Hardlineren Raisi vant valget i Iran, men svært lavt oppmøte

0
Den konservative Ebrahim Raisi vant presidentvalget i Iran. Foto FNA

For dem som følger politikken i Iran var det ingen overraskelse at Ebrahim Raisi vant presidentvalget 18. juni 2021. Da alle stemmene var talt opp viste det seg at han var en suveren vinner med 17,9 millioner av 28,9 millioner avgitte stemmer. Antall ugyldige eller blanke stemmer var rekordhøyt, nemlig 3,7 millioner, mer enn nestemann av kandidatene(!). Oppmøtet var lavt, bare 48%, noe som er det laveste ved et presidentvalg i den islamske republikkens 42-årige historie.

Forut for valget var det kampanjer for boikott. I et åpent brev til nasjonen oppfordret 230 dissidenter velgerne til å boikotte valget, fordi de så på det som bare «en formalitet». Det er det mektige Vokterrådet som siler lista over aktuelle kandidater og fjerner kandidater de synes er upassende. Foran dette valget fjernet de til og med den politiske veteranen, tidligere speaker i parlamentet majlis, Ali Larijani fra kandidatlista. Sjøl om Larijani regnes som konservativ, var det ham reformistene eventuelt ville ha samlet seg bak.

Ebrahim Raisi er for islamisering av universitetene og sensur mot alt vestlig. Han ser sanksjonene mot Iran som gunstige nettopp fordi de styrker islamistene. Raisi nevnes av flere observatører som en sterk kandidat til å ta over som Øverste leder etter Ayatollah Ali Khamenei.

Sanksjonene styrker de konservative

Det har alltid vært slik i den islamske republikkens historie at når Vesten trapper opp sine sanksjoner og sine politiske angrep mot Iran, så styrkes de konservative, mens i perioder med avspenning er det reformistene som styrkes.

Iranerne er et stolt folk. De kan være uenige om mye, men blir Iran angrepet, vil de lettere glatte over motsetninger og stå sammen.

USA og Iran

Ved vårjevndøgn 21. mars 2009 feiret jeg det persiske nyttåret sammen med venner i Teheran. På TV kunne vi se Obamas hilsen til Iran og det iranske folket. Talen ga inntrykk av at den nye amerikanske presidenten ville føre en annen politikk overfor Iran enn Bush. Obama, som jo fikk fredsprisen i retorikk av Thorbjørn Jagland, sa:

Og særlig vil jeg snakke til det iranske folket og lederne av den iranske republikken. Nowruz er bare en del av deres store og lovpriste kultur. Gjennom mange århundrer har deres kunst, deres musikk, litteratur og innovasjon gjort verden til et bedre og mer vakkert sted.

Her i USA har samfunnet dratt stor nytte av bidragene til de iranske amerikanerne. Vi vet at dere har en stor sivilisasjon og at deres prestasjoner har blitt møtt med respekt i USA og i hele verden.

Og Obama avsluttet med å sitere en av iranernes aller kjæreste diktere, Sa’adi fra Shiraz:

La oss minnes ordene som ble skrevet av dikteren Sa’adi for så mange år siden: ”Adams barn er lemmer til hverandre, etter å ha blitt skapt av samme essens.”

Sjahens Iran var en av USAs fremste allierte i Midtøsten, og det var et strategisk tap av dimensjoner for USA at Khomeini-revolusjonen slo handa av ”Den store satan”. USA prøvde å vinne sitt tilbake gjennom å støtte Saddam Husseins katastrofale og ødeleggende krigen mot Iran gjennom mange år, og siden har man prøvd å ødelegge landet gjennom sanksjoner. USA har lykkes i å påføre Iran store skader, men strategien har vært totalt mislykket.

Obamas utstrakte hånd til Iran i 2009 styrket opposisjonen i landet og førte til håp om bedre tider. Men det varte ikke lenge før USA slo konta og var tilbake på sanksjonslinja.

En politikk som skader USA, men tjener Israel

Fra USAs synsvinkel er det egentlig ingen grunn til å ha Iran som fiende. Det er ikke gitt at de to landa skulle være rivaler. Det er for Israel at Iran oppleves som en rival og en trussel. Derfor har det i høy grad vært den pro-israelske lobbyen i USA som har fyrt opp under og forsterket motsetningene mellom de to landa. Dernest er det naturligvis det wahhabittiske regimet i Riyadh som ut fra sine egne regionale behov har gjort det samme. Dette har igjen forsterket den de facto alliansen mellom Riyadh og Tel Aviv som vi ser i disse dager.

Dermed har Iran ikke hatt stort annet valg enn å vende seg til Russland og Kina. Det er uttrykk for svært dårlig strategi at USA har spilt seg inn i dette hjørnet. Men det er først og fremst enda et uttrykk for USAs bratte fall som hegemonisk supermakt.

Forrige artikkelEnergimeldingen – omvei til vindkraftutbygging i Norge
Neste artikkelKinas store framgang i verdensrommet stimulert av USAs sanksjoner
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).