Statskuppet bit for bit

Hvordan juss, akademia og det lukkede kretsløpet har satt folkestyret sjakkmatt.

Det er en utbredt og fatal misforståelse blant folk flest at norske dommere, statsadvokater og jurister i forvaltningen har som sin øverste plikt å beskytte det norske folkestyret, folkesuvereniteten og Grunnloven.

Sannheten er at det norske rettsvesenet og embetsverket har skiftet herre.

Dette skyldes et veldokumentert sosiologisk og maktpolitisk mønster:

Utdanningen og sosialiseringen av makteliten

Ved å finansiere akademia, kontrollere mediestrukturen via pressestøtten fra 1969, og utdanne embetsverket til å bli lojale administratorer, har makteliten fullført en bit-for-bit-integrasjon som USA og CI@ i sin tid la det finansielle grunnlaget for.

De har bygget et overnasjonalt bur der nøkkelen bevisst er gjemt bak tørre paragrafer, der folket holdes uvitende ved at jussen gjøres uforståelig.

De juridiske fakultetene utgjør den akademiske eliten innenfor rettsvitenskapen. Det er her fremtidens embetsverk formes til å se på overnasjonalitet som en «nøytral teknikk» fremfor folkesuverenitet.

Norske jusstudenter drilles i gjeldende rett (dogmatisk metode).

De lærer at lovverket er et mekanisk verktøy, og at det er deres faglige plikt å håndheve lojalitetsplikten og forrangsprinsippet overfor overnasjonale avtaler.

Spørsmål om Grunnloven § 49 – at all makt stammer fra folket – eller tap av nasjonal suverenitet reduseres til gammeldags sentimentalisme.

For en moderne jurist er internasjonal harmonisering det høyeste idealet.

Jurister utgjør ryggraden i departementene og Lovavdelingen

Når store pakker og ulike rettsakter kommer fra utlandet, utformer disse juristene notatene og proposisjonene til Stortinget.

Opplært til at integrasjon sikrer «rettslig forutsigbarhet», bruker de sin faglige autoritet til å fortelle politikerne at pakkene og rettsaktene må tas inn.

Politikerne, som sjelden har juridisk embetseksamen, tør ikke å overprøve «ekspertene», – ei heller ønsker de det – og stemmer lojalt ja.

Regimets prester i media

Når det oppstår en opphetet samfunnsdebatten om suverenitetsavståelse, hentes disse juristene inn av media og Stortinget som «nøytrale eksperter».

De bruker sin akademiske autoritet til å fortelle folket at «handlingsrommet er lik null» og at vi juridisk sett må bøye oss.

Som alltid:

Følg pengene.

De økonomiske koblingene mellom jurister i akademia og det overnasjonale systemet danner et finmasket nettverk av forskningsmidler, professorater og karriereveier som belønner og opprettholder denne lojaliteten.

Dette handler ikke om enkle bestikkelser, men om strukturelle eierinteresser:

– Internasjonale utdanningsmidler og «Centres of Excellence»:

Overnasjonale organer finansierer direkte utdannings- og forskningsaktiviteter i Norge gjennom ulike programmer.

Norske universiteter mottar store pengesummer for å opprette forskningssentre dedikert utelukkende til å spre kunnskap om overnasjonal integrasjon.

Professorene som leder disse, får sine karrierer og lønninger finansiert av midler som forutsetter at de arbeider innenfor systemets rammeverk.

Å være kritisk betyr i realiteten å sage over den økonomiske grenen de sitter på.

– Forskningsrådets øremerkede millioner:

Nasjonale forskningsmidler sluser juristene i samme retning.

Etter store rettsskandaler og EØS-smeller, innså staten at norske jurister ikke var flinke nok til å dytte overnasjonal rett foran særnorsk lovgivning.

Millioner brukes nå til å utdanne forskere som skal drille studentene i at internasjonale forpliktelser har forrang over særnorsk lov.

Jurister som vil ha tilgang til disse pottene, må skrive prosjektsøknader som harmonerer med integrasjonstanken.

Den lukrative svingdøren til internasjonale domstoler:

Å bli utnevnt som dommer eller medlem i overnasjonale overvåkingsorganer og domstoler representerer det absolutte toppunktet for en juristkarriere.

Dette er skattefrie eller ekstremt lavt beskattede internasjonale toppstillinger med millionlønn og fete pensjonsordninger.

Jurister i akademia veksler kontinuerlig mellom å være professorer som skriver lærebøkene for studentene, og å sitte i disse embetene.

Da blir det også institusjonelt umulig å forsvare den nasjonale folkesuvereniteten.

Dommernes egne finansielle bindinger:

At overnasjonale jurister er tett sammenvevd med det økonomiske markedssystemet ble nylig dokumentert i en oppsiktsvekkende internasjonal granskning av Investigate Europe sommeren 2026.

Undersøkelsen avslørte at over 40 prosent av toppdommerne i internasjonale domstoler har private finansielle interesser og aksjeposter i de gigantiske multinasjonale selskapene og bankene som opererer i markedet.

Dommerne sitter altså og dømmer i saker som direkte berører markeder de selv har økonomiske eierinteresser i.

Det overnasjonale buret utvides bit for bit:

Hver eneste gang det opprettes et nytt direktorat, et nytt fond eller et nytt programsamarbeid internasjonalt, utvides bindingene gjennom faste komitébeslutninger.

Norge betaler milliarder av kroner for å kjøpe seg en plass ved bordet, men vi mister samtidig stemmeretten. Gjennom EØS-avtalen og Protokoll 31 forvitrer det norske demokratiet, folkestyret og vår nasjonale selvråderett bit for bit.

Dette overnasjonale kvelertaket på utøvelsen av lovverket fungerer altså gjennom tre mekanismer på bakken:

Forrangsprinsippet:

Når jurister og dommere skal dømme eller forvalte i en sak, er de bundet av prinsippet om at overnasjonal rett trumfer nasjonal rett.

Dersom en lov vedtatt av Stortinget kolliderer med en internasjonal bestemmelse vi har forpliktet oss til, skal den norske loven vike.

De juristene som er satt til å ivareta rettsstaten, er dermed juridisk pålagt å opptre som overnasjonale portvoktere.

Hvis Stortinget bruker sitt «sunne bondevett» og vedtar en lov for å beskytte norske borgere eller næringer, er juristene forpliktet til å kjenne denne loven ugyldig.

Lojalitetsplikten:

Før en dommer eller embetsmann tiltrer avlegges det en ed om å være tro mot konstitusjonen og kongen, men i det daglige trumfer EØS avtalens lojalitetsplikt alt.

Den krever at medlemslandene (EU/EØS) skal treffe alle generelle eller særlige tiltak som er egnet til å sikre oppfyllelsen av de internasjonale forpliktelsene.

Norske jurister er rettslig pålagt å tolke regler slik at de fremmer integrasjonsmålene.

De har ikke lov til å tolke en forskrift til det norske folks fordel dersom det skader «ensartetheten» i det overnasjonale systemet. Deres lojalitet er avtalefestet til organene i utlandet.

Den paratiserte sirkelen på bakken:

Det er derfor juristene i forvaltningen overstyrer lokale, folkevalgte vedtak uten å blunke og nekter å gi kompensasjon (som planvasken på Reppe). De følger ikke folkevalgte prinsipper; de følger lojalitetsplikten til det overnasjonale klima-regnskapet for å berge staten fra sanksjoner.

Absurd teater i Trondheim om «karbonregnskapet»

Det er derfor juristene i departementene skriver proposisjoner som sluser oss inn i nye internasjonale avtaler, mens de forteller politikerne at «handlingsrommet er lik null».

Det er derfor juss-eksperter på heldagskurs lærer forvaltningen hvordan de skal administrere dette overnasjonale buret, i stedet for å utfordre det.

Konsekvensene hvis juristene bryter lojalitetsplikten?

Når forvaltningens jurister forteller politikerne at «handlingsrommet er lik null», beskriver de en beinhard rettslig realitet.

Dersom norske jurister eller politikere skulle forsøke å bryte lojalitetsplikten og forrangsprinsippet for å verne om nasjonale interesser, slår det overnasjonale sanksjonsapparatet inn umiddelbart.

Handlingsrommet er ikke-eksisterende fordi prisen for ulydighet er uoverkommelig:

-Automatiske økonomiske sanksjoner:

Dersom man trosser de internasjonale målene og avtalene, registreres dette som avtalebrudd. Norge blir da juridisk forpliktet til å betale enorme summer i bøter eller tvinges til å kjøpe seg ut av knipa gjennom internasjonale markeder.

– Traktatbruddssøksmål:

Overnasjonale overvåkingsorganer åpner umiddelbart sak mot Norge.

Saken sendes til internasjonale domstoler, som dømmer den norske staten for traktatbrudd og krever full retting under trusler om massive økonomiske straffereaksjoner.

– Suspensjon og markedsstenging:

Dersom Norge nekter å rette seg etter en dom eller blokkerer et nytt felles regelverk, gir avtaleverket de overnasjonale organene rett til ensidig å suspendere deler av samarbeidet.

Siden de ulike samfunnsområdene og markedene i dag er sveiset sammen – på grunn av Energipakkene og Protokoll 31 -, risikerer Norge at det stenges for vår markedsadgang, handel og eksport.

Dette betyr at juristene i realiteten er forpliktet til å gjøre nøyaktig som de overnasjonale organene ønsker -og krever-, for ikke å sette det uttalte og felles internasjonale resultatet i fare.

Det totale sviket mot folkestyret:

Når man ser disse økonomiske og institusjonelle koblingene, forstår man hvorfor makteliten og akademia reagerer med dyp panikk hver gang det folkelige opprøret truer de overnasjonale avtalene.

Det handler om et gigantisk, lukket kretsløp:

Internasjonale midler og statlige forskningskroner finansierer professorene i akademia, som utdanner studentene til å bli lojale byråkrater, som igjen lærer forvaltningen og kommunene hvordan de skal overstyre folks rettigheter og eiendomsrett helt gratis for å tilfredsstille overnasjonale budsjetter.

Alle ledd i kjeden har sine økonomiske og karrieremessige motiver for å holde folket uvitende.

Når de utøver lovverket, er de verktøy for en overnasjonal maskin og et grenseløst marked der det norske folks rettigheter, eiendomsrett og beredskap konsekvent defineres som hindringer som må ryddes av veien.

Slik avdekkes det absolutte, sosiologiske og juridiske statskuppet som har redusert folkestyret vårt til en skyggestat og satt oss fullstendig sjakkmatt.

Siri Hermo