oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Alle politikere – fra SV til langt ut på høyresida – er enige om at elektrifiseringen av Norge må fortsette. Det eneste som skiller SV (og MDG) fra de andre partiene, er at de økte utgiftene til «klima»tiltak i noen grad skal kompenseres ved at folk som tjener mindre enn 600.000-700.000 skal få 3.-4.000 kroner året i skattelette, pluss en drøy tusentapp som kompensasjon for økte «klima»avgifter. De som tjener mest, skal skattlegges vesentlig mer enn før. «Folkepartiet» Frp nøyer seg med å gi mest skattelette til de rike.
Når det gjelder elektrifiseringen av Norge, fikk SV/MDG støtte av den årlige utredningen fra DNV-GL (altså Veritas): «Energy Transition Norway 2020». Den er utarbeidet for Arbeidsgiverforeningen. Utredningen som av en eller annen merkelig grunn er på engelsk, består stort sett av gjetninger og «ønsketenkning». Og utredningen foreslår i praksis nøyaktig det samme som SVs klimabudsjett som kom for et par dager siden: Den «grønne omstillingen» av Norge krever utbygging av: Flytende havvind, karbonfangst og –lagring, batteriproduksjon, hydrogen, bioindustri, strøm til sokkelen og ikke minst til grønn skipsfart osv.
Hovedproblemet er at ingen av dem, verken Veritas eller venstresida, tør å fortelle oss åpent hvordan man skal skaffe den energien som trengs. Veritas (etc.) reduserer først behovet for energi – det trengs ikke 80 TWh som Statnett har foreslått, men plutselig «bare» 50 TWh (som fortsatt er det dobbelte av NVEs prognose forleden!). Veritas – som har registrert at motstanden mot vindkraft øker betydelig i Norge – nøyer seg derfor med å skrive at man trenger 50 TWh «mainly from hydropower and onshore wind power», og at havvind ikke er for Norge, men for eksport. Altså en del landvind, men uklart hvor mye.
Feilen både hos SV og Veritas, er at de forutsetningene som legges til grunn for klima-resonnementene, svikter fundamentalt. (Feilslutningene om sokkelen er så åpenbare at gjentakelse ikke trengs – det er likegyldig for klimautviklingen i verden om CO2-utslippene kommer i Nordsjøen eller i Tyskland – og 90 % av vår olje og gass eksporteres, som kjent). Svikten i resonnementet gjelder først og fremst den måten de baktaler norsk kraftkrevende industri på.
Den metallproduksjonen som nå pågår i Norge, ville selvfølgelig ført til vesentlig større CO2-utslipp om produksjonen hadde foregått hvor som helst ellers i verden. Norge har derfor allerede gjort mesteparten av klimajobben sin: Vi bruker ikke bare en vesentlig del av vår vannkraft til regelrette klimaformål. Den kraftkrevende industrien får også energien nesten gratis av den norske stat – langsiktige prisavtaler og praktisk talt ingen offentlige avgifter (slike avgifter er det Ola og Kari som betaler). – Som jeg har skrevet mange ganger tidligere: Norsk industri er vårt viktigste og mest effektive klimatiltak.
Det som fortsatt gjenstår av fossil energi i norsk industri, kan ikke erstattes av elektrisitet fra vannkraft. I teorien kan noe erstattes av hydrogen, men hydrogen er en kolossalt dyr energi der mange tekniske problemer fortsatt består. Konklusjonen er derfor at vi kan betrakte norsk industri som bortimot karbonfri, og at vi nesten kan se bort fra utslippene fra oljeproduksjonen som et norsk klimaproblem fordi energien stort sett brukes andre steder enn i Norge. Vi kunne selvfølgelig kutte litt i oljeproduksjonen, men flertallet er massivt i Stortinget for fortsatt produksjon.
Dette betyr at dersom Norge skal redusere sine utslipp, må det skje i deler av transportsektoren, enten ved elektrifisering eller ved at vi reiser mindre. Og til dette trengs det bare småtteri av ny energi – noe vi enkelt kan klare, uten ny vindkraft i Norge.
Det er viktig at Motvind-bevegelsen forstår begge deler – også at norsk metallproduksjon allerede gjør den globale klimajobben sin.
