oss 150 kroner!
Det faller på alternative partier som Tysklands AfD å presse på for fred.
Arbeiderpartiet i Storbritannia blir tradisjonelt ikke sett på som en bastion for militarisme eller det autoritære. Likevel kan det å høre på noen av toppfigurenes nylige utsagn få en til å tvile på den vanlige oppfatningen om dette.
The American Conservative, 30. september 2026.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herTenk på hva Arbeiderpartiets strateg Paul Richards sa i et intervju med GB News tidligere denne måneden. Spurt om hvordan Storbritannia ville svare på en økt russisk trussel, ga Richards—som har jobbet for to Arbeiderparti-regjeringer—et foruroligende svar. «Vi måtte ha fengslet noen», sa han, «noen av de pro-russiske stemmene, folk som sier det ikke er noen trussel, [og sier] ‘Ikke kjemp for landet ditt, ikke gå til krig for Burnham'».
Kommentarene hans er ikke engangstilfeller. De gjenspeiler en bekymringsfull utvikling i Storbritannias politiske hovedstrøm – de gamle partiene, media og tenketankene – som i økende grad har adoptert en beleiringsmentalitet basert på den usannsynlige situasjonen om en nært forestående krig med Russland.
Denne utviklingen er heller ikke begrenset til Storbritannia. Den strekker seg over hele den vestlige verden. Den bidrar også til å forklare hvorfor de sentrumsorienterte politiske kreftene som tidligere ble sett på som «rimelige» taper terreng til den såkalte «ytterkanten». Apokalyptisk endetidstro er ikke lenger området til obskure radikale, men til folk som NATOs generalsekretær Mark Rutte, som i 2025 syntes å forutsi med glede en konflikt mellom Europa og Russland på nivå med andre verdenskrig. «Tenk deg det,» uttalte han, «en konflikt som når hvert hjem, hver arbeidsplass, ødeleggelse, massemobilisering, millioner fordrevet, omfattende lidelser og ekstreme tap».
Det er politikere som blir stemplet som radikale, ytterst til høyre eller ytterste venstre som, overraskende nok, har blitt hovedmotstanderne mot denne ustabile krigerske holdningen.
Det som i stor grad driver denne utviklingen, er selve logikken om at liberalerne konkurrerer med populistene. Vestlige samfunn viser et krav om å presentere «tøffhet», som både imøtekommer en psykologisk og uselvstendig barnslighet i deres politiske klasser og en fremstilling av krig i fjerne land som noe i retning av dataspill.
Ting ser ut til å ha begynt for alvor i 2016, da utsikten til at liberale skulle tape mot rivaler som Donald Trump. Dette førte til at førstnevnte omfavnet konspirasjonsteorier som Russiagate og doblet innsatsen på utenrikspolitikk, som en måte å unngå og ta ansvar for sine egne feil. Putins invasjon av Ukraina hadde en lignende funksjon, og ga et teater for «tøffhet» selv om Vesten har blitt fanget i det som i økende grad har utviklet seg til en stedfortrederkonflikt.
Å prøve å overgå populistene langs en annen akse, i stedet for å gjøre det harde arbeidet med å motsette seg dem med verdibaserte posisjoner, har ført sentrumskandidatene inn i en felle. Det etterlot et tomrom i sentrum, som populistene – alltid årvåkne for politiske muligheter – elegant har trådt inn i.
Slik utspiller det seg i Tyskland. Da Kristelig Demokratene (CDU) led et pinlig nederlag i Sachsen-Anhalt tidligere denne måneden, sa partiets leder og statsminister i Nordrhein-Westfalen, Hendrik Wüst, at regjeringen burde vurdere å forby AfD (som vant valget med stor margin). Wüst regnes som en mulig erstatter for den upopulære kansleren Friedrich Merz.
CDU led ytterligere nederlag i Mecklenburg-Vorpommern og i Berlin. Det førstnevnte er spesielt symbolsk, fordi det er her gassrørledningene Nord Stream kommer i land – noe som gjør denne staten til en direkte mottaker av fordelene ved det tysk-russiske fellesforetaket som ville ha levert billig russisk gass til den tyske økonomien.
Da Nord Stream 2 ble sprengt i september 2022, var den umiddelbare enigheten i Vesten at Moskva var ansvarlig. Likevel viste det seg at gjerningsmennene ikke var russere, men ukrainere. Tyske politietterforskere tiltalte til slutt personer knyttet til Ukrainas militære etterretningstjeneste for angrepet. (Det er verdt å merke seg at denne ukrainske etterretningstjenesten ble gjenoppbygd i 2015 med betydelig bistand fra USAs CIA.)
Tysklands avvisning av russiske gassleveranser etter Putins fullskala invasjon av Ukraina kan kanskje sees som en edel gest, men det fikk alvorlige konsekvenser for landets økonomi, som krympet i 2023 og 2024, før den viste en blodfattig vekst i 2025. Enda viktigere er det at det rammet alle husholdninger i Tyskland med skyhøye regninger for oppvarming og strøm. Interessant nok mottok ikke Tyskland russisk gass på tidspunktet for eksplosjonen, noe som betyr at angrepet hadde som mål å forhindre gjenopptakelse av forsyninger etter krigens slutt, snarere enn å avbryte pågående eksport.
