Turkias fondskrakk og formuene bak det

Kollapsen til 131 fond har satt Ankaras økonomiske politikk og landets veltilknyttede investorer under lupen.

Av Fatih Yasli, The Cradle.

De siste tre ukene har politikken og samfunnet i Tyrkia nesten ikke diskutert annet enn fondskrisen 15.–16. september og dens konsekvenser. I løpet av disse to dagene rapporterte to store porteføljeforvaltningsselskaper mislighold av innløsningsbetalinger og sa at de ikke kunne imøtekomme investorenes forespørsler om å ta ut pengene sine.

Investorene skyndte seg å trekke ut penger fra fondene. Da selskapene ikke klarte å møte etterspørselen, oppsto det en alvorlig likviditetskrise. 17. september beordret Kapitalmarkedsrådet (SPK) avvikling av 131 fond som tilhørte syv porteføljeforvaltningsselskaper. De ga opprinnelig tre måneder til avviklingsprosessen, deretter forlenget de perioden til seks måneder.

Ifølge  SPK hadde 455 758 individuelle investorer eierandeler i de 131 fondene. Den samlede verdien deres ble  anslått til rundt 18 milliarder dollar . Det samtidige fallet i aksjemarkedsindeksen og aksjekursene betydde at effektene nådde utover disse investorene. 

Mange som hadde kjøpt aksjer direkte, så også at beholdningene sine tapte verdi etter hvert som salget spredte seg over hele børsen. Dessuten hadde noen av dem som angivelig hadde tjent store summer på relatert aksjehandel direkte eller indirekte bånd til kretser nær myndighetene.

Blant de mest fremtredende var Fatma Betul Sayan Kaya, den gang nestleder i det regjerende Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP). Opposisjonspolitikeren Zeynel Emre hevdet at Kaya og mannen hennes, Ilyas Kaya, investerte til sammen 163 millioner lira, omtrent 3,3 millioner dollar, hovedsakelig i aksjer i Ozata Denizcilik, og senere mottok rundt 2,17 milliarder lira, omtrent 44 millioner dollar, fra salget av dem. 

Kaya  ba om å bli fritatt fra sine partiplikter slik at anklagene kunne etterforskes. Tyrkiske medier  rapporterte senere at paret returnerte omtrent 2,2 milliarder lira.

Var fondskrisen en isolert fiasko, eller vokste den ut av de strukturelle svakhetene i Tyrkias økonomi og regjeringens økonomiske politikk?

Regjeringens allierte støtter den første forklaringen. For å forstå hvorfor krisen kan ha dypere røtter, må vi gå tilbake til 2018.

«Hvor er de 128 milliardene dollar?»

Turkiye holdt sitt første valg under det nye presidentsystemet i 2018. President Recep Tayyip Erdogan vant nok en periode og utnevnte svigersønnen Berat Albayrak, en tidligere energiminister, til finansminister.

I løpet av Albayraks periode mistet den tyrkiske liraen betydelig verdi ettersom myndighetene prøvde å holde rentene kunstig lave. Sparere vendte seg til dollar i stedet for å akseptere lave renter, noe som økte dollarens verdi kraftig. 

Dette ble forverret av USAs president Donald Trumps trusler og sanksjoner som hadde som mål å sikre løslatelsen av den amerikanske pastoren  Andrew Brunson , som var blitt arrestert for anklager knyttet til Gülen-bevegelsens kuppforsøk 15. juli 2016. I august 2018 hoppet valutakursen fra rundt fem lira per dollar til 7,24 lira.

Nedgangen fortsatte. Én dollar kostet 4,55 lira da Albayrak tiltrådte og 8,59 lira da han gikk av i 2020. Dollarens pris i lira hadde steget med nesten 89 prosent.

Det kom senere frem at liraens tap kunne ha vært mye større. For å begrense etterspørselen etter utenlandsk valuta hadde det økonomiske teamet ledet av Albayrak i stillhet frigjort en svært stor andel av sentralbankreservene til markedet gjennom komplekse mekanismer og bruk av offentlige banker. Reservene var betydelig utarmet. Ifølge opposisjonsøkonomer ble nærmere 128 milliarder dollar brukt. 

