oss 150 kroner!
Det er like illevarslende som det høres ut. En regelrett veivalgsstrekning mot en ny verdenskrig. Klarer Shenzhen å forhindre den? Ikke hold pusten.
9. november 2026
SJANGHAI – Etter å ha snakket i telefonen i 95 minutter med Mohsen Rezaee, generalsekretær i Det øverste nasjonale sikkerhetsrådet (SNSC) og nummer to i den iranske regjeringen, sendte president Putin tre dager senere sitt private fly til Teheran for å hente Rezaee og en liten iransk delegasjon til et møte ansikt til ansikt i Kreml.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herMøtet varte i nesten tre og en halv time. Og avgjørende nok var leder Mojtaba Khamenei til stede i rommet, via kryptert telefon.
Sluttresultatet er at Moskva nå plasserer sitt strategiske partnerskap med Teheran på samme nivå som partnerskapet med Beijing, det høyeste det har. Betydelig teknologihjelp og teknologioverføring er i gang. Russland har allerede levert 12 avanserte angrepshelikoptre, et bredt spekter av offensivt og defensivt utstyr, og økt målfinningsevne, via satellitt og fiberoptisk droneteknologi.
I praksis betyr det at Teheran er enda bedre forberedt enn før på å absorbere et angrep fra USA og/eller dødskulten, og å svare på det med overveldende styrke. Russiske ingeniører fra NPO Mashinostroyenia hjalp allerede Teheran med å utvikle en ramjet-motor til supersoniske kryssermissiler, og det er lagt inn en bestilling på 90 utskytere til Irans Mi-28NE-helikoptre, som jevnlig har blitt fotografert på den innenlandske flyplassen Mehrabad siden årets begynnelse.
Oversatt: enhver angrepsplan fra Epstein-syndikatet møter nå et Iran som Moskva bevæpner på samme måte som sin nærmeste partner. Dessuten har IRGC de facto opphevet sin selvpålagte begrensning på 1200 miles missilrekkevidde og bygger ekstra underjordiske produksjons- og lagringsanlegg. Irans hærtalsmann bekrefter at Irans styrker er «sterkere» enn da krigen begynte 28. februar.
CENTCOM har i mellomtiden fortsatt angrep på et nivå under det som kan kalles en fullverdig kampanje, mot et Iran som nå er bedre rustet til å svare.
Logikken i eskaleringsstigen gjelder likevel fortsatt. Task Force Iron Gate er det nye knepet – for å stoppe «forbudte» varer (slik bestemt av Piratimperiet) fra å bevege seg over land og over Kaspihavet, noe som reduserer mulighetene for både Russland og Kina.
Kjernen i saken er at mens den forvirrede Trump-administrasjonen plukker opp bitene etter «blå tsunami»-mellomvalget, kan de neste to ukene eller så by på en viss grad av diplomati, før Sosiopat-sjefen bestemmer hvordan han skal sette i gang et militært angrep på Iran.
Dette vinduet ble skapt etter JD Vances ønske. Det finnes ingen som helst bevis for at Team Trump har til hensikt å vise noen fleksibilitet overfor Irans sju betingelser; se Marco Rubios fornærmede utbrudd.
Teheran på sin side vil absolutt ikke gi seg: de sju betingelsene må oppfylles før eventuelle forhandlinger kan begynne. Dessuten tviler nesten alle i maktkorridorene i Teheran på at opportunisten Vance har makten og innflytelsen til å spille diplomat.
Bruke Irak til å invadere Iran
Rezaee kom ut av Moskva svært selvsikker, og understreket at den lange samtalen omfattet sikkerheten i Vest-Asia som helhet, tiden etter krigen og samarbeid om gassrørledninger, med Putin «klar til å samarbeide på alle måter» for å få slutt på krigen.
S-400-fronten er derimot svært omstridt. Det finnes ingen troverdige lekkasjer om at leder Mojtaba Khamenei, i sitt personlige brev til Putin levert av Rezaee, primært ba om S-400-forsvarssystemer. Det de ble enige om, var samarbeid om ICBM-er og hypersonisk teknologi.
På den kinesiske fronten gjør spesialutsending Zhai Jun seg i mellomtiden klar til å besøke Iran, Oman og Saudi-Arabia. I samtaler i Sjanghai var det mulig å bekrefte at Beijings prioriteringer fortsatt er et suverent, stabilt Iran, fri flyt av energihandel gjennom Hormuzstredet og sikkerhet for Kinas partnere ved Gulfen.
Beijing koordinerer tett med Moskva. Og posisjonerer seg stille som garantist foran det avgjørende Shenzhen-møtet neste uke, ved siden av APEC, mellom Xi, Putin og Trump. Det russisk-kinesiske strategiske partnerskapet vil i Shenzhen ha en unik mulighet til å stoppe den nåværende, fatale kaskaden som muligens kan føre til en termonukleær verdenskrig.
Irans regnestykke er å gjøre en fornyet Trump-kampanje for kostbar til å begynne på. Russland ønsker og trenger selvsagt at Iran holder stand, og behandler nå landet slik det behandler Kina: som en toppnivå-partner det bevæpner og utruster uten en forsvarspakt.
Sosiopat-sjefen vil ha maksimalt press uten at det erklæres krig: «mindre» angrep, en enda strammere blokade og Iron Gate. Hvis Epstein-syndikatet går over til en fullskala krigskampanje, vil det møte gjenoppbygde forsvarsverk, russiske helikoptre, avgjørende målfinning utenfra og ganske mange «overraskelser» fra IRGC.
Det bør utvises maksimal forsiktighet med at Shenzhen brukes som et skalkeskjul. De dystre realitetene på bakken peker i realiteten mot at den vanvittige landbelegringen Iron Gate gjennomføres, knyttet til vektleggingen av å sprenge 38 iranske broer – slik Sosiopat-sjefen selv har innrømmet offentlig.
Samtidig har den ynkelige irakiske marionettregjeringen og Den islamske motstanden i Irak for alvor begynt å true hverandre, i forkant av det som nå åpent og illevarslende foreligger: nært forestående planer om invasjon av Sør-Iran, i Ahvaz-regionen, full av oljefelt, fra amerikanske tropper utplassert på irakisk jord.
Den islamske motstanden har allerede advart statsminister Al-Zaidi om at ethvert forsøk på å arrestere sjiamuslimske ledere vil bety at regjeringen hans faller.
I mellomtiden har USAs utenriksminister, i teorien en «diplomat» som aldri engang gadd å møte opp til «forhandlings»-kabareten, allerede erklært dem for en blindvei, med «iranske krav (…) som rett og slett ikke bare er uakseptable, men i noen tilfeller opprørende og latterlige, og egentlig ikke realistiske».
Som om ikke alt dette var alvorlig nok, har CENTCOM etablert en slags formende rytme, og bomber nå Qeshm-øya to–tre netter på rad.
Hvis og når CENTCOMs Iron Gate forsøker å treffe iranske verdier via landruter og/eller Kaspihavet, vil eskaleringsstigen definitivt gå ut av kontroll, og Irans motslag vil være helt av skalaen.
Det er like illevarslende som det høres ut. For å håndheve en tungt bevæpnet økonomisk beleiring er Sosiopat-sjefen og hans undersåtter villige til å sprenge dusinvis av broer og jernbanespor, stoppe Russland i Kaspihavet (lykke til med det) og fysisk blokkere handelen over Irans sju landegrenser.
En regelrett veivalgsstrekning mot en ny verdenskrig. Klarer Shenzhen å forhindre den? Ikke hold pusten.
Denne artikkelen ble publisert av Strategic Culture Foundation
