Sulten i verden øker for tredje år på rad

0

Antallet sultende og underernærte mennesker i verden øker for tredje år på rad heter det i den siste rapporten fra FNs matvareprogram. Etter et tiår med framgang har trenden tydeligvis snudd. Hvert niende menneske på jorda har nå ikke nok å spise.

Blant FNs utviklingsmål for 2030 er å utrydde sult. Lenge så det ut som om man kunne nå dette målet, men siden 2015 har andelen av sultende og underernærte gått opp.

Denne grafen fra State of Food Security and Nutrition in the World 2019 viser hvordan utviklinga av sult og underernærnig har vært siden 2005.

Denne økningen i sult kommer ikke av matmangel i verden. Det produseres nok mat til å mette 12 milliarder mennesker. Men som Bertolt Brecht sa: «Sulten oppstår ikke, den organiseres av kornhandelen.»

Over 820 million people suffering from hunger; new UN report reveals stubborn realities of ‘immense’ global challenge

Anders Romelsjö har sett på FN-rapporten og skriver:

  • 820 miljoner människor har inte tillräckligt att äta.
  • Utvecklingen är stick i stäv med FN:s hållbara utvecklingsmål inför år 2030 då ingen människa längre ska behöva gå hungrig.
  • Värst är läget i Östafrika där var tredje person är undernärd.
  • Orsaken enligt FN-rapporten är att ekonomin utvecklas svagt i många råvaruexporterande medelinkomstländer samtidigt som klyftorna mellan rika och fattiga ökar.
  • Klimatförändring och konflikter spelar också in.
  • Totalt har två miljarder personer på jorden en osäker livsmedelsförsörjning där de inte alltid har råd att äta sig mätta på näringsrik mat. Det gäller även åtta procent av befolkningen i Europa och Nordamerika.

Sult og underernæring øker spesielt i middelinntektsland, sier FN. Arbeidsløshet og økende fattigdom er årsakene i første instans. Men bak dette ligger det naturligvis maktforhold. I vårt århundre har de rikeste av de rike økt sin makt betydelig. Det samme har den globale matvareindustrien, agribusiness. Det er en falsk forestilling at «den grønne kapitalismen» skal løse disse problemene.

Det er tvert om kapitalmakt over både produksjonsledd og transportledd som gjør at sulten og underernæring øker.

FNs Hunger games

Her til lands fører myndighetene en politikk som innebærer at vi legger ned landbruket mens vi stadig blir mer avhengige av importert mat. Det er bokstavelig talt å kjøpe maten ut av munnen på fattige mennesker.

I dag er Norge helt avhengig av importert mat

Landbruk.no skriver:

I Norge er vi helt avhengig av import for å forsyne befolkningen med nok mat. Den norske selvforsyningsgraden ligger i dag på cirka 40 prosent.

Norsk landbruksvarehandel viser en sterk negativ handelsbalanse, der importen er langt større enn eksporten.
I 2016 importerte vi matvarer for 62 milliarder kroner, og eksporterte kun for 10 milliarder

– Tallene illustrerer tydelig vår økende avhengighet av import av landbruksvarer, av både mat og råvarer til dyrefôr, sier fagsjef i Norsk Landbrukssamvirke, Åge Klepp.

Også for Norge er dette er farlig politikk. Det skal ikke store kriser til ute i verden for at vi kan komme til å miste tilgangen til mat helt eller delvis. Og hva da?

Globalt handler dette om en spesiell side ved kampen mot imperialismen, nemlig kampen mot agribusiness og «big pharma».

How Big Pharma and Big Food have made us fat and sick

FNs «utviklingsmål» er basert på et samarbeid mellom overnasjonale organer, regjeringer og multinasjonale selskaper, og politikken kalles «public-private partnership». FAOs partnere er:

AGCO Corporation, A.P. Møller-Maersk Group, BASF, Bayer CropScience, Bunge, Cargill, CF Industries Holdings, The Coca- Cola Company, Diageo, DuPont, General Mills, Heineken International, Metro Group, Mondelez International, Monsanto Company, The Mosaic Company, Nestlé, Novozymes, PepsiCo, Rabobank International, Royal DSM, SABMiller, Sinar Mas Agribusiness & Food, Swiss Reinsurance Company, Syngenta, Unilever, Walmart og Yara International

Kilde: Public–private partnerships for agribusiness development – A review of international experiences

De «partnerne» som FN satser på for å «løse» matvareproblemet og oppheve sulten er nettopp de selskapene som gjør seg søkkrike på sult, underernæring og feilernæring.

Dette er hva som kalles å «drive Fanden ut med Belsebub». Oppheve sulten med Monsanto? Fjerne feilernæring med Coca-Cola? Løse vannproblemet med Nestlé? Hvorfor ikke avskaffe prostitusjonen i samarbeid med hallikene og narkotrafikken sammen med mafiaen?

Ja, akkurat så hinsides er FNs 2030-strategi.

Og hva med løsningen? For å si det svært enkelt: avskaff kapitalsmen. Problemet er ikke mangel på produksjon eller en gang mangel på mat. Problemet er ekstreme klasseforskjeller og ekstrem maktkonsentrasjon i milliardærenes og multimilliardærenes hender.

Det finnes vesentlige ressursproblmer også. Måten det produseres mat på er ikke bærekraftig. Jorda utpines og vannkildene tappes ut eller tørker ut. Ingen har noen patentløsning på hvordan man kan mette 9 milliarder mennesker, og særlig dersom man skal gjøre det uten bruk av fossile energi og råvarekilder.

Men det som er helt sikkert er at de selskapene som blir rike på utbytting, utpining og rovdrift må fratas sin makt om det skal være mulig å lage langsiktige løsninger.

Forrige artikkelDet flyter mer tysk kapital inn til Russland nå enn før sanksjonene
Neste artikkelResponstid
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).