Den tyske regjeringen har aldri tatt ordentlig tak i spørsmålet på føderalt nivå. På kvelden før valget i september sto Merz’ skarpe reaksjon på dronehendelsen i Leipzig, som han umiddelbart tilla Russland skylden for, i sterk kontrast til den nærmest fraværende responsen på gjerningsmennene bak Nord Stream-angrepet.
Velgerne i Mecklenburg-Vestpommern slaktet Merz’ parti, og utelukket det helt fra delstatens lovgivende forsamling, for første gang på nesten 80 år. Den store vinneren var AfD – et parti som ikke er redd for å stille spørsmål om Nord Stream og som funderer på å gjenopprette gassforsyningen etter at Ukraina-krigen er over. Velgerne sparte også i stor grad sosialdemokratene, under hvis ledelse Nord Stream opprinnelig ble bygget (selv om de måtte markere avstand til den etter Russlands invasjon).
Den første tiden med spenning mellom post-sovjetiske Russland og Vesten, som kulminerte i krigen i Ukraina, var preget av stridigheter om rørledningsprosjekter som leverte gass til Europa (husker du South Stream eller Nabucco?). Den urokkelige motstanden fra sentrumspolitikere mot slike prosjekter, har fått velgerne til å lure på om deres politiske etablissement er mer interessert i å imøtekomme produsentene av våpen og skifergass, enn å forsørge innbyggerne. Det er vanskelig å tenke seg en bedre illustrasjon av NATOs uoffisielle oppdrag, om å «holde tyskerne nede og russerne ute», enn skjebnen til Nord Stream.
Oppfatningen av å bli forlatt er det som driver AfDs popularitet knyttet til dets selvstendige holdning. Og til tross for anklager om ekstremisme, er det AfD som høres mest moderat og fornuftig ut i de viktige spørsmålene om krig og fred.
Faktisk gir deres utenrikspolitiske holdning AfD-lederne et skuddsikkert svar på anklager om fascisme. En definerende del av fascistisk ideologi er aggressiv militarisme—et trekk som vises av det tyske politiske etablissementet, ikke av dets høyreekstreme utfordrere. Når det gjelder Ukraina, fyller AfD skoene til de gammeldagse venstreorienterte fredsaktivistene, mens Merz-regjeringen sterkt støtter videre opptrapping, samtidig som den diskret undergraver Trumps forsøk på å få en slutt på konflikten. AfD fordømmer også krigen mot Iran (som Merz opprinnelig støttet, før han snudde under offentlig press).
Det tidligere politiske sentrum går også inn for en enorm økning i forsvarsutgiftene, som Tyskland knapt har råd til, samt obligatorisk militærtjeneste (dette siste tiltaket har utløst ungdomsprotester over hele landet). Den måten vanlige tyske politikere kurtiserer ytre høyre i Ukraina – medlemmer av Azov-bevegelsen som for eksempel var fremtredende på årets prestisjetunge sikkerhetskonferanse i München – gjør at anklagene om nazisme som er rettet mot AfD fremstår som spesielt lamme.
Å motsette seg Russlands fullskala invasjon av Ukraina, som AfD gjør, er én ting. Å støtte en endeløs stedfortrederkrig med en kjernefysisk stormakt—og forplikte seg til å kjempe denne krigen «til siste ukrainer»—er noe helt annet.
Meningsmålingene tyder også på at tyske velgere har liten appetitt på å risikere landets fremtid på en slik måte.
AfD og andre opprørspartier blomstrer når motstanderne deres heller mot aggressive og autoritære holdninger, men så langt er det lite bevis for at etablissementet forstår dette. Faktisk dobler europeiske politiske eliter innsatsen. AfD inviterte nylig Zelenskys tidligere pressesekretær, Iulia Mendel, til å tale foran Europaparlamentet. Men Mendel er en tydelig kritiker av sin tidligere sjef, og derfor forbød parlamentets sentrumsledelse henne å delta, etter at Zelenskys regjering innførte sanksjoner mot henne (en utenomrettslig straff han rutinemessig gir sine politiske rivaler). Ved å forby Mendel å tale og vende det blinde øyet til Zelenskys maktmisbruk, velger sentrum nok en gang illusjon og krigshissing fremfor en genuin forpliktelse til demokrati.
I mellomtiden vil alternativer som AfD fortsette å fylle det ledige rommet midt i det politiske spekteret.
Denne artikkelen er hentet fra The American Conservative:
Europe’s Establishment Is Embracing War—and Losing Voters – The American Conservative
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Kommentar: Leonid Ragozin er nettopp blitt erklært persona non grata i Latvia:
Latvia moves to expel Russian journalist who used to work for BBC – POLITICO
Av Leonid Ragozin: En europeisk tragedie | Sten Inge Jørgensen | ARK.no
Les også:
