Til forsvar for barnevernet

Den såkalte Søyland-saken er en av de mest omtalte barnevernssakene i norsk historie. Familien Søyland fra Porsgrunn hadde fem barn og hadde vært i barnevernets søkelys siden tidlig på 1980-tallet, ikke minst på grunn av moras alkoholmisbruk.

I 1986 gjorde barnevernet i Porsgrunn vedtak om omsorgsovertakelse. Søskenflokken skulle plasseres i fosterhjem. En aksjonskomité, bestående av noen av Porsgrunns mest profilerte borgere, kjempet for å få opphevet vedtaket. Folkene bak komiteen var preget av konservative kristne som mente at foreldreretten var grunnleggende, og at barn skulle vokse opp hos sine biologiske foreldre.

Aksjonskomiteen organiserte underskriftskampanje og fakkeltog og kjempet til fylkesmannen opphevet vedtaket. Barnevernet led nederlag på alle punkter. Fylkesmannen mente at «komiteen har betydd en positiv støtte for familien, og for dens virksomhet». Barna fikk bli boende hos sine biologiske foreldre. Aksjonskomiteen påtok seg et stort ansvar. Medlemmene ble faddere for barna, døpte dem i Jesu navn og lovet å støtte og hjelpe dem under oppveksten.

Aksjonskomiteen fikk sterk støtte fra Frp-politikeren John Alvheim fra Notodden, som blant annet holdt appell på torget i Porsgrunn. Alvheim var en periode direktør ved Notodden sykehus og ble senere innvalgt på Stortinget fra Telemark, der han satt fra 1989 til 2005. I en periode var han leder av sosialkomiteen og nestleder i FrP. 

Etter at Søyland-søsknene var tilbakeført til sine biologiske foreldre, fortsatte Alvheim sin kampanje mot barnevernet. Ifølge Alvheim i NRK-programmet Standpunkt 11. november 2003 var barnevernet i Norge, med meget få unntak, kroniske lovbrytere. Rettssikkerheten for både barn som barnevernet befattet seg med, og deres foreldre var, ifølge ham, nærmest ikke-eksisterende. Alvheim oppfordret til ikke å samarbeide eller kommunisere med barnevernet og anklaget barnevernets ansatte generelt for omfattende tjenesteforsømmelse. Ikke minst mente han at barnevernet hadde drevet flere mennesker til selvmord.

I 2004 publiserte NRK Brennpunkt dokumentaren «De farlige hjelperne» om Søyland-saken. Der ble blant andre søstrene Bente og Anne Berit Søyland intervjuet. Begge var blitt heroinmisbrukere og var svært bitre over at de ble tilbakeført til sine biologiske foreldre.  Aksjonskomiteen fulgte aldri opp løftene sine. «De hadde ikke peiling på hvordan vi barna hadde det», sa Bente Søyland i dokumentaren.

Jeg bodde i Porsgrunn på 1980-tallet og fulgte Søyland-saken fra sidelinja. Etter å ha sett hvordan det endte, er jeg grunnleggende skeptisk til aksjonskomiteer som blander seg inn i barnevernssaker. Jeg mener også at barnevernssaker egner seg dårlig som pressoppslag, og at politikere, politiske partier og medier bør være varsomme med å blande seg inn i konkrete saker. Barnevernssaker er ofte kompliserte. Barnevernet har taushetsplikt, og derfor vil mange sider ved slike saker aldri komme fram. Ytre innblanding kan få alvorlige konsekvenser.

Barnets stemme

Jeg hadde Søyland-saken i bakhodet da jeg leste innlegget til Nina Sehested i Klassekampen 16. september i år. Sehested er styreleder i Landsforeningen for barnevernsbarn og klinisk spesialist i familiebehandling.

Artikkelen tar utgangspunkt i spillefilmen «Fjord», som bygger på en barnevernssak på Vestlandet i en kristen rumensk-norsk familie. Sehested mener filmen først og fremst handler om maktforholdet mellom voksne og barn, ikke om religion eller om barnevernet framstilles positivt eller negativt.

Hun skriver: «Jeg har sett filmen «Fjord» med et blikk mange i debatten ikke har. Som barn vokste jeg opp i et konservativt religiøst miljø, der lydighet og tilgivelse sto sentralt.»

Videre skriver hun: ««Den som elsker sine barn, tukter dem.» Uttalelsen traff hardt da jeg så filmen. Jeg hørte den mange ganger som barn. Jeg lærte at kjærlighet kunne uttrykkes gjennom tukting, og at lydighet var en dyd. Grensene mellom omsorg og krenkelse ble uklare. For voksne kan dette være en religiøs forståelse av oppdragelse. For et barn kan det oppleves helt annerledes.Hvordan skal et barn protestere mot noe som omtales som kjærlighet? Hvordan skal det forstå at noe er vold når de voksne kaller det oppdragelse? Jeg lærte å adlyde. Etter hvert sa jeg ifra og fikk hjelp. Mine søsken ble ikke snakket med på samme måte. De sa ikke så mye. De voksnes virkelighetsforståelse fikk dominere, og oppdragelsesmetodene kunne fortsette. Det er her min egen historie møter «Fjord»».

