oss 100 kroner!
Av George Chabert
Første debatt i de amerikanske demokratenes nominasjonsprosess er gjennomført. Joe Biden så ut som han ikke visste hva han gjorde der, og ble anklaget for å være både hvit, gammel og rasist. En viss Julian Castro ønsket fri abort, «og ikke bare for kvinner, men også for andre», til begeistret applaus. Bernie Sanders viftet med hendene som Trollmannen fra Oz, og kunne fortelle at Donald Trump var ond. Det ble fra første stund klart at han ikke var i stand til å gjenta den briljante kampanjen han førte for et par år siden. Andre prøvde seg med et frieri til de latinamerikanske velgerne på vaklende spansk. Bare én kandidat markerte seg positivt.
Denne ene var Tulsi Gabbard fra delstaten Hawaii, tidligere nestleder i Democratic National Committee, etnisk samoaner og Kongressens eneste hindu. Hun støttet Sanders i 2016, og hennes prioriteringer – helse, utdanning, infrastruktur, sysselsetting, arbeiderklassens og middelklassens levekår – er i tråd med USAs New deal-tradisjon. Som en følge av globaliseringen har Vestens industri i stor grad blitt flyttet til lavkostland, og i kjølvannet av finanskrisen i 2008 er tanken om en New deal naturlig. Manglende fokus på utenrikspolitikk blant presidentkandidatene i 2016, gjorde at hun nå velger å stille opp som presidentkandidat.
Det som gjør at Gabbards synspunkter får en særlig vekt, er ikke minst hennes bakgrunn: 15 år i det militære (hun er født i 1981, så det utgjør halve livet), tidligere medlem av forsvars- og utenrikskomiteen og to ganger krigsdeltaker i Irak. Hun kaller konsekvent sine tidligere med-soldater «my sisters and brothers». Hun inngir tillit ved å understreke at det var i det militære hun lærte om solidaritet og om betydningen av å tjene en felles sak.
Da én av kandidatene i debatten presenterte seg som ekspert på utenrikspolitikk, forklarte hvorfor USA måtte fortsette med sine kriger verden rundt og hvorfor landet nå måtte starte en krig mot Iran, var Gabbard den eneste som protesterte. Hun skildret hvordan en ubegripelig mengde dollar er blitt brukt i ødeleggelsen av andre nasjoner, og framholdt at dette var penger som heller kunne vært brukt til å gjenreise USA. Hun nevnte de mange amerikanske soldater som hadde mistet livet til ingen nytte, og pekte på de ufattelige lidelsene som blir påført befolkninger som USA angivelig vil oppdra i demokratiske prinsipper.
Tulsi Gabbard er blitt lagt merke til. Hennes uttalelser blir alltid mottatt med entusiasme fra publikum og respekt fra intervjueren. Hun poengterer stadig at USAs forhold til verden må baseres på samarbeid, diplomati og vennskap, og ikke på trusler, boikott og bomber. Hun sier seg villig til å snakke med Syrias president, til «å komme tilbake til Irans kjernekraftavtale», og arbeide for å etablere et godt forhold til Russland og Kina. Hun peker på den humanitære krisen i mange byer i USA, og argumenterer for at det er i hjemlandet milliardene må brukes, og ikke i krig utenlands. Foredraget hun holdt ved Brown universitetet i april 2019 var like tydelig: «Bygg, ikke bomb: For en ny amerikansk utenrikspolitikk».
Verden har siden 1945 levd i skyggen av USAs kriger. USA truer i dag Iran, og presser Russland til det ytterste. Kommer vi i 2020 til å oppleve et presidentvalg som betyr slutten på USAs aggressive utenrikspolitikk? Veien er lang, og som Tulsi Gabbard poengterer, er våpenindustrien mektig i USA. Det er likevel ikke umulig. Alle meningsmålingene er entydige: Det amerikanske folket er lei av meningsløse kriger.
Dette innlegget har også vært publisert som leserinnlegg i avisa Klassekampen.
