oss 100 kroner!
I 1945 utga historikeren Jens Arup Seip ei bok om parlamentarismens seier i 1884 med tittelen «Et regime foran undergangen». Den tittelen bruker professor Gudmund Hernes, tidligere Ap-statsråd og fortsatt entusiastisk Ap-medlem, i en artikkel i Morgenbladet 12.11.20 for å beskrive Aps problemer. Seip er mest kjent for essayet fra 1963 om Norges utvikling med Aps økende makt: «Fra embetsmannsstat til ettpartistat». Merkelig er det at Hernes velger tittelen et regime foran undergangen. Essayet hans handler mest om årsakene til at Ap har gått mot undergangen , sjøl om han mener at det er de samme årsakene som også drar tilliten til hele det politiske sjiktet, det politiske regimet, ned.
Av Ove Bengt Berg.
Gudmund Hernes
Norsk biografisk leksikon skriver: «Gudmund Hernes har vært en synlig og kontroversiell skikkelse både som professor og statsråd, både som maktutreder og maktutøver.» Han var (med-)leder av den første maktutredninga fra 1971-1982, og som undervisningsminister og helseminister gjennomførte han en rad med «reformer» som det er vanskelig å si annet enn at de stod helt i samsvar med den internasjonale nyliberalismens krav. Han er kjent for morsomme karakteristikker som boka «Hvorfor alt går galt og andre lover for det moderne menneske». For ti år sida innleda han sine forelesninger for studenter med oppfordringa om at «Man må kunne sin Marx».
Arbeiderpartiets grunnlag forsvant…
Hernes mener at Tranmæl sørga for at Ap bygde en allianse mellom industriarbeidere, småbrukere og fiskere og som tok regjeringsmakt etter krigen. Til tross for velferdsstatens utvikling — han underslår at Ap i 1961 gikk til valg på ikke å innføre folketrygd og at SF tvang Ap til det i 1963 — mener han at fallet i oppslutninga om Europas sosialdemokratier skyldtes at den økonomiske utviklinga «desimerte» deres støttetropper.
«I landbruket er småbrukere skrumpet til en brøkdel, antallet sjarker, båter under ti meter, i fiskeflåten er falt dramatisk, og antall industriarbeidere, som nådde et toppnivå i 1970-årene, har siden sunket jevnt. Stadig færre har personlig erfaring med å bo i rurale strøk – det emosjonelle alliansegrunnlaget er svunnet. Det er lite igjen av Tranmæls store koalisjon.»
…og partiet og dets medlemmer forlot arbeiderklassen
I landsbyer og bygdesamfunn rundt om i hele Europa er mange truffet av en «double whammy»: For det første, når jobbene blir borte, skolen legges ned, tjenestene sentraliseres, ungdommen flytter, opplever de gjenværende at de er havnet i samfunnets bakevjer – etterlatt, glemt og overfløyet. For det andre ved at den sosialdemokratiske ideologien i mange land er hentet fra nyliberal teori, endret og tilpasset internasjonale markeder, økende privatisering, automatisering og globalisering.
Mange av de gamle støttetroppene står rådville, samtidig som spørsmål om ulikhet og fordeling langt på vei er fortrengt av en identitetspolitisk dagsorden.
Her er Hernes inne på det som også Wolfgang Streeck er opptatt av, tidligere vist til her på politikus i flere artikler. Streecks artikkel om Brexit og Trump som de fortrengtes protest mot den nyliberale politikken er oversatt i Vardøger 38. Streecks artikkel «Den nyliberale kontrarevolusjonen og sosialdemokratiets fall» er omtalt av Sven Røgeberg i Vardøger 36.
Det nye regimet i «Den politiske klasse»
Den nye politikerklassen der vitsen med et politisk verv er å skaffe seg et springbrett til bedre lønna og enda mektigere politiske stillinger, etter at politikkens retrett har gjort kommunestyreverv, stortingsmandat og en statsrådspost ikke til noe politisk mål, men bare et nødvendig karrieresteg til noe viktigere. Les Når et stortingsmandat og en statsrådspost bare blir et springbrett og Politikk som springbrett.
Hernes sin analyse av den nye politiske klassen er denne:
«For arbeiderbevegelsen er det viktigste at dens kadre og indre liv er endret underveis. Mens antallet partimedlemmer er falt, har antallet konsulenter gått opp. [Utheva av OBB] Det har avfødt en ny politisk klasse med en dramatisk forskjellig politisk kultur. De som hører hjemme i dette sjiktet, henter sin lønn fra politiske og administrative verv, deler grunnleggende referanserammer på tvers av politiske skiller, og omgås mest og lettest hverandre. Vi har fått partier med to etasjer, der de som driver politikk på heltid, ikke har så mye tid til å treffe eller lytte til det som sies nedenunder. Politikk er blitt en livsform der utøverne henter en stadig mindre del av sin erfaring utenfor politikk og administrasjon.
