Rettferdighet a la NATO

Av Lars Birkelund.

Rettferdighet a la NATO var jeg nok en gang vitne til da den NATO-tilknyttede Helsingforskomiteen 12. november 2019 arrangerte «Accountability for Torture in Syria and the role of Norway».

Jeg ble fort klar over at dette var et påkosta, potensielt historisk arrangement, da det opererte med store forventninger om å påvirke Norges utenrikspolitikk. Det antyder også tittelen på arrangementet. Men ellers fordi en mengde gjester/vitner var invitert fra andre land, til panelet og for å vitne om tortur. Helsingforskomiteen er internasjonale, må vite. Derfor foregår også arrangementene deres på engelsk og, i alle fall i dette tilfellet, uten muligheter for spørsmål fra publikum. De gjør det altså ikke lett for vanlige, bekymrede mennesker, som ikke er vant med å tale i store fremmede forsamlinger osv.

Dessuten var det lett servering til alle (anslagsvis 60 personer), samt noe jeg ikke skjønte hva var til å begynne, men som må være temmelig ny og avansert teknologi: en digital simultanoversetter med tilknyttede headset som ble delt ut til alle, til låns vel og merke, en innretning som via mikrofon henter eksempelvis arabisk eller tyrkisk tale fra høytalere som i dette tilfellet var plassert metervis fra der folk satt og som oversatte perfekt (det hørtes så og si sånn ut, men vanskelig å bedømme) til engelsk til den enkelte med hjelp av headsetene. 

I alle fall: Une Bastholm fra MDG var sjølsagt helt med på notene om rettferdighet for torturofre (hvem er ikke det, forresten?), i så stor grad at hun ikke klarte å la være å smile mens hun snakket om tortur. Og i så stor grad at hun (tilsynelatende) ikke reflekterte over hvordan man skal kunne skaffe rettferdighet for alle ofre av krigen i Syria ved kun å lytte til de som vitner mot Syrias regjering. For kun slike som påstår at de er torturert av «Assad-regimet» ble hentet til Oslo og kun slike ble hørt.

Med all respekt for vitnene må jeg allikevel nevne at et av dem, en kvinne, var så redd for represalier fra «regimet» at hun satt med ryggen til salen mens hun vitnet. Men allikevel ikke reddere enn at alle kunne se ansiktet hennes da hun etterpå reiste seg, gikk og satte seg på en stol i utkanten av publikum og deretter tidvis beveget seg en smule rundt i rommet. En dramaturgi som ikke var helt gjennomtenkt? ?

Formålet med dette arrangementet var å få Norge til å sende ut internasjonale arrestordre på syriske ledere. Det vil i så fall isolere Syria ytterligere. For eksempel ved at syriske ledere ikke vil ta sjansen på å reise utenlands for å delta i FN, i fredsforhandlinger utenlands osv. Dette vil kunne forlenge krigen mot Syria og lidelsene for et folk som allerede i mer enn åtte år har blitt rammet av krigens redsler, inkludert USA/EU/Norges sanksjoner, støtte til terrorgrupper osv. Sistnevnte uten protester over hodet fra NATOs «menneskerettighetsorganisasjon», Den Norske Helsingforskomite.

Ja, den egentlige hensikten med forslaget kan forsåvidt være å isolere Syria og syrere fullstendig fra verdenssamfunnet, dvs alle syrere som ikke vil overgi seg til terrorgrupper, kolonimakter osv. Syriske forrædere og desertører hylles derimot fortsatt som helter.

«Norge har så mye penger at problemet med å finansiere krigsforbryterdomstoler så og si allerede er løst». Ja, dette var essensen i hva komiteens Gunnar Martin Ekeløve-Slydal sa til denne internasjonale forsamlingen, bare for å understreke hvor arrogant denne overklassen av svært priviligerte menn og kvinner er og hvor lite respekt de har for vanlige norske skattebetaleres slit og slep.  For penger er jo «størknet mannesvette», som  Aasmund Olavsson Vinje sa.  

Human Rights Watch var forresten også representert, med en representant fra Tyskland, i skjønn harmoni med de andre i dette ekkokammeret.

Det ble så vidt nevnt i løpet av arrangementet, nærmest pliktskyldig, at andre parter i krigen også skulle straffeforfølges. Men kun Assad og IS ble navngitt og kun Assads fiender ble som sagt hentet til Norge og vitnet mot ham. Så det er ingen tvil om hvem som skal «tas» og at det er i tråd med den politikken Norge/NATO har ført mot Syria siden 2011. Dette er typisk rettferdighet ala NATO i NATO-landet Norge, der skattepengene våre i virkeligheten brukes til krigspropaganda.

Da jeg kom hjem etter arrangementet tenkte jeg: tror disse folka virkelig på hva de sier, at de med slike forslag bidrar til global rettferdighet, peace, love, kjærlighet ❤️ osv? Ja, i alle fall delvis. Og i tilfellet Bastholm er jeg helt sikker. Komiteens Bjørn Engesland virket også veldig oppriktig da jeg snakket med ham etterpå. Ekte oppriktighet eller bare tillært?

Det er i alle fall delvis idealisme som ligger til grunn, noe som ytterligere viser hvor vanskelig problematikken er. Jfr Terje Tvedts «anklager» mot bistandsorganisasjonene. Det er samme problematikk. Hvis man kritiserer disse blir man straks plassert et eller annet sted på skalaen ond – slem – rasist. Ja, slike føleriske «argumenter» var sentrale også fra Engeslands munn under vår samtale. 

Uansett, og hvis vi skal tolke komiteen og de andre i beste hensikt: man kan ikke slutte å tenke konsekvenser bare fordi man tror at man er på rett side og/eller tror at man støtter gode krefter. Man er ikke fritatt fra å stå til ansvar for egne handlinger bare fordi man handler av gode hensikter. Og man er ikke fritatt fra plikten til å bruke kritisk sans bare fordi FN, Amnesty, Human Rights Watch har sagt noe. For ingen mennesker er perfekte og ingen organisasjoner er bedre enn de menneskene som er i dem.

Problemet med denne gjengen, og norske politikere, er imidlertid at de i praksis har immunitet, ikke fra småforbrytelser som tricksing med reiseregninger, men for de aller verste forbrytelsene, krigsforbrytelsene. Dette påpekte også Ståle Eskeland etter sin granskning: «Et hovedfunn er at politiske og andre ledere, også norske ledere, i betydelig utstrekning begår de mest alvorlige forbrytelser og at de bare unntaksvis blir strafforfulgt».  Se Ståle Eskeland: De mest alvorlige forbrytelser.

Hvis noen syns jeg er kynisk, så skyldes det ting jeg har lært om norsk politikk og norske politikere og Norges rolle i verden siden 2011. For hvis en type politikk har en bestemt virkning, som de virkningene jeg skisserer her, kan man ikke se bort fra at det var nettopp det som var meningen. Det eneste jeg beklager er at det tok meg så mange år å skjønne det.