Fellesforbundet feirer pause for datasenterprosjekter, men gjør opp regningen uten vert

Leder i Fellesforbundet Christian Justnes jubler. Under to uker etter at Fellesforbundet ba politikerne dra i nødbremsen og sette nye datasenterprosjekter på pause til et nytt system for prioritering er på plass. Dette oppfatter Justnes som «kraftfulle grep fra regjeringen«. Siri Hermo viser at feiringa har lite saklig grunnlag.

Dette innlegget fra Fellesforbundet feirer det som i offentligheten fremstilles som et nasjonalt, kraftfullt politisk grep.

Men hvis en analyserer dette vedtaket med et juridisk blikk, ser en raskt at regjeringens og Statnetts «nødbrems» kolliderer frontalt med EØS-avtalens mest fundamentale prinsipper og EUs overordnede mål for den digitale og «grønne» omstillingen på veien mot å bli det første klimanøytrale kontigentet innen 2050.

Selve bærebjelken i EUs gigantiske strategi, «The Twin Transition» (den doble omstillingen), ble hamret ut som en kjernekomponent i The European Green Deal (Den grønne given).

Dette konseptet forklarer med uomtvistelig juridisk logikk hvorfor regjeringens og Statnetts særnorske datasenter-pause i realiteten er et direkte angrep på EUs aller helligste hovedmål frem mot 2050.

Hva er «Twin Transition»?

EU definerte tidlig at det er umulig å nå målet om et klimanøytralt kontinent innen 2050 uten at to fundamentale samfunnsendringer skjer parallelt og smelter sammen:

• Den grønne omstillingen:

Avvikling av fossil energi og massiv overgang til fornybar kraft, batteriteknologi og elektrifisering.

• Den digitale omstillingen:

Utvikling av kunstig intelligens, smarte strømnett (smart grids), automatisering og enorme mengder datalagring.

I EUs juss og filosofi er ikke disse to tingene separate.

Digitaliseringen er verktøyet som skal gjøre det «grønne» skiftet mulig

Du kan ikke styre fremtidens fornybare energisystemer (vind og sol som svinger) uten massive mengder KI-regnekraft og datasentre som overvåker og distribuerer energien i sanntid.

Datasentre og batterifabrikker er altså ikke «luksusindustri» Norge kan velge bort på grunn av lokale strømpriser; de er definert som kritisk europeisk infrastruktur for å redde klimaet.

Her klapper også fellen sammen i form av prinsippet om «overstyrende allmenninteresse». For å tvinge igjennom det «grønne» skiftet og nå 2050-målet, har EU lovfestet at utbygging av fornybar energi og den tilhørende infrastrukturen SKAL formodes å være av «overstyrende allmenninteresse».

Siden EU – gjennom prinsippet om den doble omstillingen (Twin Transition) – definerer datasentre og digital infrastruktur som en udelelig og obligatorisk del av denne grønne infrastrukturen, sitter EU med definisjonsmakten.

I Brussels øyne er det datasentrene som representerer den overstyrende allmenninteressen for å redde kontinentets klima, ikke Norges ønske om å verne eldre, tradisjonell smelteverksindustri for å blidgjøre Fellesforbundet.

Når den norske regjeringen prøver å begrunne pausen med at datasentre «ikke er samfunnsnyttige» sammenlignet med tradisjonell industri, kolliderer dette frontalt med EUs rettsorden:

Ved å sette disse prosjektene på pause frem til 2027, blokkerer Norge i praksis utrullingen av EUs «grønne» og digitale motor.

Dette bringer oss rett tilbake til lojalitetsplikten (artikkel 3) og sammensmeltningen av energi og klima fra 2019:

Siden Norge i oktober 2019 formelt forpliktet seg til å gjennomføre EUs klimaregelverk under EØS-avtalens Protokoll 31, sto døren på vidt gap da EU kun to måneder senere, i desember 2019, formelt vedtok Den grønne given (European Green Deal).

Når EU har funnet ut at batterifabrikker og datasentre er de to hjulene på den grønne vognen, har ikke Norge lenger noen juridisk rett til å si at vi bare vil ha det ene hjulet.

Gjør vi et slikt nasjonalt stunt, ryster vi avtalens formål om at hele unionen skal fungere som én homogen enhet frem mot 2050.

ESA vil bruke dette som sitt tyngste skyts i en kommende rettssak

Det særnorske vedtaket er et direkte brudd på den lojaliteten vi har skrevet under på, og makteliten bruker bare det rettslige etterslepet til å tåkelegge at vi uansett må føye oss, åpne nettet og ta regningen til slutt.

Så har du «Europas digitale tiår» (Digital Decade) da.

Det ble formelt vedtatt i desember 2022 og er EUs offisielle og strategiske overordnede program for den digitale transformasjonen av hele Europa frem mot 2030.

Det er nettopp i kryssildpunktet mellom EUs grønne giv (Green Deal) og Europas digitale tiår (Digital Decade) at den særnorske datasenter-debatten blir fullstendig avkledd som et politisk teater.