Sehested erkjenner at barnevernet har stor makt og kan gjøre feil. Samtidig mener hun at frykten for å gripe inn feil ikke må føre til at man lar være å gripe inn når et barn trenger beskyttelse. Hun understreker også at barn kan ha blandede erfaringer med barnevernet. De kan være takknemlige for at barnevernet grep inn, samtidig som de kan være kritiske til måten det ble gjort på.

Sehested vil ikke at religiøse familier skal mistenkeliggjøres. Men religion må ikke kunne brukes til å legitimere eller skjule vold mot barn. Når voksne for eksempel omtaler fysisk avstraffelse som «bare et klaps», kan barnets opplevelse av krenkelsen bli bagatellisert.

Hun ønsker et barnevern som ikke gir avkall på makt, men som er bevisst på hvordan makten brukes. Kort sagt forsvarer Sehested behovet for et barnevern som tør å beskytte barn mot vold, samtidig som hun erkjenner at barnevernet selv kan gjøre alvorlige feil. Barnets taushet må ikke automatisk tolkes som at alt er i orden.

Partiet FOR tar opp kampen mot barnevernet

John Alvheim døde i 2005, men tradisjonen med kampanjer mot barnevernet lever videre. Tidligere var barnevernsaktivistene preget av konservative kristne som aksepterte forestillingen om at «den som elsker sine barn, tukter dem». I dag har disse fått selskap av antirasister som identifiserer seg med familier med innvandrerbakgrunn der barnevernet har grepet inn.

Her er et eksempel på dette fenomenet: Jeg deltok på landsmøtet til partiet Fred og Rettferdighet i mai i fjor, etter å ha stilt som førstekandidat for partiet ved stortingsvalget Agder i samme år. Jeg ville ta opp kampen mot de våpenglade partiene på Stortinget, mot opprusting og for fred.

På landsmøtet dukket det imidlertid opp noen overivrige barnevernsaktivister som fikk kuppet gjennom et vedtak om barnevern, uten at saken var drøftet i partiet på forhånd. Vedtaket ville erstatte barnevernet med «familievern», uten at det på noen måte var klargjort hva som lå i dette begrepet. Det ble ropt fra salen at dette var viktig for innvandrerfamilier i deres møte med barevernet. Hvordan skulle dette «familievernet» organiseres? Ville «fredspartiet» FOR akseptere vold mot barn i kulturrelativismens navn? Alt dette forble uklart. Jeg forsto at jeg i lengden ikke kunne være med i et slikt umodent parti.

Jeg meldte meg ut av FOR etter valgkampen, der vi i Agder konsentrerte oss om det som var vårt mandat: å være det eneste partiet som stilte lister i hele landet mot forsvarsforliket og våpen til Ukraina. Hvorfor skulle partiet i det hele tatt uttale seg om barnevernet, og i tillegg med et så lite gjennomtenkt vedtak?

Barnevernet må forsvares

Ifølge Redd Barna har ett av fem barn i Norge vært utsatt for psykisk eller fysisk vold. En stadig større andel av barn og unge som mottar tiltak fra barnevernet, har innvandrerbakgrunn. NOVA-undersøkelsen UngVold 2015 fant at barn med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn hadde fire ganger så høy risiko for vold i hjemmet som andre barn i Norge, og at volden stort sett ble utøvd av egne foreldre.

Årsakene er sammensatte, og noen forsøker å forklare dette med fattigdom og dårlige boforhold. Men enkelte etniske grupper er overrepresenterte i statistikken. Sosioøkonomi forklarer derfor bare en del, mens moral, selvkontroll, tradisjon og miljø også spiller en viktig rolle.

På et prinsipielt grunnlag mener jeg vi må forsvare barnevernet som institusjon. All vold mot barn er uakseptabel og forbudt etter norsk lov. Samfunnet har både rett og plikt til å gripe inn når barn eller andre familiemedlemmer utsettes for vold og overgrep. Dette kan ikke relativiseres ut fra kulturelle eller religiøse forestillinger om «oppdragende» vold. Det er likhet for loven. Barn er heller ikke familiens private eiendom.

I akutte situasjoner må barnevernet kunne handle raskt for å beskytte barn. Omsorgsovertakelser behandles av Barneverns- og helsenemnda, der både kommunen og foreldrene har juridisk representasjon. Vedtak kan prøves i tingretten og lagmannsretten, og etter ett år kan saken tas opp på nytt. Barnevernet er dermed underlagt omfattende rettslig kontroll.