De voksende konsulentkadrene undergraver i seg selv også sosialdemokratisk politikk. Trolig må både Arbeiderpartiets rådgivere i Oslo og alle rundt Erna i regjeringskontorene søke andre jobber etter neste valg. Mange av dem kan da bare gå til … hverandre. Det vil si til rådgivningsbyråer som First House og andre herregårder.
Og som flere har påpekt: slike overganger undergraver landets politiske kultur. Det er vanskelig å bevare integriteten når man hopper fra en ideologisk motivert jobb der man fremmer saker man tror på, til å bli økonomisk kompensert for å fremme klienters interesser. Folk spør: Hva står de egentlig for og hva tror de egentlig på? Var den politiske fanen de holdt, egentlig et bekvemmelighetsflagg? For det bringer politikken i vanry hvis det er mer til felles mellom to rådgivere når én av dem er sosialdemokrat, enn mellom to sosialdemokrater når en av dem er rådgiver.
Så særlig sosialdemokrater må være på vakt mot at staten blir de statsansattes eller politiske klasses stat. Eller ditto for kommunene.
«den politiske venstresiden [har] sviktet i åresvis»
Hernes oppsummerer stoda slik:
Politikk er menneskenes forsøk på å få styr på historiens gang – slik at historien ikke er noe vi kan la drive, men sammen må skape.
Globaliseringen fører til et økende misforhold mellom effekten av økonomiske transaksjoner – nedslagsfeltet, omfanget og hurtigheten – på den ene siden, og hvilken rekkevidde politiske institusjoner kan ha på den andre. Alle stater er for små til å påvirke – nasjonenes problemer kan ikke løses innen nasjonalstatens rammer. Når makten emigrerer, kan ikke de politiske myndigheter bli igjen hjemme.
Her har den politiske venstresiden sviktet i årevis. For eksempel når man har latt EU etablere de «fire friheter», uten å artikulere og sette ut i livet et program for «fire rettigheter» – som for eksempel må favne arbeidstagernes rett til fagorganisering, at vi unngår sosial dumping eller fritt frem for Wizz Air.
Det er treffende av Hernes å skrive at «Politikk er menneskenes forsøk på å få styr på historiens gang – slik at historien ikke er noe vi kan la drive, men sammen må skape». Olof Palme sa at «Politikk er å ville noe». Men hva vil Ap uten den økonomiske politikken EU bestemmer og de krigene USA vil at Norge skal føre?
Hvis Hernes mener at det i det hele tatt er mulig å få tradisjonelle sosialdemokratiske krav inn som tillegg, eller enda kraftigere, til fortrengsel for de allerede vedtatte fire «frihetene» i EU, må all hans politiske dømmekraft ha forlatt han. Det finnes heller ikke en eneste norsk politiker som er aktuell for en tenkt norsk representasjon i EU som kunne tenkes å tørre å si noe annet enn «det er så flott alt sammen, atte» til de andre i EU-kommisjonen.
Den svakeste partiledelsen på 99 år
To dager etter at Morgenbladet kom ut med sin artikkel av Hernes, skreiv Ragnar Larsen om Aps problemer på document.no.
Etter å ha kritisert den borgerlige regjeringens skattepolitikk legger Ap opp til at denne politikken i hovedsak skal videreføres om partiet kommer til makten. Ap godtar det partiet har bekjempet. Kampen mot skattelettelser for folk som tjener over gjennomsnittet, bringes til opphør. Partiets kjernevelgere er jo ikke lenger de økonomisk mest svaktstående, men den øvre middelklasse.
Arbeiderpartiet er i villrede om hvem partiet skal være til for. Det ser vi tydelig i forslaget til stortingsvalgliste i Oslo. Hvis fagbevegelsens kandidat Trine Lise Sundnes skvises vekk fra sikker plass, blir de fire fremste kandidatene følgende: to fra Asia og to fra Oslos beste vestkant – en multimillionær og en importert direktør fra Davos. De som ser for seg at dette vil føre til en folkevandring av støttespillende arbeidsfolk ved valgurnene om ti måneder, bør oppsøke fastlegen.
…nå er partiet uten ledelse. Partiet ter seg som et skip uten ror og fremdrift. Da blir partiskuten et offer for tilfeldige vind- og strømdrag.
I mellomtiden sjangler partiet videre med den svakeste partiledelsen på 99 år og åpen for ethvert påfunn som flagrer forbi.
Verken Hernes, Kristjánsson eller Lysbakken har løsninga
Hernes peker på mye viktig og riktig om Aps problemer («utfordringer» som Aps partikonsulenter har lært å omskrive problemer med), men noen veg ut av uføret kommer heller ikke han med ut over det fromme håpet. Sosialdemokratiets tid er ute, for sosialdemokratiets politikk er forlatt av partimedlemmene som bare skal stemple sitt medlemskap på CVen for nye og viktigere stillinger.
Det vil ikke gå bedre for de nye sosialdemokratene under Kristjánssons faner heller. Ikke bedre enn det har gått med dem som prøvde først, de som nå er krigs- og innvandringsentusiastene i SV.
Denne artikkelen ble først publisert på Politikus
