oss 150 kroner!
Den 9. november går norske politikere og samfunnstopper i fakkeltog for å advare mot dehumaniseringens ytterste konsekvens. Vi hører de samme rituelle talene om å «kjenne igjen faresignalene i tide» og løftet om at det «aldri mer» skal skje. Samtidig utspiller det seg en systematisk utradering av befolkningen i Gaza og en brutal eskalering på Vestbredden, uten at verden iverksetter tiltakene vi er strengt forpliktet til gjennom Folkemordskonvensjonen. Å minnes historiens ofre mister all troverdighet når vi bevisst ignorerer vår juridiske plikt til å forhindre nåtidens.
La oss begynne med jussen, for det er her den internasjonale ansvarsfraskrivelsen er mest eklatant. Folkemordskonvensjonens artikkel II(c) definerer folkemord blant annet som det å «forsettlig påføre gruppen levevilkår beregnet på å medføre dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis». Dette er ikke en teoretisk øvelse.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDet vi bevitner er ikke tragiske biprodukter av en asymmetrisk konflikt, men en kalkulert, strukturell dekonstruksjon av et folks livsgrunnlag.
Vi ser denne ufarliggjøringen av realitetene gjenspeilet i vår egen mediehverdag. På statskanalen kan vi logge oss inn og konsumere pedagogiske, velregisserte formater som NRKs Urix x Annika, der tragedien pakkes inn som en kompleks «konflikt» som må forklares i et tilgjengelig språk. Men i slike forsøk på å intellektualisere storpolitikken fra trygge norske TV-studioer, fordamper altfor ofte den brutale kjernen og det juridiske ansvaret. Når den metodiske utslettelsen av palestinere reduseres til nøytral kringkasting og asymmetriske «krigshandlinger», fungerer mediedekningen som et slør over vår egen medvirkning. Vi blir passive tilskuere til at Folkemordskonvensjonen brytes i sanntid.
Når den kliniske konsekvensen på bakken er at mennesker dør av infeksjoner, ubehandlede skader og en villet struping av vann og nødhjelp, er dette handlinger som direkte oppfyller konvensjonens ordlyd om fysisk ødeleggelse.
Sykehusbombinger, likvidering av helsepersonell og blokade av medisinsk utstyr er ikke uhell. Det er metodiske verktøy for å umuliggjøre palestinsk liv i Palestina. Når FN nå advarer mot israelske «kill zones» i Gaza, og vi ser det samme mønsteret av statssanksjonert nybyggervold spre seg med rasende fart over Vestbredden, er det den endelige fasen av et etnisk rensingsprosjekt vi er vitne til.
Det mest slående er derfor ikke okkupasjonsmaktens brutalitet, men det kollektive Vestens aktive aksept. De samme europeiske lederne som nå holder bevegde taler i novembermørket, nekter konsekvent å innføre reelle sanksjoner. Den såkalte «regelbaserte verdensordenen» avsløres her for hva den faktisk er: Et sett med regler som kun håndheves når det tjener USAs og NATOs geopolitiske interesser. Når ofrene er palestinere og overgriperen er en vestlig alliert, er internasjonal lov tydeligvis bare uforpliktende papir.
Vi står ved et historisk nullpunkt. Ordene «aldri mer» eies ikke lenger av dem som resiterer dem ved minnesmerkene, men av dem som faktisk forsøker å stanse statsterrorismen mot palestinerne i dag.
Hvis Folkemordskonvensjonen skal ha noen som helst verdi, og hvis vi skal kunne se oss selv i speilet, kreves det handling: Omfattende boikott, de-investeringer og statlige sanksjoner. Alt annet er passiv medvirkning. Vi kan ikke tillate at markeringen av Krystallnatten reduseres til et tomt avlatsrituale for en politisk elite som i praksis lar vår egen tid bli et nytt, bekmørkt kapittel i historien om folkemord.
Steven Crozier
