontor, som tradisjonelt fungerer som Tysklands keiserlige visekonge i Sarajevo. Dessuten har Berlin alltid vært en sentral bidragsyter til NATOs fredsbevarende styrke i Kosovo, KFOR, og har opprettholdt en militær okkupasjon som Pristina kontroversielt erklærte uavhengighet fra Serbia under i februar 2008. I sommer begynte Washingtons KFOR-kontingent å forlate Kosovo etter 27 år.

I mellomtiden signaliserer amerikanerne åpent at Bosnia forlater landet, noe som reiser potensielt presserende spørsmål om det forente landets fremtid. I april gjorde EU-kommisjon Ursula von der Leyen det klart at EU og hun personlig har til hensikt å «[fullføre] det europeiske kontinentet slik at det ikke faller under russisk, tyrkisk eller kinesisk innflytelse», med eksplisitt henvisning til det tidligere Jugoslavia. Historien viser oss at slike erklæringer fra tyske imperialister ofte resulterer i verdensomspennende katastrofer. I mellomtiden kan «en eller annen forbannet tåpelig ting på Balkan» tydeligvis i dag nok en gang utløse krig.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kit Klarenberg.