Etter at Albayrak trakk seg, gjorde opposisjonen spørsmålet « Hvor er de 128 milliardene dollar ?» til en politisk kampanje som hadde som mål å legge press på regjeringen. Spørsmålet dukket opp på bannere og ble en forkortelse for måten valutapolitikken hadde blitt ført på uten en klar offentlig redegjørelse for kostnadene. Regjeringen ga aldri et svar som tilfredsstilte kritikerne og fortsatte.

Erdogan går til rentekutt

Etter Albayraks avgang ble Lutfi Elvan utnevnt til finansminister 10. november 2020 for å føre tilsyn med en tilbakevending til en politikk beskrevet som «ortodoks».

Elvan fulgte et program bygget på nyliberale prinsipper som «makroøkonomisk stabilitet», «finansdisiplin» og «bekjempelse av inflasjon». Rentene steg fra 10,25 prosent til 19 prosent i løpet av hans periode, mens valutakursen falt til rundt 6,90 lire per dollar.

Ved midten av 2021 hadde imidlertid Erdogan begynt å signalisere en endring i rentepolitikken. «August er vendepunktet; vi begynner å senke rentene», sa han på TV. På septembermøtet kuttet sentralbanken rentene fra 19 til 18 prosent, og plasserte dem dermed under inflasjonen igjen. Ytterligere kutt fulgte, og innen desember var rentene nede på 14 prosent.

I taler i denne perioden forsvarte Erdogan kuttene ved  å påberope seg det religiøse konseptet nas  . I islam  refererer nas til en «eksplisitt kjennelse», og Erdogan sa at han motsatte seg renter med den begrunnelse at islams kjennelse om den var klar. Han gikk lenger og argumenterte for at «renter er årsaken, inflasjon er resultatet»: høye renter forårsaket inflasjon, hevdet han, så inflasjonen ville falle når rentene falt.

Markedets respons på disse kunstige rentekuttene var en rask flukt fra liraen og en kraftig økning i etterspørselen etter dollar. Etter at rentene ble redusert til 14 prosent, steg dollaren til over 18 lira. Bare fire måneder tidligere hadde den stått på rundt 8,5 lira. 

I Tyrkia, hvor produksjonen er sterkt avhengig av importert energi og andre innsatsfaktorer priset i dollar, økte denne kraftige økningen raskt kostnadene. Prisene steg i hele økonomien, noe som førte med seg inflasjon. Inflasjonen lå på 19,2 prosent i september 2021, da kuttene startet. Ved utgangen av året hadde den nesten doblet seg til 36 prosent.  The Cradle rapporterte om liraens fall og dens effekter den gang.

En politisk konsekvens av rentekuttene var at Elvan ble fjernet i desember 2021, mens kuttene fortsatt pågikk. Han ble erstattet av Nureddin Nebati, som også kan beskrives som tilhørende «Albayrak-skolen». Nebatis rolle var å gjennomføre rentepolitikken som ble satt av Erdogan.

Nebati og teamet hans visste at kunstig senking av renten økte etterspørselen etter utenlandsk valuta og drev ned liraens verdi dag for dag. I likhet med Berat Albayrak trengte de en måte å bremse nedgangen på. Denne gangen ville de imidlertid ikke stole på sentralbankreserver. De utviklet en ny mekanisme kalt valutabeskyttede innskudd, eller Kur Korumali Mevduat (KKM).

Under ordningen ble sparerne fortalt: «Behold pengene dine i lira. Hvis valutakursen stiger med mer enn renten du tjener innen utgangen av perioden, betaler vi deg differansen også.» Metoden brakte valutakursene under kontroll en periode. Men staten måtte betale valutakursdifferansen, selv om den gjorde det i lira, og det kunne ikke opprettholdes. Innen 2023 hadde inflasjonen også klatret mot 80 prosent.

Hvordan midlene tok av

Etter at Erdogan vant valget i 2023, gikk regjeringen tilbake til ortodoks politikk.  Mehmet Simsek , som hadde vært en del av det økonomiske lederskapet i AKPs tidlige år ved makten og var godt kjent i internasjonale finansmarkeder, ble utnevnt til finansminister.

