Det snakkes om de atomvåpnene Iran ikke har, men nesten ingen snakker om de atomvåpnene Israel faktisk har

0

Israel har hatt et atomvåpenprogram siden 1960-tallet. I 1964 bygde Frankrike Dimona-atomreaktoren i Negev. Tungtvann fra Norge gjorde det lettere for Israel å komme videre derfa. Israels produksjon av atombomber begynte på 1960-tallet.

I en artikkel som er oversatt og publisert av Midt i fleisen, skriver Stephen Lendman blant annet:

Israels raketter, krigsfly og ubåter kan levere atombomber som kan ramme mål langt unna landets grenser. Israel har hundrevis av stridshoder i sitt arsenal. På midten av 1980-tallet avslørte den kjernefysiske teknikeren Mordechai Vanunu sannheten om Israels atomvåpenprogram i Dimona.

I dag kan landets termonukleære bomber ødelegge store byer. I 2009 publiserte atommotstanderen John Steinbach et dokument om Israels atomvåpenprogram og sa:

«Med flere hundre våpen og et robust leveringssystem har Israel i det stille overtatt Storbritannia som verdens femte største atommakt, og er nå like stor Frankrike og Kina angående størrelsen på atomarsenalet» – samtidig som det hverken bekrefter eller avkrefter atomprogrammet.

Israel har ingen atomkraftverk for produksjon av elektrisitet. Atomprogrammet er fokusert på utvikling og produksjon av våpen. Denne sofistikerte kapasiteten øker den regionale og globale risikoen. Israels åpne hemmelighet er velkjent.

En Pentagon-rapport med tittelen «Kritisk teknologisk vurdering i Israel og NATO-nasjoner», var Washingtons første offisielle anerkjennelse av Israels atomvåpenprogram.


 

Det snakkes om mer eller mindre innbilte masseødeleggelsesvåpen i Midtøsten. Men Israels atomvåpen, som er høyst reelle og skapt for å kunne utslette byer, snakkes det svært lite om. Hva kommer det av?

 

 

Forrige artikkelEt svekket USA bryter Iran-avtalen – Israel angriper Syria
Neste artikkelVitne i Øst-Ghouta: White Helmets lot sivile dø
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).