Når man ser på hvordan EUs krav om klimanøytrale datasentre griper inn i Norge, avdekkes det hvordan de overordnede mekanismene i EØS-avtalen – lojalitetsplikten, homogenitetsprinsippet og forrangsprinsippet – i praksis setter regjeringens og Statnetts siste «nasjonale stunt» sjakk matt.

Koplingen mellom EUs 2030-mål og den norske virkeligheten manifesterer seg på tre måter:

1. «Klimanøytrale datasentre» er ikke et miljøvalg, det er et EU-påbud:

Innenfor Europas digitale tiår har EU satt et ufravikelig mål om å rulle ut 10 000 høysikre og klimanøytrale datasentre (edge-noder) innen 2030.

For å tvinge dette igjennom har EU revidert sitt Energieffektiviseringsdirektiv (EED).

Alle datasentre over 500 kW må årlig rapportere energibruk, vannforbruk og – mest kritisk – gjenbruk av overskuddsvarme til en felleseuropeisk database.

Når den norske regjeringen nå ruller ut en ny konsesjonsordning fra høsten 2027 som krever gjenbruk av spillvarme, later de som om dette er en særnorsk oppfinnelse. Sannheten er at de bare tyvstarter på innføringen av EUs påbud for ikke å havne i et enormt juridisk etterslep. Jussen er rigget slik at Norge må agere i sanntid etter EUs programvare, selv om regelverket ikke er formelt implementert på Stortinget.

2. Koblingen til EØS og «The Twin Transition»

Dette programmet er ikke bare en uforpliktende ønskeliste.

Gjennom EUs prinsipp om den doble omstillingen (Twin Transition) er det digitale tiåret uløselig knyttet til EUs klimamål for 2050.

EU har slått fast at de «grønne» målene ikke kan nås uten denne massive digitale infrastrukturen.

For Norge betyr EØS-avtalens dynamiske natur og lojalitetsplikt at det løpende regelverket som vedtas i Brussel for å tvinge frem denne 2030-infrastrukturen – som for eksempel kravet om klimanøytrale datasentre – fortløpende skylles inn over norsk lovgivning, og effektivt overstyrer særnorske forsøk på å bremse den digitale utbyggingen.

I tråd med prinsippet om den doble omstillingen (Twin Transition) har EU fastslått at digitalisering og det «grønne» skiftet er to sider av samme sak.

Regjeringen prøver nå å splitte disse to sektorene ved å si at tradisjonell industri (den «grønne» omstillingen) skal prioriteres i strømnettet foran datasentre (den «digitale» omstillingen).

Dette er en fundamental realitetsbrist under EØS-retten.

Siden energi og klima ble sveiset sammen i 2019 under avtalens Protokoll 31, aksepterte Norge EUs definisjon:

3. Uten digitale datasentre, ingen «grønn» omstilling

Å stenge nettet for datasentre for å verne særnorsk industri, bryter direkte med Artikkel 3 (lojalitetsplikten), fordi det aktivt setter virkeliggjøringen av EUs 2030 -og 2050 mål i fare.

Maskeraden med Statnetts «midlertidige pause»:

Når Statnett innfører en full pause i tildeling av nettkapasitet frem til august 2027, vet de nøyaktig hva de gjør.

De bruker det snevre, tekniske unntaket for «systemdrift og nettsikkerhet» som et rettslig skjold.

Spillet:

De vet utmerket godt at ikke-diskrimineringsprinsippet i EØS-avtalens Artikkel 4 forbyr dem å utestenge utenlandske teknologiselskaper til fordel for norske aktører.

En midlertidig pause på grunn av akutt nettmangel kan forsvares overfor ESA i Brussel. Men i det øyeblikket den permanente ordningen trer i kraft i 2027, og staten skal begynne å stryke kommersielle datasentre ut fra en politisk definisjon av hva som er «samfunnsnyttig», faller det juridiske skjoldet.

Da utløses forrangsretten.

EUs regler om fri etableringsrett og forbud mot konkurransevridende statsstøtte står over norske politiske forlik.

Den planlagte endestasjonen

Regjeringen går ikke imot EU.

De bruker Statnetts midlertidige pause til å iscenesette et nasjonalt skuespill for å roe sinte velgere og Fellesforbundet på hjemmebane.

Ved å trykke på bremsen nå, kjøper de seg politisk fred på hjemmebane over de neste valgene.

De gir fagbevegelsen og velgerne en illusjon av nasjonal råderett, vel vitende om at lojalitetsplikten og forrangsprinsippet uansett vil tvinge Norge til å åpne nettet og fjerne særreglene når dommen faller rundt 2030.

Da er etterslepet innhentet, de digitale rettsaktene implementert i sanntid, og fellesskapet sitter igjen med regningen.

La meg gjøre det klinkende klart:

EØS-avtalen har ikke noen angrerett.

Det finnes overhodet ingen nødutgang i form av en «reforhandling» her, rett og slett fordi EU aldri ville tillate særnorske omkamper som fragmenterer det indre markedet, noe som eksplisitt strider mot avtalens formål om at hele unionen skal fungere som én homogen og udelelig enhet.

Toget kjører taktfast mot et klimanøytralt og heldigitalisert Europa i 2050, på de samme skinnene som ble lagt i 1992 med EØS-vedtaket.

Siri Hermo