Kort tid etter at han tiltrådte, introduserte Simsek sitt «program for å bekjempe inflasjon». Hovedmålet var å holde etterspørselen etter dollar lav og forhindre at dollarkursen steg raskt. Produksjonskostnadene ville da stige saktere, slik at inflasjonen gradvis kunne synke. Det nye økonomiske teamet hadde også som mål å fase ut valutabeskyttede innskuddskontoer. Samtidig måtte de forhindre at penger som forlot disse kontoene, strømmet inn i dollar.

For å holde dollaren nede fortsatte man å selge reserver gjennom bakdørskanaler, men ikke i det omfanget man har sett tidligere. I løpet av de neste tre årene bidro lave lønninger og begrenset etterspørsel til å redusere inflasjonen. 

Disse salgene alene kunne ikke holde etterspørselen etter utenlandsk valuta lav, mens den valutabeskyttede innskuddsmekanismen ble avviklet. For å kompensere ble utenlandske investorer tilbudt muligheten til å konvertere valutaen sin til tyrkiske lira og tjene høy rente gjennom det som kalles «carry trade». 

Investorene viste interesse, men heller ikke det var tilstrekkelig til å hindre etterspørselen etter utenlandsk valuta. Nettopp på dette tidspunktet kom fondene som nå var i sentrum av krisen til unnsetning. 

Som økonom  Umit Akcay skrev : 

«Fortsettelsen av høy inflasjon holdt ønsket om å bevare den reelle verdien av sparepenger i live, mens det å holde sparepenger i tyrkiske lira nødvendiggjorde høyere renter og økt attraktivitet for finansielle instrumenter denominert i tyrkiske lira. Den raske økningen i midler skjedde nettopp i dette miljøet.»

Som finansjournalisten  Sebnem Turhan forklarte , trakk presset for å holde sparepengene i lira etter endringen i politikk i juni 2023 penger fra innskudd til pengemarkeds- og hedgefond.

Disse fondene tilbød en måte å omdirigere pengene til sparere, selskaper og småinvestorer til lire i stedet for dollar. Noen tilbød også slående kortsiktig avkastning gjennom aksjer med begrenset offentlig omsetning. 

Store fondskjøp kan presse opp prisen på disse aksjene, øke fondenes rapporterte avkastning og tiltrekke seg flere investorer. Tilstrømningen av nye penger kan deretter opprettholde ytterligere kjøp av de samme aksjene, i hvert fall mens investorene fortsatte å komme. 

Dessuten var noen av dem som angivelig tjente på dette markedet nære kretser rundt regjeringen. Finanssektoren ga regjeringens nye eliter en mulighet til å bli rike raskt.

For vanlige folk hadde denne utviklingen en annen betydning. Under et arbeidssystem basert på lave lønninger, og med høye renter som gjorde det vanskelig å få kreditt, vendte mange seg til fondene som et middel for å klare seg. Overskudd fra beskjedne investeringer kunne bidra til å betale kredittkort- og forbrukslånsgjeld og holde husholdningsbudsjettene flytende.

Bak publikums interesse for fondene lå altså en undertrykkelse av lønninger i kampen mot inflasjon. Minstelønnen ble holdt under sultgrensen, mens gjennomsnittslønnen beveget seg stadig nærmere minimumslønnen.

De økonomiske myndighetene var klar over hva som skjedde i markedet og spekulasjonene knyttet til disse fondene. Men i en økonomi der hendelser som arrestasjonen av Istanbuls ordfører og opposisjonspresidentkandidat  Ekrem Imamoglu den 19. mars kunne utløse en rask flukt av milliarder av dollar, valgte de å la fondenes ekspansjon fortsette. Prisen for denne avgjørelsen, som ble tatt for å beskytte liraen, var at sentralbanken møtte fornyet press for å selge dollar etter at fondskrisen brøt ut.

Kollapsen av fondene har avdekket svakheter som påfølgende økonomiske programmer ikke klarte å håndtere. Politikk som var ment å holde sparepengene i lira bidro til å gi næring til et marked der personer nær makten kunne samle formuer, mens hundretusenvis av investorer nå står overfor en usikker ventetid på pengene sine.