Dette betyr ikke at barnevernet er hevet over kritikk. A-krimsenteret i Tønsberg har i en rapport avslørt at 16 barnevernsforetak i Vestfold, Buskerud og Telemark har tilknytning til kriminelle miljøer. Dette er selvsagt helt uakseptabelt. Jeg mener det er et resultat av et anbudssystem der kommersielle private aktører konkurrerer med barneverninstitusjoner drevet av offentlige eller ideelle eiere. De private aktørene må ut av barnevernet.

Kritikk av barnevernet er legitim og berettiget, men formålet må være å reformere institusjonen – ikke å rive den ned.

Kampanjen mot barnevernet

Fra ulike aktivistmiljøer føres det i dag en kampanje mot barnevernet som i sin kjerne er reaksjonær. Enkelte aktører – blant annet organiserte hatgrupper på Facebook og deres støttespillere – bidrar til et debattklima preget av grove anklager, ensidige framstillinger og demonisering. Mye av dette er spredt på nettsidene til Document.no, Steigan.no og av pastor Jan-Aage Torp fra den sterkt konservative Oslokirken.

Et grotesk eksempel på nivået finner vi på Steigan.no 3. juni i år, der Jørgen Chr. Thorkildsen sammenlikner norsk barnevern, politiet og rettsvesenet med bosetterne og sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir på Vestbredden. Å sammenlikne norsk barnevern med de verste krigsforbrytelser i moderne tid, er helt uholbart og er samtidig en hån mot ofrene for Israels folkemord og etniske rensing. Ånden fra John Alvheims lever videre.

Noen barnevernsaktivister henger ut ansatte i barnevernet, politiet og rettsvesenet, samt politikere og privatpersoner, ut med navn, bilder og arbeidssted. Også barn trekkes inn. De som rammes, har i praksis begrensede muligheter til å forsvare seg fordi barnevernssaker er underlagt taushetsplikt.

Dette er det motsatte av rettssikkerhet. De som hevder å kjempe for rettssikkerhet, bidrar i stedet til trakassering og mistenkeliggjøring og kan true fagfolk til taushet.

Et gjennomgående trekk ved disse miljøene er at de ikke tematiserer volden mange barn utsettes for i egne hjem. Samtidig finnes det mange eksempler på at barn har lidd alvorlig overlast fordi barnevernet grep inn for seint eller ikke grep inn i det hele tatt.

EMD-dommene

Et ofte brukt argument mot norsk barnevern er antallet dommer mot Norge i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) fra 2019 og utover. Her florerer det mange misforståelser.

Ifølge EMDs egne landstatistikker avsa domstolen ingen fellende dommer mot Norge i 2023, 2024 eller 2025. I perioden 2017–2023 behandlet EMD over 70 norske barnevernssaker. Norge ble dømt i 24 saker i løpet av de siste ni årene, mens rundt 50 saker enten endte med frifinnelse eller ble avvist som åpenbart grunnløse. En ny dom mot Norge ble avsagt i juni 2026.

Det avgjørende er at de fleste fellende dommene ikke setter spørsmålstegn ved selve omsorgsovertakelsen. Kritikken gjelder først og fremst for strenge begrensninger i samvær, mangelfulle begrunnelser, utilstrekkelig arbeid for gjenforening og for raske adopsjoner. Dette har svekket de biologiske foreldrenes rettigheter og dermed også barnets rett til familieliv etter artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Påstandene om at EMD først og fremst har dømt Norge for urettmessige omsorgsovertakelser, gir derfor et misvisende bilde. Siden 2019 har Norge vært under forsterket oppfølging fra Europarådets ministerkomité. Etter lov- og praksisendringer besluttet komiteen å avslutte overvåkningen.

Et nødvendig samfunnsvern

Norge har lange tradisjoner for offentlig barnevern og var det første landet i verden som fikk en egen barnevernlov, Lov om Behandlingen af forsømte Børn, i 1896. Barnevernet er en av de mest krevende delene av velferdsstaten.

Jeg mener det går an å skille kritikken mot barnevernet i to hovedretninger: Den ene forsvarer prinsippet om å ha et barnevern, men mener at institusjonen trenger omfattende reformer. Den andre viderefører tradisjonen fra John Alvheim og ønsker å bryte ned barnevernet.

Dette skillet er viktig. Barnevernet skal kunne kritiseres, kontrolleres og reformeres. Feil skal rettes opp, og makt skal brukes med varsomhet. Men alternativet til et offentlig barnevern er ikke et samfunn uten tvang eller makt. Å arbeide for å avvikle barnevernet er i praksis å akseptere at flere barn blir stående uten samfunnets beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt.

Denne artikkelen er også publisert som hovedoppslag i avisa Friheten 8. oktober 2026

Les også:

https://www.revolusjon.no/kommentarer/synspunkt/all-vold-mot-barn-ma-fordommes

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.