Verdens energiforbruk øker markant – EUs energiproduksjon faller

0

I diverse erklæringer sier en stor del av verdens regjeringer at de vil redusere forbruket av fossil energi, ja EU sier at de helt vil fase ut bruken av den. For verden som helhet er det imidlertid ingenting som tyder på at fossil energi er på vei ut. Denne grafen viser dette med all ønskelig tydelighet.

World Energy Consumption by Fuel, based on data of 2019 BP Statistical Review of World Energy.

Som det går fram av denne grafen øker verdens totale energiforbruk raskt og jevnt, og det samme gjør forbruket av olje, kull og gass. Verden bruker omtrent en tredel mer fossil energi nå enn ved århundreskiftet, og det eneste som fikk forbruket til å gå litt ned en kort stund var finanskrisa.

Det er ingen tendenser i retning av at såkalt fornybar energi er i ferd med å erstatte fossil energi i noen vesentlig grad. Når vi sier «såkalt fornybar energi», er det fordi mesteparten av disse energiformene er helt avhengig av fossil energi for å kunne produseres. Det handler om diesel, kull og gass i smelteovner for å lage solceller. Det handler om fossilbasert tungindustri for å lage vindturbiner og sementen de er avhengige av. Det handler om gruveindustri for å skaffe fram sjeldne mineraler til batteriproduksjon og så videre. Og det handler naturligvis om fossilenergi som støtteenergi når det ikke er sol og vind.

EU på sotteseng

For EUs del, derimot, er ikke energiforbruket stigende. Men det er ikke noe sunnhetstegn, hvis noen skulle tro det. EUs totale energiforbruk er gått ned fra 2005. Ikke minst har EUs egenproduksjon av energi falt markant helt siden 1987. EUs import av energi har derimot økt.

Når EUs egen energiproduksjon faller, forteller det om en region i krise, en region der industrien er i stagnasjon eller er flagget ut til de regionene i verden der energiforbruket øker voldsomt. Denne grafen viser at EU er totalavhengig av olje, kull og gass. EU har ikke noe realistisk alternativ å sette i stedet. Skulle man i dag, eller innen ti år, kutte ut fossil energi i EU, vil det bety å slukke lyset, låse døra og kaste nøkkelen.

EU energy by type and whether imported, based on data of BP’s 2019 Statistical Review of World Energy. Renewables are non-hydroelectric renewables such as wind, solar, and geothermal.

Disse grafene, som bygger på BPs statistikk for 2019, er hentet fra artikkelen Do the World’s Energy Policies Make Sense? av Gail Tverberg. Det korte svaret på spørsmålet hennes er Nei.

Verdens CO2 utslipp øker

Tverberg viser også at verdens CO2-utslipp øker raskt, og det er ingen spor av alle de internasjonale konferansene om å bremse utslippene, i hvert fall hvis vi ser på verden totalt. Igjen er det bare finanskrisa som har satt et lite spor etter seg, så lenge den varte.

Carbon dioxide emissions for the world, based on BP’s 2019 Statistical Review of World Energy.

Derimot er det enorm forskjell på hvordan CO2-utslippene fordeler seg på verdens regioner:

Carbon dioxide emissions by part of the world through 2018, based on BP’s 2019 Statistical Review of World Energy. Soviet Empire is an approximation including Eastern Europe and the Former Soviet Union, based on the BP report. It would not include Cuba and North Korea.

«Remainder» i denne statistikken betyr Asia utenom Japan, og ikke minst India og Kina. Foreløpig har Afrika svært små utslipp, men det kommer ikke av miljøpolitikk, men av underutvikling. Hvis/når Afrika utvikler sin egen industri, som vil være basert på fossil energi, vil deres utslipp komme på toppen av dem fra Asia.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Konferansebanner2020-1024x546.png
Forrige artikkelRettferdighet a la NATO
Neste artikkelRussland tar over USA-baser i Syria – offensiven mot terroristene i Idlib øker i styrke
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).